Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby- og barnetråden - 2016


Recommended Posts

Skrevet

@Raksha :console:Ikke lett. Hva om du gjør som Bonden sier og reduserer forpliktelsene dine mht dyr så mye som mulig, og så venter til Ida blir fire-fem? Du er jo såpass ung at du trenger ikke å ta noen avgjørelse nå heller da. Men når det er sagt, så har jeg hørt at familier kan ha det helt bra med bare ett barn også! :P

  • Like 2
  • Svar 6.6k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I natt kom han endelig  Ting går bare fint og det er helt nydelig dette. Intenst når det sto på, 3 timer tok det fra vannet gikk og jeg rakk ingen smertestillende akkurat  Fått litt røff behandling me

Takk alle sammen En mann sa til meg en gang at når jeg har smerter så er trikset "go to your happy place". Så, som ekte hundemenneske, har Monti sprunget en perfekt rute-øvelse til en strålende tier

Posted Images

Skrevet
1 time siden, rosinbolle skrev:

@Raksha Er det gitt at du blir like dårlig i neste svangerskap? :) Jeg kan ikke så mye om dette, men er det ikke sånn at alle svangerskap er forskjellige, også hos samme kvinne? Det er jo også en mulighet for at du er i bedre form neste gang. Det bare virker litt trist å evt. gi opp tanken på et barn til pga. svangerskapet, selv om jeg forstår bekymringen veldig godt! 9 måneder er jo lenge, iallefall de månedene man er der, selv om det er kort i et livsperspektiv... Og det er kanskje også lettere når barnet du allerede har er eldre og litt mer selvstendig? Har du vurdert å snakke med legen din om det, mtp. de medisinske vurderingene? :)

Neida, ikke gitt at det blir det samme, men ingen garantier.. 

Jeg har svangerskap fra bæsjen nr 2 nå :P er tidvis bare marginer som gjør at jeg slipper unna innleggelse.. Og så i tillegg litt for avslappede leger.. Ei jordmor hadde jo tiltet er jeg redd :lol: feks i forrige gikk jeg ned ca 10-13 kg, men det ble aldri tenkt så veldig på fordi vekta sto på stedet hvil.. Så det ble feks aldri målt ketoner på meg.. :P 

men jeg fungerer best på jobb og hverdag, fordi da har jeg naziregime på alt spise/drikke, og jeg må opp og starte dagen.. Helgene havner jeg litt utenfor og er som regel kjempe dårlig i helgene :P 

Skrevet
46 minutter siden, Aslan skrev:

@Raksha :hug: Det er jaggu ikke enkelt det der. Du kunne gjerne sendt noen plager hit og fått litt latterlig lett (bank-i-bordet tre mnd igjen) svangerskap tilbake om det hadde gått an :hug: Ei god venninne av meg har hatt hyperemis i tre av tre svangerskap, husker jeg rett var siste nå lettest. Hun har sluppet innleggelse da, og mannen har stilt opp voldsomt. Men det er jo så uforutsigbart, det kan bli noe helt annet og det kan bli kopi! Mye som går, men skjønner jo at det ikke er et lett valg. Håper du og dere finner ut av det ihvertfall :) 

Takk! :) Jeg heller jo mot en til,  jeg må bare krisemaksimere litt :aww::lol: 

34 minutter siden, Symra&Pippin skrev:

@Raksha :console:Ikke lett. Hva om du gjør som Bonden sier og reduserer forpliktelsene dine mht dyr så mye som mulig, og så venter til Ida blir fire-fem? Du er jo såpass ung at du trenger ikke å ta noen avgjørelse nå heller da. Men når det er sagt, så har jeg hørt at familier kan ha det helt bra med bare ett barn også! :P

Ja, altså - går vi for en til så blir blant annet kaninene tatt ned til et minimum. Avslutter ikke helt siden jeg har et langtisperspektiv på kaninholdet også, men jeg trenger ikke 14 kaniner som går "brakk" et år liksom. Ordner uansett kaninstall så ting skal bli enklest mulig uansett hva vi velger. Og setter alle andre langtidsplaner på vent. Er litt derfor jeg føler jeg må ta en avgjørelse snart, sånn at jeg kan infinne meg med å vente med endel planer eller faktisk starte med dem. Og ikke minst, få huset i orden slik at det ikke står for mange uferdige prosjekter som roper på meg og gjør meg stressa, og at renhold og rydding blir enklest mulig. 

Og ja, tipper alle ettbarnsfamilier syns det er helt supert :D Er jo ikke gitt at jeg blir gravid engang til engang :o Man vet jo aldri. 

 

Jo mer jeg skriver jo mer ser jeg jo at jeg VIL ha en til... Men... :lol: Noen som sa ubesluttsom? 

 

 

Skrevet

Jeg må ærlig innrømme at det siste svangerskapet her var tyngst. Ikke fordi jeg var så dårlig (kastet opp mye, men var ikke sengeliggende hele tiden), men fordi det var så mange komplikasjoner. Fikk jo nesten ikke lov til å gjøre noe som helst. Fra første kontroll på sykehuset (uke 7 eller 8) ville de sykemelde meg 100% ut svangerskapet. Hadde akkurat begynt i ny jobb, og det var drømmejobben, så jeg ville jo være der så mye som mulig også. Men med noe komplikasjoner omtrent hver kontroll så gikk jo ikke det etter hvert. Å være hjemme hele tiden gjorde ikke ting så mye bedre, for da fikk jeg jo så mye tid til å tenke på alle komplikasjonene. Kunne jo komme innom Ullevål når jeg ville, men på jobben hadde jeg jo alle ekspertene rundt meg, og kunne bare gå noen meter om jeg ville ha noe sjekket. Hundene fikk ikke så mye de egentlig burde ha fått, og var ikke like aktiv med E som jeg burde ha vært. Ekstremt tungt, helt til jeg "endelig" fikk svangerskapsforgiftning og lillegutt spratt ut. 

Første svangerskapet endte med et livstruende sykt barn, som ifølge blodprøvene var uforenelig med liv. I dag har hun ingen senskader. Neste svangerskap kunne ha endt med en ekstremt prematur baby, fra uke 19 måtte de vurdere hvor lenge han kunne være der inne. Jeg regner ikke med at et evt nytt svangerskap blir enklere, men jeg synes likevel at det er verdt det. Når jeg ser hvor mye E har vokst på å ha blitt storesøster, og hvor mye de to koser seg sammen, så tror jeg at jeg kan gå igjennom alt. Han lyser opp hver gang han ser henne, og hun storkoser seg når hun får leke med han, kose med han og stelle han. :heart: 

  • Like 1
Skrevet
21 minutter siden, Krutsi skrev:

@Raksha ting ordner seg det shø.. :aww: 

:lol: Det kan du si det... 

@Martine Ja, jeg var kjempeheldig der, selv om jeg var så dårlig at jeg perodevis knapt stod på beina, så var det aldri fare for barnet, ble jo fulgt nøye opp hele tiden, men hun hadde det strålende hele veien. Kan tenke meg det er enda tøffere :hug: 

 

  • Like 1
Skrevet
1 time siden, Raksha skrev:

:lol: Det kan du si det... 

@Martine Ja, jeg var kjempeheldig der, selv om jeg var så dårlig at jeg perodevis knapt stod på beina, så var det aldri fare for barnet, ble jo fulgt nøye opp hele tiden, men hun hadde det strålende hele veien. Kan tenke meg det er enda tøffere :hug: 

 

Det blir tøft på en helt annen måte.  Det er jo veldig tøft å være dårlig også. Jeg var det i perioder også, men det kom og gikk litt, heldigvis. Skjønner at du er redd for hvordan det kommer til å bli, altså :hug: 

Skrevet
5 timer siden, Marie skrev:

Huff Martine, det var så rørende å lese! :icon_cry:

Det gikk heldigvis bra med hele gjengen :) Fødselslegen som fulgte meg opp er helt fantastisk, og kom innom dagen etter at L ble født. Da sa han at vi er jo så unge, så han kan følge oss opp neste gang også. Vi har ikke helt bestemt hvor mange barn vi vil ha, men han var ganske klar på det :lol: Så lenge han følger oss opp er det greit :aww: 

  • Like 1
Skrevet

Det er så koselig å lese alle snuttene fra spebarna og småbarna deres :) Det var i forrige uke mine var små, ikke sant? Men man blir jo ikke mindre mamma om barna blir store. I går ringte Ane og ville jeg skulle bli med i barnehagen og hente Jesper som hadde falt og blødd ut av munnen. Da er man reiseklar på fem minutter og slipper alt for å støtte barnet sitt, selv om hun er 31 og i full stand til å ta vare på både seg selv og barnet sitt. Nå var det heldigvis ingen løse tenner, men en heftig verandaleppe og cred til barnehagen som ringer og er helt ærlige om hva som har skjedd (når man er 1 1/2 snubler man i sine egne bein, når man løper) og at hans høyhet ikke lot dem sjekke tennene. Vi fikk oss en koselig lunsj på Cafè Sara, der de hadde full forståelse for at Jesper heller ville ha bulgur enn pommes frites til pølsa :) Moderne barn, altså :lol: Dessuten steamet de masse i kaffemaskinen, for det er det morsomste som finnes. Til slutt fikk han to runder med vaniljeis i kopp, (uten at det ble satt på regningen!) og vips forsvant verandaleppen :D 

I morges reiste Ia på dagstur til Tromsø på jobb og gjett hvem som sitter i sofaen og blomstrer fra klokken seks og venter på telefon om at de har landet trygt. Sånn er det bare med den saken. Mammalivet er ikke noe som plutselig går over :heart:  

  • Like 9
Skrevet

Tatt glukosebelastning i dag, syns det var mye mindre ille enn "alle" sier, gugga var lettere å få i seg enn jeg trodde siden den heldigvis hadde appelsinsmak og var godt avkjølt. Også plages jeg jo ikke noe med kvalme fra før av da. Var sulten, men det gikk heldigvis effektivt hos legen. Fikk ikke vite blodsukkeret mitt etterpå da, men det fastende var fint, så satser på at det er uproblematisk. Det kjipeste er egentlig nå, helt huggærn i kroppen etter sukkeroverdose, trøtt, småskjelven og ukonsentrert :lol: (sånn :hyper:og :yawn: på en gang) Godt det bare er...3,5 timer igjen på jobb :yawn: Kommer til å bli en laaaang dag..

  • Like 3
Skrevet
1 time siden, Aslan skrev:

Tatt glukosebelastning i dag, syns det var mye mindre ille enn "alle" sier, gugga var lettere å få i seg enn jeg trodde siden den heldigvis hadde appelsinsmak og var godt avkjølt. Også plages jeg jo ikke noe med kvalme fra før av da. Var sulten, men det gikk heldigvis effektivt hos legen. Fikk ikke vite blodsukkeret mitt etterpå da, men det fastende var fint, så satser på at det er uproblematisk. Det kjipeste er egentlig nå, helt huggærn i kroppen etter sukkeroverdose, trøtt, småskjelven og ukonsentrert :lol: (sånn :hyper:og :yawn: på en gang) Godt det bare er...3,5 timer igjen på jobb :yawn: Kommer til å bli en laaaang dag..

Er det noe alle må ta, eller bare hvis de finner noe i urinprøvene? :)

Skrevet
10 minutter siden, rosinbolle skrev:

Er det noe alle må ta, eller bare hvis de finner noe i urinprøvene? :)

Nei, det er på grunn av utvalgte risikofaktorer noen må ta https://helsenorge.no/sykdom/hormoner/diabetes/svangerskapsdiabetes

Jeg hadde BMI på aaaaakkurat 27 når jeg ble gravid (27 eller over er cutoff), ellers ingen andre risikofaktorer og alle urinprøver har vært fine, symfysemålet er midt på streken og jeg har gått lite opp i vekt :P Farfar har diabetes type 2, men ellers har jeg ikke i familien heller. Men svangerskapsdiabetes kan oppstå helt uten symptomer, så er helt greit å ta det syns jeg, særlig når det ikke var så ille å gjøre, bare litt kjedelig at det tok litt tid (må jo sitte 2 timer og vente). I endel land så tar alle gravide faktisk, nettopp fordi endel som får det er helt uten risikofaktorer i forkant, også får man sjeldent symptomer på det også. Også er det er inkludert i endel studier uavhengig av andre risikofaktorer (pregmetstudiet på PCOS inkluderer vel to x glukosebelastning om jeg husker rett, kan jeg ikke love at jeg gjør :P )

  • Like 1
Skrevet
37 minutter siden, Aslan skrev:

Nei, det er på grunn av utvalgte risikofaktorer noen må ta https://helsenorge.no/sykdom/hormoner/diabetes/svangerskapsdiabetes

Jeg hadde BMI på aaaaakkurat 27 når jeg ble gravid (27 eller over er cutoff), ellers ingen andre risikofaktorer og alle urinprøver har vært fine, symfysemålet er midt på streken og jeg har gått lite opp i vekt :P Farfar har diabetes type 2, men ellers har jeg ikke i familien heller. Men svangerskapsdiabetes kan oppstå helt uten symptomer, så er helt greit å ta det syns jeg, særlig når det ikke var så ille å gjøre, bare litt kjedelig at det tok litt tid (må jo sitte 2 timer og vente). I endel land så tar alle gravide faktisk, nettopp fordi endel som får det er helt uten risikofaktorer i forkant, også får man sjeldent symptomer på det også. Også er det er inkludert i endel studier uavhengig av andre risikofaktorer (pregmetstudiet på PCOS inkluderer vel to x glukosebelastning om jeg husker rett, kan jeg ikke love at jeg gjør :P )

Legen min snakket på 30 som grense trodde jeg.. Eller, kanskje det var KMI eller noe....? 

Jeg aner ikke helt jeg.. Slapp å gjøre det denne gangen i alle fall :P 

Skrevet
Akkurat nå, Krutsi skrev:

Legen min snakket på 30 som grense trodde jeg.. Eller, kanskje det var KMI eller noe....? 

Jeg aner ikke helt jeg.. Slapp å gjøre det denne gangen i alle fall :P 

BMI og KMI er det samme, og det er 27 som er grensa, men ikke alle leger som har peiling :teehe: 

Dette er fra helsedirektoratet:

"

Lege eller jordmor bør ta peroral glukosetoleransetest hos gravide med økt risiko for svangerskapsdiabetes. De bør ta testen i svangerskapsuke 26–28, eller tidligere dersom det påvises glukosuri ved stiks i morgenurin. Gravide med økt risiko er:

  • alder > 38 år
  • type 1- eller type 2-diabetes hos foreldre eller søsken
  • overvektige med KMI > 27 kg/m2 ved svangerskapets begynnelse
  • tidligere påvist svangerskapsdiabetes
  • innvandrere fra India, Pakistan, Bangladesh, Sri Lanka (det indiske subkontinent) eller Nord-Afrika.

"

:) 

Skrevet

Har ei normalvektig venninne som fikk en kjempestor baby, både i lengde og vekt.Hun fikk beskjed på sykehuset om at hun mest sannsynlig har hatt svangerskapsdiabetes uten å vite det. Så ved et eventuelt nytt svangerskap må hun på glukosebelastning osv.

Skrevet
3 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Har ei normalvektig venninne som fikk en kjempestor baby, både i lengde og vekt.Hun fikk beskjed på sykehuset om at hun mest sannsynlig har hatt svangerskapsdiabetes uten å vite det. Så ved et eventuelt nytt svangerskap må hun på glukosebelastning osv.

Så dumt at hun ikke fikk god nok oppfølging i svangeskapet. Det pleier å oppdages om man får en kjempestor baby (nå vet ikke jeg hva du definerer med kjempestor da). Men om symfysemålene ligger i øvre grense blir man også sendt på glucosebelastning, og dersom den er normal sendes man videre på ultralyd for ekstra sjekk for å finne grunnen til at målene er  høye. 

Det er jo alltid hyggelig å gå noen måneder å grue seg til å få ut denne kjempebabyen man vet kommer :aww: 

 

Skrevet
28 minutter siden, Fillerya skrev:

Så dumt at hun ikke fikk god nok oppfølging i svangeskapet. Det pleier å oppdages om man får en kjempestor baby (nå vet ikke jeg hva du definerer med kjempestor da). Men om symfysemålene ligger i øvre grense blir man også sendt på glucosebelastning, og dersom den er normal sendes man videre på ultralyd for ekstra sjekk for å finne grunnen til at målene er  høye. 

Det er jo alltid hyggelig å gå noen måneder å grue seg til å få ut denne kjempebabyen man vet kommer :aww: 

 

56 cm lang og 4,8 kg.

Hun fikk beskjed om at babyen nok var rett rundt 4 kg.

Skrevet
Akkurat nå, Lillekrapyl skrev:

56 cm lang og 5,8 kg.

Hun fikk beskjed om at babyen nok var rett rundt 4 kg.

Så utrolig rart det ikke ble oppdaget! Håper det gikk greit å få ut den ungen :o 

Skrevet
45 minutter siden, Lillekrapyl skrev:

Har ei normalvektig venninne som fikk en kjempestor baby, både i lengde og vekt.Hun fikk beskjed på sykehuset om at hun mest sannsynlig har hatt svangerskapsdiabetes uten å vite det. Så ved et eventuelt nytt svangerskap må hun på glukosebelastning osv.

Jeg var liten og nett og normalvektig i mitt andre svangerskap (nå er jeg over førti så da forsvant "liten og nett" ), og jeg fødte en sønn på 4,5 kg og 53 cm. Ingen hevet et øyenbryn. Aldri hørt noe om svangerskapsdiabetes el i forbindelse med graviditeten. Kan jeg kanskje også ha hatt det uten at det ble oppdaget? Det er jo i så fall dårlig.

Skrevet

Min mor (normalvektig) fikk en på over 5 kg og lang, det er en stund siden da, rett over 20 år. :P Hun drakk sånn sukkerlake på sykehuset, er dette glukosetest? Alle testene var normale. Neste baby ble satt i gang 3 uker før tiden, og var 4 kg. Hvor vanlig er det egentlig å få store barn uten at det skyldes noe galt?

Skrevet
Akkurat nå, Elisabeth00 skrev:

Min mor (normalvektig) fikk en på over 5 kg og lang, det er en stund siden da, rett over 20 år. :P Hun drakk sånn sukkerlake på sykehuset, er dette glukosetest? Alle testene var normale. Neste baby ble satt i gang 3 uker før tiden, og var 4 kg. Hvor vanlig er det egentlig å få store barn uten at det skyldes noe galt?

Kan jo hende sånt er litt arvelig også når jeg tenker meg om. Min mor fødte en kjempe av en lillesøster for 40 år siden. Så kanskje det ligger i genene. Aner ikke.

Skrevet

Mine sønner var ganske store, første var 50cm og 4170g, neste 51cm og 4600g. Jeg måtte ta glukosetest i andre svangerskapet pga utslag i urinen, men fikk aldri noe spesielt oppfølging, selv om jeg var litt overvektig i andre svangerskapet og symfysemålet var over snittet. Nå er jo dette noe *host* år siden, så forhåpentligvis følges gravide tettere opp nå. Men med den utviklingen fant jeg ut at det var greit å stoppe på 2 gutter, neste ville vel vært 52cm og ca 5kg :aww: 

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Har hatt tispe med løpetid før, men dette er en ny opplevelse. Frøkna er 2 år, og har sin 4. løpetid nå. Og det er en helt annen opplevelse enn hennes tidligere løpetider, og andre tisper i heimen. De to andre løpetidene hennes har vært rolige, hun har vært nedstemt, men ellers ikke noe spesielt. Vi er på dag 9-10, og den litt triste hunden som har hengt med hodet i et par uker, har plutselig et stort,litt manisk glis, hun jukker på beina våre, og også på ryggen min da jeg skulle fyre i ovnen før i dag. Hun piper og synger,sutrer og er som en klistremerke på oss både dag og natt. Jeg antar vi er inne i stådagene. På tur tisser hun hele tiden,mens hun løfter beinet høyt, og tisser gjerne på gjerder og annet som stikker ut.(Hun får ikke lov til det) Vi har ei annen tispe i huset uten løpetid, men hun oppførte seg aldri slik da hun hadde løpetid, ikke en annen tispe vi hadde heller, så dette er jo en interessant opplevelse! Den andre tispa vår er nesten 10 år eldre, og ser ut som om hun tenker sitt om småen som er heelt smårar om dagen🤭 Jeg ser for meg at min lille neppe er den eneste som blir litt spesiell på denne tiden,hører gjerne om flere!
    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...