Gå til innhold
Hundesonen.no

Når man er i en vanskelig periode av livet


Yzthier
 Share

Recommended Posts

Jeg er av ulike grunner jeg ikke ønsker å gå inn på i en vanskelig periode av livet. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å nøste opp i ting eller hva jeg skal gjøre. Men har blitt så desperat at jeg oppretter denne tråden. Jeg tror nok mange her har følt på det samme, så ønsker gjerne å spørre hva gjorde dere for å komme dere igjennom denne perioden? Skjønner det kan være vanskelig å hjelpe uten mer informasjon og at så klart ikke alle situasjoner er like, men håper på noen svar likevel. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hug:

Det første, og viktigste, er å ikke sitte alene med det. Å skrive her er et kjempefint første steg, neste steg er å snakke med noen nær deg. Mental helse har også en hjelpetelefon, nr 116 123, der man kan få råd og ikke minst møte noen som lytter og forstår.

Det nest viktigste er å finne ut av hva som må gjøres for å få det bedre. For å komme ut av en depresjon trenger man hjelp, første steg der er fastlege. Er det vanskelig å snakke, så skriv noe på forhånd om hvordan du har det. Er økonomi hovedproblemet, har nav gratis rådgiver. Er familie/parforhold hovedproblemet, har familievernkontoret gratis rådgiver. 

Det aller vanskeligste å godta er ofte at man ikke kan gjøre alt selv... det er knalltøft å be om hjelp, men det er nødvendig. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørsmålet er jo litt hva som er vanskelig? Angst, depresjon, økonomiske problemer, sosiale problemer, jobbproblemer, andre helseproblemer osv?

Førstepri må jo være å komme seg til fastlegen og få fortalt om hvordan du har det, og be om hjelp. Før det kan du jo kanskje prøve å komme i kontakt med en god venn eller et familiemedlem som du kan prate med, som kanskje kan hjelpe deg litt å nøste litt i det aller vanskeligste, og som kanskje kan hjelpe deg med praktiske ting? Det finnes også hjelpetelefoner for mental helse, og ikke minst samtalegrupper ol for ulike typer problemer. Har du god råd, så går også an å kontakte en privat psykolog for å få hjelp så raskt som mulig.

Alt blir lettere når du får delt det, og du har allerede tatt det første skrittet, dvs å fortelle noen at du ikke har det bra. Det er veldig bra! Dersom du på noe som helst får tanker at livet kanskje ikke er verdt å leve, så må du være så snill å kontakte helsepersonell med en gang.

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, jeg vet godt hvordan det er. Og det er beintøft! For meg ble vendepunktet 2015. Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne takke nei til, dermed kom jeg meg ut noen ganger i uka. Det tok absolutt all energi jeg hadde, men det fikk meg til å endelig klare å søke hjelp. Så etter 2 måneder med stall og "egen" hest klarte jeg endelig å skaffe hjelp. Henvisning til psyk, medisiner, d-vitaminer ++. Diagnosen kom etterhvert: Dystymi, altså langvarig mild depresjon eller depresiv personlighetsforstyrrelse om du vil, med nok en såkalt dobbel depresjon siste årene. 2år har gått og jeg skal nå ut i mitt første skikkelige forsøk på å sakte men sikkert komme meg ut i arbeidslivet, heldigvis har NAV overrasket positivt og jeg får ta det helt i mitt tempo, slik at både kropp og hode får henge med og kunne oppleve en varig endring til det bedre. 

Det første steget på veien er det tøffeste, men også det viktigste. Søk hjelp. Norge har mange, mange flotte behandlingsmuligheter, men du må be om det. Og den mila kan være himla lang og gå, den var i hvertfall det for meg. Men når det er overstått er det som en million steiner er løftet fra skuldrene. Legen lo ikke av meg, dømte meg ikke osv, hun ga meg den henvisningen jeg trengte. Og jeg regner med det er likt for flere ting, om det er økonomi, jobb osv det gjelder. Du må tørre og ta steget! Du er ikke svak, du er ikke dum, du trenger bare hjelp. :hug:

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommet mange gode tips allerede, så vil gi en klem :hug:  

Noen å snakke med er en veldig god start, få hjelp til å sortere tanker og problemer, for ofte når man er langt nede, uansett årsak, å har problemer en lei tendens til å vokse og bli veldig store, selv om endel av dem kanskje faktisk ikke er så store. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes hauger av samtaletilbud av ulike slag. Jeg har hatt alvorlig depresjon og angst, og har gått til psykolog i mange år. Har også gått til gruppeterapi, det funket ikke. Nå er jeg relativt frisk (psykisk) men har nylig fått samtaletimer med en privatpraktiserende psykoterapeut for å rydde opp i noen ting.

Mange frivillige organisasjoner har også samtaletjenester på telefon på gratisnummer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Første steg i riktig retning er å innse at man trenger hjelp.:hug:

Min kjære pappa dro meg bokstavelig talt inn døra hos den første psykologen for over 20 år siden, da var jeg femten år og ble mer og mer deprimert og psykotisk etterhvert. Jeg var innlagt både her og der, og så ting og tang en ung jente ikke bør se. Og så medisinert at jeg såvidt klarte å stå på beina.

Nå har jeg bare mild depresjon som kommer og går, og sosial angst, så nå kaller ekspertisen meg for "frisk". Jeg droppet de siste medisinene før jul også, og det går også veldig bra. Det siste 1,5 året gikk jeg i samtaler med fastlegen som tok videreutdanning i kognitiv terapi, og nå er neste DPS. 

Jeg har valgt meg en ekstremt sosial jobb hvor jeg møter nye mennesker hele tiden, som ikke gjør angsten lettere. Men, jeg har nå valgt å stå i det, fordi det er min form for eksponeringsterapi,og det har faktisk hjulpet mye selv om jeg virkelig må bite tenna sammen og tvinge meg selv, i blandt.

I forhold til depresjon vinterstid, tror jeg faktisk at D-vitaminer har hjulpet meg i år.

Så, første steg er fastlegen. Håper du har en som tar deg på alvor. Hvis ikke, bytt til en ny! Evt. en privat som andre har nevnt her.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at du innser at det er vanskelig er første steget. Alt avhenger av hva som er vanskelig, men du kan feks ta deg en tur til legen for å få hjelp. De kan videresende til feks en psykolog. Eller en advokat eller banken hvis det er økonomiske problemer, krisesenteret i ditt område hvis det er vold og redsel, ellers så finns det flere ulike hjelpelinjer man kan ringe for å få støtte og guide videre.

ellers hvis du har noen venner du stoler på, eller familie, eller en kollega, ja eller her på nettet. Det er viktig å snakke om det.


Det viktigste nå er uansett at du prøver å ta grep, og tenke at det er håp. Lykke til.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har fått mange fine svar, de fleste i retning av at det er psykisk tøft du har det. Hvis det skulle være en annen type problemer vil selvsagt løsningen være av en litt annen karakter. 

Men innse at du har et problem er uansett et godt førstesteg. Finn hjelp, få noen til å hjelpe deg med å finne hjelpen dersom det er vanskelig å finne ut av (og det kan det være mange ganger). Uansett karakter på problemet så kan det hjelpe og snakke om det, drøfte hva som kan gjøres i fremtiden og forsøke å etterleve dette. Husk å sette deg små mål i starten, ellers er det lett å miste motet. 

Lykke til! Håper det snart, eller allerede, går bedre med deg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får inntrykk av (og føler selv) at man ikke vil være til bry, være 'vanskelig' osv. Tanker som at andre har det jo MYE verre, jeg tør ikke snakke om mine problemer (selv om de føles større enn alt i verden. ) Til slutt vil strikken ryke, man får forhåpentligvis hjelp og tenker i ettertid hvorfor man ikke sa noe før. Om du skjønner? 

Om du har noen i nettverket ditt, hvem som helst, enten det er foreldre, søsken, venner - be om hjelp! Om de så 'bare' kan være der for pratens skyld. Det kan være sabla vanskelig, men just do it!!

Ellers kan jeg varmt anbefale familievernkontoret. Her i distriktet sitter de i hvertfall på stor kompetanse innen det aller meste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Tar gjerne i mot deres beste tips/erfaringer med å forebygge varsling/vokting! Da tenker jeg på det å bjeffe om fulle folk roper i gaten om natten, om det smeller i bildører utfor huset, om naboen går nært husveggen og liknende. Har lest litt om temaet, men finner ulike teknikker og vet ikke helt hva som er best. Begrense hunden/valpens muligheter til å se og høre det som skjer utenfor? Eller tvert i mot, la vindu stå på gløtt så den blir vant med at det er masse lyder utenfor? La den se hva som skjer ute? Belønne når den ikke varsler, eller belønne når den varsler kort, så den forstår at jobben er gjort og det holder med ett bjeff? HVordan reagerer man om hunden bjeffer masse på en lyd utenfor? Skal man si ting som "hysj" "gå og legg deg", avlede og liknende når den varsler, eller vil det forsterke hundens oppfattelse av at det er viktig å varsle?  Mange tanker her - åpen for alle innspill! Vil være konsekvent fra valpen er liten, så jeg vet hvordan jeg skal løse problemet når det kommer.
    • Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt. 
    • Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere.  Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter.  Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse  - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr. 
    • Å løpe så mye på asfalt er ganske belastende på kroppen til hunden, så ville først av alt prøvd å ha større prosent av turene på mykere underlag.    For å ellers unngå skader og overtrening er det lurt med en hviledag innimellom hvor dere går kortere tur eller gjør noe annet. Også er det viktig med oppvarming, nedtrapping og å gå over kroppen i ny og ne og følge med på at han ikke blir stiv ol.  jeg har ikke så peil på opptrening av trekkhund, men ville kanskje tenkt hviledag hver 4. dag isch? 😊 er sikkert noen her inne som har mer peil på trekkhunder enn meg. 
    • Bunnpris på Lade,Sirkus shopping og Valentinlyst senteret.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...