Gå til innhold
Hundesonen.no

Dårlige uvaner og egenskaper som avles på - er det ok?


Maria
 Share

Recommended Posts

Jeg satt her og tenkte litt på dette med uvaner og dårlige egenskaper hos hundenene våre. Hvorfor avler man på hunder som må ha noen form for tilrettelegging eller har spesielle behov uten å mokke?

Det beste eksemplet jeg kommer på på stående fot er matvegring. Det finnes raser der forekomsten av dette så og si er normal. "åja, du har en sånn en. Helt vanlig at de er småspiste, den rasen der".

Så - hvor kommer det fra? Jeg velger å kalle det et problem som krever tilrettelegging. En hund bør jo spise. Og selvsagt forekommer det alltid individuelle forskjeller, men når det blir et raseproblem - hva så?

Det er sånne sære greier som dukker opp, og som er akseptert innenfor rasemiljøene. Hvorfor er det vanlig at noen raser promper mye? Hvorfor er det vanlig at småbikkjer er redd barn? Hva med samkjønnsaggresjon og hyperseksualitet? Og hvor går grensa for hva det er ok å avle på?

Vil gjerne høre litt hva dere tenker om dette. Hva kan man gjøre i avl for å få bukt med slike ting? Er det ikke noe å gjøre noe med, eller er det ok at det er slik?

Fortell..!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tipper ganske mye slikt har vel så mye med miljø og trening å gjøre, som avl. Og det kan antageligvis være vanskelig å skille.

Utdyp gjerne hvordan du tenker :) Syner det er interessant å drodle litt rundt det, jeg. For som forhåpentlig oppdretter en gang langt inn i fremtiden vil i alle fall jeg være så nøye som jeg kan. Men mange ting ved det å drive oppdrett er komplekst og kanskje til dels uforståelig.

Er f.eks. småspiste pudler en miljø-greie? Eller papillons som er redd barn? Min gjetning er at det har flere sider enn som så.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror mye av dette er sånn fasade greie, og hold kjeft mentalitet.

Da villmannen min fant ut at han er gutt, og kan krangle litt, gjorde jeg en research på dette innad rasen. Konklusjonen er at dette er ganske så vanlig på dem, men at de fleste, holder kjeft om det, og fremstiller hundene sine som pørfect - I frykt for hva andre måtte tro om hannhunden dems med normalt hannhund atferd. (Må bare pressissere at her er det ikke snakk om aggresjon, men normal hannhund atferd)

Jeg tror rett og slett, at det gjør at slike hunder går i avl, og man ubevisst avler ikke en uting -som etter noen generasjoner blir normalt. Alle holder jo kjeft om det, og når det merkes, nei da er det normalt.

Mye er nok miljø, men jeg har inntrykk av at mange oppdrettere synes det er lettere å skylde på oppdragelsen og miljøet til hunden, enn at dem selv har produsert en hund med ikke ønskelige atferdstrekk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Men så er det jo også hvor viktig er de forskjellige tingene.

En jakthund er det veldig viktig at har en god av knapp når det ikke skjer noe og kan spise og drikke nok selv når den er sliten. Men en selskaps hund så er ikke disse tingene så viktige igjen. Dette fordi jakthunden skal kunne yte maks

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men så er det jo også hvor viktig er de forskjellige tingene. 

En jakthund er det veldig viktig at har en god av knapp når det ikke skjer noe og kan spise og drikke nok selv når den er sliten. Men en selskaps hund så er ikke disse tingene så viktige igjen. Dette fordi jakthunden skal  kunne yte maks

Jeg er veldig uenig med deg i det siste. ALLE hunder bør spise normalt. Selskapshund eller ei. Så akkurat det eksempelet synes jeg ikke er godt, da det går på rent fysiologiske behov. En hund man må "tvinge" til å spise er det jo ett eller annet med?

Med det sagt så kjenner jeg et helt drøss av settere med spisevegring og/eller som er skikkelig småspiste... Er det miljø eller arv?

Og det at en hund promper mye f.eks. Friske mennesker bør ikke produsere unormale mengder gass. Det samme gjelder vel hunder?

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og det at en hund promper mye f.eks. Friske mennesker bør ikke produsere unormale mengder gass. Det samme gjelder vel hunder?

Hunder med korte neser som bulldog, boxer osv, fjerter mye fordi de sluker mye luft vil jeg tro. De sliter jo med å puste mange av de, da sluker de jo mye luft når de spiser. Blir jo som når mennesker spiser med tett nese, man smatter og sluker mye luft. Fjerting kommer jo også ann på fòret hunden spiser. Men jeg skjønner hva du vil frem til :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest lijenta

Jeg er veldig uenig med deg i det siste. ALLE hunder bør spise normalt. Selskapshund eller ei. Så akkurat det eksempelet synes jeg ikke er godt, da det går på rent fysiologiske behov. En hund man må "tvinge" til å spise er det jo ett eller annet med?

Med det sagt så kjenner jeg et helt drøss av settere med spisevegring og/eller som er skikkelig småspiste... Er det miljø eller arv?

Og det at en hund promper mye f.eks. Friske mennesker bør ikke produsere unormale mengder gass. Det samme gjelder vel hunder?

Ja settern vet jeg det er endel mat vegring på glemte i grunnen dem. Men ja det er viktigere at dem restitueres fort en en selskaps hund. Men jeg syntes flere raser innenfor selskaps rasene rapporterer om vanskelige individer å få i mat. Noe kan være eier men noe må være rasesammenheng også. Og for min del har det gått for langt med rapportene av matvegring. Noe er nok tilgjort som min tidligere retriever klarte men noe er også arv. Og arv kan det gjøres noe med hvis den delen blir vektlagt

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noe som er typisk for en rase, så vil jeg si det er arvelig.
Jeg vet av mange pudler som er småspiste. Har ei venninne som har storpuddel. Denne er svært småspist, det samme er søsken, mor, far, deres søsken igjen osv. Alle, med unntak av to (mor og datter) bor i forskjellige miljø.

Innen den forrige rasen jeg hadde, var det mye samkjønnsaggresjon. Det ble forklart med at "sånn er rasen". Selvsagt er rasen slik når man avler på hunder som ikke tåler trynet på andre av samme kjønn.

Det er en del samkjønnsaggresjon innen min rase også. En av de som er i vinden om dagen er en hund som utagerer mot det meste, men, pga at h*n har vunnet mye på utstilling, så benyttes den i avl. Man har alt sett avkom etter denne hunden som har omtrentlig samme adferd.

Jeg unngår så best jeg kan å avle på ting jeg ikke vil ha i egne hunder (samkjønnsaggresjon, nervøsitet, "småfeil" - i alle fall i følge mange oppdrettere), men jeg vet det er mange innen min rase som avler i vei. De unnskylder det hele med liten genpol, liten populasjon av rasen, og at hunden er rasetypisk. En nervøs hund som har samkjønnsaggresjon er ikke rasetypisk i mine øyne.

Det er også helt normalt at "min" rase har lett utadvendte poter. Årsaken er at de lettere skal kunne snu i fart når de gjeter kuer. Sier de i alle fall. De kjappeste snuere jeg har hatt er de med rette bein, så jeg vet ikke jeg ... Og nå etter å ha fått en hund med diagnosen Short ulna Syndrome (SUS), så skal det nok en god del mer til for å overbevise meg om at vinklingen på potene er pga at de kjappere skal snu seg når de gjeter. Men, klart, det er en grei unnskyldning når hunden din er har fransk beinstilling så halve kunne vært nok. Fikk jo beskjed om at bestefaren til ene hannen min hadde samme beinstilling som han, og det var ikke så unormalt det. Trengte bare kortere klør og mere mosjon på asfalt. Når man da finner ut at bestefaren hadde leddproblemer og har gitt leddproblemer, og hunden får en diagnose, da tar man ikke automatisk det for god fisk lenger at "det er ikke unormalt innen rasen". Altså, normalt innen enkelte linjer ser jeg jo at det er, men det er nok ikke slik det skal være. Vil tro det er en del fler innen min rase der ute som har SUS.

Når det kommer til promping så er jeg noe usikker. Mine hunder råfores, det er sjelden de promper. Det samme merker jeg med guttungen, at om han har spist lite kornprodukter, så promper han mindre. (selv promper jeg selvsagt ikke så jeg kan ikke bruke meg selv som sammenligning ;) ) Men, det kan jo gå innunder matintoleranse av noe grad. Og det får meg til å tenke på hundene jeg hadde i "gamle dager". Første hunden til familien spiste alt. Tomatsuppe med makaroni, Trofast boksemat, Chappie, Frolic og noe røde myke greier som lå i poser i pakken vi kjøpte. Kan ikke huske noe promping der. Samme med andre hunder vi hadde. De spiste omtrentlig alt, men det var ikke så mye luft som kom inn. Så personlig tror jeg at man med tiden har avlet frem mer sensitive mager hos hunder.

Hos min gamle rase var det en del matilntoleranse og matallergier. Selv hadde jeg avlshunder som var "søpplekasser" og ingen av avkommene og deres avkom igjen slet i matveien.

Til ditt spørsmål om hva man kan gjøre med dette i avl for å få bukt med slike ting, så er mitt svar å bevisst bruke individer som ikke sliter så mye med disse rasetypiske tingene. Bruke gode individer som er sunne og friske, som kanskje ikke er champions i x antall land men som er rasetypiske. Hva skal man med en pen hund som ikke fungerer?

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns at det er en uting å avle på noe om det er et kjent raseproblem. Men mange raser sliter jo med mye sykdom slik at for enkelte så kan sånne ting virke som småting i forhold, hva skal man velge - pest eller kolera. Man velger seg ut sine ting man vil fremme eller ha bort. Ingen hunder er feilfrie osv.

En annen ting som også er litt interessant er jo at genene er ganske komplekse, og det er ikke sånn at genene for det ene er uavhengige av genene for noe annet. Gener for eksteriør og atferd kan sitte på samme plass, så om man vil forandre på noe kan andre forandringer komme med på kjøpet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På ES ser jeg det skrives på fbgruppa at dette er noe som har blitt bedre og at det virker som det har vært fokus på det, nettopp pga jakt og hvor viktig det er å få i seg næring. Jeg har bare hatt veldig matglade ES. Bris kan ha spisenekt, men da er det bare å bytte fôr, så han blir bare matlei.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hva som er gener og hva som er miljø kan i mange tilfeller være vanskelig å si. Min hund er f. eks ikke det største matvraket, han spiser, men er ikke den som kaster seg over matskåla. Er han derimot sammen med andre hunder (f. eks i perioder hvor jeg har hatt to hunder i huset), så spiser han som en hest og har en matlyst ut av en annen verden. Jeg regner med at dette skyldes konkurransefaktoren. En oppdretter med X-antall hunder der alle spiser bra, kan jo vise seg å ha hunder som spiser pga konkurranseforholdene, selv om de i utgangspunktet kanskje ikke er matvrak - men så lenge hundene går sammen så vil oppdretter aldri finne ut av det.

Forøvrig så synes jeg det er forskjell på spisevegring og dårlig matlyst. En hund som blir syk og for tynn fordi den ikke spiser er noe annet enn en som ikke kaster seg over maten, men som er i normalt hold og holder vekta. Nå hører jeg sjelden om spisevegring på schäfer, men hos raser der det er et problem bør man selvsagt ta hensyn til det i avl.

Ift promping så har det veldig mye med hva de spiser å gjøre (akkurat som med oss), og noen produserer nok naturlig mer gass enn andre, men i noen tilfeller kan det nok skyldes andre ting igjen.

Hva som er greit og hva som ikke er greit kommer jo litt an på hvordan rasen ligger an. Er det en rase med veldig, veldig mange syke individer så kan det plutselig bli en veldig liten genpool dersom man skal utelukke alle matvegrere, prompere, smånervøse hunder mm fra avl.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg mener absolutt at man skal ha slike mindre gode sider ved rasen i mente når man avler, men jeg stiller litt spørsmål ved at usikkerhet ovenfor barn er en genetisk greie. Det er vel heller en litt svakere mentalitet og ikke god nok jobb fra eiers side ved å introdusere hunden for barn, heller enn at hunden er genetisk usikker på barn.

Jeg tror også man må velge litt på hva man skal fokusere på, spesielt innenfor raser med mye sykdom. Hvis man bare skal avle for det perfekte av det perfekte, så vil antagelig genpoolen bli for liten innad i rasen. Men jeg mener helt klart at man skal avle på gode individer så langt det lar seg gjøre.

Jeg vet heller ikke om jeg ville brukt uvaner og genetisk i samme setning, uvaner er jo noe man tillegger seg, i motsetning til genetikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De tingene som nevnes ser jeg at i stor grad kan være uvaner, altså lært adferd, med unntak av promping. Og promping skyldes som regel feil type mat eller hunder med snuteparti som gjør at de svelger mye luft når de spiser eller drikker.

Hadde vært kult om de forsket på smakssansen til hunder. Vi mennesker er jo forskjellige på det området, så det er kanskje ikke så rart om hunderaser viser tendenser til det samme.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvor går grensen mellom det som er "diller" eller egenskaper som har blitt til pga. miljø (feil oppdragelse, sosialisering osv.) og det som faktisk er arvelig og noe man kan gjøre noe med i avl?

Og så må jeg jo spørre meg. Si at en rase sliter med mye helserelatert. Er det da ok å bruke individer som f.eks. sliter med matvegring selv om det ikke er like "ille" som resten av det helsemessige rasen sliter med? Eller bør man tenke helt annerledes i sin tilnærming, f.eks. utkryssing eller å la rasen bli borte? Hvor går liksom grensa?

Jeg er veldig klar over at det ikke finnes fasit på dette. Det kommer an på hvile egenskaper det er snakk om. Men f.eks. matvegring da - er det greit å akseptere at en "hel rase" sliter med det f.eks? Selv om de kanskje har lav forekomst av HD, patellaluksasjon, PRA eller hva det nå måtte være.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig klar over at det ikke finnes fasit på dette. Det kommer an på hvile egenskaper det er snakk om. Men f.eks. matvegring da - er det greit å akseptere at en "hel rase" sliter med det f.eks? Selv om de kanskje har lav forekomst av HD, patellaluksasjon, PRA eller hva det nå måtte være.

Nei, jeg synes ikke det er greit. Jeg personlig hadde nok slått i fra meg å kjøpe en slik rase, utelukkende pga. matvegring.

Hvis matvegring er det største problemet på rasen, at det er lite forekomst av arvelige sykdommer, så mener jeg man bør prøve så godt det lar seg gjøre og hvert fall ikke parre to hunder med matvegring. Aller helst prøve å unngå avl på matvegring, klart...det kommer jo helt an på hvor stor del av rasen som faktisk sliter med det. Om 80% av rasen har matvegring, så sier det seg selv at man ikke kan bare avle på de siste 20.

Ang. utkryssing så mener jeg det absolutt burde være et alternativ. Problemet er vel helst å få raseklubben og andre aktuelle instanser med på det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Matvegring er da ikke et reellt problem i mine øyne, med mindre bikkja blir dårlig av det liksom.

Matvegring i en viss alder hos hunder ser jeg på som ca like normalt som at menneske-tenåringer sover lenge..

Det er en fjortis - greie stort sett , og det går over..

sannsynligvis verre for eier enn hund..

Ellers er jeg enig i mye av tankegangen :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Snusmumrikk

Jeg syns matvegring er et så stort problem at det helt klart bør tas hensyn til. Det er også i stor grad arvelig. At noen oppdrettere med mange hunder ikke oppdager problemet fordi de har mange hinder kan være, men de snakker vel med valpekjøperene sine? Og min som sulta seg selv spiste ikke mye med konkurranse heller. Litt mer, men det var ikke vanskelig å se hva han mente om mat selv om det var konkurranse. Matlyst er viktig :)

Aggresjon mot barn kan jo komme av mye forskjellig, men om en hel rase sliter med dette er det neppe tillært adferd? Alle som eier papillon er jo ikke idioter som ikke tar hensyn til hunden rundt barn? Er det ett vanlig problem på rasen er det høyst sannsynlig en arvelig faktor inni bildet også. Kanskje ikke direkte det å være redd barn, det kan vel ikke være arvelig, men disposisjon for å bli sint eller redd for ting ligger i stor grad i genetikken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en rase som kan være svært så nøysom i matveien, og heldigvis er det flere oppdrettere som snakker om det som en faktor når de ser på hva og hvem de skal avle på. Jeg synes som flere at det er en viss forskjell på regelrett matvegring hvor hunden blir uttæra og sjukelig, og det å "klare seg sjøl" og ikke trenge så mye mat, og ikke minst faktoren tenåringsnykker.

Jeg er opptatt av at hunder skal være så sjølgående som mulig, og derfor er matlyst en faktor jeg ville tatt hensyn til i avl. Jeg har jo to frøkner som har hatt sine tenåringsrunder med å ikke være opptatt av mat, men sjøl da jeg sto og fôra knertis håndrulla boller av v&h på sommertid, var jeg helt innforstått med at hun hadde jakta ned det hun trengte av føde i skauen på egenhånd, hadde hun fått muligheten. :P

På shiba er også samkjønnsaggresjon en faktor det bør tas hensyn til i avl, og der synes jeg mange er for lite kritiske. Det er en helt klar korrelasjon mellom god kjønnsdrift (=det å være en god avlshund i denne sammenhengen) og en god dose samkjønnsaggresjon hos hannhunder, og det er ganske naturlig og utbredt at voksne hunder av primitive raser ikke går overens med andre av samme kjønn. Problemet her er at miljø ofte slår inn, og at dusteatferd unnskyldes fordi det jo er en shiba, og "de bare er sånn".

Ikke for å dreie diskusjonen over på mitt hundehold, men jeg synes det er relevant for diskusjonen: Jeg har førstehånderfaring med at det er mulig å forme og endre atferd om en virkelig vil, da jeg har en hund med en del lyd, som hun rett og slett ikke får lov til å gi fritt spillerom. Jeg kan fortsatt telle på ca 3 hender de gangene Imouto har bjeffa i løpet av livet sitt, og hun blir 5 år i høst. Det er fordi jeg ikke orker lyd, og fordi jeg bodde i en lytt bygård med mye "trafikk" da jeg fikk henne. Så hun lager litt snøftelyder om hun er på nytt sted og føler hun må vokte litt, og det er det. Her har jeg fra dag en jobba med lyd og det å frata henne ansvar for å passe på. Men brødrene? De er noen skikkelige kjeftesmeller begge to, og bjeffer, vokter og holder på, spesielt når de er usikre. Her har det av ulike årsaker ikke blitt jobba med lyd, og det merkes. :P

På samme måte mener jeg at akkurat den bråkebøtteatferden mot andre hunder (uansett om det er tisper eller hannhunder) nok kunne vært dempa hos mange, dersom eier hadde visst hvordan h*n skulle tatt att tak i det. Men også at det er viktig å tenke på dette i avl, og at oppdrettere burde bli flinkere på atferd, ikke bare å studere stamtavler... Og om en hannvalp på 5-6 mnd er oppesen mot både eldre hannhunder og tisper (true story) allerede i den alderen, så brukes ikke han i avl. Det er greit at rasen vår kan ha mye meninger om ting, men en trenger jo ikke akkurat gå inn for å lage utrivelige bikkjer. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har en rase som kan være svært så nøysom i matveien, og heldigvis er det flere oppdrettere som snakker om det som en faktor når de ser på hva og hvem de skal avle på. Jeg synes som flere at det er en viss forskjell på regelrett matvegring hvor hunden blir uttæra og sjukelig, og det å "klare seg sjøl" og ikke trenge så mye mat, og ikke minst faktoren tenåringsnykker.

Jeg er opptatt av at hunder skal være så sjølgående som mulig, og derfor er matlyst en faktor jeg ville tatt hensyn til i avl. Jeg har jo to frøkner som har hatt sine tenåringsrunder med å ikke være opptatt av mat, men sjøl da jeg sto og fôra knertis håndrulla boller av v&h på sommertid, var jeg helt innforstått med at hun hadde jakta ned det hun trengte av føde i skauen på egenhånd, hadde hun fått muligheten. :P

På shiba er også samkjønnsaggresjon en faktor det bør tas hensyn til i avl, og der synes jeg mange er for lite kritiske. Det er en helt klar korrelasjon mellom god kjønnsdrift (=det å være en god avlshund i denne sammenhengen) og en god dose samkjønnsaggresjon hos hannhunder, og det er ganske naturlig og utbredt at voksne hunder av primitive raser ikke går overens med andre av samme kjønn. Problemet her er at miljø ofte slår inn, og at dusteatferd unnskyldes fordi det jo er en shiba, og "de bare er sånn".

Jeg er sånn halvveis enig med deg. Mye dusteatferd som du sier, kan trenes på. Spesielt dette med utagering i bånd. Jeg mener dog at det er forskjell på en usikker hund som utagerer i bånd, men som går OK overens med andre hunder løs, kontra en hund som faktisk er samkjønnsaggressiv. Begge kan læres å passere andre hunder uten å gå apeshit i båndet, men bare den ene vil kunne gå løs med fremmede hunder av samme kjønn. Satt litt på spissen og veldig svart/hvit, men du skjønner poenget regner jeg med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vanskelig å ta hensyn til matvegring. Ofte blir problemet mindre/ikke tilstedeværende dersom eier har flere hunder slik at hunden får konkurranse når den spiser. Oppdrettere har oftest flere hunder, og da vil gjerne matvegring som hadde dukket opp om hunden var alenehund aldri bli en greie.

I tillegg er det vanskelig å måle hvor mye en hund er affisert. Det er subjektivt hvor stort en person opplever problemet. Matvegring er også noe som kan forsterkes dersom eier diller med maten.

Så det er altså en del faktoeer som gjør at det kan bli vanskelig å vite hvilke hunder som faktisk har et reelt matvegringsproblem.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Ser at det er nesten 6 år siden noen har skrevet her, men jeg prøver likevel:  Har et par spørsmål om whippet som jeg lurer på. 1) Leser her og der at det er veldig lett at de får overflatiske skader på kroppen, pga av full fart under "fri leik". Hvordan er det å kombinere tur  i typisk norsk skog med en løs whippet?  2) Whippet har jo jaktlyst. Er det mange som har erfaring med at naboens katt har fått en ublid skjebne? 3) Når det gjelder jaktlyst; er det helt "på trynet" å sette munnkurv på en whippet som skal få rase fra seg i fritt løp? Bare noen spørsmål fra en som har whippet på lista over "hunder jeg kanskje kunne tenkte med, når den hunden jeg har nå rusler til de evige jaktmarker"...
    • Skal sjekke den sida da jeg får tid.  Når det kommer til aktivisering har det vært lite i det siste, men alle problemene jeg viser til er helt uavhengig av hvor mye aktivisering han har fått i det siste. I hele sommer feks var det 2 5-minutters turer hver dag, en tur på en halvime og 1 til 1,5 time i en hundepark hvor han kunne springe og lukte og utforske, hvor mellom 10 og 40 minutter hver gang ble brukt til agility, rally lydighet og andre øvelser. Det var da altså 6 av 7 dager i uka i månedsvis. Før også har han fått minst en time hver dag pluss trening. Ren hundetrening vi drev med ellers gjorde han mer sliten, men det hjalp som sagt ikke på noen av problemene nevnt over. Ikke på bjeffing, piping, aggresjon eller noe annet. Nå siste måneden har det ikke vært tid til å følge opp det med så mye aktivisering dessverre.  Så selv om det ikke har vært direkte trening så har det ihvertfall vært aktivisering med egentrening fra min side.  Jeg vil tro at hvis noen har tid til mer aktivisering enn dette så kan han nok være en "bedre" hund. Men det krever vel også at noen er i en situasjon hvor dem ofte kan få besøk av noen som er vant med hund.  Sånn som situasjonen er nå har jeg heller ikke mulighet til å følge opp med veldig mye fysisk aktivitet, fordi skaden jeg har begrenser det til at selv 30 minutter lange turer er å strekke ting og selv det er vanskelig noen dager.  Hvis det hadde vært mulig hadde jeg skulle ønske jeg kunne hatt han videre. Jeg vil fort være i en situasjon hvor dette er et problem som ikke vil fungere videre i hverdagen. Utenom det så har jeg først nå egentlig innsett hvor store verdier på eiendommen som har forfalt fordi jeg ikke takler konstant bjeffing hele tiden. Bjeffingen, sånn utenom hørselskaden, tærer enormt mentalt for det føles som om noen skriker konstant. Jeg har forsøkt noen som har han noen helger innimellom og han er roligere der enn han er hos meg, foreldrene mine og flere anre som har passet han. Eller ihvertfall etter første dagen. Jeg har kontakt med oppdretteren, så kan jo høre om det. Han har prøvd litt gjeting, hvor han spredte flokken i alle retninger og kun var opptatt av å jage. Er også en del jaktinnsikt, så ikke sikkert det er noe han fungerer veldig godt med.  Men ja, jeg ser for meg omplassering er vanskelig. Det krever noen som har erfaring med lignende hunder og som i tillegg har mye tålmodighet. Absolutt alt annet enn lyden er noe som fint hadde gått ellers også
    • Her trenger du definitivt hjelp. Jeg vil anbefale å sjekke https://atferdskonsulenter.no/,  det er mange flinke der over store deler av landet. Jeg er på reise og har ikke hatt tid til å lese nøye gjennom, men mitt første spørsmål er hvor mye aktivisering får han på regelmessig basis? Dette høres ut som en gjeterhund med mye kapasitet, og ta tenker jeg at det er en hund som må få brukt seg nok både fysisk og mentalt hver dag. Du beskriver noe hundetrening "som kolliderte med andre ting", og enkelte episoder/tilfeller, men en aktiv gjeterhund trenger jo fort god trening ihvertfall noen dager i uken og litt småtrening til daglig. I tillegg til nok fysisk. Folk jeg kjenner med border collier og andre aktive hunder trener jo gjerne hundesport et par timer to-tre dager på ukedagene, i tillegg til kurs og/eller konkurranser i helgene, samt lange turer enten med sykkel eller løping.  Av måten du skriver på høres det veldig ut som det eneste du ønsker er å slippe å ha hunden. Det vil være en ganske stor jobb å trene bort mye av denne adferden, og jeg tenker det må være en helt fair vurdering om du ønsker å leve med denne jobben. Å ha hund er en livsstil, og en hund med adferdsproblemer legger mange føringer i hverdagen. Jo mindre mulighet du har til å tilrettelegge hverdagen etter hundetreningen, jo lengre tid vil det ta å få bukt med problemene. Dessverre kan det være vanskelig å omplassere en slik hund, men HVIS det i hovedsak er mangel på aktivisering som er utfordringen så kan det være aktuelt for noen som vil ha en arbeidshund med mer kapasitet. Er han prøvd til gjeting? Har du kontakt med oppdretter? Det kan jo være verdt å høre om de vet om noen som kan være aktuell for å ta over hunden. Eventuelt kan du jo ta kontakt med en av adferdskonsultentene på lenken over og få en vurdering av hunden. 
    • God dag. Jeg skriver her fordi jeg trenger råd og tips for en hund som kan beskrives som vanskelig. Selve teksten kommer etter oppsummeringa: Oppsummert: Hund på 5 år. Hunden lager veldig mye lyd i de aller fleste situasjoner. Det er trent på å stoppe dette med ignorering, belønning for å være stille, rolig, det er brukt omvendt lokking , med mer. Ikke fungert. Hunden er aggresiv mot en del ander hunder. Trening og kjemisk kastrering har ikke hjulpet. Hundens adferd ødelegger de fleste aspekter av livet til eier.   Så jeg har en hund som er veldig energisk og med mye lyd. Det er en gjeterhund, hannkjønn, på 5 år. Energisk går fint. En hund som er hyper, vil leke, spretter rundt i sofaer og maser går egentlig helt greit. Det som derimot er et stort, stort problem, er lyd. Først og fremst bjeffing, men også mye piping. Ikke bare har jeg fått hørselskade av det som hvis verre kan gjøre at jeg sliter med å være sosial, dra på butikken, arbeide, med mer, men det går utover meg mentalt og påvirker alle aspekter av livet mitt svært negativt. Adferden går på at det bjeffes for eksempel når biler kjører forbi utenfor huset. Før var det bare en spesifikk nabo som det ble bjeffet mot og det var ingen måte å avverge det på som jeg fikk til selv de få gangene jeg visste bilen ville passere på forhånd. Nå er det de fleste biler. Det varer jo bare 2-3 minutter med intens bjeffing, stramline hvor han kveler seg selv og røsker tak i båndet hvis han står ute. Er han inne prøver jeg å avverge det, men han vet lenge før meg at en bil er på vei forbi og det er omtrent umulig å reagere fort nok. Men det er trent på at han var ros og belønning for å være stille når noen kjører forbi, når han bjeffer brukes det innkalling og han får ros og belønning for å komme til meg og for å være stille. Det virker til å ha null effekt utenom de gangene han reagerer. Andre ting som gir bjeffing ute er hvis jeg driver med arbeid utenfor rekkevidde for båndet hans. Han kan bjeffe i timevis uten stopp. Det skjer ikke alltid at det er timevis, men det alltid en del bjeffing og det varer alltid minst 10 minutter. Han kan fint ligge å se på og følge med, men det er sjeldent han gjør det uten at jeg blander meg inn. Han bjeffer også da mye mer mot naboen, hvis hunden der er i hagen, selv om han ikke ser den hunden, hvis jeg er ute. Hvis han ligger rolig og får ros for det vil det alltid, hver eneste gang, føre til at han bjeffer kontinuerlig etterpå. Jeg må dessverre si at den eneste måten jeg får han til å være stille, etter årevis med trening på at han får ros og belønning for å ligge stille å følge med, er å fysisk ta tak i han. Løfte han opp, eller legge han i bakken er eneste muligheten. Alternativet mitt eller ser å låse han i bilen mens jeg holder på ute. Selv om jeg ikke har naboer tett på, så forstyrrer det langt unna. Jeg har sett folk som jeg vet bor mange hundre meter unna kjøre forbi og snu hos naboen og tilbake igjen, som der ser ut som bare ville sjekke hvorfor det er så mye lyd her og om en hund står alene i en hundegård eller lignende. Så dette her plager folk som bor minst 400 meter unna. Hvis jeg skal gjøre ting ute, så vil jeg ikke låse hunden i bilen i 8 timer i strekk. Dette her har over de siste årene gjort at jeg på generell basis har gjort veldig lite ting ute. Annslagsvis har jeg ting jeg lett kunne ha fikset ute for et år siden, som har blitt verre og nå vil koste meg mye mer tid, energi og penger å fikse. Verdier for sikkert 50 000 er da ødelagt over at jeg verger meg mot å bevege meg ut for å gjøre ting. Så til dette punktet: Hva kan man gjøre? Jeg har i årevis prøvd å forsterke positiv adferd med å belønne og rose da han er rolig, men hver eneste gang det har blitt gjort i alle år, har det ført til bjeffing. Nå orker jeg ikke gjøre det da han er stille, så han får ikke ros for det, fordi da må jeg fysisk ta tak i han for at lyden skal gi seg. Det neste er jo å være hjemme alene. Han klarer seg helt greit med å være hjemme alene hvis jeg drar tidlig. Men det må være før 8, ellers blir det enormt leven som jeg ikke tror gir seg med det første. Før det er et par bjeff så ok. Det virker da heller ikke som han bjeffer like mye på alt som skjer utenfor huset, men det er nok en del på noe da også. I fjor, etter at han ikke hadde vært så mye alene på 3 måneder, fikk han det for seg at han skulle bjeffe da jeg kom hjem. Jeg har aldri gått inn da han har bjeffet. Det tok to uker før han roet seg og et par måneder før han nå igjen nesten ikke bjeffer da jeg kommer hjem. Første to dagene satt jeg og ventet i bilen i over tre timer før han ikke bjeffet mer. Nå bjeffer han kun da jeg først er ved dørhåndtaket. Dette er noe jeg synes er helt greit. Men den opptreningen igjen for at den bjeffinga skulle gi seg var ekstremt demotiverende. Jeg måtte avlyse alle andre planer for dagene og ofte gjorde det at jeg heller ikke hadde tid til å gå tur med hunden, fordi hele kvelden var borte. Reiser jeg bort senere på dagen og kvelden er det ekstremt slitsomt. Jeg får en hund som er hyper, bjeffer i et sett og som er stresset resten av dagen. Det virker da også som han bjeffer ekstremt mye på alt som skjer utenfor huset mens jeg er borte. Da han var valp trente jeg på å være ute i korte turer og kom inn igjen da han ga seg med å bjeffe. Jeg utvidet det gradvis, men det tok langt tid før han ga seg med å bjeffe. Før jeg til slutt bare måtte «hoppe i det» og la han være hjemme alene, så kom vi aldri under 10 minutter med bjeffing.  Samme hvor mye mental trening som var gjort føre eller hvor lange turer som var gått. Så hva kan jeg gjøre her?  Hvilke andre tiltak er det? Neste punk er lyd innendørs. Han bjeffer ikke så mye inne, «sånn egentlig». Det er når det går forbi noen med hund, med søpledunker og på de fleste biler. Før var det som sagt bare en bil, men nå er det så å si alle. Til gjengjeld bjeffer han ikke like lenge inne som han gjør ute, men lyden er veldig, veldig høy. Det er trent på å avverge situasjoner med innkalling, holde oppmerksomheten borte fra det utenfor, hundetrening og generelt belønning når han er stille. Jeg har for lengst gitt opp muligheten for at han forholder seg rolig og ikke springer til vinduet for å følge med. Dette er samme problemene som ute, sånn generelt. Hovedproblemet, sånn generelt, er jo når det er besøk. Det her gjør at jeg nesten aldri drar på besøk til noen og så å si aldri har besøk eller inviterer folk hit. Det er få som takler å være hos meg, eller som takler å ha han i huset. Det betyr at i praksis må jeg sette han i bilen for seg selv de fleste ganger noen er på besøk. Det varierer fra dag til dag, person til person, men det er ekstremt slitsomt i til og med de beste tilfellene. Når noen kommer er det enormt med bjeffing og noen ganger også hopping. Det er trent på at han ikke får oppmerksomhet av de som kommer på besøk eller meg når han hopper, men hvis jeg ikke gir alle som kommer på besøk hit hørselvern før dem kommer inn døra, er det umulig å ignorere bjeffingen. Personer med apple watch får beskjed om at miljøet dem er vil gi varig hørselskade ganske kjapt etter dem kommer hit. Det er da trent på å ignorere han, så godt det lar seg gjøre, men det er umulig. Han kan som sagt bjeffe timevis på egenhånd hvis det ikke blir tatt tak i. Ingen jeg kjenner er villig til å stå i gangen min i timevis for å vente på at en hund gir seg med å bjeffe. Når man sitter og prater senere, da første runde har roet seg litt, bjeffer han hele tiden når det snakkes. Han har mye lettere for å være stille hvis ingen snakker. Han krever konstant oppmerksomhet og hvis ikke folk tar på han, leker med han, eller bruker kommandoer som han får noe for, så vil det være konstant lyd. Det er trent på at han skal ligge stille, uten å bjeffe, eller bare sitte rolig. Det funker helt til han får ei belønning eller helt til han føler det har gått for langt tid uten belønning. Han blir roligere etterhvert med besøk, men det tar timevis. Fort en 2 til 3 timer, noen ganger lengre. Jeg hadde flere på besøk her for en stund siden. Da hadde jeg før på dagen gått over en time med han, vært 1,5 timer i en hundepark vi hadde leid så han kunne springe fritt og drevet en halvtime med mental trening. Han begynte å bli rolig 4 timer etter at gjestene kom. Ikke har jeg tid til å bruk så mye tid hver gang jeg skal ha gjester over, men likevel er han ikke rolig før de fleste besøk er ferdig. Han har ikke blitt noe bedre på dette i det hele tatt. Jeg får også alt for sjeldent besøk til at det kan trenes på ofte og jeg har ingen måte å gjøre så jeg kan få besøk veldig ofte heller. En av grunnene til det er jo at det er umulig å snakke sammen eller på noen måte ha det normalt sosialt med noen hvis man også skal trene på dette. Dette medfører også store problemer med hundepass også, hvor da foreldrene mine generelt ikke orker bråket. Dem kan ikke ha besøk, det er lyd hver gang noen er ute og noen inne. Du kan ikke reise på butikken uten at den som er igjen hjemme omtrent mister hørselen. Det er blitt så dem ofte både gir kos, oppmerksomhet og belønninger når han bjeffer, fordi dem klarer ikke lengre lyden. Det forsterker jo så klart bare adferden, men alternativet for dem er å låse han ute i bilen mesteparten av døgnet. Alternativet for meg er at jeg aldri får møtt venner hvis jeg ikke har noen muligheter til hundepass. Hva og hvordan skulle man trent på det her? Hva kan man gjøre? For å gjøre lista enda lengre er det også et problem med aggresjon mot andre hannhunder, og i tillegg noen tisper. Forsøkte nå kjemisk kastrering for å se på effekten av det og det hjalp ingenting. Ikke på noen av punktene over og heller ikke på dette. Det virker faktisk som aggresjonen, spesielt mot noen tisper og visse hundetyper har blitt verre. Vi var en del i offentlige hundeparker da han var valp. Det gikk veldig bra veldig lenge, men det var noen krangler som han ble tatt i. I tillegg har det vært flere, da spesielt småhunder, som har gått rett til angrep på han. Senest i fjor vinter var den som sprang løs og kastet seg rett i strupen på han. Han har også blitt angrepet av en aggresiv labrador to ganger, men merkelig nok er ikke dette hundetypen han reagerer mest på. Han er også veldig dominant, noe som også gjør ting utfordrende for andre som også er det. Han deler ikke på godbiter eller leker med egentlig noen andre hunder, annet enn kanskje to. Her har jeg trent med omvendt lokking, avbryte blikkontakt, holde oppmerksomheten hans på kommandoer og oppgaver, belønne for å ignorere og andre ting. Det virker til å ha hatt minimal effekt på adferden. Det gjør at det veldig få andre hunder jeg tørr å slippe han til. Her også lurer jeg på hva man kunne ha gjort for å forbedre dette? Det her er det desidert minste problemet, men det er heller ikke særlig positiv opplevelse for meg, andre hundeeiere eller de som vil passe han. Så er det effekten på meg da. Det her er ikke lett. Jeg har jobba mye med det i perioder, men nå er dette bare ting jeg finner meg i. Jeg har ikke energi, spesielt mentalt, til å forholde meg til det. Bjeffingen får meg som oftest sint og frustrert. Det kreves energi for å bare holde igjen når det bjeffes på det meste fra å fysisk slå, sparke og kaste hunden i veggen. Spesielt da fysisk bli holdt fast , bli skreket til ol er de eneste tingene som stopper adferden, annet enn tid. Jeg har ikke nerver igjen til å la det holde på og ikke energi igjen til å fikse det. Man må takke nei til en del sosialt, fordi det er vanskelig med hundepass og hunden sliter med å være alene på kveldstid. Det gjør at man blir invitert med på mindre ting og det sosiale nettverket minker. Drev på med noe med hundetrening, men det kræsjet med andre ting jeg prøvde på med trening og sosialt. I tillegg er hørselskaden sånn at slike miljøer, i hvert fall regelmessig, kan bli veldig slitsomt. Jeg har da heller ikke ofte besøk og det er så klart mer sjeldent pågrunn av alt bråket og styret. Bare det å dra på besøk hos noen betyr at hunden må være låst i bilen fordi lyden og energien blir alt for mye ellers. Jeg kan heller ikke generelt være med andre hundeeiere, fordi det er en større sjanse for at han reagerer negativt enn positivt på andre hunder. Av alle mine beste dager siste årene er alle uten hund. Har jeg en dårlig dag har den aldri blitt bedre, bare lik eller dårligere. Har jeg en god dag blir det aldri bedre, bare på det beste lik, men alt for ofte dratt ned til en middels eller dårlig dag. En middels dag er de eneste som innimellom blir bittelitt bedre, men alt for ofte blir også disse dagene dårligere. Det pipes også mye til tider, og det og bjeffingen har fått meg innimellom låst innpå badet for meg selv for å komme meg unna. Jeg kjenner at hele meg krymper sammen, hvor jeg nærmest søker en fosterposisjon og hvor jeg blir sittende å glane på ingenting på telefon, på noen dumme mobilspill eller lignende. Hjernen min «kortslutter» og jeg får bare ikke til å fungere ordentlig. Det går utover husarbeid, hunden så klart, og andre obligasjoner jeg har. Ikke minst tar det bort tid fra faktisk avslapping og restaurering, fordi jeg kjenner kropper er superstressa og jeg får ikke til å sette på en film eller gjøre noe som slapper meg av. Jeg har gått i lengre perioder med et stress som noen ganger presser i brystet, eller gir meg hodevondt nok til at jeg bare vil legge meg i et mørkt rom alene resten av dagen. Akkurat nå har jeg det siste året også hatt et problem med et bein som forhindrer meg fra å gå lengre turer uten å ta medisiner. Sånn som det ser ut nå vet jeg ikke om det vil bedre seg og det er ikke funnet noen reel årsak til problemet. Det gjør jo også at man må være mer kreativ på å få ut energi fra hunden, men at det også da generelt er vanskelig å gi det som trengs. I tillegg flyttes det til enten ei leilighet eller rekkehus pga jobb og den lyden vil ikke kunne fungere i noen av delene.   Så det her er det hele. Bare mer enn 3 hele A4 sider med tekst. Jeg har tenkt til å kontakte noen hundeinstruktører for å sjekke hva man kan gjøre noe med. Siste to dagene nå har han ikke vært så ille, så man glemmer fort hvordan det er på det verste. Jeg kunne også skrevet mye mer, men det her er alt for langt fra før.  Alle tips for hva man kan gjøre tas gjerne i mot, men jeg tror jeg må se på en løsning med omplassering, hvis mulig. Samme hvor glad man er i dyret, så tror jeg ikke jeg klarer mer. Spesielt da ikke mine foreldre orker å være hundepasser særlig mer og jeg også skal flytte.
    • Jeg ville ikke vært redd for mellompuddel. Ta dere en tur på puddeltreff og møt noen i ulike størrelser! Puddel er høyst undervurdert og jeg tenker det kan passe bra til kriteriene. Hundene krysses jo dessuten mellom størrelsene, og det er en del variasjon. Jeg har møtt mange fine mellompuddel de siste årene, siden jeg har veldig lyst på en selv. Det er også stor forskjell inad i kategoriene, jeg ser på mellom, men en liten storpuddel er et alternativ. Personlig har jeg dårlig erfaring med wheaten terrier. De kan være supre hunder, men de er terriere og har sterke, egne meninger, og jeg er usikker på om jeg har vært på et problemhund/passeringskurs uten en wheaten... Toller mener jeg bør brukes aktivt og det er litt mentalt rusk på dem, da ville jeg heller gått for golden eller labrador. Korthåret collie - passer kriteriene men røyter en del. Langhåret collie - må børstes. For førerorientert og samarbeidsvillig tenker jeg retriever, gjeterhund og noen typer jakthunder. Hvis det er mye unger og styr så kan gjeterhunder blir stresset. Jeg tenker litt på lagotto eller spansk vannhund - men sjekk veldig nøye gemyttet! Da jeg var aktivt var det ganske mye dårlig på dem, så mye at en aktiv lagottoeier med tre hunder advarte meg mot å vurdere det. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...