Gå til innhold
Hundesonen.no

Å gå fra liten til stor hund evt omvendt.


Guest Yellow
 Share

Recommended Posts

Jeg skjønner godt hva du mener @Yellow. Sølve likte godt å bli båret tett inntil hjertet mitt og legge hodet sitt i skuldegropen min og det var en av hans måter å virkelig kose på - da han ikke var en spesielt kosete hund. Jeg savner virkelig den nærheten og koselydene hans.:) 

Da jeg hadde storpuddel tok han hele fanget og sofaen med sine 62 cm og 25 kg og var nær på en annen måte som også var veldig fin. Men, jeg foretrekker helt klar mindre hunder og skulle gjerne hatt miniatyr igjen. Men det blir ikke det, mest pga helseproblematikk hos de minste, men også pga utryggheten det er å ha en liten hund i en stor hunds verden. Jeg har førstehåndserfaring med at det kan gå skikkelig galt og jeg orker ikke den bekymringen. Så for meg blir løsningen en litt større hund, jeg tenker 7-10 kg. Det tror jeg blir helt passe. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Udyret er ca 30kg, som jeg synes er en OK mellom-str. Jeg personlig kunne aldri tenkt meg en mini hund, type 1-4 kg, selv om de er lette å ha med å gjøre, les fysisk,.for meg:P Er så sabla redd for å snuble over de, eller at de skal falle ned fra fanget etc...el most av en større hund el barn. *grøss* :blink:

Det som er fint med mindre hunder er jo at de tar mindre fysisk plass, både i hus og i bil, de spiser mindre, og de river deg ikke over ende som en stor hund kan gjøre. En liten lodott som tigger ved ankelen er lettere å overse enn kalven som står over deg å sikler :drool: 

Fordeler og ulemper er det vel uansett, og noen liker små hunder, andre store. Smak og behag, og ikke minst behov/bruk :ahappy:

Drømmen er en stor mynde, men vil gjerne ha to hunder, så om jeg skal ha en 'attåt' hund, så blir den inne mindre enn feks mellom puddel el whippet, synes de er av handy str. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige hund var rundt 12 kg. Har nå en egen på 28 kg og bor sammen med mamma sin på 8 kg.

Jeg må si at det er de mellomstore hundene, slik som retrieverene som tiltaler meg mest iallefall. Husker jeg ønsket meg at min første gjerne kunne vært litt større (selv om akkurat han var helt perfekt, selvsagt :wub: ).

Jeg liker og ha mer hund, synes det er enklere i forhold til belønning i trening, mer trekkraft på tur osv. Det er jo også masse kos i den lille, og på sikt kan jeg se for meg en fremtid med en liten en som maskot. Men akkurat nå kjenner jeg at jeg trives veldig godt med større hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har ei husky tispe på 23kg og hun er sånn ca rundt 60cm høy, og på nyåret nå så får vi, ganske sikkert, en liten valp i hus. Valpen er en blanding hvor moren er dvergpinscher og faren er enten fransk bulldog eller dvergpuddel, så hun blir ganske liten, kanskje rundt 3,5-7kg ish..? Er spent på hvordan det vil bli med to hunder med så stor forskjell i størrelse. Vi har forresten to katter her også da, og huskyen vår går veldig godt sammen med de, så hun er jo vant til å ha mindre dyr rundt seg.:)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er jeg veldig spent på. Har bare hatt hunder på rundt 30 kg og trives veldig godt med det, men neste blir sannsynligvis en på 12+- kg. Det blir ingen erstatning for malamutene, men en tilleggshund. Spent på hvordan det er å ha en mindre hund (noe som egentlig ikke har tiltalt meg veldig tidligere) :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Heidihj skrev:

Dette er jeg veldig spent på. Har bare hatt hunder på rundt 30 kg og trives veldig godt med det, men neste blir sannsynligvis en på 12+- kg. Det blir ingen erstatning for malamutene, men en tilleggshund. Spent på hvordan det er å ha en mindre hund (noe som egentlig ikke har tiltalt meg veldig tidligere) :)

Jeg har heller ikke vært noe småhundperson...men når man først har en på 12 kg så finner man ut at det igrunnen er ganske så pjaktisk :P 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har bare hatt store hunder på 40 kg og over, så jeg vet ikke hvordan det er å ha liten. Men evnt neste hund kommer til å bli liten, og jeg ser for meg at de største utfordringene må være å ikke tråkke på hunden (er så vant til å bare gå på hundene og forvente at de flytter seg for meg) og at jeg er redd for skader genrelt. ( fra andre hunder feks) Store hunder er jo mer robuste.

Ellers vil det nok blir deilig å få alt billigere, og slippe redselen fra folk og lettere å ta med seg.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er stort sett vant med mindre hunder. Vokste opp med schæfer, men det var ikke mine hunder og mitt ansvar. 

Felix er ca 15 kg og egentlig passe størrelse. Blaze også synes jeg, men minuset er at han ikke har noe som helst drakraft :P Felix merker jeg godt hvis han legger seg i selen og trekker, og selv om det er veldig moro å bli trukket av stor hund så foretrekker jeg å få jobba littegrann selv også. 

Ellers er det jo bare pluss. Lettere å ha med seg, billigere i drift, folk er stort sett mindre nervøse for de små og lettere å få pass til. Å mye enklere å dytte unna hvis de ligger i veien eller breier seg for mye i senga :P 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man trenger ikke tråkke på dem så mange ganger før de lærer at det er smartere å stå ved siden av deg, enn bak deg f. eks... :icon_redface:

Jeg gikk fra 65kg til 12kg, og selv om jeg "forsvarte" å ha gigant da jeg hadde det, så har jeg fått en aha-opplevelse av å ha mindre hund. Jeg skjønner veldig godt tanken om å ha mer å "rufse" i når man koser med en større hund, tenkte det samme selv, hehe!
Det er lett å få pass, hun drar inn ca ingenting møkk (men det har vel mer med korthår å gjøre, enn bare størrelsen, en sheltie på samme størrelse eller mindre drar jo automatisk med seg mer). Kostnad i mat og tyggeleker er jo vanvittig lav :lol: ! Før gikk det en 15kg sekk i måneden, nå varer en sekk i flere måneder. De sjeldne gangene hun drar i båndet er det null stress å holde igjen, trenger ikke sette sjøbein og eller gjøre en innsats. Folk er positivt innstilt til at hun er med på besøk. Liten og praktisk, men ikke så liten at det er farlig å bli dasket på en eller to ganger av en større hund. 

Har vanskeligheter for å se for meg at jeg trenger eller ønsker en hund på over 20-25 kg igjen, med mindre jeg plutselig utvikler en spesiell interesse hvor nye behov oppstår. 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at dette har en del med type hund å gjøre også, ikke bare størrelsen. Jeg har jo to hunder som de fleste av dere vil mene at er små med sine henholdsvis 38 cm/10 kg og 42 cm/13 kg. Hun første tar riktignok liten plass reint fysisk, men trekker meg på ski og sykkel (og har prøvd trehjuling med to huskyer, hehe), kløver, trekker kjetting og føler seg nok ganske stor (er feks veldig snill og forsiktig med små hunder). Jeg trur heller ikke at hun noensinne har blitt tråkka på, hun smetter unna som en ninja, også da hun var valp på 2 kg. 

Hun andre er et (høyt elska) drog som fyller en hel sofa og som funker best med mye større hunder pga lekestil og aktivitetsnivå. Hun er alltid i veien og har blitt tråkka MYE på fordi hun mener hun er berettiga til å alltid ligge der det passer henne og fordi reaksjonsevnen er litt sånn "jadda, whatever". :teehe:Den første liker å sitte på armen min og koser panne mot panne mens hun lager nytelsesfulle gryntelyder, og kommer aldri nært nok. :heart: Droget vil gjerne ligge på sofaen, men synes det er kleint med for mye kroppskontakt. :lol: 

Til tross for hvor besnærende historier om Sirkus Samurai selvfølgelig er for almuen, er poenget mitt at en kan oppleve å ha stor hund til tross for at størrelsen tilsier noe annet, og at nærhetsbehovet antakelig henger mer sammen med personlighet enn størrelse og rase. :)   

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Mirai skrev:

Man trenger ikke tråkke på dem så mange ganger før de lærer at det er smartere å stå ved siden av deg, enn bak deg f. eks... :icon_redface:

Jeg gikk fra 65kg til 12kg, og selv om jeg "forsvarte" å ha gigant da jeg hadde det, så har jeg fått en aha-opplevelse av å ha mindre hund. Jeg skjønner veldig godt tanken om å ha mer å "rufse" i når man koser med en større hund, tenkte det samme selv, hehe!
Det er lett å få pass, hun drar inn ca ingenting møkk (men det har vel mer med korthår å gjøre, enn bare størrelsen, en sheltie på samme størrelse eller mindre drar jo automatisk med seg mer). Kostnad i mat og tyggeleker er jo vanvittig lav :lol: ! Før gikk det en 15kg sekk i måneden, nå varer en sekk i flere måneder. De sjeldne gangene hun drar i båndet er det null stress å holde igjen, trenger ikke sette sjøbein og eller gjøre en innsats. Folk er positivt innstilt til at hun er med på besøk. Liten og praktisk, men ikke så liten at det er farlig å bli dasket på en eller to ganger av en større hund. 

Har vanskeligheter for å se for meg at jeg trenger eller ønsker en hund på over 20-25 kg igjen, med mindre jeg plutselig utvikler en spesiell interesse hvor nye behov oppstår. 

Ikke flere ulvehunder? :cry: 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt forskjellige store hunder og forskjellige små. 

De små tar mindre plass i bilen. Det er eneste fordelen jeg ser. 

De er overhodet ikke lettere å håndtere ,  de er så langt nede . Jeg føler jeg har mer kontroll på en hund jeg kan nå uten å lete i mellom beina mine. 

Her hjemme er det den lille ( 10kg )  som tar opp mest plass ,  det har med individ og rase å gjøre. Hun breier seg ut som den prinsessa hun er, huskyen ( 30kg )  er mer diskré i alt han gjør. 

Mine små/mellomstore ( Jrt og Puli )  har ikke vært mindre krevende enn mine store ( belgere og husky ) . De har tvert i mot vært mer krevende å oppdra. 

Ingen av de har likt å bli bært forøvrig ,  huskyen elsker derimot å bli bært rundt på som en liten baby :P

 

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For en fin tråd vi har her - masse erfaringer, tanker og vurderinger uten noen form for "nei - der tar du feil" og belæringende svar. Godt å se!

Selvsagt er det en million faktorer som spiller inn på spørsmålet "liten eller stor" hund - dels det åpenbare: raser er forskjellige, individer av samme rase er også svært pregningsbare på miljøet de bor i, eiernes fysiske og psykiske fortrinn eller begrensninger, forskjellige familiesamensetninger som tillater noen å velge fritt villt, mens andre på ta hensyn til andre enn seg selv, osv. Heldigvis finnes det utallige hunder å velge mellom - og det gjør jo at vi alle kan finne fram til noe som passer en selv (selv om kanskje ens nærmeste synes ens valg er forunderlige og rent ut sagt hårreisende dumme... LOL)

Min "guilty pleasure"-rase tror jeg må være borzoi - men jeg er redd at min fornuft tilsier at jeg aldri kommer til å eie noen, dessverre..Så da er det bare å vente til silken vindhound blir egen rase, da.. :-)

Susanne

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

@Raksha Ja, er akkurat det, tror det mest bare er noe nytt som du må bli vant til, passehunden viser jo hengivenhet på andre måter enn min gjorde. :) Men ja, blir spennende å se hva vi ender opp med neste gang, skal bare ha omplasseringshunder fremover og er absolutt ikke låst til noen som helst type rase/gruppe, selv om jeg generelt er veldig svak for mynder. 

@Lemen Fint noen forstår, ikke bare jeg som virker helt fjern her. ? Jeg hadde i den kilosklassen og synes det egentlig ble for lite kun med tanken på med samme problematikk som du skisserer ang småhunder, men jo mindre jo helt klart mer skjøre er de jo. Og fortsatt stor overgang fra dette til stor hund igjen.

Som nevnt er jeg blitt mer komfortabel enn jeg trodde med å leve med en stor hund egentlig, litt derfor jeg opprettet denne tråden også, fordi vi muligens har blitt litt mer åpne på at neste hund kanskje kan være en stor en. Fordeler og ulemper med vår tidligere hund og passehunden, men mye av dette går også på deres personlighet som jo selvsagt har veldig mye å si. Men mindre hund er og blir enklere generelt å ha med seg, og skal man ha 2 stk blir det helt klart "mye hund" om begge skal være ganske store, så det må man jo isåfall selvsagt være forberedt på.

Takker for alle svar :) 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Yellow skrev:

Takk for det, @Ozzy ? Virkelig ikke noe lett (men det vet du nok selv som også har mistet din pelskling). 

Nei det blir heldigvis enklere med tiden.:hug: Men jaggu kommer tårene to og et halvt år senere også..  Men det viser jo hvor mye disse firbeinte gjør for oss tobeinte. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt off topic men ikke helt... 

Jeg har alltid likt de store hundene. Når familien endelig skulle få seg hund og jeg 10 år gammel ble drit sur fordi det var en  forhåndsvis liten hund (cavalier). Jeg var fast bestemt på at jeg ville ha schæfer eller rottweiler. Det har jeg hatt lyst på siden da. Og jeg var glad i hunden i all den tid vi hadde den. Det skal ikke stå på det men personlig tiltaler de større hundene meg mer.

Når jeg var ca 18 og hadde flytta ut, dro vi spontant på et omplasseringssenter. Vi hadde sett oss ut ei ung schæfer tispe vi ville ha, dumme som vi var. Heldigvis fikk vi beskjed om denne nok var for krevende for oss og vi tok med oss en blandingshund på ca mellomstørrelse i stedet. Det var vår første hund. Ikke gjennomtenkt eller noe. Vi hadde hunden ei stund men etterhvert så ødela den så mye i leiligheta vi leide at den måtte bort.

Så gikk det mange år før vi skulle ha hund igjen. Da skulle det være bedre planlagt. Minstejenta måtte være ferdig med vogn og vi hadde god plass å bo. Når vi begynte på jakten på drømmerasen vår (meg å mannen), så kikka vi nærmere på schæfer og rottweiler. Men det tok ikke så lang tid før vi var i en helt annen retning. En rase vi aldri hadde hørt om en gang. Alaskan malamuten. Å joda; jeg har ALDRI i mitt liv vært så glad i ett dyr, og jeg har alltid vært et dyremenneske som har hatt hest og det menste av dyr. Men det er noe som bare føltes helt riktig og en stor del av det vil jeg tørre å påstå ligger i størrelsen. Jeg skal aldri ha liten hund. Jeg hadde liten hund under oppvekst og ser jo fordeler med det, men fordelene med en gigantisk kosebamsr er større for meg❤ jeg tror jeg er like glad i den bikkja omtrent som mine egne barn?

 

Edit: mener ikke at folk med små hunder er mindre glad i dem altså? det er bare slik det kjennes for min del☺

Lenke til kommentar
Del på andre sider

49 minutter siden, Wildlife skrev:

Litt off topic men ikke helt... 

Jeg har alltid likt de store hundene. Når familien endelig skulle få seg hund og jeg 10 år gammel ble drit sur fordi det var en  forhåndsvis liten hund (cavalier). Jeg var fast bestemt på at jeg ville ha schæfer eller rottweiler. Det har jeg hatt lyst på siden da. Og jeg var glad i hunden i all den tid vi hadde den. Det skal ikke stå på det men personlig tiltaler de større hundene meg mer.

Når jeg var ca 18 og hadde flytta ut, dro vi spontant på et omplasseringssenter. Vi hadde sett oss ut ei ung schæfer tispe vi ville ha, dumme som vi var. Heldigvis fikk vi beskjed om denne nok var for krevende for oss og vi tok med oss en blandingshund på ca mellomstørrelse i stedet. Det var vår første hund. Ikke gjennomtenkt eller noe. Vi hadde hunden ei stund men etterhvert så ødela den så mye i leiligheta vi leide at den måtte bort.

Så gikk det mange år før vi skulle ha hund igjen. Da skulle det være bedre planlagt. Minstejenta måtte være ferdig med vogn og vi hadde god plass å bo. Når vi begynte på jakten på drømmerasen vår (meg å mannen), så kikka vi nærmere på schæfer og rottweiler. Men det tok ikke så lang tid før vi var i en helt annen retning. En rase vi aldri hadde hørt om en gang. Alaskan malamuten. Å joda; jeg har ALDRI i mitt liv vært så glad i ett dyr, og jeg har alltid vært et dyremenneske som har hatt hest og det menste av dyr. Men det er noe som bare føltes helt riktig og en stor del av det vil jeg tørre å påstå ligger i størrelsen. Jeg skal aldri ha liten hund. Jeg hadde liten hund under oppvekst og ser jo fordeler med det, men fordelene med en gigantisk kosebamsr er større for meg❤ jeg tror jeg er like glad i den bikkja omtrent som mine egne barn?

 

Edit: mener ikke at folk med små hunder er mindre glad i dem altså? det er bare slik det kjennes for min del☺

Sånn føles det litt for meg og. Har tidligere syns det har vært lite vits i å ha hund med mindre den var stor :P Men når man har endt opp på legevakt og sykehus noen ganger pga store, sterke hunder med høye drifter, så kjenner jeg at jeg gleder meg veldig til å ha en mindre hund (i tillegg til de store riktignok). 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gikk fra ganske liten (10kg) til ganske stor (30+). Det er både og, noen ganger tenker jeg at "ååh dette var mye lettere med liten hund", mens annet er bedre med stor. Kan ta noen eksempler som jeg har erfart:
Det føles tryggere å gå med en stor hund, selv om hun er megasnill og vil slikke alle i ørene, så vil kanskje potensielle overfallsmenn tenke seg om en gang ekstra..Sånn kjennes det ihvertfall. Skal sies at den lille var en levende alarm så det mangler denne litt mer xD

Stell og kloklipp, dette punktet er nok ikke noe alle plages med, men jeg har hatt 2 hunder på rad med veldig negativ holdning til å få klippet klør. Lettere å få klippet på den lille enn den store selv om hun var motvillig.

Bil; Større hund = større bil. Noe som får meg til neste punkt

Å få en motvillig hund inn i bilen eller badekar eller annet,om den ikke har så lyst akkurat da..Liten hun kan man løfte opp, stor..Ikke fullt så lett [emoji14]

Styrke. Å gå tur blir en helt annen opplevelse, jeg var vant med sterk hund også fra før, men likevel ble de turene jeg var vant med å gå med liten hund meget anderledes med en stor unghund som vimser og tuller og drar xD så frem til de lærer å gå pent kan det være litt baluba:p

Kostnader blir høyere, går -mye- mer fôr og da blir det en del mer i måneden som går til fôr. Gikk fra ca 200 i mnd til ca 6-700 i mnd.

Folk er mindre interessert i å hilse på denne enn forrige, er ikke så liten å søt og innbydende liksom, men akkurat det er jo frøken flat ikke så fornøyd med for hun elsker jo alle, hun lille likte jo ikke fremmede i det hele tatt:p men jeg syns det er topp:p

Så er det jo plass da, trenger mer plass, større kurv. Nytt utstyr blir det litt av før de er utvokst.

Lave stuebord vil både fly av gårde etter litt optimistisk unghund skulle gå under, og alt som er oppå vil bli i risikosonen for både spising og halepisking. Kaffekopper danser fort bortover bordet her i gården med denne frøkna ihvertfall xD Benken er plutselig noe de når opp til.

Mye av tingene man ikke var så nøye på å lære de små blir plutselig kjempeviktig når man får stor hund, type hopping på folk foreksempel.

Under trening så syns jeg det er kjempekjekt med stor hund, jeg kan belønne kjapt i hoftehøyde, ser lettere hvordan hun går og slipper å bøye meg mye. Men det går også mer godbiter eller større godbiter ihvertfall.

Savner det å ha en liten som kommer i fanget og kommer krypende opp i senga og inntil meg under dyna da. En dag blir det nok en liten igjen, men kanskje sammen med en litt stor ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Wildlife Interessant at du sier det. Jeg har kjent på at jeg har vært skeptisk til det omvendte, om det virkelig er mulig å bli SÅ knyttet til en stor hund som en liten, selv om jeg virkelig ikke er i noen tvil om at jeg hadde og at andre virkelig elsker sine store hunder også altså. Selv hadde jeg seperasjonsangst ovenfor min hund samt ekstremt beskyttelsesinstinkt. Det er ikke det i seg selv som er kjærlighet, men det er det jeg kjenner til fra å være hundeeier.  

Husker når jeg fikk hunden, som liten, var det heller ikke snakk om at jeg trengte noe tid på å bli knyttet til den lille firbente, det var et sterkt bånd mellom oss fra første stund. Hadde det virkelig blitt sånn neste gang også, eller er det mer normalt at det tar litt tid å bli kjent med hverandre før slike følelser dukker opp for fullt om at man hører sammen? Å sammenlikne blir nok uansett feil, da det jo ikke er noe man bare bytter ut og at det aldri blir helt likt da jo ingen hunder er like. Men dette er nok tanker jeg sitter med fordi jeg kun har eid èn hund.

@teskjeia Vi har tenkt på mye av det samme ang fordeler og ulemper. :) En ting som har overrasket meg litt er hvor utrolig lite oppmerksomhet vi får, kun èn eneste person har hilset på passehunden når jeg har gått med henne, mens den lille jeg hadde ofte fikk oppmerksomhet og søte kommentarer. Sistnevnte var forøvrig heller ikke interessert i fremmede i motsetning til hu her. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, Yellow skrev:

@Wildlife Interessant at du sier det. Jeg har kjent på at jeg har vært skeptisk til det omvendte, om det virkelig er mulig å bli SÅ knyttet til en stor hund som en liten, selv om jeg virkelig ikke er i noen tvil om at jeg hadde og at andre virkelig elsker sine store hunder også altså. Selv hadde jeg seperasjonsangst ovenfor min hund samt ekstremt beskyttelsesinstinkt. Det er ikke det i seg selv som er kjærlighet, men det er det jeg kjenner til fra å være hundeeier.  

Husker når jeg fikk hunden, som liten, var det heller ikke snakk om at jeg trengte noe tid på å bli knyttet til den lille firbente, det var et sterkt bånd mellom oss fra første stund. Hadde det virkelig blitt sånn neste gang også, eller er det mer normalt at det tar litt tid å bli kjent med hverandre før slike følelser dukker opp for fullt om at man hører sammen? Å sammenlikne blir nok uansett feil, da det jo ikke er noe man bare bytter ut og at det aldri blir helt likt da jo ingen hunder er like. Men dette er nok tanker jeg sitter med fordi jeg kun har eid èn hund.

Jeg skjønner hva du mener☺ på samme måte skjønner jeg jo at folk kan være like glad i hva det måtte være som jeg er i hunden min. Stor eller liten, hund eller katt.

Og jeg er også litt spent på om kjemien er annerledes når vi får neste valp. Men jeg trur grunnen til jeg at det klaffet så godt denne gangen var at det var noe vi vrkelig hadde venta på, og ikke minst utrolig lyst til. Og alt har føltes rett i ettertid også. Mtp rase osv osv. Det hjelper jo muligens på kjemi at hunden passer inn hos oss som familie mtp personlighet.

Ellers så har jeg vært glad i mange av dyra mine og hesten min og de har har stellt, men aldri på den måten som nå. Jeg er virkelig så ufattelig glad i han at det gjør vondt... jeg angrer til og med noen ganger på at vi skaffet oss hund fordi jeg vet at han i bestefall lever i 12 år. 

Men nå sporet jeg veldig av her.

Vi har forskjellige preferanser og livsstiler og ikke minst ting som tiltaler oss mer enn andre. ☺ men jeg har også sagt jeg kunne tenkt meg en liten hund noen ganger som maskot.?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har bare hatt små hunder (maks 13-14 kilo), og tror kanskje ikke det kommer noen stor hund i huset her. Trives for godt med å ha flere hunder, og da spiller størrelsen helt klart en rolle rent praktisk (og økonomisk). Ser noen nevner at de er redd for skader på små hunder. Jeg ville vært atskillig mer redd for skader på en stor hund. Både fordi jeg har inntrykk av at de skader seg verre når noe først skjer pga. vekt og fart, og fordi jeg ser for meg hvordan det ville være å bære 30-40 kilo hund med seg ned fra fjellet eller skogen ...

Jeg bærer heller ikke på mine hunder i tide og utide, men av og til er det både praktisk og litt koselig, og det innrømmer jeg glatt. Noen ganger tror jeg Lina setter pris på det også, hun kommer opp i høyden, får litt overblikk og slipper å stå på bakken og kjede seg. 

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...