Gå til innhold
Hundesonen.no

Råd og erfaring med å jobbe vekk bæsjegnafsing


Mirai
 Share

Recommended Posts

Kan jo fremdeles håpe at det er en valpegreie; men... :P Ikke villig til å ta den sjansen helt ut.

Har du hatt en bæsjespiser? Fikk du det bort, og i tilfelle hvordan? Hvor lang tid tok det?

Vi er bare dødens strenge hver gang hun snuser på bæsj eller snuser seg mot en bæsj. Her om dagen bæsjet hun på verandaen (hadde verandadøren åpen) uten at vi merket det. Så da gaflet hun i seg varm nydelig bæsj mens jeg var intetanende på badet og pusset tenner..

Jeg elsker den hunden, men akkurat drittspisingen er helt motbydelig!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Damir heiv i seg all hestebæsj han så. Ettersom at naboen har stall og rideskole vil det si MYE bæsj. Han tok sats og stupte ned i hver eneste bæsj han så og det var så ekstremt ille at jeg en dag fikk nok, gav han en real tupp idet han spiste gourmetmåltidet sitt og brølte så grov stemmen min kan bli. Han fikk seg en støkk og etter det rørte han det ikke mer.

Kanskje ikke helt riktig løsning for alle, men det var det eneste som fungerte her.

(ikke det at jeg anbefaler å tuppe til en whippetbaby, men det skjønte du vel :P)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, vi bruker den mørke strengestemmen og sint kroppsspråk, og hun spiser ikke bæsj så lenge hun går i bånd. Men hvis vi f. eks er hos mamma (på gård) hvor det kan hende det ligger en bæsj etter Fant og hun løper avgårde... ikke sjans. Gaflegaflegafle. Hun legger seg på minnet hvor hun kanskje husket at hun så en bæsj og sprinter dit ved første anledning.

Det plager meg ikke at hun spiser hestebæsj forsåvidt, men bæsj fra kjøttetere er så gjennomført ekkelt og stinkende. Burde vel sikkert vært konsekvent på all type bæsj, for å gjøre det mindre forvirrende for henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min var helt forferdelig på å spise ting han fant generelt, da han var mindre. Det meste har roet seg eller forsvunnet. Men bæsjespisingen holder han på med enda. Riktignok rører han aldri hundebæsj, eller sin egen. Men kattebæsj er helt fantastisk. Samme med saue- og hestebæsj. Aner ikke hvordan det går an å stanse det. Men han er bedre nå enn han var da han var yngre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vår eldste whippet var bæsjespiser. Det er omtrent den eneste tingen jeg har brukt fysisk straff for å korrigere. Bæsjespising er så ekkelt at det vil jeg ha vekk kjapt og brutalt, så her er det ingen kjære mor. Ikke helt etter boken, men...

Hun er typisk mynde som gjør hva hun vil, så det å si nei til henne har ikke annet enn kortvarig effekt. Hun vet hva nei betyr, men det koster henne ingenting å prøve igjen senere. Dette ser vi igjen på det meste egentlig, så vi er veldig glad for at hun er så snill som hun er, vi hadde fått et problem om hun faktisk måtte oppdras :lol::P

Nå spiste vår bæsj i bånd, så det var lettere å stoppe. Det startet ganske smått, men veldig raskt merket vi at hun var på leting etter bæsj ute. I perioden vi trente på dette fikk hun ikke gå løs, og samtidig oppsøkte vi "drittstiene" i nabolaget her (den ruten folk som ikke plukker opp etter hundene sine går) flere ganger om dagen. Hver gang hun prøvde å spise tok vi henne i nakken og sa nei. Tok ikke mange gangene før hun sluttet. Etterhvert fikk hun lov til å snuse på dritt, da belønnet vi om hun ikke spiste og sto klare for å stoppe henne om hun ville spise. Nå snuser hun på dritt, men spiser ikke.

Den andre whippeten har ikke prøvd seg på dritt enda, men første gang hun eventuelt gjør det kommer jeg til å straffe henne på samme måte. Slik adferd syns jeg det er bedre å straffe såpass at hunden skjønner det raskt (uavhengig av hva slags straff det måtte være, for noen holder jo et nei eller kremt) enn at man skal gå å si nei i flere måneder uten særlig resultat.

Dette vil selvsagt ikke fungere på alle, det kommer helt an på hundens motivasjon (ref @Lunatic :P). Samme whippeten hos meg som spiste bæsj har ogs ekstremt matmotivasjon og er ram på å stjele mat så snart hun får sjans. Stjeling av mat inne er ikke noe vi kommer til å få kontroll på med henne (uten at jeg går langt utenfor min komfortsone når det gjelder behandling av hund), så her gjør vi rett og slett slik at hun bare ikke har muligheter til å stjele. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Damir heiv i seg all hestebæsj han så. Ettersom at naboen har stall og rideskole vil det si MYE bæsj. Han tok sats og stupte ned i hver eneste bæsj han så og det var så ekstremt ille at jeg en dag fikk nok, gav han en real tupp idet han spiste gourmetmåltidet sitt og brølte så grov stemmen min kan bli. Han fikk seg en støkk og etter det rørte han det ikke mer.

Kanskje ikke helt riktig løsning for alle, men det var det eneste som fungerte her.

(ikke det at jeg anbefaler å tuppe til en whippetbaby, men det skjønte du vel :P)

Yoshi var glad i å ete bæsj. Helt til han møtte hageslangen, da slutta han samme dag. (jeg gjemte meg bak en busk i hagen, og spyla den stakkars intetandende kortisen ned med kaldt vann).

Min var helt ekstrem på det, og tok jeg frem "strengestemmen" ble det bare dobbelt så morsomt, syntes hun. Så jeg gikk heller over til ignorering, og da var det ikke like gøy lengre tydeligvis.

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Marko åt bæsj da han var liten. Hundebæsj brukte vi supermørkestemmen på, så nå rynker han på nesa og tar et skritt tilbake når han finner en hundebæsj. Kattebæsj var mer utfordrende, for han gikk på aktiv leting etter det ute på fellesområdene. Samme metode der, men ikke helt 100% ferdig med det ennå. 90% ferdig, kanskje. Hestebæsj er en skikkelig utfordring, for får han sjansen så gafler han det i seg. Jo ferskere, jo bedre. Her har vi sagt strengt nei og BRAAA og gitt mer verdifull godis når han ikke tar det.

Bæsjespising er EKKELT. Ekleste som fins er når det kommer glad og fornøyd valpis som hopper opp og prøver å gi deg nuss, og så stinker snuten katteskit. :x

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Noen whippeter er stabeiser ut av en annen verden og jeg sender en takk til den som ikke delte ut bæsjespising til stankelbeinet mitt :P Enkelte tisper og stjeling av mat derimot, der har jeg ingenting jeg skulle ha sagt...

Jeg vet dog at han spiste fersk bæsj da han var yngre (før jeg fikk han 1 år gammel), så jeg tror nok dette er noe de kan vokse av seg. Prøv å hindre henne mest mulig så atferden ikke setter seg så godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har en tidligere bæsjespiser. Som valp var hun helt ekstrem på sin egen bæsj, så dersom hun hadde uhell på natten så var det bare små spor igjen om morgenen. Ute var jeg kjempe nøye med å være klar med bæsjeposen i sekundet hun var ferdig. Jeg kastet meg over bæsjen så snart hun lettet på stumpen. Hvis hun snuste på andre sin bæsj så sa jeg "ææææsj!" og dro henne videre.

Dette pågikk vel til hun fikk første løpetid, 11 mnd gammel. Nå er hunden 2 år gammel, og i løpet av det siste året har hun spist 1 bæsj. Vi kan til og med gå i hundeparken uten at hun rører sånne ting. Så det er hå for små bæsjespisere...sometimes.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet om noen som ga hunden en bit ananas hver dag - godt å spise første gangen, men ikke andre gangen som bæsj. Denne hunden spiste både egen og andres bæsj, men erfarte tilstrekkelig ofte at ananasbæsj smaker vondt, og sluttet dermed å spise all bæsj.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser forskjell på Luna de gangene jeg ga henne mye stimuli, og de gangene hun fikk "vanlig" mengde. Da hun var trøtt og sliten av tur eller trening så spiste hun mindre.

I voksen alder spiser hun heldigvis ikke sin egen, men da hun var liten var hun helt ram på det. Hun snudde seg MENS hun bæsjet, så jeg måtte til slutt bare dytte henne vekk. Det funket gull. Instinktet for å spise alle andres derimot har vi slitt mye med, som mange vet. Jeg har vært ordentlig ekkelt med henne, uten hell, og jeg har trent med godbiter og kinderegg-metoden, igjen uten hell. Her funket det bedre å bruke grime, men jeg synes det var så grusomt å ikke la henne ha friheten en hund bør ha, så hun går i uten grime, men i bånd.

Nyx derimot er så myk at jeg kunne ta fram strengestemmen to(!) ganger (uten å ta på henne), og hun stoppet momentant :P (Hun spiste både kattebæsj og hestebæsj)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jane kjeftet og trampet mot Snorre når han spiste bæsj, med det resultat at Fibi og Scilos begynte å gå i en bue rundt bæsjen, mens Snorre spiste like gladelig ;) Tinka spiser bare menneskebæsj, noe vi heldigvis ikke møter på så veldig ofte. Jeg blir utrolig pedagogisk hystrisk og hun har lært at det er om å gjøre å få jafset i seg så mye som mulig før jeg når bort :sleep:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det stod ikke i rasestandarden.. :cry:

:lol:

Gled deg! Det er mye som ikke står i den standarden :lol:

 

 

 

 

 

At en korthåra collie og cavalier er hakket mer myk enn en Labrador, skjønner jeg, men at en Dogo Canario skal få seg en støkker av slikt... Når IKKE labradoren min hører på slikt. Wow :P Jeg blir mer og mer imponert over psyken til Labradorer, de er virkelig oksen ferdinand iblandet en enorm stahet :lol:

Jeg har klikket, lokket, byttet, kjeftet, tuppa, spyla og sagt i fra hardt. Men 7 år senere må jeg bare innse; bæsjespisinga går ikke vekk. Eneste som fungerer er langline, flexibånd og full kontroll hele tiden. Jeg kunne antakeligvis strømma hunden min på bæsj og det hadde ikke hatt noe effekt.

 

Jeg håper for @Mirai sin del at whippeten er mykere og hvis ingen ting fungerer så kan man ta fram sintstemmen, kjefte og tuppe litt - og forhåpentligvis få en hund som unngår bæsj :P

Jeg vet om en whippet som trengte rottis-korrigeringer for å forstå en ting eller to her i verden :aww: spise bæsj var en av de tingene :P enda så spiser hun hvis hun tror jeg ikke ser, men nå er det nok med et kremt da :lol:

*titte stygt på den ene her i huset*

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fant en artikkel som beskriver hvordan man kan lære inn "ikke rør" på en litt mer hyggelig måte enn rottiskorrigeringer og brøl etc:
http://www.dogpoopdiet.com/wp-content/uploads/2011/12/The-Dog-Poop-Diet-Interactive.pdf

I tillegg kan sladremetoden fint brukes for å lære hunden til å si fra når den finner bæsj (som et alternativ til å spise den).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har hatt en, men hun delvis vokste det fra seg av segselv. Fikk litt hjelp vet at vi sa "æææsj!" og tok henne vekk. Men ingen hard korrigering på et ellers svært så sta individ :P

Forøvrig kan flere av mine finne på å spise hestebæsj, hjortebæsj osv. Det bryr jeg meg ikke om.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Khela var ekstrem på bæsj før. Men fordi hun er ganske myk og skvetten av seg funka det å være konsekvent med strenge nei og et nykk i båndet (alltid sele) i det vi så at hun i det hele tatt vurderte å hive i seg litt dritt. Hadde et par tilbakefall noen mnd senere, men etter det har hun ikke rørt noe annet enn harebæsj. DET har jeg farken ikke sjans om å få bort *følge litt med her*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...