Gå til innhold
Hundesonen.no

hva gjør du på tur om hunden blir bitt av hoggorm?


Recommended Posts

Jeg leste denne artikkelen på nrk:

http://www.nrk.no/buskerud/_-kortison-er-som-russisk-rulett-1.12266029

Der står det at hunden skal holdes i ro, og komme så raskt som mulig til dyrlege. De anbefaler å ha med en sekk e.l. du kan ha hunden i.

I sommer skal jeg på sommerkurs i et område der det er en del hoggorm, begynte å tenke på at om hunden min blir bitt er jeg ikke sterk nok til å bære min 41 kg hund mer enn noen meter. Om vi er langt inne i skogen vet jeg ikke hva jeg gjør. Jeg kan alltids begynne med styrketrening og satse på at jeg blir sterk nok til i sommer, men flere km vil jeg uansett aldri klare.

Hva gjør dere andre som bor/går tur i hoggorm-land?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

...besvimer :P

Jeg satt og tok tårevåt avskjed med Emma på en stein midt på Hardangervidden for noen år siden. Hun stakk hodet i en busk, blødde på nesen, og jeg var overbevist om at dette gikk skeis og var huggormbitt. Slapp henne ned hulkende ned i lyngen, hvorav kjerringen stuper inn i neste kratt og kommer ut med (enda en) lemen hengende i snuten :P

  • Like 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund ble bitt i fjor. Han veier 20kg og jeg var 6mnd på vei. Hadde ikke sjans på bære han. Nå var moren min med, så vi bar han mellom oss med jakka som båre. Det gikk greit.

Snakket med dyrlegen og hun sa at med store hunder så må man gå rolig. Det som er viktig er at hunden ikke stresser eller løper, for da går giften raskere i blodet. Så man kan leie/gå pent med hunden til bilen og så reise til dyrlegen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det der tenkte jeg mye på når jeg hadde større hunder.

Når man er timesvis til skogs og bikkja veier 30 kg og ikke liker å bli båret så blir det en lang tur hjem.

Men hva skal man gjøre da? Man må jo bare håpe på det beste og satse på at dyret ikke blir bitt..

Jeg håper pelsen til Nico beskytter henne etterhvert. Jeg minnes å ha blitt fortalt at bitt i snute er det "tryggeste " og det er vel det eneste stedet huggormen når etterhvert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg håper pelsen til Nico beskytter henne etterhvert. Jeg minnes å ha blitt fortalt at bitt i snute er det "tryggeste " og det er vel det eneste stedet huggormen når etterhvert.

Trodde det var det verste jeg, fordi man risikerer at de hovner opp rundt luftveier?

Ift reaksjon: Husker det var noen artikler om dette i fjor (evt tidligere) hvor det ble sagt at man skulle oppsøke veterinær uansett, og at det var væskebehandling som var "greia", evt kortison eller om det finnes noe "motgift" hvis det er veldig alvorlig.

Også lurer jeg veldig på: Det må jo ha noe å si hvor stor hunden er og? Et "standard huggormbitt" må jo være verre for en liten hund, enn for en som veier nesten like mye som et voksent menneske? Og for mennesker mener jeg å huske at det ikke er så ille, så lenge man ikke er allergisk eller blir bitt et sted hvor det ikke bør hovne opp...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde det var det verste jeg, fordi man risikerer at de hovner opp rundt luftveier?

Ift reaksjon: Husker det var noen artikler om dette i fjor (evt tidligere) hvor det ble sagt at man skulle oppsøke veterinær uansett, og at det var væskebehandling som var "greia", evt kortison eller om det finnes noe "motgift" hvis det er veldig alvorlig.

Også lurer jeg veldig på: Det må jo ha noe å si hvor stor hunden er og? Et "standard huggormbitt" må jo være verre for en liten hund, enn for en som veier nesten like mye som et voksent menneske? Og for mennesker mener jeg å huske at det ikke er så ille, så lenge man ikke er allergisk eller blir bitt et sted hvor det ikke bør hovne opp...

De har gått bort fra å anbefale kortison til huggormbitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Jeg så ikke bittet, men satt å spiste frokost når denne hunden satt å tigget ved siden av (ja jeg er i svime om morgenen, antagelivis var hun bitt på kveldstur 8 timer før jeg merket det)

539635_10151923924545072_326441485_n.jpg

376502_10151923924720072_42314938_n.jpg?

Hun hadde veldig små utslag på blodprøven, ingen probelmer med å puste, puls og slimhinnene var helt fine. Veterinæren åpnet 2 timer etter jeg oppdaget dette, så jeg bare sto med henne på døren rett og slett.

Vi gjor som sagt ingenting, kun fulgte med henne neste 24 timene, holde henne i ro 14 dager og følge opp med blodprøver. Blodprøvene var ok etter 14 dager, men brukte faktisk nesten 6 mnd før kroppen var i full funksjon igjen. Selv med minimale utslag på nyrene kun de første blodprøvene.

Bittet fant vi når hevelsen begynte gå ned, det var faktisk midt mellom "strupehode" og haken, på halsen ca der den hvite flekken er.

Selv om ikke hunden har store utslag, så hadde jeg etter denne erfaringen uansett fulgt opp med blodprøver.

Man trenger ikke få panikk, det er skjeldent de faller død om på stedet. :) Det værste er faktisk beina, for det er ikke plass til hevelsen så hevelsen gjør at sikulasjonen i beinet stopper. Så ofte er det ikke giften som dreper, men symtomene.

Gå rolig ned fra fjellet, følg med hunden. Kan den bæres uten å bli stresset så gjør du det. Noen hunder blir faktisk veldig stresset av å bli bært, da er det bedre at man går rolig ned.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noe poeng i å dra til veterinæren, da? Hoggormbitt sammenlignes med vepsestikk og det anbefales ikke å gi kortison eller gjøre noe med mindre hunden reagerer. Spørsmålet er kanskje hva slags reaksjon som kvalifiserer for å kontakte veterinær?

Det behandles vell som oftest, sjeldent med motgift, men med veskebehandling o.l. Og om ikke annet så vil man jo helst begynne å bevege seg i rett retning så man er nærmest mulig vet om det skulle begynne å skje ting.

Jeg tenker at det kan være greit å ha noe man kan bære hunden på, liggeunderlag, jakke eller noe som man kan bruke som båre og få noen til å hjelpe seg. Evt gå rolig og kanskje sette på noe stramt ovenfor bittstedet, om det er på et av bena feks for å bremse at giften sprer seg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det noe poeng i å dra til veterinæren, da? Hoggormbitt sammenlignes med vepsestikk og det anbefales ikke å gi kortison eller gjøre noe med mindre hunden reagerer. Spørsmålet er kanskje hva slags reaksjon som kvalifiserer for å kontakte veterinær?

Man bør alltid dra til veterinæren! Ikke for kortison og motgift men for å få væskebehandling. Væskebehandling er viktig :-)

Jeg har stor hund... Jeg må koble hund og gå rolig til bilen. Hakke sjans å bære!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenkte en del på det i fjor, når de sa det var så mye hoggorm overalt (jeg så iofs kun én på hele sommeren, og det lå påkjørt i et boligfelt her), og konkluderte med at eneste sjanse for oss er å lunte pent "hjemover". Vi er en del oppi berget/skogen, og med hundens 70 kg har jeg ikke sjanse på å få han med meg alene - gud forby han skulle snuble noe sted og brekke et bein..Heldigvis er han veldig rolig og avbalansert, så null problem å tusle stille og rolig med ham

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Jeg bar lilleknerten mens jeg løp, og det var litt vanskelig å ikke få en viss panikk.

Heldigvis var han ikke bitt likevel. Små hunder ligger jo fort dårligere an enn store.

De fleste bitt er tørre. Ellers er vel poten og snuta steder det kan være ekstra skummelt å bli bitt.

Hvis lappefrøken blir bitt klarer jeg å bære henne foreløpig, etterhvert så får jeg bare prøve å få bært henne lengst mulig, og enten få tak i noen som kan hjelpe, eller prøve å gå rolig for at ikke gifta skal spre seg mer.

Jeg har det alltid i bakhodet, og er veldig obs, likevel kan det fort skje.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De har gått bort fra å anbefale kortison til huggormbitt.

Ja, det vet jeg. Men jeg går ut fra at veterinær kan bruke det som en del av behandlingen i alvorlige tilfeller (når det evt skulle være aktuelt er ikke jeg kvalifisert til å svare på, men det er mulig de har andre ting som virker på samme måten og i tillegg enda bedre når man først har kommet til veterinær). Håper ingen trodde jeg mente at det var vi eiere som skulle gi det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min hund på 40-43kg, har blitt bitt to ganger, en i forlabben og en i baklabben. Han viser ingen tegn til smerte når han får vondt, så begge bittene ble oversett til vi så hevelser. Han lagde ingen lyd, det var ikke blod noen steder og han viste heller ingen plager. Begge gangene var på 4 timers fjelltur... Mest sannsynlig på veien opp begge ganger.. Bittet første gangen var i forlabben og hevelsen kom ca 2 timer etter endt tur, og vi ringte vet med en gang. Vi fikk hoggormtabletter og beskjed om å følge med på ham de neste 24 timene, han var rundt 3 år da dette skjedde. Andre gangen skjedde i fjor sommer og bittet var i baklabben. Denne gangen fikk han en mye større hevelse og turen gikk til vet igjen. Vet kjørte en kortisonsprøyte rett i låret på han og ble god av denne i flere dager. Han fikk derimot en ettervirkning denne gangen og raste ned i vekt. Turen gikk igjen til vet og denne gangen fikk vi med oss en penicilin-kur hjem og en kombinasjon av kuren og mat fikk vi ham opp i vekt. Han har ingen plager i dag, men mtp den heftige reaksjonen han hadde sist er jeg skeptisk til om han tåler ett bitt til..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kobler hunden, ringer etter hjelp og går rolig ned mot hjelp og drar til/venter på vet. Hunder dør fremdeles av huggormbitt, man aner ikke hvor mye gift den har fått i seg, så vet. er for meg en selvfølge.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde det var det verste jeg, fordi man risikerer at de hovner opp rundt luftveier?

.

Med fare for at jeg husker feil : jeg minnes å huske at jeg ble fortalt at ansikt/ snute er det "tryggeste " stedet hunder gjerne blir bitt av dyrlege i fjor.

Ben var visst mye verre.

Husker ikke helt hvorfor, men tipper @JeanetteH er inne på noe.

Jeg ble veldig lettet for tøtta mi blir sannsynligvis bitt i ansiktet hvis hun blir bitt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med fare for at jeg husker feil : jeg minnes å huske at jeg ble fortalt at ansikt/ snute er det "tryggeste " stedet hunder gjerne blir bitt av dyrlege i fjor.

Ben var visst mye verre.

Husker ikke helt hvorfor, men tipper @JeanetteH er inne på noe.

Jeg ble veldig lettet for tøtta mi blir sannsynligvis bitt i ansiktet hvis hun blir bitt.

Sikkert riktig, men følte det bare var litt ulogisk. Men er jo logisk som det ble sagt over her: At hvis de blir bitt i beinet, så er det ikke så mye "plass" å hovne opp på...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Væskebehanding, væskebehandling, væskebehandling - det er cluet ved hoggormbitt. Giften kan gi ettervirkninger på nyrer og lever, derfor er det viktig at systemet blir godt gjennomskyllet. Ellers er det veldig forskjellig hvordan hunder reagerer på bitt, noen viser ingen symptomer, noen dør

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tusen takk for alle svar :)

Krysser fingrene for at både hunden og meg holder oss fri for hoggorm-bitt, men kjekt å ha en plan om det skjer.

Har selv blitt bitt av hoggorm da jeg var liten, hele benet ble blått opp til hofta og jeg måtte bæres i flere uker (de hadde ikke krykker som var små nok på sykehuset jeg var) Etter det har jeg veldig respekt for hoggorm.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette (og andre skader) er faktisk en av grunnene til at jeg vil holde meg til hunder på staffestørrelse og nedover :P På en telttur i forfjor sommer greide plutselig ikke M å gå på bakbeina sine, da var vi 1,5 times gåtur innover i Nordmarka. Jeg er sjeleglad for at han ikke var tyngre enn 15 kg, for jeg greide på et vis å bære han hele veien (20kg oppakning i sekk på ryggen gjorde det en smule tungt men :lol:). Tipper jeg hadde gjort det samme ved huggormbitt; slengt han over nakken. Er man to stk og hunden er for stor til at man kan bære den alene er det nok lettest å lage båre av en jakke el. og bære hunden på den mellom seg :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...