Når din hund gjør noe "skremmende" mot andre

[Djervekvinnen]

Hva gjør dere hvis din hund kommer i en situasjon hvor andre blir redde? For eksempel at din hund plutselig kommer seg løs og løper bort til en annen hund som blir livredd? eller hopper opp og skaller en person? Kommer seg løs og løper bort til en unge som blir redd. ja slike type ting som de andre kanskje blir sinte for.

Nå netopp kom naboen for å hente posten og han hadde med sin lille hund. Mynte har en tendens å utagere mot andre hunder når hun er i bånd og bjeffe mye, men har aldri vært agressiv på noe vis. Hun kom seg ut av halsbåndet på trappa vår og løp bort til den lille hunden som ble livredd og det ble egentlig bare kaos. Jeg og samboer fortvilet prøvde å få tak i Mynte og de to hundene løp rundt i ring og den lille hylte. Oppå det hele kom Nitro løpende også bort, for jeg slapp han da jeg løp bort. Så tenk dere to digre hunder bort på en liten livredd hund i flexi bånd. Mynte surret seg inn i flexilinen og ramlet over den lille. Fikk omsider tak i henne. Den lille hunden var kjemperedd og mannen forfjamset. Ingen biting involvert, bare løpe etter hverandre og masse lyd. Det kunne sikkert se veldig voldsomt ut. mannen er også litt følsom av seg og redd for den lille hunden, så vi har alltid tatt hensyn og jeg har alltid prøvd å unngå situasjoner som kan virke truende for naboene.

Men så skjedde det altså dette i dag. Jeg helt knust. Ikke fordi det har skjedd noe skader, men fordi mitt "rykte" er ødelagt. Nå frykter nok naboene oss mer. Mine hunder er som sagt ikke agressive, men de er store, og det er nok til å skremme noen. Jeg vil jo være en ansvarlig hundeeier og at folk skal være trygg på mitt hundehold.

Jeg ble sikkelig sippete når jeg gikk inn. Jeg og samboeren min gikk bort til naboene etterpå for å si unnskyld og spørre om det gikk bra. Det var kun nabodama som åpnet, ikke han mannen. Hun sa at han ble litt nedfor. Men at hunden hadde det greit. Jeg gav en pose hundegodis til dem.

Jeg vet ikke hva mer jeg skal gjøre. Er så lei meg.

Så hva gjør dere ved situasjoner som dette?

Må ha ut litt tanker..

[Minutt]

Jeg legger meg totalt flat og beklager og beklager og beklager.

Jeg har heldigvis ikke opplevd det noe særlig, men husker da staffen som unghund kom løs og gikk ivrig bort til et lite barn sammen med sin mor. Barnet ble livredd, og jeg fanget hunden inn, for så å beklage meg noe voldsomt. Heldigvis var moren godt kjent med rasen og sa at det gikk bra, at gutten bare ble skremt, men at det ikke var noe problem.

Jeg spurte om det var noe jeg kunne gjøre, men hun bare smilte og sa det gikk greit, hun forsto situasjonen.

Om det hadde vært mer som din situasjon, ville jeg gjort det samme. Kanskje glemt å ta med hundegodt eller lignende da Jeg tenker at det ikke er så mye annet man kan gjøre....? Eventuelt spørre om deres tanker i forhold til situasjonen, og om det er noe dere sammen kan komme frem til for å unngå lignende situasjoner i fremtiden? Eventuelt invitere folk til å omgås hunden, slik at de skjønner at han ikke er farlig?

Men jeg skjønner tanken om at ryktet blir litt ødelagt. Naboer snakker gjerne sammen, en fjær kan bli til fem høns, og hunden kan bli stemplet som ustabil/farlig.....

[Djervekvinnen]

Ja det er akkurat det jeg frykter. At denne naboen kommer til å snakke om dette en god stund og gjøre 1 fjær til 5 høns. Det har skjedd en gang for flere år siden da jeg hadde dobermann. Da var den løs i skogen og ei dame med en hund kom gående og hunden min løp bort og bjeffet imot dem og hun ble redd. Da ble det masse styr i etterkant om at hunden hadde skambitt både henne og hunden, så det var ganske vanskelig periode fordi dette ikke var sant overhodet. Men jeg traff på helt feil person, for det var av "værste sort".

Jeg har nå etter jeg flyttet hit prøvd å rekke ut en hånd til naboene for å la hundene blir kjent. (har flere hunder i området), men det er ingen som tør. De syns mine blir for store, selv det å gå tur sammen vil de ikke, så da er det lite å gjøre. Hjelper lite når min ene hund er så utagerende i bånd mot hunder når man tilfeldig treffes. Det hjelper ikke på inntrykket akkurat.. :/

Hadde dette skjedd med noen andre, hadde det ikke vært noe pes. Men akkurat denne personen var ikke bra, pga hans mentalitet.

Så at dette skjedde, var skikkelig kjipt! Det blir vel glemt om tid og stunder, kanskje. Blir enda mer påpasselig for løsrivelse nå også.

[mushi]

Jeg ville ha snakket med kona (hvis hun virker litt mindre bekymret) og foreslått at dere går en tur med kun Nitro først siden han er greiere (?) og senere prøver med kun mynte. Det vil jo minske muligheten for en sånn hendelse drastisk neste gang og når du prøver med den andre hunden først kanskje eieren slapper mer av også. Kanskje eieren av den lille hunden kan gå bak først? Det føles ofte tryggere fordi man har mer kontroll.

Ikke morsom situasjon. Ponni ble skikkelig skremt en gang (jaget av schæfer i fem minutter mens jeg prøvde desperat å få tak i en av dem, mens eier sto og lo) og hun har virkelig hatet schæfere etter det. Husker enda veldig godt hvor grusomt det var selv om det er over seks år siden. Blir litt kvalm når jeg tenker på det, så redd var hunden.

[Malamuten]

Skjedd er skjedd dessverre, men legge seg helt flat å beklage og høre om det er noe man kan gjøre. Feks tilby å gå tur sammen i bånd for å trygge hunden igjen.

Edit: Ognille minst forsikre dem om at det ikke skal skje igjen. At dere skal sikre hunden bedre.

[Tuvane]

Det er bare en ting å gjøre, og det er å legge seg helt flat og beklage så godt man kan, og si at det ikke skal gjenta seg. Gjør man det får man ikke gjort så mye mer.

Jeg bort langt ute på landet, og det har pleid å være så å si null trafikk forbi her, annet enn noen få biler (det siste året har det "dessverre" blitt mye mer turgåere mm), og da bikkja var rundt året så gikk han normalt sett løs i vår uinngjerdede hage, uten noe problem. En fin sommerdag snur jeg ryggen til ham, og plutselig hører jeg den varselbjeffinga, snur meg, og ser at bikkja er i fullt firsprang på vei ned til grusveien, der det går en mor med fire barn (helt ukjente mennesker). Bikkja er rimelig sosial, og var på den tiden også rimelig uhøflig og tidenes mest ulydige, og han overså alle mine forsøk på innkalling, mens han løp fra person til person, hoppet opp på den for å hilse og hadde helt "raptus". Jeg løp så fort jeg kunne for å prøve å få tak i ham, for jeg så at de var redde, men dusten var så "happy" at han ikke hadde noen planer om å bli fanget inn, for dette var jo kjempegøy!

Da jeg endelig fikk tak i ham, så la jeg meg helt flat og beklaget og beklaget. Dama begynte å greie ut om at hun hadde blitt bitt av schäfer da hun var liten og var veldig redd for hunder, men at hun skjønte at det ikke var noe vondt i han her, bortsett fra at han var litt vill og gal. De fortsatte turen, og jeg hadde mest lyst til å synke ned i jorda og forsvinne, og tok med meg bikkja hjem, og det var kun langline i hagen heretter. Dagen etter kom de forbi igjen, og jeg gikk da ned for å hilse på dem med bikkja i bånd, sånn at de fikk hilst på ham i kontrollerte former, og beklaget igjen det som skjedde dagen før. Dama var fremdeles redd, men ungene syntes det var fint å få hilse på og var ikke redde lengre. Vi ble stående og prate en stund, og jeg tror jeg ble tilgitt, og mens vi pratet satt bikkja pent ved min side.

[Djervekvinnen]

Ja jeg får spørre neste gang jeg ser han. Hvis jeg noen gang ser han igjen De er svært sjeldent ute å går tur med hunden sin, gjerne sent på kvelden, ellers er det lite å se til dem.

Den lille hunden kom bort til oss en dag, alene. (kommet seg ut døra hjemme) og den kom helt bort til oss som var ute og hundene hilste normalt. Når eieren kom begynte den å storbjeffe. Det trigger Mynte litt, den kjeftinga/gneldringa. At hun blir litt provosert eller hva jeg skal si. (og det skjedde i dag)

Ja slike uhell gjør meg mye mer skjerpet. på alle mulige måter.

[Djervekvinnen]

Fint å høre om deres negative opplevelser også. Uhell kan skje den beste. Det værste er hvis det blir skader involvert. Tror ikke jeg hadde taklet det hvis min hund hadde vært ansvarlig for skader på en annen hund..

[rosinbolle]

Først: Det er ubehagelig når sånt skjer! Jeg synes du taklet det helt rett, jeg. Du får prøve å riste det av deg så godt du kan, for gjort er gjort og spist er spist, og det eneste du kan gjøre med det er å sikre hunden bedre i framtida og å fortsette å være hyggelig og hensynsfull mot naboen

På generelt grunnlag er det ikke så mye annet man kan gjøre enn å legge seg flat og beklage så godt man kan, og så prøve å glatte over.

[Shlush]

Uhell skjer, det skjer oss alle :-) Man.må bare beklage seg på det sterkeste og så gå videre. Ingen ble skadet trossalt.

[laikamor]

Fælt når det skjer, og man kan ikke gjøre så mye mer enn å unnskylde.

Jeg gikk tur med Gira en gang. Hadde på langline og gikk innover grusveien ved oss. Hadde aldri møtt folk der, så hun fikk gå litt foran. Så at hun ble oppmerksom på noe rundt en sving, så jeg løp for å kunne tråkke på langlina. Hun var kjappere...

Rundt svingen var en mor med 3-4unger. Gira hadde overfalt en av dem (3-4år gammel tipper jeg). I ren glede altså, men en boxer på 30kg som vil hilse er nok ikke noe alle liker. Moren var fly forbanna, og mente at hunden min angrep barnet hennes. Jeg ble helt satt ut. Beklagde meg så godt jeg kunne, og forsikret om at det ikke skulle skje igjen. Sa også at hun bare var glad, ikke farlig, og barna kunne gjerne få hilse på henne mens jeg holdt. De var ikke vandt med hund, så jeg tenkte det kunne være lurt, for at de kunne sitte igjen med et godt minne. Det ville de ikke, da. Ene jenta som var med tror jeg var på besøk, og vandt med hund. Hun så at Gira bare var glad.

Jeg ble helt fra meg... takler ikke å gjøre noe gale, eller få kjeft. Gikk inn i skogen, mens jeg holdt i lina hele veien. Kom et par tårer også, og jeg følte meg helt forferdelig! Men ikke så mye å.gjøre, annet enn å lære av sine feil.

[soelvd]

Monti skremte naboen her når han var helt ny, bare noen uker og vi forøvrig også var ganske nye i nabolaget. Hun er livredd hund så når han sprang bort hjalp det jo ikke at han var liten, hun hylte i redsel og sprang avgårde. Stakkars dame. Vi la oss langflate, beklaget veldig og troppet opp med en blomst dagen etter. Det gikk fint det og vi har fremdeles et godt forhold til naboen

Det er jo ikke stort annet å gjøre enn å vise at man oppriktig er lei seg.

[bernertryne]

Jeg synes det høres ut som du taklet det bra, det er jo ikke så mye mer en får gjort, bortsett fra å passe enda bedre på i fremtiden. Allikevel vil jo uhell alltid skje fra tid til annen.

Jævligste jeg har vært med på: På bernertreff en gang var jeg ikke helt oppmerksom, og fikk ikke med meg at det lille barnet som stod i bernerkjerre-kø ved siden av oss - i perfekt bernerhøyde - hadde en bolle i hånda. Den forsvant ihvertfall veldig plutselig ned i gapet på min hund, og barnet hylgråt forståelig nok. Jeg er sikker på at Jaws-themesangen spilte i hodet hennes - hun var halvparten så stor som bikkja. Jeg beklaget mye og hunden måtte gå fot resten av treffet, heldigvis var moren veldig forståelsesfull og takket nei til tilbud om gratis erstatningsvaffel. Hun bare smilte og trøstet barnet og ga henne en ny bolle (sånn pose med 6stk i). Søsteren til den bollefrastjålne lo og synes fortsatt drittbikkja mi var søt... Skammen brant og jeg følte meg som verdens verste raseambassadør og dro ikke på treff igjen på flere uker etter det! Men jeg skjønner jeg var heldig som ikke traff på en som ville anklaget meg for å ha en mannevond monsterhund, da tror jeg jeg hadde dødd der og da. (barnet snufset og snørret litt men spiste erstatningsbolla si og fortsatte å vente i kjerrekø etterpå altså, jeg tror og håper ikke hun ble traumatisert)

[Guest Klematis]

Du kan jo invitere mannen inn neste gang du ser han, kanskje når han har fått pustet litt etter opplevelsen.

Synes det virker som at du har gjort det du kunne. Du har beklaget, du er oppriktig lei deg, og du skal gjøre ditt for at det ikke skjer igjen.

Det er slikt som kan skje, og alle er heldigvis like hele.

Min lille chihuahua har blitt jaget av en schäfer og en berner sennen en gang, han ble så redd at han pilte under en bil og satt der å hylte. Han trodde antakelig at hans siste time var kommet. Og det skjønner jeg jo.Jeg var bare glad for at de ikke spiste han, men ble provosert av eierne som såvidt gadd å komme slentrende, og ikke sa et ord til meg.

Personlig så synes jeg det er helt greit når uhell som du nevner skjer, så lenge eier er oppegående nok til å hente dyret sitt, og beklage, og virke som at vedkommende bryr seg. Det holder for min del, så lenge dyret mitt er like helt.

Det er verre med de som gir blaffen i om dyret deres er aggressive og angriper, og slipper det løs.

Vi har da opplevd det også flere ganger.

[Gjest]

Djervekvinnen jeg syntes du er modig som deler erfaringen med andre, jeg ble iallefall veldig glad for det!
Jeg har akkurat hatt en kjip opplevelse selv.
For det første så har jeg jo hatt en hund som bet et barn. Da fulgte jeg jenta hjem og snakket med faren og beklaget alt jeg kunne. Følte meg helt kald og død innvendig... Moren var ikke hjemme, så hun kom til oss på kvelden for å høre hva som hadde skjedd. Da hadde jo jeg tatt avgjørelsen om avlivning. (Fordi hunden hadde andre valg, men valgte å bite istedet.) så jeg gråt og gråt. Ble til at vi klemte hverandre. Foreldrene var ikke sinte på oss og sa at de ikke forlangte avlivning, og jeg er glad for at de ikke ble sinte på toppen av det andre.

Så nå nettopp da jeg trente bruks og derfor hadde hunden løs, så løp hun i ulydighet over en turvei der det akkurat da i maks uflaks, det var egentlig et veldig øde sted. kom en gutt som fra før av var livredd for hunder. Han hylte og løp og hunden min hoppet da rundt ham. Jeg var inne i skogen og hørte bare hylene. Etter min første opplevelse har jeg vært ganske nervøs, har dårlig avreagering. Så da jeg hørte de hylene uten å se hva som skjedde så føltes det som *******.

Min nåværende hund gjorde ingenting og jeg løp instinktivt frem og klemte og trøstet gutten. Så kom moren og faren som var verdens snilleste søteste mennesker. De kunne skjelt meg ut av tusen grunner. Men var bare snille og søte. De spurte selv om å få hilse på hunden. For sikkerhetsskyld (mest pga meg for jeg hadde ikke klart å oppføre meg normalt) så fikk de hilse på en eldre hund av samme rase istedet og fikk en hyggelig avslutning.

Jeg var knust og gråt...

Man føler seg helt udugelig og at man ikke fortjener å ha hund noe mer.
(Jeg tenker også i min pessimisme at noen som leser dette sikkert er enig i det.)

Jeg hadde gode folk rundt meg i den situasjonen da heldigvis.

[ElisabethHH]

Det verste jeg har opplevd var at lille tervvalpen greide å tippe over en baby siden han ville hilse. Hundene gikk nemlig løse på småbruket, og når jeg ikke forventet besøk til meg selv tenkte jeg ikke på å sjekke om det var andre ute heller (det er det nesten aldri, og utenom den gangen har jeg bare sett voksne/større barn). Det var ganske kjipt og fikk litt ''åh, herregud''-følelse, men det gikk heldigvis fint siden moren tok det bra og babyen gråt et lite minutt og så var glad igjen.

Men jeg er likevel livredd for å møte på ''feil folk''. Jeg er ikke så nervøs for hva hunden kan finne på, men jeg har selv hørt og erfart hvordan historier blir utbrodert/feil gjenfortalt, spesielt av barn. For eksempel moren til min hund, som koste med en litt nervøs gutt på rundt 8 - og hun smiler! Trekker opp leppa skikkelig og blottlegger tennene litt. Så snudde hun hodet litt raskt og traff på en måte hånda hans med hjørnetanna - ikke noe kutt, ripe, ikke vondt eller noe som helst - men i guttens hode hadde hun altså bitt han. Det skal ikke nødvendigvis så mye til.

[Lola Pagola]

Djervekvinnen jeg syntes du er modig som deler erfaringen med andre, jeg ble iallefall veldig glad for det!

Jeg har akkurat hatt en kjip opplevelse selv.

For det første så har jeg jo hatt en hund som bet et barn. Da fulgte jeg jenta hjem og snakket med faren og beklaget alt jeg kunne. Følte meg helt kald og død innvendig... Moren var ikke hjemme, så hun kom til oss på kvelden for å høre hva som hadde skjedd. Da hadde jo jeg tatt avgjørelsen om avlivning. (Fordi hunden hadde andre valg, men valgte å bite istedet.) så jeg gråt og gråt. Ble til at vi klemte hverandre. Foreldrene var ikke sinte på oss og sa at de ikke forlangte avlivning, og jeg er glad for at de ikke ble sinte på toppen av det andre.

Så nå nettopp da jeg trente bruks og derfor hadde hunden løs, så løp hun i ulydighet over en turvei der det akkurat da i maks uflaks, det var egentlig et veldig øde sted. kom en gutt som fra før av var livredd for hunder. Han hylte og løp og hunden min hoppet da rundt ham. Jeg var inne i skogen og hørte bare hylene. Etter min første opplevelse har jeg vært ganske nervøs, har dårlig avreagering. Så da jeg hørte de hylene uten å se hva som skjedde så føltes det som *******.

Min nåværende hund gjorde ingenting og jeg løp instinktivt frem og klemte og trøstet gutten. Så kom moren og faren som var verdens snilleste søteste mennesker. De kunne skjelt meg ut av tusen grunner. Men var bare snille og søte. De spurte selv om å få hilse på hunden. For sikkerhetsskyld (mest pga meg for jeg hadde ikke klart å oppføre meg normalt) så fikk de hilse på en eldre hund av samme rase istedet og fikk en hyggelig avslutning.

Jeg var knust og gråt...

Man føler seg helt udugelig og at man ikke fortjener å ha hund noe mer.

(Jeg tenker også i min pessimisme at noen som leser dette sikkert er enig i det.)

Jeg hadde gode folk rundt meg i den situasjonen da heldigvis.

Hvis noen leser dette og tenker det, så er de idioter.

Synes du taklet begge situasjonene beundringsverdig jeg, det kunne jo ikke blitt gjort på noen annen måte.

Jeg har opplevd at min hund har blitt flydd på ganske mange ganger, ut i fra intet og uten noen form for provokasjon først. Men jeg har også vært på den andre siden, der min hund har vært den som har startet. Og det er utrolig ekkelt. De to gangene det har skjedd har jeg fått huden full av eierne, enda jeg har lagt meg langflat. De ble litt mykere når jeg begynte å gråte da... (jeg takler ikke kjeft fra fremmede )

Det jeg har lært av å stå på "feil" side av slike hendelser er at uhell skjer, og det kan skje hvem som helst, selv om man passer på. Så i ettertid, når min hund har blitt angrepet av løse hunder, så har jeg ikke blitt sint så lenge eierne har beklaget seg og gir uttrykk for at dette var veldig leit, fordi det egentlig er straff nok i seg selv at hunden har oppført seg dårlig.

[Siljesen]

Skjønner godt at du tar det tungt, heldigvis gikk det bra og ingen ble skadet. Vet ikke om du kunne gjort så mye mer.

Jeg har bare vært på andre siden, at en hund har hoppet ut av et bilvindu og løpt bort til meg om min hund på da 6 måneder. Jeg forsøkte så godt jeg kunne å få den andre hunden vekk mens eieren til den andre sto å så på. Jeg fikk skader på hendene, men hunden min ble "bare" skremt. Etterpå kom den andre eieren bort til oss, jeg trodde hun skulle si unnskyld, men hun forklarte bare at det ikke var hennes skyld før hun gikk. Jeg var mildt sagt rasende, men måtte fokusere på min hund så han ikke ble redd i ettertid. Heldigvis ble det ingen effekt i ettertid for min hund.

Hadde den andre eieren vist at hun brydde seg om situasjonen og sagt oppriktig unnskyld og forsøkt å hjelpe mens hunden hennes utagerte hadde jeg hatt et helt annet inntrykk av henne. Sånn det ble holder jeg meg langt unna om hun er på fellestreninger osv. og om hun har med denne hunden går vi og kjører til et annet sted for å trene.

Ulykker kan skje alle, men viktig å ta ansvar som du gjorde. Ville forsøkt å legge det bak deg, tror ikke det er noe særlig mer du kan gjøre.

[Gjest]

Uff, sånne ulykker er så fæle.

Da Nemi var ett år gammel så snek hun seg ut av hagen og løp ut på lekeplassen. Hun var litt voldsom og løp ned en av nabojentene på 6 år som skulle hilse på henne. Da var jeg rimelig flau og beklaget til jentungen og foreldrene så mye jeg kunne, og heldigvis ble jenta ikke redd for Nemi i etterkant. Der og da ville jeg mest bare synke ned i jorden...

[yurij]

Usj, man blir så synlig også når man har sånne hunder , særlig når man har flere Du taklet det bra og etterhvert føler man det ikke så ille lengre,i starten er det helt ****** . Må bare sørge for å sikre enda mere slik at ikke de får vann på mølla til å skravle mere og lengre enn nødvendig. Det går over , om ingenting nytt skjer så går det helt over . Lykke til Det er veldig lett å si men man kan bare ta tiden til hjelp og sørge for at det aldri skjer igjen. Snakka vil sikkert gå men den gir seg om ikke noe nytt dukker opp .

Hilsen hun med de store gale hundene hun ikke har kontroll på , som rant ut av hundegården og drepte katta til en dame borti her , på trappa hennes

Det skjedde jo ingenting i ditt tilfelle,det var bare uflaks at din er litt stor og voldsom

[Djervekvinnen]

Tusen takk dere som har delt deres historier. Det kan være greit å lese for andre, at slike ting kan skje, uten at det betyr at man er dårlige hundeeiere.

Det var tøft gjort av deg @Marie som valgte avlivning, det er nok noe jeg også ville vurdert hvis jeg hadde vært i samme båt..

Det å skremme barn er veldig lite moro.. Hjerteskjærende å høre at dem skrike hvis hunden løper etter/bort til. Har ikke opplevd det selv med mine, men møter jo på folk som er redde hunder hele tiden, så da tar jeg ekstra hensyn. Hvis mine hadde løpt bort og hopper opp, så hadde det vært krise. :/

Mynte er en "smiler" og kan nappe litt under slikking/hilsing siden hun er ung og overivrig, så jeg er ekstra obs rundt barn.

[Djervekvinnen]

Takk @yurij , kjenner at det er bedre idag. Det hjalp å " få det ut" her på forumet også.

Så grusom at hundene dine drepte en katt. Kjenner grøsset langt inni meg bare ved tanken.. Man vet jo at man har rovdyr med instinkter, men ikke moro å være vitne til noe slik..

Skal ærlig innrømme at jeg tenkte tanken igår: har lyst å bytte mine inn i en liten uskyldig hund!

[yurij]

Takk @yurij , kjenner at det er bedre idag. Det hjalp å " få det ut" her på forumet også.

Så grusom at hundene dine drepte en katt. Kjenner grøsset langt inni meg bare ved tanken.. Man vet jo at man har rovdyr med instinkter, men ikke moro å være vitne til noe slik..

Skal ærlig innrømme at jeg tenkte tanken igår: har lyst å bytte mine inn i en liten uskyldig hund!

Du hadde sikkert ikke skrevet dette innlegget om du hadde en cocker spaniel , selv om det hadde vært samme hendelsen Ingen hadde pratet heller Jeg kjenner veldig på det der at man blir så synlig med sånne litt spesielt utseende hunder så man blir hyperforsiktig

[SandyEyeCandy]

Å, kjære @Djervekvinnen, jeg føler sånn med deg! Det er noe av det vondeste i hele verden når hundene dine gjør noe kjipt mot andre.

Mine elsklinger kan være noen forjævlige troll mot andre hunder tidvis, men det som hjelper meg gjennom de stundene hvor jeg vurderer både juling, omplassering og avliving, gjerne alt på en gang, er at de er helt fantastiske med mennesker og aldri noensinne har gjort noe som helst mot tobeinte som kan karakteriseres som problematisk.

Det er ikke annet å gjøre når vonde ting skjer enn å legge seg flat og gjøre alt en kan for å hindre at slike hendelser finner sted på nytt. Imouto er feks på hilsenekt overfor nye hunder om dagen, etter at hun glefsa etter trynet (akkompagnert av ville krigshyl) på en nabohund hun dagen før hadde blitt kjempeglad for se og hilse på. Jeg blei bare helt sjokkert og utrolig lei meg, og viser det overfor naboen ved å nikke og smile beskjemma når jeg ser dem, og gå i lang bue forbi hunden. Det Imouto kan finne på er for småting å regne i forhold til hva storesøster Aiko har på samvittigheten, som for mange år siden har rundhjult både bestevenninna si og en valp (hun har vært en prydhund siden). Da sleit jeg veldig med tillit og kjærlighet en periode, og så henne i et ganske nytt lys som ikke var spesielt kledelig. Kjenner jeg blir både kvalm og på gråten av å tenke på det, faktisk.

Jeg trur det viktigste overfor andre som opplever negative ting med hundene våre, er nettopp det vi alle er enige om, å vise at vi er lei oss, og bare ta ansvar. Det hjelper ikke at jeg vanligvis kan "forklare" hvorfor Imouto eskalerer og blir idiot, når det andre ser er en hund som går fra å være blid, flørtete og glad, til å være en fresende villhund. Da er det bare å lempe henne unna, vise at jeg er skamfull, og ikke la henne gå til det stedet igjen. Og når en kjip hendelse finner sted mer enn en gang, så ser jeg et mønster, og muligheten for å teste om det kommer til å funke neste gang vi prøver, utforskes ikke.

Samtidig synes jeg det er på sin plass å huske på at vi ikke kan kontrollere alt som skjer og alt som foregår inni hodene på disse dyra. Jeg tar ansvar for livsutfoldelsen deres, men jeg kan ikke ta ansvar for hele det mentale bildet. Mine hunder kommer med en genetisk pakke jeg ikke kan "klandres" for, utover at jeg trener, veileder, legger til rette, finner andre utløp for intense instinkter, og kontrollerer. Når en hund biter et menneske, er det for meg ikke gitt at det er eieren som har svikta. Høyst sannsynlig er hunden skjør i huet. Når mange hunder/de fleste fra en rase er samkjønnsaggressive, er det ikke eieren som ikke har trent nok på hundemøter, men noe som ligger i rasen. Når hetshunder jakter på små dyr/objekter som rører på seg, så er det ikke spesielt overraskende.

[Djervekvinnen]

Fint Innlegg @SandyEyeCandy . Har man hunder som ikke alltid oppfører seg perfekt, kan man bli skuffet og lei seg. Særlig hvis man ikke klarer å ha det under kontroll/få det bort. Jeg har kjent på skammen over å ha en såkalt "ustabil" hund og følt meg mislykket til tider. (min første hund) Nå er jeg veldig glad for at mine hunder elsker alt av folk, så de er ingen trussel mot noen. Det er tross alt det viktigste.

Men jeg skulle gjerne hatt noen supersosiale, rolige hunder ovenfor andre hunder også. Hele pakka liksom Men min erfaring tilsier at det er ikke flest hunder som er supergode mot alt av både mennesker og dyr. Hunder er forskjellige, men ulike instinkter og mentalitet.

Som eier at ekstra store hunder, kjenner jeg godt på den ekstra ansvarsfølelsen det ligger over meg, ovenfor alle rundt meg. Som @yurij nevnte her, ingen hadde reagert hvis dette hadde vært en cocker spaniel. Og det er helt sant. Folk er jo mer redd store hunder. Du kan tenke deg en 45 kgs, 78 cm høy hund som hadde oppført seg som Aiko. Ille nok uansett størrelse, men jo større jo verre blir det. Men det er noe man må ta med i valget over å ha store dyr.

Jeg snakket ikke med Mynte hele den dagen etter det skjedde. Var skikkelig skuffet. Men neste dag gikk det bedre, og nå er alt som før.