Gå til innhold
Hundesonen.no

Når man er i en vanskelig periode av livet


Yzthier
 Share

Recommended Posts

Jeg er av ulike grunner jeg ikke ønsker å gå inn på i en vanskelig periode av livet. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne å nøste opp i ting eller hva jeg skal gjøre. Men har blitt så desperat at jeg oppretter denne tråden. Jeg tror nok mange her har følt på det samme, så ønsker gjerne å spørre hva gjorde dere for å komme dere igjennom denne perioden? Skjønner det kan være vanskelig å hjelpe uten mer informasjon og at så klart ikke alle situasjoner er like, men håper på noen svar likevel. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hug:

Det første, og viktigste, er å ikke sitte alene med det. Å skrive her er et kjempefint første steg, neste steg er å snakke med noen nær deg. Mental helse har også en hjelpetelefon, nr 116 123, der man kan få råd og ikke minst møte noen som lytter og forstår.

Det nest viktigste er å finne ut av hva som må gjøres for å få det bedre. For å komme ut av en depresjon trenger man hjelp, første steg der er fastlege. Er det vanskelig å snakke, så skriv noe på forhånd om hvordan du har det. Er økonomi hovedproblemet, har nav gratis rådgiver. Er familie/parforhold hovedproblemet, har familievernkontoret gratis rådgiver. 

Det aller vanskeligste å godta er ofte at man ikke kan gjøre alt selv... det er knalltøft å be om hjelp, men det er nødvendig. 

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Spørsmålet er jo litt hva som er vanskelig? Angst, depresjon, økonomiske problemer, sosiale problemer, jobbproblemer, andre helseproblemer osv?

Førstepri må jo være å komme seg til fastlegen og få fortalt om hvordan du har det, og be om hjelp. Før det kan du jo kanskje prøve å komme i kontakt med en god venn eller et familiemedlem som du kan prate med, som kanskje kan hjelpe deg litt å nøste litt i det aller vanskeligste, og som kanskje kan hjelpe deg med praktiske ting? Det finnes også hjelpetelefoner for mental helse, og ikke minst samtalegrupper ol for ulike typer problemer. Har du god råd, så går også an å kontakte en privat psykolog for å få hjelp så raskt som mulig.

Alt blir lettere når du får delt det, og du har allerede tatt det første skrittet, dvs å fortelle noen at du ikke har det bra. Det er veldig bra! Dersom du på noe som helst får tanker at livet kanskje ikke er verdt å leve, så må du være så snill å kontakte helsepersonell med en gang.

:hug:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jepp, jeg vet godt hvordan det er. Og det er beintøft! For meg ble vendepunktet 2015. Jeg fikk et tilbud jeg ikke kunne takke nei til, dermed kom jeg meg ut noen ganger i uka. Det tok absolutt all energi jeg hadde, men det fikk meg til å endelig klare å søke hjelp. Så etter 2 måneder med stall og "egen" hest klarte jeg endelig å skaffe hjelp. Henvisning til psyk, medisiner, d-vitaminer ++. Diagnosen kom etterhvert: Dystymi, altså langvarig mild depresjon eller depresiv personlighetsforstyrrelse om du vil, med nok en såkalt dobbel depresjon siste årene. 2år har gått og jeg skal nå ut i mitt første skikkelige forsøk på å sakte men sikkert komme meg ut i arbeidslivet, heldigvis har NAV overrasket positivt og jeg får ta det helt i mitt tempo, slik at både kropp og hode får henge med og kunne oppleve en varig endring til det bedre. 

Det første steget på veien er det tøffeste, men også det viktigste. Søk hjelp. Norge har mange, mange flotte behandlingsmuligheter, men du må be om det. Og den mila kan være himla lang og gå, den var i hvertfall det for meg. Men når det er overstått er det som en million steiner er løftet fra skuldrene. Legen lo ikke av meg, dømte meg ikke osv, hun ga meg den henvisningen jeg trengte. Og jeg regner med det er likt for flere ting, om det er økonomi, jobb osv det gjelder. Du må tørre og ta steget! Du er ikke svak, du er ikke dum, du trenger bare hjelp. :hug:

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommet mange gode tips allerede, så vil gi en klem :hug:  

Noen å snakke med er en veldig god start, få hjelp til å sortere tanker og problemer, for ofte når man er langt nede, uansett årsak, å har problemer en lei tendens til å vokse og bli veldig store, selv om endel av dem kanskje faktisk ikke er så store. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det finnes hauger av samtaletilbud av ulike slag. Jeg har hatt alvorlig depresjon og angst, og har gått til psykolog i mange år. Har også gått til gruppeterapi, det funket ikke. Nå er jeg relativt frisk (psykisk) men har nylig fått samtaletimer med en privatpraktiserende psykoterapeut for å rydde opp i noen ting.

Mange frivillige organisasjoner har også samtaletjenester på telefon på gratisnummer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Første steg i riktig retning er å innse at man trenger hjelp.:hug:

Min kjære pappa dro meg bokstavelig talt inn døra hos den første psykologen for over 20 år siden, da var jeg femten år og ble mer og mer deprimert og psykotisk etterhvert. Jeg var innlagt både her og der, og så ting og tang en ung jente ikke bør se. Og så medisinert at jeg såvidt klarte å stå på beina.

Nå har jeg bare mild depresjon som kommer og går, og sosial angst, så nå kaller ekspertisen meg for "frisk". Jeg droppet de siste medisinene før jul også, og det går også veldig bra. Det siste 1,5 året gikk jeg i samtaler med fastlegen som tok videreutdanning i kognitiv terapi, og nå er neste DPS. 

Jeg har valgt meg en ekstremt sosial jobb hvor jeg møter nye mennesker hele tiden, som ikke gjør angsten lettere. Men, jeg har nå valgt å stå i det, fordi det er min form for eksponeringsterapi,og det har faktisk hjulpet mye selv om jeg virkelig må bite tenna sammen og tvinge meg selv, i blandt.

I forhold til depresjon vinterstid, tror jeg faktisk at D-vitaminer har hjulpet meg i år.

Så, første steg er fastlegen. Håper du har en som tar deg på alvor. Hvis ikke, bytt til en ny! Evt. en privat som andre har nevnt her.

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det at du innser at det er vanskelig er første steget. Alt avhenger av hva som er vanskelig, men du kan feks ta deg en tur til legen for å få hjelp. De kan videresende til feks en psykolog. Eller en advokat eller banken hvis det er økonomiske problemer, krisesenteret i ditt område hvis det er vold og redsel, ellers så finns det flere ulike hjelpelinjer man kan ringe for å få støtte og guide videre.

ellers hvis du har noen venner du stoler på, eller familie, eller en kollega, ja eller her på nettet. Det er viktig å snakke om det.


Det viktigste nå er uansett at du prøver å ta grep, og tenke at det er håp. Lykke til.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du har fått mange fine svar, de fleste i retning av at det er psykisk tøft du har det. Hvis det skulle være en annen type problemer vil selvsagt løsningen være av en litt annen karakter. 

Men innse at du har et problem er uansett et godt førstesteg. Finn hjelp, få noen til å hjelpe deg med å finne hjelpen dersom det er vanskelig å finne ut av (og det kan det være mange ganger). Uansett karakter på problemet så kan det hjelpe og snakke om det, drøfte hva som kan gjøres i fremtiden og forsøke å etterleve dette. Husk å sette deg små mål i starten, ellers er det lett å miste motet. 

Lykke til! Håper det snart, eller allerede, går bedre med deg.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg får inntrykk av (og føler selv) at man ikke vil være til bry, være 'vanskelig' osv. Tanker som at andre har det jo MYE verre, jeg tør ikke snakke om mine problemer (selv om de føles større enn alt i verden. ) Til slutt vil strikken ryke, man får forhåpentligvis hjelp og tenker i ettertid hvorfor man ikke sa noe før. Om du skjønner? 

Om du har noen i nettverket ditt, hvem som helst, enten det er foreldre, søsken, venner - be om hjelp! Om de så 'bare' kan være der for pratens skyld. Det kan være sabla vanskelig, men just do it!!

Ellers kan jeg varmt anbefale familievernkontoret. Her i distriktet sitter de i hvertfall på stor kompetanse innen det aller meste!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...