Gå til innhold
Hundesonen.no

Kaller du deg for mamma/pappa i forhold til hunden din?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. :D

Mine hunder er ikke erstatning for barn, bare for å ha sagt det. :P

Samme her. Ellers er det sjeldent jeg egentlig over hodet omtaler hunden på en sånn måte at det er nødvendig å bruke slik ord, det er stort sett bare på tøys det blir brukt. "kjip mamsen som ikke deler maten sin" el. ikke når jeg snakker med andre om meg og hunden min. Hundene mine er absolutt en del av familien og kunne til en viss grad vært "erstatning" for barn viss jeg av en eller annen grunn ikke kunne få eller ikke ville ha barn, men samtidig så er det stor forskjell på barn å hund, de er ikke barn, så igjen om jeg skulle omtale hunden(e) som barn så er det med en god dose fleip i stemmen.

  • Like 2
  • Svar 135
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den sk

Under juletreet vårt så ligger det gave til mamma og pappa fra Trym, Tuva og Vigdis og omvendt + at dissa firbeinte får fra mormor og morfar og jeg tenker oldemor har noe på lur og (farmoren min) Bikk

Jeg kaller meg "mamsen". Det signaliserer at jeg har et omsorgsansvar, at jeg eeeelsker hundene mine, og at jeg ikke er fullstendig kreisi dog lady som trur jeg er morra deres. Mine hunder er ikke

Skrevet

Jeg er mamsen her i huset, evt kjerringa - eller slaven (men det er bare i hodet mitt, jeg sier ikke det til hundene, da kan de jo tro at jeg faktisk ER slaven deres :| ). Hundene er jo hhv guttungen (Willy) og drittungen, skitungen - og bebisen... :icon_redface:.

  • Like 2
Skrevet

Det er ikke mer naturlig å være tante enn mamma, vel? :P Tante-begrepet strekker seg jo langt utenfor slektsforhold og husholdning, det er jo nesten hvilken som helst dameperson man turer eller trener med med ujevne mellomrom :lol:

Må det være logisk? :lol:

Skrevet

Nå måtte jeg tenke :lol: Nei de erstatter ikke barn, har aldri gjort det (har barn) men Bonden har omtalt meg som "mor" for dem i enkelte settinger, så da har det blitt slik da, og nå "heter" vi jo "mamma" og "pappa" så da blir det fort sånn til hundene og, "papsen mater dere". Hundene gir gave til den tobente, men ikke til oss.

Skrevet

Jeg kan si komme til mamsen/mammen når jeg sitter i sofaen og vi skal kose, og jeg omtaler Smula som mammadalt, men jeg omtaler meg ikke selv som mamman til eller hundene som ungene mine. Så - en mellomting kanskje? :P

Skrevet

Jeg kaller meg ingenting ovenfor mine hunder, men min mamma er "mor" for Keo, det har blitt sånn ettersom at jeg adresserer mamma som "mor" og det er veldig greit å sende han til "ho mor" om han skal hente/bringe noe innomhus :)

Samtidig er han veldig kjapp å ta navn på folk, hvis vi sitter i et fullpakket familieselskap så kan jeg sende han for kos osv hos hver enkelt person, eller i en treningsgruppe :ahappy:

Hvis noen sier at jeg er mamma/mor til Keo så skjer der ikke noe annet enn at Keo ikke reagerer på det eller at han begynne å lete etter mamma, det er da slett ingenting å bli grinete over.

Jeg kaller Keo for "fine gutten min" i blant da, skamløst :aww:

Skrevet

Her går det for det i mor eller mamma. Det er mest av andre da. Gå til morr'a di, mamma sin gutt, tante sin jente osv.

Også bruker jeg tante, mormor, godgutten, jenta mi osv.

Dette er fordi det gjør det litt mer kjært.

Når min mor kommer hit så kan hun si : Frost, gå til morr'a di. Og det er ikke fordi jeg er moren hans, for hun bor også her..hehe, men fordi det for oss virker så kaldt og upersonlig å si : gå til eieren din.

Jeg har selv to barn og de erstatter ikke disse overhode. Hundene er en stor del av familie og jeg ville beskyttet de på lik linje med alle jeg er glad i, men de vet også sin plass.

De har sine plasser og har funnet ut hva som lønner seg og ikke.

Dog når vi er på tur så roper jeg de aldri inn med : kom til mamma eller tante. Og jeg spør ikke om de har sett sønnen min.

Er liksom bare innimellom at jeg kan si : er du godeste gutten til mamma??

For meg så er det egentlig det samme hva folk kaller seg selv eller hunden. Jeg har ikke noe tro på at den skjønner hva vi legger i betydningen av det vi sier. De hører bare at vi bruker en mild og kjærlig stemme. Så vi kunne like godt sagt: kom til slakteren din lille dritthund og den ville vært like glad så fremst man bruker den milde stemmen.

Skrevet

Eh, ja :D hvis jeg sier "korr e mormor"? Da ser han på mamma :P hihihiii. Det har bare blitt sånn, vet ikke helt hvorfor, men sånn er det innad i fammen liksom, så jeg har vel bare vokst opp i det der jeg :P tenker ikke noe særlig over det, det bare er sånn.

Er på ingen måte substitutt for barn. Jeg vet ikke engang om jeg kommer til å ha lyst på egne barn engang :P

Skrevet

Här hemma säger vi husse och matte. :ahappy:

Det synes jeg er fint :) Matte er damen og husse er mannen liksom? Eller har jeg det omvendt i hodet mitt nå?

Guest Gråtass
Skrevet

Nei jeg kaller meg ikke for mamma, gubben kaller seg ikke for pappa, men når vi roper på hele flokken så sier vi "kom da barna.." Så veit ikke helt jeg, men jeg kaller jo sambo for gubben og han meg for kjerringa, så da har det blitt familietittelen antar jeg.

Skrevet

Mjnæææ? Andre kan omtale meg som mammsen hans el, men jeg gjør det ikke selv. Det er bikkja mi liksom, ikke et barn. :P Jeg kan dog kalle katten for f.eks "pusebabyen min" når de er små, og det gjorde jeg vel med Rocky også når han var liten. (valpebaby/valpis el). Stort sett blitt det brukt navn når jeg blir omtalt ovenfor bikkja/kattene, eventuelt matmor.
Mammaen min derimot kalte både han og gamle hannkatten vår som vi hadde da jeg var liten, for "sønnene hun aldri fikk". Og hun kalte seg for mamma ovenfor dem begge, "komme til mamma" osv. Og jeg sa gjerne "gå til mamma", men det er mest fordi jeg syns det er fryktelig rart å skulle omtale henne med navn til bikkja liksom, hun var jo mammaen min så da ble det mamma når jeg omtalte henne.

Bror/søster bruker jeg overfor katten ift hverandre, men det er fordi de faktisk er hel og halvsøsken. :P Krysser ikke over til bikkja, da blir det se pusen/Taiga/Tokyo/Luna.

Skrevet

Nei, det gjør jeg ikke. Jeg er eier av hunden min, ikke mamma'n hans. Han har en mamma på 4 bein. Jeg må innrømme at jeg synes det er litt kleint at folk kaller seg for moren eller faren til hunden sin. For meg høres det bare merkelig ut..... :|

Skrevet

Kaller meg ikke for pappa, nei. Føles for kleint, og sjelden jeg omtaler meg selv i forhold til bikkja i det hele tatt. Mine foreldre lurte på om jeg brukte pappa, men det har blitt til at de sier "Gå til Lars!", som det kan se ut som hun skjønner.

Skrevet

Ja, jeg sier mamma når jeg mener meg selv, det er like godt som noe annet. Det betyr ikke at jeg er forvirret om hvorvidt jeg fødte de selv eller om vi er biologisk i slekt. Det betyr heller ikke at jeg bruker bleier på valpen når den er liten eller mater den med tåteflaske for den som måtte lure. For meg ville det bare vært unaturlig og merkelig å omtale meg selv ved navn eller kalle meg selv for "eier" når jeg pratet til hunden.

:)

  • Like 6
Skrevet

Skulle ønske vi også hadde tilsvarende som svenskene der - de har mange gode uttrykk!

Hvilke? Jeg bruker navnet mitt når jeg snakker om meg selv til hunden, men leter etter en "kose-tittel", som ikke er "mamma", "mor", el.lign. Jeg har en gutt, og er hans mamma. Jeg har aldri født noen hund :D

Skrevet

Nei, gjør ikke det. Andre i familien kaller meg det, og hverandre for tante, mormor ol - og det er helt i orden. Det er jo en omsorgs-kosegreie. Jeg har hund istede for barn, men det er ingen erstatning - jeg ønsker meg ikke barn. :)

  • Like 2
Skrevet

Guri, gøyalt! Ser på den første Harry Potter-filmen hvor dragen Nordbert blir klekka på bordet hos Gygrid. Idet dragen snur seg mot han, kommer følgende: "Oh bless him! He knows his mommy!" fra den skjeggete halvkjempen! :lol::D

  • Like 13

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...