Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby og barnetråden - 2015


Raksha
 Share

Recommended Posts

  • Svar 6.7k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Daaa hopper jeg inn i gravidklubben  Lille reka bosatte seg nesten med en gang, så er 12 uker i dag, nettopp vært hos legen og hørt hjertelyd  Var også på ultralyd for halvannen uke siden og da var og

I dag ble vi foreldre til verdens nydeligeste Kaisa Etter 38 timer med rier kom endelig frøkna på 50 cm og 3120 g til verden

I dag har vi vært på ultralyd, og det kommer en liten jente hit i mars/april (termin 2/4).  Såå koselig!

Posted Images

Men det gjør jo ikke far til noe mindre interessert fordi han ikke gidder å sette seg inn i hver minste lille ting på samme måte som vi gjør? For det første så drives vi jo av hormoner. Jeg hadde en TRANG til å snakke med andre gravide om alt mulig som handlet om baby, som han ikke hadde. Det betyr ikke at han var mindre interessert i barnet, han hadde bare ikke samme behovene.

Han er ikke en dårligere pappa fordi han ikke ser behov for å sette seg inn i tingene på samme måte som jeg gjør, på samme måte som jeg ikke er en dårligere mamma enn de som leser diverse oppdragelsespedagogikkartikler. Det er jo også personlighetstyrt. Jeg tar barneoppdragelsen litt go-with-the-flow og gjør det som faller naturlig, akkurat som han ikke ser behovet for å utforske ned til detalje hva vi trengte til en baby fordi det finnes butikker etter ungen er født om man ser behovet for ting.

Enig i det sjø. Poenget mitt er bare at det så absolutt finnes kjønnsrollemønster i forhold til det å vente eller ha baby. Om det er hormonelt eller skyldes samfunnsmessige rolleforventninger er en interessant diskusjon. Er det et problem? Jeg drømmer om en verden med like rolleforventninger for begge kjønn jeg, jeg tror nemlig det kunne ført til en del positive ting. Vi er på vei, men det er langt igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noe som derimot irriterer meg og som jeg syns viser mangel på likestilling er pappaer som "er barnevakt" for egne barn. :gaah:

Ja, eller som er "flinke til å hjelpe til"!

Vi har noen jevnlige diskusjoner på sånt noe her i heimen. Det er jo ikke sånn at jeg er gravid enda, eller vi har noen konkrete planer, men jeg er livredd for det fraværet av likestilling jeg stort sett ser blant våre venner. Vi bor på bygda og det merkes. Barna er først og fremst mors ansvar, særlig i begynnelsen. Og klart, det fysiske rundt det gjør jo at det fort blir sånn, men jeg orker ikke å sitte hjemme alene helg etter helg fordi jeg jo "uansett må være der, så han kan jo finne på noe med venner" eller at det bare er jeg som vet hvor bleiene er. Nå er jeg litt krisemaksimerende på forskudd, men den greia der funker ikke for meg. Jeg har ikke gått på skole i 900 år bare for at det alltid skal være jeg som må prioritere å være hjemme med syke barn, redusere stillingsprosent for å rekke å både levere og hente eller lignende. Som jeg ser skjer hver dag ...

Det er kanskje litt ekstra vanskelig for meg å svelge fordi jeg har hatt både pappa og stefar som har vært usedvanlig nærværende i livet mitt, som blant annet har hatt forlenget pappaperm uten lønn og lignende.

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser allerede fordelingen av "arbeidsoppgaver" under svangeskapet. For min del vet jeg allerede hvilken vogn, bilsete, innredning, klær og lignende jeg vil ha når vi får barn. Slikt bruker han ikke nevneverdig mye tid på å tenke på, men jeg vet at han kommer til å spørre meg om mye, følge nøye med på fødselkurs og hos JM, være støtte for meg og hjelpe til med ting jeg ikke kan (lufte hunden, praktiske gjøremål). Han kommer aldri til å sitte på noe forum, og jeg forventer det heller ikke, men jeg både tror og håper at han vil sette seg inn i rollen - lese bøker, følge med hos JM, google det han kan.

Mitt ønske om barn har vært tilstede i mange år. Og jeg føler meg klar psykisk til det ansvaret. Her føler begge seg klare, men mannen ønsker å vente til vi har trygghet og stabilitet (vi er begge studenter). Så det er jo opplagt at jeg da har lest mer, planlagt mer og alt når ventetiden før første prøving er mange år :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri sett det problemet selv. Jeg følte et behov for å oppsøke et miljø med totalt likesinnede, hormonelle gravide damer når jeg selv var det :P For meg var det ting som var viktige, materialistiske ting blandt annet og jeg var kjempe opptatt av farger, utstyr, hvilket merket som var best og sette meg inn i all verdens mulige situasjoner som kunne oppstå.

Hvis det hadde vært slik at jeg ikke ville gjøre disse tingene, og han hadde fått ansvaret for alt dette materialistiske så hadde han gjennomført det uten problemer. På en helt annen måte. Han hadde sikkert googlet "Førstegangspakker baby" og kjøpt alt i ferdige pakker levert på døren uten å bry seg om verken farger, mønster, stoff eller lignende :lol:

Derimot så har vi aldri hatt problemet med å "passe barnet sitt" her hjemme. Fra babyen var født har det vært like mye hans barn som mitt barn. Han har sikkert stått opp mer om natten enn meg, og skiftet flere bleier. Han velger naturlig barna fremfor pc/tv/andre aktiviteter og det er aldri så jeg må spørre om å finne på noe nårjeg har hundetreninger el om han er hjemme. Det er våre barn, og han har også like mye rett på barna som jeg har. Noe annet hadde vært totalt uaktuelt her hjemme. Jeg er for tiden mye alene pga jobben men når tar det igjen når han er her heldigvis :P Jeg får angst av tanken på de som "passer på barnet sitt" :P Han er ikke "bare pappaen", men en fullverdig forelder, men alt som innebærer.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det var et veldig fornuftig reflektert innlegg, @Aya. Dårlig magefølelse kommer ikke helt utav det blå. :)

Ups, jeg ser jeg glemte å få det med, men! Her er ikke samboeren min imot meg, heldigvis. Han er nok mye mer klar for å være engasjert og aktivt deltakende enn majoriteten av våre mannlige venner i området. Men, det er ting det er kjempeviktig for meg å snakke mye om før det blir en realitet, hvis vi aldri hadde klart å bli enige nå er det jo lite som tilsier at vi hadde blitt enige etter barnet var født. Særlig fordi det ikke akkurat kryr av gode forbilder (etter mitt syn) i omgangskretsen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig i det sjø. Poenget mitt er bare at det så absolutt finnes kjønnsrollemønster i forhold til det å vente eller ha baby. Om det er hormonelt eller skyldes samfunnsmessige rolleforventninger er en interessant diskusjon. Er det et problem? Jeg drømmer om en verden med like rolleforventninger for begge kjønn jeg, jeg tror nemlig det kunne ført til en del positive ting. Vi er på vei, men det er langt igjen.

Det er vel stor forskjell på likestilling og like rolleforventninger.

Jeg syntes det å forvente det samme av to personer blir HELT feil. Likestilling for meg er at valgene er like for begge kjønn, at man selv velger. Om det forventes at jeg og samboer er like interessert i alle aspekter av det å ha barn så mener jeg utviklingen har blitt feil.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min kjære er forresten veldig god på å finne tester om ting. Så om vi skal ha noe utstyr så sjekkes det opp på alle mulige måter, for vi må jo ha det som har kommet best i test.

Der har jeg kanskje en annen framgangsmåte ved å heller spørre om erfaringer på forum, for om feks to babycaller har fått likt testresultat er det gjerne praktiske egenskaper som kan gjøre stor forskjell i hverdagen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, eller som er "flinke til å hjelpe til"!

Vi har noen jevnlige diskusjoner på sånt noe her i heimen. Det er jo ikke sånn at jeg er gravid enda, eller vi har noen konkrete planer, men jeg er livredd for det fraværet av likestilling jeg stort sett ser blant våre venner. Vi bor på bygda og det merkes. Barna er først og fremst mors ansvar, særlig i begynnelsen. Og klart, det fysiske rundt det gjør jo at det fort blir sånn, men jeg orker ikke å sitte hjemme alene helg etter helg fordi jeg jo "uansett må være der, så han kan jo finne på noe med venner" eller at det bare er jeg som vet hvor bleiene er. Nå er jeg litt krisemaksimerende på forskudd, men den greia der funker ikke for meg. Jeg har ikke gått på skole i 900 år bare for at det alltid skal være jeg som må prioritere å være hjemme med syke barn, redusere stillingsprosent for å rekke å både levere og hente eller lignende. Som jeg ser skjer hver dag ...

Det er kanskje litt ekstra vanskelig for meg å svelge fordi jeg har hatt både pappa og stefar som har vært usedvanlig nærværende i livet mitt, som blant annet har hatt forlenget pappaperm uten lønn og lignende.

Ikke sant? Er endel sånn her og, både hos oss og resten av bygda. Uten at jeg skal henge ut Bonden, for han er veldig flink med henne, skifter på henne, henter og leverer osv. Men er endel andre ting som det liksom bare er "mor" som må fikse og sånn er det. Så jeg syns det er veldig viktig at du tar de diskusjonene FØR dere får barn, før det blir et problem. Kan hende dere sklir inn i spor som du ikke liker så er det lettere å rette på det om dere har snakket om det før.

Jeg sliter mest med at det for "alle" er åpenbart MIN jobb at barnet har kontakt med besteforeldre på farsiden. Den nekter jeg faktisk å godta. :aww: (Bonden har skjønt greia :lol: )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sjokolade har jeg måtter kutte ut, men må også kutte ut melkeprodukter, en skive med ost går greit men ikke mer enn det.. Urolig frøken som endelig sovnet på meg. Så da får hun sove på meg også får lunsjen vente..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

X'n ønsket seg barn, jeg så på det nesten som en skjebne verre enn døden :lol:

Barnet kom og var stort sett bare mitt plutselig, unntatt når det skulle vises frem.

Samlivsbruddet gjorde underverker for papparollen da. Når jeg ikke var der måtte ting takles helt selv og man kunne ikke ta med seg barnet til bestemor hver eneste gang.

Jeg undersøkte ikke en dritt under svangerskapet omtrent. Bare hva jeg kunne spise ol.

Vi kjøpte en god vogn og et bra bilsete og jeg kjøpte inn litt klær etc jeg syntes var søtt, resten var arv.

Jeg hadde ikke den trangen til å planlegge så mye rett og slett..

Jeg merker at jeg er litt slik enda. Dette er det eneste forumet jeg prater barn og baby på :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel stor forskjell på likestilling og like rolleforventninger.

Jeg syntes det å forvente det samme av to personer blir HELT feil. Likestilling for meg er at valgene er like for begge kjønn, at man selv velger. Om det forventes at jeg og samboer er like interessert i alle aspekter av det å ha barn så mener jeg utviklingen har blitt feil.

Jeg synes heller ikke man skal forvente det samme av to personer, jeg snakker om to kjønn. Og det jeg altså er litt usikker på er om man faktisk velger selv, eller om det skyldes kjønnsroller som vi blir tillært fra vi jenter får vår første dukke. Men det kan godt være at denne diskusjonen har tatt stor nok plass i denne tråden nå, og jeg har absolutt ikke ment å kritisere dere for redebyggingen. Klart mødre skal bygge rede og kose seg med det!

(Og det burde kanskje fedre kost seg litt mer med også?) :teehe:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

I dag kom beskjeden om at det blir vikingprosjekt i barnehagen neste år og at det lokale vikinglauget vil samarbeide med barnehagen.

Vårens prosjekt er fisk og undervannsliv.

Gjett 3 ganger hvilket barn som har dratt i gang hele greia...

Ingen skal si at min sønn ikke har et smittende engasjement i hvertfall :lol:

Når han gikk i småbarnsavdeling skremte han først opp de andre barna med å tvinge dem til å gå planken og hoppe i havet før han gjorde de alle til små sjørøvere og det ble arrangert kaptein sabeltann - dag.

For ikke å snakke om ABBA-disco fordi han sang Mamma Mia 24/7 når han var 1..

Jupp jupp. . Jeg burde kanskje beklage til noen foreldre :lol:

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt beste tips til kommende foreldre er å kjøpe seg ei svak nattlampe som kan stå på om natta uten å forstyrre søvnen..

For å slå på vanlig lampe kan vekke lille nurk, og det er veldig greit å ha litt lys slik at man kan se hvordan babyen ligger, mtp dyne og alt, og særlig ved samsoving og amming..

Å bruke det gjorde i alle fall nettene mine veldig mye lettere, bruker det enda faktisk, og gjør at nettene blir mer "hel" for babyen også til tross for amming.. For ho mi våknet veldig av at jeg slo på min vanlige nattlampe, og jeg følte jeg ikke hadde nok kontroll i starten til å holde på i bekmørket :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har på lys i gangen og døra på gløtt :) Blir mørkt nok på rommet, samtidig som vi ser konturer og greier å finne frem til det som trengs :) Har ofte snakket om å kjøpe nattlampe/svakere pære til de vi har, men vi har visst begge to hukommelsen til en demenspasient :icon_redface: Ungen er jo bare 7 mnd, liksom :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har barnehagene deres noe opplegg rundt solformørkelsen?

Det har ikke A sin.

Blir det sett stygt på hvis jeg tar han ut av barnehagen noen minutter for at han skal få det med seg?

Ikke at jeg har kjøpt briller enda...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hva jeg leser fra den teksten alene, uten noen annen informasjon, er at valpen er understimulert og finner på ting fordi hun ikke vet hva hun skal gjøre. Min tolkning og mitt svar er selvsagt farget av mine egne erfaringer, og må ikke tas som noe annet enn et subjektivt innspill til vurdering.  Jeg tror hun trenger sterkere lederskap, aka mer veiledning. Valper ikke bare trenger, de ønsker veiledning. "Do this instead," er en fin huskeregel, men det er også å henge litt bakpå. Ideelt sett ligger du frempå med bare "do this" ved å gi henne arbeidsoppgaver(*) før hun finner på noe av seg selv.  *) Lydighetsøvelser samtidig med husarbeid er en fin måte å skvise inn nødvendig kvalitetstid mellom hund og fører i en travel hverdag, mener jeg, og jeg synes ikke en skal vente med å påbegynne lydighetstrening fordi: "Valper skal bare leke mens de er så små." De valpene jeg har hatt, de har tatt treningen som interessant lek og absorbert læring som små svamper.  Jeg ser altså ikke noen grunn til å ikke påbegynne bakpartskontroll og fri ved foten første uka. Gradvis, gjennom å bryte ferdig øvelse ned i å gripe, slippe, bære, lære å apportere ting for levering til deg eller bære noe fra kjøkkenet til vaskerommet for deg, sitt/dekk/stå, innkalling, fremsending til objekt, sitt/dekk/stå med fører ut av syne. Bare begynn. Canis.no hadde vel en masse fine gratis videoer om klikkertrening og gode bøker om både hverdagslydighet og konkurranselydighet. Det er også lettere å "gå tur" om det er helt konkrete oppgaver å fokusere på mens en går.  .. synes jeg
    • Tja, en mellomting hadde vært å foretrekke. Men vi jobbet mye med det på trening, så han vet at mange hundemennesker har godbiter på seg 😆 Har begynt å ha de andre på trening på banen som forstyrelse når vi trener, greit om han ikke trenger å hilse på dommer, banemannskap og publikum hver gang vi er på stevne. Ja han får ofte kommentar om at han er stevnes gladeste hund, lykkelig er han i allefall. 
    • Herlig fine bilder av glad og superfin hund i farta 
    • Gøy at han gikk fra å være reservert til å løpe til alt og alle ! Virkelig søt! 
    • Trist å se sånne innlegg uten ett eneste svar.  Selv planlegger jeg ikke så veldig. Etter sosialisering/miljøtrening av valp, som planlegges så detaljert som råd er - resten av verden er jo ikke under min kontroll - for å legge grunnlaget for en trygg og veloppdragen hund, så tar jeg ting mer på sparket som det passer seg. Ikke setter jeg tidsfrister for mestring av bestemte øvelser, starter eller opprykk, og ikke planlegger jeg mer detaljert enn noen løse skisser i tankene rett i forkant av hver økt.  På bakgrunn av trenerkurs og praktisk erfaring med barneidrett, så tenker jeg du er på veldig riktig spor med morsomme øvelser. Jeg har sett hvordan en kan kvele idrettsglede ved å sette fokus på teknikk og fremtidige mål, med krav og forventninger. Uten å ha fokus på glede i treningen her og nå kan en bare glemme å sette seg mål med barn og dyr. Om du mente hvordan gjøre LP-øvelser morsomme er jeg ikke mye til hjelp, for jeg synes LP har blitt ganske kjedelig. Om du mente overraskende innimellom-øvelser for å skape forventninger som holder motivasjonen oppe, så er det vel individuelt hva hundene liker å gjøre. De beste øvelsene er de hunden selv opplever stor mestring i og er stolt av pga den genuine begeistringen det utløser i deg. For noen er det å mestre "sitt", for andre er det å hoppe kanin baklengs i åttetall.  Jeg husker en episode hvor min hund ble gjenstand for et utbrudd fra en annen hund på trening. Vi var bare der for rekreasjon, ikke noen ambisjoner utover quality time sammen. Vi hadde hatt enorme utfordringer med andre hunder i hverdagslige situasjoner, og banen var en arena hvor han ikke fryktet de andre hundene, jeg fryktet ikke hans fryktaggessive utfall, vi opplevde begge senkede skuldre, gjensidig glede, mestring og stolthet der - ikke fordi vi var en feilfri ekvipasje, men fordi han i mine øyne var veldig flink, så min respons til hunden var som om alt han gjorde stod til 10'ere, og han struttet accordingly, som om han eide stedet. Vi begge elsket det, uten noen mål utover å ha det fint sammen her og nå. Øvelser var aldri noen issue å mestre, så jeg stilte aldri noen krav han ikke opplevde å innfri. Ekvipasjen som gikk bak oss den dagen var en annen type. Uten å ha mer innblikk enn kjappe, overfladiske observasjoner, så virket det som krav og forventinger var høye, og hunden struttet ikke av glede og selvtillit, hans egen fører stilte krav han ikke opplevde å innfri tilfredsstillende nok til å utløse begeistring, mens den lille dritten foran ham hadde en fører som bare var glad og fornøyd og så på ham med hjerter og stjerner i øynene i en tykk eim av: "Du er verdens flinkeste, jeg elsker alt du gjør!" hele tiden. Det endte med at den unge goldenhannen bak oss plutselig gjorde et dominansaggressivt bakholdsangrep på min - i ren misunnelse og frustrasjon, tror jeg, fordi hans egen fører var for kjip og stilte for høye krav til ham. ..for min var så liten, det virket rart at en så mye større golden bare ville informere min lille om hans plass i det sosiale hierarkiet. Jeg TROR han var ektefølt misunnelig og frustrert fra sin egen førers krav til seg. ... Om det ene eller andre var årsaken til angrepet, poenget med historien var: Husk å ha det gøy, fordi alvor og ambisjoner kan ødelegge for nettopp de ambisjonene.  "Set up for success, not failure," er en god regel. Bryt ned alle øvelser i enkle nok momenter å trene på til at hunden mestrer every step of the way, og ha samtidig så lave forventninger til hva den skal få til at du blir *genuint* og ektefølt glad og begeistret av alt den mestrer, så blir alle øvelsene straks mer morsomme   Edit: Selvsagt planlegger jeg også. Jeg starter med å se for meg det endelige resultatet jeg ønsker oppnå, analyser det for å vurdere om det er realistisk og gjennomførbart, og bryter det i den prosessen ned til så små delmomenter som jeg tror er nødvendige for å bygge opp til det endelige målet med. Progresjon kan jeg ikke forutse. Kanskje har jeg bommet på vanskelighetsgrad i delmomenter, hunden/barnet mister motivasjonen midt i en økt og vil bare dra derfra. Kanskje tar det et halvår istedenfor den uken jeg så for meg for å lære inn noe jeg tenkte skulle være utgangspunkt for å lære en hel masse annet, og hele planen om opprykk neste sesong går i vasken på den ene ferdigheten jeg ikke klarte lære hunden i tide. Det er da det gjelder som mest å ikke ødelegge hundens motivasjon og treningsglede med sin egen skuffelse over egen utilstrekkelighet ifht egne forventninger. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...