Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Chako
 Share

Recommended Posts

Jeg har aldri kalt meg selv for hundenes mor/mamma, og jeg synes ikke noe om ordet matmor heller. Om det er fordi jeg var seks-syv måneder da den første kom i hus, om det er fordi mine egne foreldre aldri brukte det, eller hva vet jeg ikke.

Jeg er eieren deres, og jeg har et navn. Og om jeg snakker til dem, så ber jeg dem jo om å "kom hit til meg"/"gjør som jeg sier" og ikke "kom hit til SFX"/"gjør som mamazita sier". Men så er ikke jeg noen tilhenger av å spørre min niese på to år om "skal tante SFX hjelpe til med skoen til lille niese?" Jeg liker pronomen, jeg, og det kan godt barn lære før de kommer på ungdomsskolen... :P

Jeg kan kalle hundene som en samlet enhet for jentene - men det er kjønn, og ikke datterforhold. Valpene her kalles for babyer, men de er jo babyer.

Mamma sender julekort til hundene fra besta, dog, og de får jule- og bursdagsgave fra besta. Hun om det, her i huset er det X'en som er bæssmor :P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Jeg kan kalle hundene som en samlet enhet for jentene - men det er kjønn, og ikke datterforhold. Valpene her kalles for babyer, men de er jo babyer.

*Hoster noe om at de er vel strengt tatt VALPER og ikke babyer :P*

Når jeg pludrer i vei med nesa nedi pelsen til Yasmine, så kan jeg da godt pludre om at hun er "rampungen til mamsen" og sånt kliss :ahappy: - eller at Willy er "bamsemumsen til mamsen sin" :D.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er mamma og de er "mamma si".. også har vi tanter og bestemor/bessefar og hele pakka! Jeg har ingen barn og det er mye mulig hundene er blitt mine moderne barn :) Edit: men så er jeg fullt klar over at de er hunder, og jeg går ikke rundt ute å roper kom til mamma osv :P Det er bare en måte å si det på her hjemme.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Formulerte en setning til sambo angående hunden, der jeg plutselig omtalte meg som mamma. Frysningene for nedover ryggen og både jeg og sambo stirret på hverandre. Før han konkluderte med at jeg hadde brukt for mye tid med naboen og hennes småhunder.... Nei la hunder være hunder, og folk være folk! Hva andre gjør bryr meg katten, men for meg er det feil.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det føles litt rart for meg også, så kaller ikke meg selv for "mamma". Men kjæresten min er definitivt blitt "papsen" :P Dette skjedde etter at vi hentet valp sammen, ikke med hunden jeg hentet før jeg traff han. Merkelige greier.

De er jo ikke barna våre, men jeg liker å tenke på de som "pelsbarna". Så har man en forskjell, men likevel ikke.. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er noe av det kleineste jeg vet. Mora til bikkja mi er et tispeskinn som ønsker null kontakt med datteren, og faren er en hårete svenske. Det føles naturlig å omtale de biologiske foreldrene som mor/far, men ikke meg selv. Bikkja er riktignok bebisen (og trollet/alligatoren/søppelkverna/bajsfabrikken), jeg er eier/undersått/kelner/bajsplukker. Ikke nevner jeg meg selv når jeg snakker til hunden heller så det er ikke noe behov.

Jeg synes for øvrig "mamma" og "pappa" (samt avarter) er usannsynlig stygge ord og omtaler ikke mine egne foreldre som det en gang, jeg bruker navn. Det gjør jeg også når jeg skal dirigere hunden mot et familiemedlem.

Men mamma/pappa er ikke på langt nær like ille som på amerikanske fora hvor man bruker benevnelsen "pet parent". :x

Jeg liker ikke barn og vil ikke ha barn, og skulle da kanskje teoretisk sett kalt meg mamsen/papsen? nei jeg tror ikke det har noen sammenheng med å erstatte barn med hund altså, og om så folk gjør det ser jeg ikke at det er noe problem.

Bikkja mi får for øvrig julegave og bursdagsgave, og innimellom en minipizza når vi lager pizza til oss selv... :icon_redface: Julegave får også bikkjene som kommer på besøk. Som regel av spiselig eller praktisk sort. Den spiselige er jo helt og holdent fordi jeg synes det er koselig at de har noe ekstra godt på store dager, og jeg synes det er gøy å ta bilder av bikkja med bursdagskaka si (en muffinsform med noe kjøtt oppi og kremost på toppen, men jeg vet om folk som lager vaffelkake til bursdagsbernere :teehe:). Jeg synes også det er veldig greit at hun og besøkshundene kan ligge og gomle på hvert sitt bein på dager hvor det gjerne ikke er tid til langtur.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er litt kleint, men andre får gjøre som de vil.

Husker jeg var på hundekurs med en instruktør som kalte alle eierne mamma når hun snakket til hundene. Hun ble veldig usikker når hun skulle gjøre det samme mot meg, fordi jeg var 14/15. :lol: "Mamma.. ehm.. søster?"

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det gjør jeg, og jeg klarer ikke å slutte med det!

Som mange andre her så syntes jeg sånt var helt ufattelig teit. Fikk min første egne hund da jeg var 20, og da føltes det helt feil. Jeg var for ung til å være mamma, selv til en liten hund. Og det var jo nettopp det hun var! En hund!

I slutten av 20-årene ble jeg mer aktiv i hundemiljøet i området, og som dere sikkert kjenner dere igjen i: folk lærer seg sjelden eierne sitt navn. Man husker hundens navn, og man gjenkjenner eier, men navnet blir gjerne litt uviktig. Så jeg ble, som alle andre damer, omtalt som mamma. "Gå til mamma," "du er bra glad i mammaen din!," "har mamma glemt godbitene i dag?" Jeg var blitt mamma!

Nå har det satt seg, det høres ikke rart ut i mine ører lengre. Jeg omtaler meg selv som mamma når jeg kosesnakker med hundene, og jeg blir fremdeles omtalt som mammaen til hunden min av andre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg pludrer i vei med nesa nedi pelsen til Yasmine, så kan jeg da godt pludre om at hun er "rampungen til mamsen" og sånt kliss :ahappy: - eller at Willy er "bamsemumsen til mamsen sin" :D.

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P
  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P

Takk! I denne tråden skulle man jo tro at folk faktisk tenker at de som bruker mamsen, mamma etc faktisk tror de er biologisk mor til hundene med tanke på hvor kleint det er :P Creds til de som klarer å la være å bry seg om hva andre gjør ;)

T blir jo ofte kalt lillegutt/guttebass eller gutten min, men jeg regner han allikevel ikke som min sønn!

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Jeg bor alene med hunden min, så det er aldri noen som kaller meg verken "mamma" eller ved navn, så den stakkars hunden har jo ikke peiling på hva jeg heter. Jeg sier ikke "kom til mamma da, snusken min" - sier jo bare "kom". Hunden har en "pappa", men det er bare fordi jeg kaller min far pappa, og det har a snappet opp.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikkjene har også gitt gave til mormor og morfar, farmor og farfar og oldemor. Så jah :P Noen ganger er det full forvirring i heimen siden Tuva tross alt er mammaen til Vigdis, men Vigdis er så heldig å bo sammen med to mødre, Trym og Tuva er jo også søsken, det er Vigdis og Trym også. Så vi har et merkelig familieforhold her på bygda, men det pleier det vel å være og? :lol:

  • Like 10
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei!

Andre må gjøre som de vil, men jeg er IKKE mor til mine hunder, og blir irritert hvis andre omtaler meg som mor til hundene mine.

Jeg signerer også denne. Hundene mine er HUNDER og selv om jeg er veldig glad i dem så er jeg IKKE mora deres.

Jeg kaller meg eieren deres.

Når andre nevner meg til hundene brukes det mitt fornavn. "Mamma" er min mamma, fordi det er slik jeg nevner henne, ikke at hun på noen måte anser seg som mor til mine hunder.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det er akkurat da jeg er "mamsen" også. :D Det er jo bare for kos, noe mellom meg og dem. Jeg OMTALER meg jo aldri som mamsen til bikkjene mine, og sjøl om alle veit hvem jeg snakker om når jeg sier "jentene", så er det jo ingen som trur at de liksom er døtrene mine. :P

Ja, det er jo kun når vi suller rundt her hjemme det blir sånn. Jeg OMTALER ikke meg selv om mamma'n til bikkjene liksom - selv om jeg kaller Willy for guttungen så har det bare blitt et begrep :D.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...