Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva gjør en rase sær?


Huldra
 Share

Recommended Posts

Hva ligger i at en hunderase er "sær"? I en rasevalgtråd ble samojed omtalt som sær, eurasier som enda mer sær. Hva legges i dette? Mynder blir jo også ofte omtalt som sære og for spesielt interesserte. Nå har ikke jeg møtt all verdens med samojeder eller mynder for den saks skyld, men sære vil jeg ikke si at samojeden er. At noen mynder kan være reserverte er jeg lett med på, men er det det samme som sær? Eller er "sær" bare noe man slenger ut i mangel på bedre ord?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sær for meg er at de er muligens litt flinke til å finne ut selv hva som passer seg og gjør hovedsakelig det..

Feks BC er de gjerne med på alt. Har du en belønning, så er de garantert med. Hvis en mynde feks finner ut at den vil ikke ut, så må du fysisk bære den ut for å få den ut.. Hvis en chow chow ikke vil gå lengre på tur og stopper, ja da stopper den der..

Det er særhet for meg.. Selv om jeg ikke vil påstå at whippeter har mye særheter.. Men de har anlegg til det..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sære hunder er for meg hunder som ikke nødvendigvis er spesielt førbare, som er reserverte eller usosiale, som har egne meninger om hvordan ting skal gjøres og nekter å bli med på noe annet dersom den først har bestemt seg, som stikker avgårde og er borte i timesvis dersom de blir sluppet løs osv.

En typisk "usær" hund er for meg en retriever. De er enkle skapninger som gjør det de får beskjed om og som er med på alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når noen sier at en hund er sær, tenker jeg "utypisk". Altså ikke alltid vil være med på tur (som de som bare setter seg ned når de ikke gidder mer), om de synes det å finne på en belønning selv er mye kulere enn å bli belønnet av mennesker (som da Kuro fikk SUPER-raptus med en liten grankvist istedenfor å leke med det jeg hadde med, eller ta imot godbiter) og de som er vanskelige å forutse handlingsmønsteret til hvis man ikke kjenner dem godt.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Salukien min har jeg alltid karakterisert som sær. Om hun står og ser på meg og jeg klapper med handa i sofaen for å få henne opp, så kan hun finne på å bare gå sin vei. 20 sekunder etterpå så kommer hun og legger seg der for da er det hun selv som har bestemt seg for det og ikke jeg som har bedt henne.

Det er sært å ikke ville lære seg dekk. Har hatt henne i over fem år og hun nekter på alle mulige måter å lære seg dekk. Jeg har prøvd ALT. Det er sært.

Hun kan ikke leke med andre hunder. Alt hun kan er å løpe. Det er de færreste som orker å løpe sammen med henne. Og de få gangene hun finner noen som vil løpe så gjør hun ikke annet enn å løpe etter de å bite de i rumpa.

Masse annet også som gjør at hun er mer katt enn hund. Hun gjør det som behager henne og ikke noe mer.

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med sær tenker jeg på "uhåndterlig" pga personlighetstrekk som gjør at de ikke er tilgjengelig for vanlig dressur. Jeg har hatt samojed selv, og kjenner flere, og det som har gått igjen hos de jeg kjenner er feks en type stahet kombinert med sosialt ikke-akseptabel adferd, som har gjort det til en utfordring å "styre" dem.
Min samojed hadde ressursforsvar som han feks kunne ta ut på helt uventede måter. Feks ovenfor små barn som oppholdt seg i samme rom, 3 meter unna, men som ikke viste interesse for hans "eiendeler". Annen samojed jeg kjente bet eier om denne prøvde å koble han. Han var utbryterkonge og tjuvparret mer enn en tispe i nabolaget. Av annen samojedoppdretter fikk jeg høre at det ikke var uvanlig at hannhunder bet etter eier når der var løpetisper i nærheten. DET blir for meg veldig sært.
Min samojed kunne også plutselig sette seg på bakbena på trekkturer. Og dermed stoppe hele spannet (hadde AH ellers). Og når nesten 40 kg setter seg på bakbena kommer man ikke fremover. Og at en trekkhund plutselig stopper helt opp, etter feks 3 - 4 km, er SÆRT!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Salukien min har jeg alltid karakterisert som sær. Om hun står og ser på meg og jeg klapper med handa i sofaen for å få henne opp, så kan hun finne på å bare gå sin vei. 20 sekunder etterpå så kommer hun og legger seg der for da er det hun selv som har bestemt seg for det og ikke jeg som har bedt henne.

Det er sært å ikke ville lære seg dekk. Har hatt henne i over fem år og hun nekter på alle mulige måter å lære seg dekk. Jeg har prøvd ALT. Det er sært.

Hun kan ikke leke med andre hunder. Alt hun kan er å løpe. Det er de færreste som orker å løpe sammen med henne. Og de få gangene hun finner noen som vil løpe så gjør hun ikke annet enn å løpe etter de å bite de i rumpa.

Masse annet også som gjør at hun er mer katt enn hund. Hun gjør det som behager henne og ikke noe mer.

Jeg kan ikke noe for det, men jeg ble litt forelsket i denne særingen bare ut i fra beskrivelsen, jeg. ;)

Jeg tenker at sære hunder er de som på flere måter som skiller seg fra det man forventer av en hvilken som helst hund. Det med å plutselig nekte å gå videre på tur fordi den er lei, det er ganske sært for en hund siden vi forventer at hunder skal elske å gå tur.

Det er egentlig det samme med trenbarhet. Vi har avlet frem hunder for å være menneskets beste venn som stiller opp når vi vil, som på mange måter lever for å gjøre eier glad. Da er det litt sært med de rasene som mangler dette, spesielt siden man kanskje får se noen ganske sære personlighetstrekk når hunden gjør det den selv vil i stedet for å høre på eier.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundene mine er jo ikke de mest førerorienterte, de mest lettrente. De finne på å gjøre det de vil i stedet for hva jeg vil. En belønning som virker nå, trenger ikke fungere om 30minutter. Noen ganger utfører de kommandoer med glede, andre ganger er de stein stokk døve for den slags. Men sære? nei, det synes jeg ikke de er.

De er for meg åpne, ærlige, lettleste hunder med en en del selvstendighet. Med selvstendighet følger egenvilje som noen ganger utføres på tross av at eier/fører ønsker noe annet.

Men jeg kan være enig i at en del mynder kan være ganske sære på en litt overlegen måte. Litt "kattete". Chow chow og lingende med sin stahet, kaller jeg bare det, stahet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Salukien min har jeg alltid karakterisert som sær. Om hun står og ser på meg og jeg klapper med handa i sofaen for å få henne opp, så kan hun finne på å bare gå sin vei. 20 sekunder etterpå så kommer hun og legger seg der for da er det hun selv som har bestemt seg for det og ikke jeg som har bedt henne.

Det er sært å ikke ville lære seg dekk. Har hatt henne i over fem år og hun nekter på alle mulige måter å lære seg dekk. Jeg har prøvd ALT. Det er sært.

Hun kan ikke leke med andre hunder. Alt hun kan er å løpe. Det er de færreste som orker å løpe sammen med henne. Og de få gangene hun finner noen som vil løpe så gjør hun ikke annet enn å løpe etter de å bite de i rumpa.

Masse annet også som gjør at hun er mer katt enn hund. Hun gjør det som behager henne og ikke noe mer.

:lol::wub: mens mine er ikke sånn, hvertfall ikke så ekstreme.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller at hun er "så fin på det" at hun ikke kan ligge på plenen om sommeren. Jeg må legge pledd på gresset for at hun skal ville legge seg. De gangene hun legger seg andre steder enn i sofaen eller senga så er det slik at jeg lurer på om hun er syk :P

Sist hun skulle få innsoving hos veterinæren så sto hun og hun sto og hun sto. Jeg ble rett og slett redd for at hun kom til å ramle om og slå seg når bedøvelsen slo inn så jeg måtte legge henne på fanget mitt. Ikke F om hun skulle legge seg ned av seg selv.

De gangene samboer og jeg har vært på ferie i to uker og kommer hjem, så er hun redd sambo i flere minutt før hun forstår at det er han. Det er sært det. For hun er veldig glad i han og jeg ser ingen grunn til at hun skal være sånn rar.

Slik særhet tiltaler meg ikke og det blir ikke flere spesielle mynder på meg. Jeg er utrolig glad i henne fordi hun er så glad i meg ;) Hun ligger under dyna mi og elsker meg superhøyt hi hi. Men jeg liker hunder som det går an å snakke til, som holder seg i nærheten og som snakker normalt hundespråk.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For meg så betyr det rett og slett sær. Altså litt utypisk, spesiell, egenrådig, merkelig osv. Reserverthet har ingenting med sær å gjøre for min del. Samojed ville jeg ikke klasifisert som veldig sær, men en del mynder ville nok blitt klasifisert der i min bok, det samme inntrykket har jeg litt av eurasier og chow chow bla. Rett og slett lit spesielle særtrekk.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Eller at hun er "så fin på det" at hun ikke kan ligge på plenen om sommeren. Jeg må legge pledd på gresset for at hun skal ville legge seg. De gangene hun legger seg andre steder enn i sofaen eller senga så er det slik at jeg lurer på om hun er syk :P

Sist hun skulle få innsoving hos veterinæren så sto hun og hun sto og hun sto. Jeg ble rett og slett redd for at hun kom til å ramle om og slå seg når bedøvelsen slo inn så jeg måtte legge henne på fanget mitt. Ikke F om hun skulle legge seg ned av seg selv.

De gangene samboer og jeg har vært på ferie i to uker og kommer hjem, så er hun redd sambo i flere minutt før hun forstår at det er han. Det er sært det. For hun er veldig glad i han og jeg ser ingen grunn til at hun skal være sånn rar.

Slik særhet tiltaler meg ikke og det blir ikke flere spesielle mynder på meg. Jeg er utrolig glad i henne fordi hun er så glad i meg ;) Hun ligger under dyna mi og elsker meg superhøyt hi hi. Men jeg liker hunder som det går an å snakke til, som holder seg i nærheten og som snakker normalt hundespråk.

Men jeg tror ikke din saluki er helt representativ. :lol: Jeg digger å lese om henne, men kjenner igjen veldig lite i mine egne, selv skrulla her legger seg ned i gresset, hopper opp og legger seg på kommando, kan læres dekk (tror jeg da :lol: ) er ikke redd kjentfolk osv. Lupin kan leke med "alt" om det ikke blir for brutalt, men løpeleker er logisk nok favoritten. Hottie vil helst løpe etter og bite i rompa :lol: Men har lært seg at man ikke klyper. :aww: De andre blir så sure da.

Syns basenjien er mer "sær" enn salukiene her i huset. Han mener mye om mangt, fjoller og fjaser bort alt alvorsprat fra andre, liker pr default ikke andre hunder, blitt selektiv på hvem han liker av folk osv.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Virker som at folk har forskjellige tolkninger på dette.Jeg ser ikke på mine mynder som sære. Men de kan være sær på noen ting. Som for eksempel at de spytter ut diverse mat og ikke vil spise alt de blir tilbydd og de smaker lenge på nye ting. Hunder flest hiver i seg hva som helst. Nitro er sær når han skal ligge i fred, da blir han sur og knurrete.

Det at de ikke vil sitte/ dekke overalt, ser jeg på som naturlig pga kroppsbygningen. Det er ubehagelig å ligge hardt pga beinete kropp og vanskelig å sitte over lengere tid pga store muskler i lår og lang hale. (de klarer ikke sitte helt ned på rumpa) Det at de fryser ute er fordi de ikke har underpels og lite pels. Da er det naturlig at man kler på dem.

Det at de har sine egen meninger og tar egne avgjørelser ser ikke på som sært, men selvstendig og smart.

Nå er greyhound er mer hundete type kontra andre mynder. De er sosiale, lekne, kosen som hunder flest.

Jeg har møtt andre mynde-raser som virker mer sær i oppførsel. De står bak eieren, vil ikke ta kontakt, overser, tar ikke til seg godbiter fra fremmede, vil ikke forholde seg til andre hunder , vil ikke ta opp lek som bys osv osv. Det kan oppfattes sært for andre som er vant til annen type hund. Men så har vi jo alle ulikt syn på dette. Derfor vi velger så mange ulike raser :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En del oppfatter pinscheren min som sær. Folk som vil hilse f.eks, forventer at han skal være like interessert i å hilse på dem som de er i å hilse på han, at lar seg klappe på hodet uten noen andre tilnærmelser først osv. Han derimot mener jo selv at han har hilst på dem, han luktet jo på buksebeinet deres i et halvt sekund før han fant noe mer interessant å følge med på :P Evt så hopper han og da mener de han er uoppdragen, og det har de jo helt rett i forsåvidt :icon_redface:

Jeg syns ikke han er sær, men jeg er jo litt innhabil da :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anser det ikke som rasebetinget - men individbetinget.
Betty er en sær hund, jeg har etter 7,5 år enda ikke funnet ut hvilke knapper som virker på henne. Hun gjør stort sett som hun selv vil, og gir blaffen i både kommando og korreksjon. Hun er sin egen sjef, rett å slett. - Og vi har liksom kommet til en enighet - møttes på midten eller noe - for jeg klarer ikke få den hunden til å gjøre noe annet enn akkurat det, møtes på midten. Jeg har gitt opp å prøve å si så mye mer en det jeg MÅ :lol: Hun er i tillegg en hund som blir DRIT fornærma hvis du gjør noe som ikke passer henne, og hun kan være sur i mange mange dager, ignorere og purke.
Mange ganger priser jeg meg lykkelig over at hun er så pass snill som hun er, for å ha en hund med sånne trekk - som ikke er trygg på seg selv og miljøer må jo være helt forferdelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min venninnes labrador var i mine øyne sær,hun kunne bestemme seg for å ikke ville gå tur.Midt i turen la hun seg rett ned å nektet å bevege seg,før hun fikk snu mot hus eller bil.Veldig sær...

Individ da,ikke rase.

Endret av Toril
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min venninnes labrador var i mine øyne sær,hun kunne bestemme seg for å ikke ville gå tur.Midt i turen la hun seg rett ned å nektet å bevege seg,før hun fikk snu mot hus eller bil.Veldig sær.... Individ da,ikke rase.
Evt som den hunden i nabolaget her som finner ut at nå stopper han.. Og da står de der.. Om det er så på tur hjem og 4 hus unna liksom :P Og ja, jeg ler like godt hver gang :lol: Sent from my iPhone using Tapatalk
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes Dixie er veldig sær. Nå er ikke hun en rase da, men hun har noen greier som jeg syns er sære trekk ved en hund;

Hun furter så ofte. Hvis noen spiser ved siden av, setter hun opp tidenes furtefjes. Skikkelig grettent uttrykk, hvis blikk kunne drepe... Hun ser skikkelig sur ut når hun ikke får noe. Hvis ikke furteblikket funker, sitter hun bamse. Man ser det i øyekrokek når hun sitter ved siden av en i sofaen. Om man sitter og ser på tv er man plutselig i sidesynet at hun sitter der i hjørnet av sofaen med labbene i været.

Og hun er sær fordi hun elsker mennesker, men å gå tur med noen andre enn meg og søsteren min, det er slett ingen selvølge. Vanlige hunder elsker å gå tur uansett, Dixie setter seg på rumpa med de fleste. Hun har en forkjærlighet for gutter/menn, så søsteren min og mine tidligere kjærester har ikke vært noe problem, men ellers er det få som kan gå tur med henne uten å krangle med henne først (slepe henne eller dulte henne litt bak en stund til hun begynner å gå selv). Hun går stortsett tur med pappa, men det hender at hun er teit mot han og, og da syns jeg så synd på pappa for han virket nesten litt såret :P Når Dixie nekter å bli med han på tur. Heldigvis skjer det ikke ofte med pappa.

Nå var dette kanskje litt OT siden hun ikke er en rase.
Men raser jeg syns er sære er mynder feks, på en god måte, og akita/andre sære spisshunder (chow chow, shikoku, osv)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Evt som den hunden i nabolaget her som finner ut at nå stopper han.. Og da står de der.. Om det er så på tur hjem og 4 hus unna liksom :P Og ja, jeg ler like godt hver gang :lol: Sent from my iPhone using Tapatalk

Høres akkurat ut som den engelske bulldoggen som bodde et par km fra der jeg bodde før. HVER gang jeg så dem ute, så stod eieren på gangvegen mens hunden satt i grøfta - alltid sånn ca 100 m fra huset han bodde i (lurer noen ganger på om de bare gikk så langt og aldri lenger....).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Når du ber om en øvelse eller tar en strafferunde så belønner du bjeffingen med at det skjer noe. Så det beste er at det ikke skjer noe. Hva med å prøve konsekvent time-out i bilen? Eller lær å bjeffe på kommando og stoppe å bjeffe på kommando. Om du ber han om å slutte å bjeffe så husk å tell til tre før du belønner, ellers belønner du for tidlig at han er stille og han kan ta det som belønning for bjeff. 
    • Dytter denne opp. Her har jeg kontret forventingsbjeff med: "Legge i bakken" (forsiktig press i halsbåndet) og tatt en på stedet hvil. Ingen effekt utover tiden vi står i hvil, hvor han skuespiller avslappet for å komme videre, og begynner bjeffe igjen med en gang. Ignorert og ventet ham ut. Øker bare i stress. Bedt om øvelse (sitt/dekk/spinn/fot../) og så belønnet det med en leke for å gi ham litt godfølelse. Resultatet? Han ser bjeffing som et cue for å få meg til å utføre den adferden. Avledet med å ta en "strafferunde" rundt oss selv. Heller ikke effektivt utover i øyeblikket vi gjør det.  Gitt ham en kald skulder. Vist at jeg er skuffet og synes han er teit og snudd meg bort med et litt foraktelig fnys. Går opp i stress fordi han blir såret og synes jeg er urettferdig.  Jeg er clueless. Antakelig skulle en av disse metodene appliseres konsekvent, right? Det er antakelig veldig forvirrende med det random utvalget av ulike adferder fra meg - men hvilken er riktig å velge som en konsekvent reaksjon? Da hestene her ga ham sosial avvisning med foraktelige fnys og snudde ryggen til ham forstod han umiddelbart greia og responderte med å slutte bjeffe. Hvorfor har ikke det der samme effekten fra meg? Er det fordi jeg gir ham oppmerksomhet når jeg forstår/synes at han bjeffer av såkalte legitime årsaker? Jeg kan jo ikke slutte med det.   
    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...