Når hunden begynner å bli gammel- bekymringer

[Djervekvinnen]

Nå er ikke min hund særlig gammel, men alikevel eldre enn noen annen hund jeg har hatt. Jeg vil jo ha han så lenge som mulig, slik vi alle vil. Men jeg kjenner på en større redsel nå enn før, en redsel for å miste han. Er det ting som skjer med han, halthet, ulike vondter  feks. blir jeg ganske bekymret. Redd for at han skal få noen slags plager som man ofte kan se med alderen. Type gikt, kreft osv.  Jeg spanderte en blodprøve på han nå nylig og vetrinæren sa alt var fint.  Jeg ser han bli gråere og gråere, jeg blir nesten bare mer og mer knyttet til han kjenner jeg. Og tanken på at han skal bli borte gjør meg fortvilet. Det er vanskelig å skal forberede seg på noe slikt. Særlig når det gjelder sin sjele-hund.  Det kommer til å bli hardt! *snufs* Jeg har jo ikke lyst å tenke slik, bekymre meg unødig.. For har jo planlagt å ha han i minst like mange år til! *så det så!*

Er det flere som tenker slik? Dere som har en eldre hund. Har dere følt endringer i tankene/bekymringer rundt det? Og hva er det du bekymrer deg over?

[yurij]

Jeg gruer meg veldig til den dagen  han begynner å slite med hverdagslige ting og håper denne sommeren ikke blir så fryktelig varm .  Min er 10 , stor og går på medisiner men selv om han ikke er noen ultrasprek 10 åring er han heller ikke så skral at bekymringene har satt inn for fullt. Heldigvis. 

Men din er ikke så gammel, er den det?

[Guest Yellow]

Ja. Overreagerer og krisemarkerer veldig når veterinær forteller meg ting. Gikk rett i kjelleren og gråt omtrent konstant i et døgn uten å klare å spise for noe vet. fortalte over telefon, som viste seg å ikke være så ille som jeg trodde da jeg fikk snakket med min faste vet. om prøvene dagen etter. Vet enkelt og greit ikke hvordan jeg kan komme meg over tapet når tiden er inne selv. 

Synes det er svært vanskelig med en balanse her også. For jeg vil ikke være egoistisk og ha hunden i live for alt det er verdt heller, på bekostning av hundens vel og ve. Veldig usikker på hva det er riktig at en eldre hund skal gjennomgå, som altså muligens ikke har veldig lenge igjen uansett. 

[Red Merle]

Ja, jo, en sitter jo med en konstant bekymring når bikkja begynner å dra på åra. Om 12 dager blir Jatzy 8 år, og jeg tenker jo på henne som en slags pensjonist/veteran. Hun har jo fortsatt mye krutt, er aktiv, glad og leken. Elsker å trene, og å løpe. Men så er det detaljene da, så man legger merke til når man har levd med hunden i mange år.

Jeg merker jo har hun enten har begynt å høre dårligere, eller at hun ikke gidder å høre. Hun legger iallefall ikke merke til lyder på samme måte som før, og kan reagere negativt (skvette, bykse) på lyder hun aldri har brydd seg om før. Tennene har sett sine bedre dager, selvom hun ikke har tannstein, så er de jo slitt. Nå har min operert fettkuler 2 ganger, og et ser ut til at j*velskapet blir å stadig komme tilbake.. Jeg vet ikke om jeg vil operere henne igjen, siden hun tidligere har fått endel tileggs komplikasjoner med infeksjoner og slikt. Man er jo alltid redd for kreft, når en klump dukker opp. Jeg har tenkt å spandere på henne en grundig sjekk med blodprøver osv nå til våren, da skal hun uansett ha vaksina si.

Hun er jo ikke så gammel, har jo hatt hund av større størrelse enn Jatzy, som ble 13 år, men alikevel, det skjer noe rart med oss mennesker(iallefall meg!), når de begynner å nærme seg det to siffra tallet.

Det posetive er jo at jeg gleder meg til å vise henne som veteran på utstilling !

[Mumle Mu]

Bekymrer meg masse. Nå som Salo er borte, er jeg ekstra hysterisk med Stina, jeg orker ikke at en til blir borte på en stund.

Jeg bekymra meg vel egentlig mest for å ta selve avgjørelsen, jeg. Og til siste dagen. Og det gjorde jeg vel egentlig rett i, selv om tida etter ikke er noe å trakte etter det heller - savnet er til tider uutholdelig.

[Djervekvinnen]

Fint å lese deres tanker. Og at flere kan føle det sånn.

Nitro er bare 7 år, så han er ikke direkte gammel. Men jeg føler at det er nå fremover ting kan skje. Forhørte meg litt rundt å bytte forsikringsselskap på hund, og da fikk jeg beskjed om at hund over 7 år ikke fikk tegnet ny forsikring.  (hos en av dem jeg spurte) Så det ligger nok noe i det, at helsen kan endre seg fra den alderen og opp.

Jeg har jo en stor rase, men samtidig lever mange normal livstid (12-13 år). Alikevel hører man om de som er yngre som får kreft og slikt, så man vet jo aldri uansett. tror det bunner i at jeg er så glad i han at man blir ekstra redd for å miste han.  

Og ja, det å skulle avgjøre når det er nok er noe av det værste man kan gjøre i hundeholdet sitt. Jeg slet veldig med det på min første hund. Det var egentlig helt umulig å avgjøre, men samtidig måtte man. huff.

[Titovn]

Ja! Gamlefar blir 11 år til sommeren, og jeg ser nå han begynner å skrante i kroppen.  Det er helt orferdelig, han har vært ved min side siden jeg selv var 11 år (altså hele hans liv), og han er min sjelevenn - det var en periode han var min eneste venn fordi jeg ble ertet og hadde ingen venner på og utenfor skolen.. Ingen annen skapning vil kunne erstatte denne hunden, og den dagen han forsvinner, den dagen mister jeg en viktig del av meg selv, en del som aldri vil kunne komme på plass igjen. han er fortsatt sprek i hodet, trass i at han hører dårligere (eller vil ikke høre slik eldre vil? *ler*). men etter stevnet i Bø, så jeg for alvor at nå begynner også kroppen. Vi kommer til å ta en utvidet helsesjekk og ordne opp i muskler og sånt nå, men vi får se hvor lenge det varer. Jeg har alltid sagt at han skal gå agility (enten baretrening eller både trening og konkurranse) til han ikke orker mer.

Han har heldigvis vært frisk hele livet sitt, og når vi var for å tavaksine i Januar så fant veterinæren en bilyd på hjertet hans. Det var skummelt å høre, men jeg var sånn sett litt forberedt at det kom til å være NOE. Og det er (enn så lenge, behøver ikkeå bli) alvorlig. Jeg skal følge opp dette selv, og ta kontakt ved endringer.

Jeg er også redd for at jeg skal la det gå for langt før jeg tar avgjørelsen. Jeg har alltidvvært bastant på at han ikke skal lide - jeg er bareredd for at jeg som eier kommer til å svikte. At jeg ikke ser det liksom, selv om jeg vil tro jeg gjør det. men fytti som jeg gruer meg. Jeg håper han enda er minst et par år til ved min side, for jeg tror ikke jeg takler å miste han nå ♥

[Sanne]

Bamse blir 13 år i mai. Det siste året har han eldet en del, men ikke sånn at han ikke har et verdig liv altså, vi bare merker at han er gammel nå. Begynner vise små tegn på å være dement, ser og hører dårlig etc. Han har jo også svulst i halsen, men den kommer vi ikke til å gjøre noe med pga alder og risiko rundt å operere der. Har naturligvis tatt blodprøver for å sjekke indre organer, men der er det ingenting som tilsier at han er gammel, alle verdier er perfekte! Så det var vanvittig godt å høre!  

Han er en skikkelig gammel gubbe blitt, men er sprek og leken fremdeles, så jeg tror ikke nødvendigvis dette er siste vinteren hans,med mindre svulsten plutselig begynner å vokse, eller noe annet dramatisk skjer. Men at vi bekymrer oss litt ekstra ved hver minste lille ting rundt han? Ja absolutt. Helt naturlig tror jeg.

[Meg]

har en på 12, en på 11 og en på 10, samt en på 8, som virker eldre enn de på 11 og 10. Følger litt ekstra godt med på dem, og håper de holder seg friske lenge fremover. 

[turbogutten]

Jeg merker det veldig godt nå som Turbo snart er 10 år og har blitt skikkelig halt for første gang i sitt liv, han viser smerte noe som på en måte en bra, samtidig som han aldri har gjort det tidligere. Han er også full av fettkuler som jeg er ganske sikker kommer til å utvikle seg til kreft med tiden men jeg nekter å operere en så gammel hund, ser på det som større risiko å legge han i narkose, og ikke minst tiden etterpå.

Ellers sier alle blodprøver at han er frisk som en fisk og var inne på søndag og tok røntgen av hele han som så veldig bra ut bortsett fra noen små forkalkninger, og ett litt slitt kne.

Har innsett at jeg bare må krysse fingrene for at jeg får ha han så lenge som mulig

Begynte egentlig ikke å tenke på han som gammel før han bikket 9

[Polfarer]

Feil tråd ja

[Lola Pagola]

Jeg og bekymrer meg veldig. Under 2 uker til han blir 8 år, og det føles som jeg hentet ham bare for noen få år siden. Hvor ble tiden av? Jeg tenker for mye på det, og det er vel fordi han har de prolapsene han har og medisineres. Plutselig gikk det liksom opp for meg at han ikke skal være her for alltid.

Jeg anser ham ikke som gammel, han ser ut som og oppfører seg som han alltid har gjort. Jeg tenker at gamle hunder et 10+, og jeg kunne ønske jeg bare kunne legge disse tankene vekk og bare nyte at vi forhåpentligvis har mange år igjen sammen.

Sent fra min SM-G903F via Tapatalk

[MegaMarie]

Jeg kjenner på bekymringene. Jeg er redd jeg ikke skal klare å innse når det er på tide å gi slipp. Men jeg tror og håper at jeg er istand til å gjøre det.

Blondie er nå 10 år gammel. Hun er av en rase som fint blir 16, så hun kan ha mange år igjen. I sommer fikk hun problemer med ryggen og vi fant ut at hun har prolaps. Mye frem og tilbake med veterinæren, en som sa vi måtte vurdere hvor lenge vi skulle la dette gå og puttet den første tanken om avliving i hodet mitt. Neste veterinær sa at dette er noe hunden kommer til å dø med, ikke av. La den være med på rolige turer, og la den få rolige innedager de dagene den trenger det. Litt skummelt med slike kontrabeskjeder. 

Hun er sprek, like leken som før og er med på stort sett alt av turer. På veldig kalde og sure dager foretrekker hun å være inne, og da får hun være det. Hun har helt klart et verdig liv. Den dagen hun slutter å være leken og ikke vil være med på tur i det hele tatt, det er nok den dagen jeg sier nok er nok. Da er hun ikke Blondie lenger. 

[Garp]

Garp begynner å skrante. Han var ekstremt tøff fysisk før helt til frk Vips løp inni hann i full speed, to ganger. Da var jeg sikker på at jeg mistet han for han var helt ødelagt. Typisk nok var dette på en helligdag i påska og jeg måtte på vetvakta. I ettertid har vi fått god hjelp av kiropraktor, men det holder så kort tid. Går hele tiden og analyserer hva han gjør og ikke. Helt grusomt. Men de siste månedene har han vært i mye bedre form. Har gjort diverse tiltak og de ser ut til å fungere bra. Hvem som gjør hva vet jeg ikke, så lenge det fungerer er jeg veldig fornøyd.

Han blir 9 år i august. Ingen alder for en dvergpincher.. Men når han har det bra i kroppen er han veldig glad, leken og seg selv. Når han har smerter er han en skygge av seg selv. Gjør så vondt. Håper å ha han frisk og fin i mange år enda. Så får håpe det holder seg stabilt fremover også.

[Guest Christine]

Min eldste hund blir snart 9, og jeg er skikkelig flink til å krisemaksimere  Jeg kjøpte han til konfirmasjonen min, og vi har et veldig sterkt bånd. Jeg ble selvfølgelig utrolig lei meg når jeg avlivde forrige hund, men når dagen kommer for den nåværende faller livet mitt sammen tror jeg. 

Nå skal det sies at han er en utrolig sprek veteran, og etter fysiologisk gjennomgang hadde behandler fint kunne tatt han for å være en 2-3 åring. Han trener og konkurrerer aktivt innenfor agility, noe vi kommer til å holde på med så lenge han har lyst og ork. Folk som kjenner han sier vi kommer til å konkurrere i agility når han er en 18 år også, da de fleste ser på han som en 2-åring  Selv om han er fysisk frisk sett bort fra to ting som kommer og går så er jeg jo helt klart bekymret for at noe skal skje.

[Raksha]

Litt kjærringa mot strømmen her, hvem skulle trodd det? Jeg har ENDELIG hunder som har passert 5 år. Det er jo langt over gjennomsnittet for mine hunder. At jeg har en som er 7, en som er 6 og en som er 5 er helt supert. Alderen bekymrer meg ikke enda, jeg har hunder som om de holder seg friske så er ikke 7 år noen alder. Nå har jeg riktignok sekundære ting på to av dem som gjør at jeg tviler vel på at de blir fryktelig gamle, men yngstemann har jeg bestilt at skal bli 17.  (blir han 12 så er jeg "fornøyd").   Jeg bare håper at jeg slipper å miste alle tre på en gang, for det kommer til å bli ekstremt tøft.  Men nå klarer jeg å feire hver dag vi har sammen, for det er bonus med hver eneste dag vi får, med tanke på min historikk med hunder. 

 

  Det er ikke godt å bekymre seg, og Nitro har jo hatt sin del av uflaks i det siste, så er jo ikke så rart du kjenner på det. 

[Mumle Mu]

8 minutter siden, turbogutten skrev:

Jeg merker det veldig godt nå som Turbo snart er 10 år og har blitt skikkelig halt for første gang i sitt liv, han viser smerte noe som på en måte en bra, samtidig som han aldri har gjort det tidligere. Han er også full av fettkuler som jeg er ganske sikker kommer til å utvikle seg til kreft med tiden men jeg nekter å operere en så gammel hund, ser på det som større risiko å legge han i narkose, og ikke minst tiden etterpå.

 

Ikke retta spesielt til deg, men det er mange som skriver det samme. Det er ingen sykdom å bli eldre. En operasjon på en eldre innebærer en forhøya risiko, men det er jo en vurdering en veterinær må ta, ikke oss legfolk.

Salo gikk igjennom en veldig omfattende operasjon når han var 12 år, og det ga oss 2 fantastiske år jeg ikke ville vært foruten for alt i verden.

[Lola Pagola]

Neste veterinær sa at dette er noe hunden kommer til å dø med, ikke av.  

Det er jo sant, man dør ikke av en prolaps (eller 4). Jeg følte det litt som en dødsdom i begynnelsen, men burde heller sett på det som en tjuvstart på pensjonisttilværelsen. Det som bekymrer meg er bivirkninger av medisiner.

Blondie er en liten og lett hund, og som du sier kan hun fint bli skikkelig gammel ? det er en av de fine tingene med endel små hunder, man får ofte ha dem lenger.

Sent fra min SM-G903F via Tapatalk

[Stine]

Ja, det hender jeg får litt angst av å tenke på at både Tuva og Trym mest sannsynlig er over halveis i livet. Trym bekymrer meg ikke så mye, han er 7 år og jeg tror han blir en gammel herremann. Mens Tuva er jeg livredd for at hun ikke blir så gammel, hun er min sjelehund og jeg klarer rett og slett ikke å se for meg et liv uten henne. Hun er bare 6 år, men de 6 årene har flydd så hva da med de 6 neste!?

[Cloudberry]

15 minutter siden, MegaMarie skrev:

Jeg kjenner på bekymringene. Jeg er redd jeg ikke skal klare å innse når det er på tide å gi slipp. Men jeg tror og håper at jeg er istand til å gjøre det.

Dette er det verste synes jeg. Iallefall nå som Sita plages endel med spondylose. Jeg er innmari redd for at jeg skal være blind for gradvis forverring. Nå slites jeg litt mellom at hun bør opp i vekt og at hun får (og vil ha) mindre tur enn før. Det er muskler hun mister som har forårsaket vekttapet. Men vet sier at hun ikke skal gå så langt på tur at hun viser tegn til smerte, og nå for tida er det tvert vi kommer oss ut døra, så da blir det lite tur da.. Vi har et minstemål på en halvtimes runde langs veien hver dag, men det monner ikke mye i forhold til hva hun pleide å få og trives med før.

Etter at hun hadde et lite drypp har jeg også blitt engstelig for at hun skal sovne inn sånn plutselig, ila natta. 

Det er vel bare naturlig å engste seg, antar jeg. 

[MegaMarie]

28 minutter siden, Lola Pagola skrev:

Det er jo sant, man dør ikke av en prolaps (eller 4). Jeg følte det litt som en dødsdom i begynnelsen, men burde heller sett på det som en tjuvstart på pensjonisttilværelsen. Det som bekymrer meg er bivirkninger av medisiner.

Blondie er en liten og lett hund, og som du sier kan hun fint bli skikkelig gammel ? det er en av de fine tingene med endel små hunder, man får ofte ha dem lenger.

Sent fra min SM-G903F via Tapatalk

Nei, jeg er jo klar over at få hunder dør av en prolaps. Det er vel mer at man må se an hvor ille hunden har det med prolaps. Jeg forstår at den første veterinæren sa det, for hun hadde aldri sett Blondie før (akutt time) og den dagen vi kom inn hadde hun skikkelig skikkelig vondt! Hun foreslo jo også operasjon, men jeg syns det var et alt for stort sjansekort. Det kan gå bra, det kan gå dårlig. Blondie har også vært igjennom nok operasjoner i sitt liv, den lille kroppen har måtte tåle mye. 

[Guest 2ne]

Nei, overraskende nok så er jeg lite bekymret, til tross for at Nora blir 8 år til sommeren, til tross for at hun er allergisk, og til tross for at hun snart er min lengstlevde belger, og allerede er den belgeren jeg har hatt lengst. Kanskje jeg avfant meg med at hun ikke kom til å bli steingammel da jeg måtte sette henne på kortison pga allergi? Hun var jo veldig mye verre for noen år siden, så nå er jeg egentlig bare takknemlig for at hun er så bra som hun er, og at jeg fortsatt får ha henne hos meg. 

Det eneste jeg "håper" er at når den dagen kommer, så er det fordi hun har blitt brå-dårlig av noe, sånn at det er en "lett" (som i at man veit at det er riktig tidspunkt) avgjørelse å ta. 

[Pringlen]

Nei, det bekymrer meg svært lite. Å bli eldre er ingen sykdom Nå har jeg riktignok ingen gamle hunder akkurat nå. Ei på 10 og to på straks ni, regner med det blir med dem som med tidligere hunder, at de er helt fine til det oppstår noe akutt, og da får de slippe.

Det eneste jeg misliker ved at bikkjene blir eldre, er at da ser man hvordan årene forsvinner. De som nærmer seg 10 var jo liksom valper nå nylig

[Tuvane]

Etter å ha hatt en hund som var syk hele livet, må jeg medgi at jeg er litt hypokonder på vegne av bikkja. Den minste ting kan bekymre meg, selv om jeg vet at han egentlig er frisk som en fisk. Prøver å legge det fra meg, han er jo bare fire år og i sin beste alder, så gudene vet hvordan det blir når han faktisk blir gammel.

[Symra&Pippin]

Jeg følger kanskje litt for mye med på Pippin, elleve år. Bekymrer meg hvis han spiser litt lite en dag, virker litt tynn, sover mye osv. Men plutselig er han full av futt igjen og hiver lekene sine i taket. Tror jeg skal slutte å  tenke så mye på at han er elleve år jeg, blir bare bekymret.