Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Kom over denne på facebook nå.

http://www.boredpanda.com/puppy-born-2-legs-half-bulldog-twice-heart-bonsai/

Og jeg synes ikke det er greit i det hele tatt. Hvorfor skal man på liv og død holde i live alt og alle?

Jeg kan bare se for meg fremtiden til den der, og jeg synes det er egoistiskt å la den leve med slik hemmelser. Greit nok at det finnes hjelpemidler som kan gjøre livet enklere, men jeg synes ikke det livet den får nå vil være rettferdig. Tenk bare på belastningene? Et liv med hemninger og store veterinærutgifter og muligens komplikasjoner i fremtiden?

Hvor mener du går grensa? Man se jo ofte saker om slike misdannelser og skader, slik som hunder uten forbein som går på bakbeina, hunder med halv snute osv.

"Alle fortjener en sjanse"

Joda...

Er det retteferdig? Nødvendig?

  • Like 5
Skrevet

Jeg synes dette med utgifter etc er overflødig å diskutere, for det er da opp til eieren hvor mye penger på vet de vil bruke på hunden. Når det er sagt er en av de lykkeligste hundene jeg har møtt i mitt liv en sheltie med bare bakover. Hvis hunden er lykkelig og eieren takler utfordringen med å ha en funksjonshemmet hund så ser jeg ingen grunn til at de IKKE skal få leve. Om det er nødvendig? Nei, men de færreste har hund fordi de trenger det.

  • Like 1
Skrevet

Helt enig med alle andre over her. Jeg har som en regel her at hundene mine skal få slippe den dagen jeg ser at de ikke lenger kan ha ett godt hundeliv, og det der kan jeg aldri se for meg kan bli det..

Skrevet

Nei, den valpen hadde fått slippe om den ble født hos meg. Stakkars liten :hmm:

Men hvor grensa går er vanskelig å si da. Med en nyfødt valp som det der er det jo "greit", men med en voksen hund som plutselig blir funksjonshemmet pga skader, så blir det litt annerledes. Da kommer det helt an på hvor smertefull skaden er, hvor smertefull behandling og rekonvalensen er og hvordan prognosene vil være for et smertefritt liv etter behandling. En usikker hund som Nora vil f.eks sannsynligvis få en stor reaksjon på syn- og/eller hørsel-tap, mens en mer selvsikker og trygg hund kan tåle en sånn forandring uten at det påvirker de noe større.

Skrevet

Jeg får så vondt av å se på. Synes ikke det er greit i det hele tatt, og det verste er alle som synes det er så fantastisk og skryter eieren opp i skyene. Den hunden vil aldri kunne løpe, plaske ut i en gjørmedam, hilse normalt på andre hunder, danse når eier kommer hjem. Den vil slite når den skal på do, til og med.

At en gammel hund plutselig får en skade den kan leve med er noe helt annet, men nå ville jeg garantert latt en voksen hund slippe dersom den fikk en så stor skade som dette. Jeg prøver alltid å tenke hva som er best for hunden, og hvis jeg ikke klarer å tenke selv fordi det er for mange følelser involvert, så spør jeg veterinær rett ut.

  • Like 1
Skrevet

"He has a short, crooked spine and dysfunctional pelvis"

Fy søren, tenk om valpen lever med store ryggsmerter i tillegg til å ha bekkensmerter og mangle bakbein....! Det VET de jo ikke, hvor mye smerter den vesle tassen har med alle sine fødselsdefekter.

Jeg ville valgt å la en så handikappet hund få slippe. Mye fordi den sannsynligvis lever med smerter, og at den mangler begge bakbein. Synes mange amerikanere går over grensen når de velger hva som "må reddes". Det finnes nok av friske hunder, som har forutsetninger for et godt og smertefritt liv, som man kan redde istedet. USA oversvømmes av herreløse hunder som blir friske med litt TLC og medisin.

Den vesle tassen i linken blir ikke frisk av noe.... :(

  • Like 1
Guest Klematis
Skrevet

Angående utgifter, så synes ikke jeg at det har noe med saken å gjøre, det får være helt opp til hver enkelt eier.

Jeg hadde avlivet hunden du linker til, ellers er det vanskelig å gi noe svar på generelt grunnlag.

Her hjemme så nærmer grensa seg. Han lever enda fordi jeg ser at han fortsatt har livskvalitet, han er fortsatt en glad og leken hund. Når vi fikk ordnet opp i visse atferdsproblemer, og kommet til bunns i dem, så ble han plutselig mye blidere også.

Den dagen gnisten hans slukner, og jeg og mine omgivelser ser at han forandrer seg til å ikke virke som en hund som har glede av livet, eller den dagen det er nødvendig med flere operasjoner, da er tiden inne for å la han slippe.

Det eneste inngrepet jeg skal vurdere å la han gå gjennom, det er hvis tråden til de fastsydde tårekjertlene etter cherry-eye operasjonene løsner. Ellers, så tåler ikke psyken hans mer nå, og en dag så må nok faktisk være nok. Uansett hvor trist det blir for meg.

Han skal ikke leve bare fordi at det er best for meg. Han skal leve fordi han har glede av det selv.

Skrevet

Det virker som om det er en trend i usa om dagen å skulle hjelpe deformerte valper, uten å egentlig tenke på hvilken livskvalitet de får etterhvert.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
    • Han trenger ikke å være løs, men jeg lurer på om balansen mellom mental og fysisk trening er riktig for ham. Har dere prøvd å kutte ned på søksarbeidet og løpe eller sykle med ham, eller lengre turer i langline? Bare 5-7 meter langt bånd gir mye mer frihet samtidig som du har kontroll på om han kommer over noe. Hvis han har god nok innkalling så kan jo evt munnkurv være et verktøy mot å spise alt. Det er det eneste jeg kan komme på å ta tak i, hva slags, hvor mye og riktig balanse mellom type aktivitet.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...