Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg har aldri kalt meg selv for hundenes mor/mamma, og jeg synes ikke noe om ordet matmor heller. Om det er fordi jeg var seks-syv måneder da den første kom i hus, om det er fordi mine egne foreldre aldri brukte det, eller hva vet jeg ikke.

Jeg er eieren deres, og jeg har et navn. Og om jeg snakker til dem, så ber jeg dem jo om å "kom hit til meg"/"gjør som jeg sier" og ikke "kom hit til SFX"/"gjør som mamazita sier". Men så er ikke jeg noen tilhenger av å spørre min niese på to år om "skal tante SFX hjelpe til med skoen til lille niese?" Jeg liker pronomen, jeg, og det kan godt barn lære før de kommer på ungdomsskolen... :P

Jeg kan kalle hundene som en samlet enhet for jentene - men det er kjønn, og ikke datterforhold. Valpene her kalles for babyer, men de er jo babyer.

Mamma sender julekort til hundene fra besta, dog, og de får jule- og bursdagsgave fra besta. Hun om det, her i huset er det X'en som er bæssmor :P

  • Like 1
  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Skrevet

Her er det ingen bursdags- eller julegaver til dyra. Ingen julekalendere eller bursdagsfeiringer heller. Har aldri kalt meg "mamma", "mor" eller "matmor" til dyrene, og omtaler dem heller ikke som "søstre" eller "brødre" til barna mine :)

Skrevet

Jeg kan kalle hundene som en samlet enhet for jentene - men det er kjønn, og ikke datterforhold. Valpene her kalles for babyer, men de er jo babyer.

*Hoster noe om at de er vel strengt tatt VALPER og ikke babyer :P*

Når jeg pludrer i vei med nesa nedi pelsen til Yasmine, så kan jeg da godt pludre om at hun er "rampungen til mamsen" og sånt kliss :ahappy: - eller at Willy er "bamsemumsen til mamsen sin" :D.

  • Like 2
Skrevet

Jeg er mamma og de er "mamma si".. også har vi tanter og bestemor/bessefar og hele pakka! Jeg har ingen barn og det er mye mulig hundene er blitt mine moderne barn :) Edit: men så er jeg fullt klar over at de er hunder, og jeg går ikke rundt ute å roper kom til mamma osv :P Det er bare en måte å si det på her hjemme.

Skrevet

Formulerte en setning til sambo angående hunden, der jeg plutselig omtalte meg som mamma. Frysningene for nedover ryggen og både jeg og sambo stirret på hverandre. Før han konkluderte med at jeg hadde brukt for mye tid med naboen og hennes småhunder.... Nei la hunder være hunder, og folk være folk! Hva andre gjør bryr meg katten, men for meg er det feil.

  • Like 3
Skrevet

Det føles litt rart for meg også, så kaller ikke meg selv for "mamma". Men kjæresten min er definitivt blitt "papsen" :P Dette skjedde etter at vi hentet valp sammen, ikke med hunden jeg hentet før jeg traff han. Merkelige greier.

De er jo ikke barna våre, men jeg liker å tenke på de som "pelsbarna". Så har man en forskjell, men likevel ikke.. :)

Skrevet

Gjorde det ikke før, syns det var unaturlig bare. Men samboeren min begynte å bruke det da vi kjøpte første hund sammen, og nå syns jeg set er koselig. Er jo bare et kosenavn, ligger ikke noe mer i det.

  • Like 3
Skrevet

Nei, det er noe av det kleineste jeg vet. Mora til bikkja mi er et tispeskinn som ønsker null kontakt med datteren, og faren er en hårete svenske. Det føles naturlig å omtale de biologiske foreldrene som mor/far, men ikke meg selv. Bikkja er riktignok bebisen (og trollet/alligatoren/søppelkverna/bajsfabrikken), jeg er eier/undersått/kelner/bajsplukker. Ikke nevner jeg meg selv når jeg snakker til hunden heller så det er ikke noe behov.

Jeg synes for øvrig "mamma" og "pappa" (samt avarter) er usannsynlig stygge ord og omtaler ikke mine egne foreldre som det en gang, jeg bruker navn. Det gjør jeg også når jeg skal dirigere hunden mot et familiemedlem.

Men mamma/pappa er ikke på langt nær like ille som på amerikanske fora hvor man bruker benevnelsen "pet parent". :x

Jeg liker ikke barn og vil ikke ha barn, og skulle da kanskje teoretisk sett kalt meg mamsen/papsen? nei jeg tror ikke det har noen sammenheng med å erstatte barn med hund altså, og om så folk gjør det ser jeg ikke at det er noe problem.

Bikkja mi får for øvrig julegave og bursdagsgave, og innimellom en minipizza når vi lager pizza til oss selv... :icon_redface: Julegave får også bikkjene som kommer på besøk. Som regel av spiselig eller praktisk sort. Den spiselige er jo helt og holdent fordi jeg synes det er koselig at de har noe ekstra godt på store dager, og jeg synes det er gøy å ta bilder av bikkja med bursdagskaka si (en muffinsform med noe kjøtt oppi og kremost på toppen, men jeg vet om folk som lager vaffelkake til bursdagsbernere :teehe:). Jeg synes også det er veldig greit at hun og besøkshundene kan ligge og gomle på hvert sitt bein på dager hvor det gjerne ikke er tid til langtur.

Skrevet

Jeg synes det er litt kleint, men andre får gjøre som de vil.

Husker jeg var på hundekurs med en instruktør som kalte alle eierne mamma når hun snakket til hundene. Hun ble veldig usikker når hun skulle gjøre det samme mot meg, fordi jeg var 14/15. :lol: "Mamma.. ehm.. søster?"

  • Like 1
Skrevet

Ja, det gjør jeg, og jeg klarer ikke å slutte med det!

Som mange andre her så syntes jeg sånt var helt ufattelig teit. Fikk min første egne hund da jeg var 20, og da føltes det helt feil. Jeg var for ung til å være mamma, selv til en liten hund. Og det var jo nettopp det hun var! En hund!

I slutten av 20-årene ble jeg mer aktiv i hundemiljøet i området, og som dere sikkert kjenner dere igjen i: folk lærer seg sjelden eierne sitt navn. Man husker hundens navn, og man gjenkjenner eier, men navnet blir gjerne litt uviktig. Så jeg ble, som alle andre damer, omtalt som mamma. "Gå til mamma," "du er bra glad i mammaen din!," "har mamma glemt godbitene i dag?" Jeg var blitt mamma!

Nå har det satt seg, det høres ikke rart ut i mine ører lengre. Jeg omtaler meg selv som mamma når jeg kosesnakker med hundene, og jeg blir fremdeles omtalt som mammaen til hunden min av andre.

Skrevet

Når jeg pludrer i vei med nesa nedi pelsen til Yasmine, så kan jeg da godt pludre om at hun er "rampungen til mamsen" og sånt kliss :ahappy: - eller at Willy er "bamsemumsen til mamsen sin" :D.

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P
  • Like 3
Skrevet

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P

Takk! I denne tråden skulle man jo tro at folk faktisk tenker at de som bruker mamsen, mamma etc faktisk tror de er biologisk mor til hundene med tanke på hvor kleint det er :P Creds til de som klarer å la være å bry seg om hva andre gjør ;)

T blir jo ofte kalt lillegutt/guttebass eller gutten min, men jeg regner han allikevel ikke som min sønn!

  • Like 5
Skrevet

Selv har jeg ikke gjort det, følte det ble litt rart, men ærlig talt er det kanskje jeg som er rar? Tror de fleste (kvinner i alle fall) bruker det:-)

Skrevet

Nei. Jeg bor alene med hunden min, så det er aldri noen som kaller meg verken "mamma" eller ved navn, så den stakkars hunden har jo ikke peiling på hva jeg heter. Jeg sier ikke "kom til mamma da, snusken min" - sier jo bare "kom". Hunden har en "pappa", men det er bare fordi jeg kaller min far pappa, og det har a snappet opp.

Skrevet

Valperkull er "valpisene" eller "klikkklikkklikk" (med tungen :P ) eller som oppdretteren til Blaze kalte de: "Babbana" (svensker har geniale ord :lol: )

Skrevet

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikkjene har også gitt gave til mormor og morfar, farmor og farfar og oldemor. Så jah :P Noen ganger er det full forvirring i heimen siden Tuva tross alt er mammaen til Vigdis, men Vigdis er så heldig å bo sammen med to mødre, Trym og Tuva er jo også søsken, det er Vigdis og Trym også. Så vi har et merkelig familieforhold her på bygda, men det pleier det vel å være og? :lol:

  • Like 10
Skrevet

På julegaven til Nico står det Fra :folka dine.

:lol: :lol:

A kaller Nico for lillesøster noen ganger, men det går mest i "bikkja mi " når han omtaler henne.

Skrevet

Nei!

Andre må gjøre som de vil, men jeg er IKKE mor til mine hunder, og blir irritert hvis andre omtaler meg som mor til hundene mine.

Jeg signerer også denne. Hundene mine er HUNDER og selv om jeg er veldig glad i dem så er jeg IKKE mora deres.

Jeg kaller meg eieren deres.

Når andre nevner meg til hundene brukes det mitt fornavn. "Mamma" er min mamma, fordi det er slik jeg nevner henne, ikke at hun på noen måte anser seg som mor til mine hunder.

Skrevet

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P

Ja, det er jo kun når vi suller rundt her hjemme det blir sånn. Jeg OMTALER ikke meg selv om mamma'n til bikkjene liksom - selv om jeg kaller Willy for guttungen så har det bare blitt et begrep :D.

  • Like 2

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei. Takk for svar.  Nei, jeg har alltid ment og prøvd å unngå å hilse på hunder. At hunden min bare skal lære seg at andre hunder eksisterer, men at han ikke har noe med de å gjøre. Annet enn de 2-3 hundevennene han har. Det skal jo sies at vi bor på landet, så ferdes mest i skog og fjells, så vi møter ikke folk eller hunder så ofte hjemme. Men han er veldig trygg og grei, mtp han har vært med meg på jobb over hele landet siden han var 10 uker. Har tatt han med meg inn til byen ved noen anledninger for sosialisering, altså se men ikke røre, og det går stort sett kjempe flnt. Men da er det mer avstand, og jeg har prøvd med alle mulig godbiter og ball, og det er som en bc flest at det er ballen som er best. Men det bruker vi svært sjeldent da han girer seg opp altfor mye og mister fokus. Med ballen kan han være løs blant hunder og folk uten å bry seg om de. Hadde vært morsomt å hatt halvparten av fokuset hans uten ball, som han har med ball 😀 Nå blir han 2 år om en mnd, og problemet rundt hunder har blitt mye bedre. Og vi har ikke gjort noe annerledes egentlig, annet enn å prøve å få mer avstand. Han kan løfte litt på halen og pelsen, men ingen bjeffing eller knurring. Han lander veldig fort etter vi har passert også. Hadde ett tilfelle hvor en liten hund løpt mot og bjeffet og herjet i inngjerdet hage, da dro han i båndet og reiste litt pels. Men ingen lyd da heller, men ble fint med videre og snuste for seg selv i grøfta mens den andre holdt på i bakgrunn. Mye av det er nok pga båndet virker det som også. I langline hvor han får fler forsøk og muligheter til å tenke selv, før lina blir stram så går det bedre enn i kort bånd hvor det kanskje blir stramt med en gang. Så jeg tror jo vi er på bedringens vei, og at det vil bli enda bedre mellom 2 og 3 år 🤞
    • Ikke et dumt spørsmål i det hele tatt! Det er faktisk veldig lurt å tenke på både helse, mengde og hva slags belønning man bruker. Til valp ville jeg brukt små, myke godbiter som er lette å spise raskt. Poenget er at bitene skal være bittesmå, spesielt når du belønner ofte. Bruker du mye godbiter i trening, kan du gjerne ta litt av dagsrasjonen og bruke den som treningsmat. I starten belønner man ofte, fordi valpen skal forstå hva som lønner seg. Etter hvert som atferden blir mer stabil, kan du begynne å belønne mer variert: noen ganger godbit, noen ganger ros, noen ganger lek, noen ganger å få snuse, hilse eller løpe videre. Lek kan også være en veldig god belønning, særlig for valper som synes drakamp, jaktlek eller leke sammen med deg er gøy. Du trenger ikke ha alle lommer fulle for alltid, men i valpeperioden er det smart å ha belønning lett tilgjengelig. Etter hvert faser du ikke belønningen helt ut, men du belønner sjeldnere og mer strategisk. Jeg har skrevet mer om ulike typer belønning her: Belønning – hvordan og med hva belønner jeg hunden min?
    • Jeg har en venninne som har to hunder mad navn Emmy og Lilly, så det var litt morsomt! Jeg synes Emmy er finest av de tre
    • Ja, det kan absolutt virke som om en hund har “null sosiale ferdigheter”, spesielt hvis hun har hatt lite gode erfaringer med andre hunder, dårlig sosialisering, mye stress eller har lært at konflikt er den tryggeste strategien. Men ofte handler det ikke om at hunden “ikke gidder å forstå”, men at hun blir så stresset, usikker eller gira at hun ikke klarer å lese signalene godt nok. Da kan hun enten bli for intens, gå for tett på, overse dempende signaler eller reagere kraftig når andre hunder sier ifra. Jeg ville ikke latt henne “finne ut av det selv” med andre hunder hvis det stadig ender i konflikt. Da får hun bare mer trening i feil strategi, og de andre hundene får en dårlig opplevelse. I stedet ville jeg jobbet med veldig kontrollerte møter: god avstand, rolige hunder, korte økter, parallelle turer og pauser før det bikker over. Målet er ikke nødvendigvis at hun skal bli sosial med alle hunder, men at hun lærer å være rolig rundt andre hunder uten å måtte bort, mase, kjefte eller skape konflikt.
    • Hei! Jeg ville vært litt forsiktig med å tolke dette som “bølling”, selv om det kan se sånn ut. Hos usikre hunder kan bjeffing fort bli en strategi som fungerer: “jeg bjeffer, og da får jeg mer kontroll / den andre hunden holder avstand”. Selv om nabohunden er snill, betyr ikke det nødvendigvis at Lilje opplever situasjonen som trygg. Jeg ville derfor ikke latt henne være tett på ham når hun kjefter, men heller bruke ham som en trygg treningshund på større avstand. Gå parallelle turer der hun slipper direkte kontakt, blikk og press. Belønn rolig atferd, snusing, kontakt med deg og det å kunne se ham uten å reagere. Hvis hun begynner å kjefte, er dere sannsynligvis for nærme eller situasjonen varer for lenge. Målet er ikke at hun skal “skjerpe seg”, men at hun lærer en annen strategi enn å skremme bort. Og for nabohundens skyld er det helt fair å skjerme ham fra å bli kjeftet på tett oppi. Jeg ville fortsatt brukt snille hunder i treningen, men med mer avstand, kortere økter og mindre direkte samhandling. Jeg har skrevet mer om dette her: Hunden bjeffer på andre hunder – hva kan du gjøre?
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...