Gå til innhold
Hundesonen.no

Når man er i en vanskelig periode av livet


Yzthier
 Share

Recommended Posts

Jeg er av ulike grunner jeg ikke ønsker å gå inn på i en vanskelig periode av livet. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å nøste opp i ting eller hva jeg skal gjøre. Men har blitt så desperat at jeg oppretter denne tråden. Jeg tror nok mange her har følt på det samme, så ønsker gjerne å spørre hva gjorde dere for å komme dere igjennom denne perioden? Skjønner det kan være vanskelig å hjelpe uten mer informasjon og at så klart ikke alle situasjoner er like, men håper på noen svar likevel. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hug:

Det første, og viktigste, er å ikke sitte alene med det. Å skrive her er et kjempefint første steg, neste steg er å snakke med noen nær deg. Mental helse har også en hjelpetelefon, nr 116 123, der man kan få råd og ikke minst møte noen som lytter og forstår.

Det nest viktigste er å finne ut av hva som må gjøres for å få det bedre. For å komme ut av en depresjon trenger man hjelp, første steg der er fastlege. Er det vanskelig å snakke, så skriv noe på forhånd om hvordan du har det. Er økonomi hovedproblemet, har nav gratis rådgiver. Er familie/parforhold hovedproblemet, har familievernkontoret gratis rådgiver. 

Det aller vanskeligste å godta er ofte at man ikke kan gjøre alt selv... det er knalltøft å be om hjelp, men det er nødvendig. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørsmålet er jo litt hva som er vanskelig? Angst, depresjon, økonomiske problemer, sosiale problemer, jobbproblemer, andre helseproblemer osv?

Førstepri må jo være å komme seg til fastlegen og få fortalt om hvordan du har det, og be om hjelp. Før det kan du jo kanskje prøve å komme i kontakt med en god venn eller et familiemedlem som du kan prate med, som kanskje kan hjelpe deg litt å nøste litt i det aller vanskeligste, og som kanskje kan hjelpe deg med praktiske ting? Det finnes også hjelpetelefoner for mental helse, og ikke minst samtalegrupper ol for ulike typer problemer. Har du god råd, så går også an å kontakte en privat psykolog for å få hjelp så raskt som mulig.

Alt blir lettere når du får delt det, og du har allerede tatt det første skrittet, dvs å fortelle noen at du ikke har det bra. Det er veldig bra! Dersom du på noe som helst får tanker at livet kanskje ikke er verdt å leve, så må du være så snill å kontakte helsepersonell med en gang.

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, jeg vet godt hvordan det er. Og det er beintøft! For meg ble vendepunktet 2015. Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne takke nei til, dermed kom jeg meg ut noen ganger i uka. Det tok absolutt all energi jeg hadde, men det fikk meg til å endelig klare å søke hjelp. Så etter 2 måneder med stall og "egen" hest klarte jeg endelig å skaffe hjelp. Henvisning til psyk, medisiner, d-vitaminer ++. Diagnosen kom etterhvert: Dystymi, altså langvarig mild depresjon eller depresiv personlighetsforstyrrelse om du vil, med nok en såkalt dobbel depresjon siste årene. 2år har gått og jeg skal nå ut i mitt første skikkelige forsøk på å sakte men sikkert komme meg ut i arbeidslivet, heldigvis har NAV overrasket positivt og jeg får ta det helt i mitt tempo, slik at både kropp og hode får henge med og kunne oppleve en varig endring til det bedre. 

Det første steget på veien er det tøffeste, men også det viktigste. Søk hjelp. Norge har mange, mange flotte behandlingsmuligheter, men du må be om det. Og den mila kan være himla lang og gå, den var i hvertfall det for meg. Men når det er overstått er det som en million steiner er løftet fra skuldrene. Legen lo ikke av meg, dømte meg ikke osv, hun ga meg den henvisningen jeg trengte. Og jeg regner med det er likt for flere ting, om det er økonomi, jobb osv det gjelder. Du må tørre og ta steget! Du er ikke svak, du er ikke dum, du trenger bare hjelp. :hug:

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommet mange gode tips allerede, så vil gi en klem :hug:  

Noen å snakke med er en veldig god start, få hjelp til å sortere tanker og problemer, for ofte når man er langt nede, uansett årsak, å har problemer en lei tendens til å vokse og bli veldig store, selv om endel av dem kanskje faktisk ikke er så store. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes hauger av samtaletilbud av ulike slag. Jeg har hatt alvorlig depresjon og angst, og har gått til psykolog i mange år. Har også gått til gruppeterapi, det funket ikke. Nå er jeg relativt frisk (psykisk) men har nylig fått samtaletimer med en privatpraktiserende psykoterapeut for å rydde opp i noen ting.

Mange frivillige organisasjoner har også samtaletjenester på telefon på gratisnummer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Første steg i riktig retning er å innse at man trenger hjelp.:hug:

Min kjære pappa dro meg bokstavelig talt inn døra hos den første psykologen for over 20 år siden, da var jeg femten år og ble mer og mer deprimert og psykotisk etterhvert. Jeg var innlagt både her og der, og så ting og tang en ung jente ikke bør se. Og så medisinert at jeg såvidt klarte å stå på beina.

Nå har jeg bare mild depresjon som kommer og går, og sosial angst, så nå kaller ekspertisen meg for "frisk". Jeg droppet de siste medisinene før jul også, og det går også veldig bra. Det siste 1,5 året gikk jeg i samtaler med fastlegen som tok videreutdanning i kognitiv terapi, og nå er neste DPS. 

Jeg har valgt meg en ekstremt sosial jobb hvor jeg møter nye mennesker hele tiden, som ikke gjør angsten lettere. Men, jeg har nå valgt å stå i det, fordi det er min form for eksponeringsterapi,og det har faktisk hjulpet mye selv om jeg virkelig må bite tenna sammen og tvinge meg selv, i blandt.

I forhold til depresjon vinterstid, tror jeg faktisk at D-vitaminer har hjulpet meg i år.

Så, første steg er fastlegen. Håper du har en som tar deg på alvor. Hvis ikke, bytt til en ny! Evt. en privat som andre har nevnt her.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at du innser at det er vanskelig er første steget. Alt avhenger av hva som er vanskelig, men du kan feks ta deg en tur til legen for å få hjelp. De kan videresende til feks en psykolog. Eller en advokat eller banken hvis det er økonomiske problemer, krisesenteret i ditt område hvis det er vold og redsel, ellers så finns det flere ulike hjelpelinjer man kan ringe for å få støtte og guide videre.

ellers hvis du har noen venner du stoler på, eller familie, eller en kollega, ja eller her på nettet. Det er viktig å snakke om det.


Det viktigste nå er uansett at du prøver å ta grep, og tenke at det er håp. Lykke til.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har fått mange fine svar, de fleste i retning av at det er psykisk tøft du har det. Hvis det skulle være en annen type problemer vil selvsagt løsningen være av en litt annen karakter. 

Men innse at du har et problem er uansett et godt førstesteg. Finn hjelp, få noen til å hjelpe deg med å finne hjelpen dersom det er vanskelig å finne ut av (og det kan det være mange ganger). Uansett karakter på problemet så kan det hjelpe og snakke om det, drøfte hva som kan gjøres i fremtiden og forsøke å etterleve dette. Husk å sette deg små mål i starten, ellers er det lett å miste motet. 

Lykke til! Håper det snart, eller allerede, går bedre med deg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får inntrykk av (og føler selv) at man ikke vil være til bry, være 'vanskelig' osv. Tanker som at andre har det jo MYE verre, jeg tør ikke snakke om mine problemer (selv om de føles større enn alt i verden. ) Til slutt vil strikken ryke, man får forhåpentligvis hjelp og tenker i ettertid hvorfor man ikke sa noe før. Om du skjønner? 

Om du har noen i nettverket ditt, hvem som helst, enten det er foreldre, søsken, venner - be om hjelp! Om de så 'bare' kan være der for pratens skyld. Det kan være sabla vanskelig, men just do it!!

Ellers kan jeg varmt anbefale familievernkontoret. Her i distriktet sitter de i hvertfall på stor kompetanse innen det aller meste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
    • Som uerfaren satte jeg hund på en kennel i Nord-Trøndelag i 12 dager, fordi jeg ikke fikk ha ham med på obligatorisk ekskursjon i studier. Han var fullstendig ødelagt da jeg hentet ham. Psykisk helt ute av seg, han var passiv, uttrykksløs, en slags robot uten noen hjemme, det var ingen uttrykk for gjensynsglede, ingen glede i å komme ut, ingen glede i å entre bilen han ellers var så glad i. Han var som i overlevelsesmodus. Spaced out. Sjokktilstand. Kom seg sakte og gradvis til hektene vel hjemme igjen. Jeg trodde det "bare" var det å plutselig bli forlatt på en glattcelle alene, på et vilt fremmed sted omgitt av bare fremmede som ikke ga nok oppmerksomhet eller aktiviserte nok og hysteriske, fremmede hunder i samme situasjon, men nå innser jeg at han kan ha blitt utsatt for strømming også.  HVOR i Nord-Trøndelag lå den kennelen hennes? ..ikke at jeg noen gang skal ha hund i kennel igjen, jeg lærte, men ble min egen hund også utsatt for det der i tillegg til den brutale opplevelsen et kennelopphold er i seg selv, selv uten strømming? Min var en sånn som selvsagt ville fått hysterisk panikkanfall om han ble strømmet for å bjeffe, og ville reagert med å bjeffe og bjeffe og bjeffe og bjeffe i panikk.    Kan dere forlate klubben i protest? Jeg ville fått med meg flere, og demonstrativt meldt oss ut av klubben om de ikke avlyser med hun der. 
    • En gjeterhund, eller jakthund som er avlet for tett samarbeid med fører (retrievere, spaniels, puddel), er nok det beste om du vil ha en hund som vil kunne gå løs og ikke har høyt jaktinstinkt for byttedyr. Lapsk vallhund har mye lyd, og trenger mye aktivitet, men det høres ikke ut som det er noe problem. Så lenge de får nok oppgaver tror jeg ikke ufrivillig gjeting vil bli et stort problem, men jeg ville snakket med oppdrettere om det. Kunne tervueren vært et alternativ? Eller korthårscollie?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...