Gå til innhold
Hundesonen.no

Dette med å amputere et bein


Recommended Posts

Guest Klematis
Skrevet

Nå er dette et spørsmål jeg på et eller annet uvisst tidspunkt i Timmians liv må ta stilling til.

Og da blir altså spørsmålet amputere, eller avlive.

Det ser heldigvis ut til at det er lenge til jeg trenger å bekymre hodet mitt med det, men temaet er jo interessant, og jeg så en tråd det var oppe i før, da gjalt det to bein, og en mye større hund.

Jeg har såvidt diskutert saken med en såkalt toppkirurg, som mener at for en så liten og lett hund,3 kg, er det å leve med 3 bein ukomplisert. (Ja, han brukte det ordet.) Som kirurgen sa: Det hadde aldri fungert på samme måte med en Grand Danois.

Han sa også at når man står overfor slike spørsmål, må man være godt forberedt på at mange har sterke meninger om den saken. De fleste i min omgangskrets mener det er galskap, mens andre mener at det er verdt et forsøk.

Når beinet gjør at livet blir et smertehelvete, da må jeg tenke over hva jeg skal gjøre.

På den ene siden tenker jeg å la han få leve livet slik han vil frem til beinet svikter helt, og så la han sove for alltid.

På den annen side mener altså denne veterinæren at han vil kunne leve et godt liv med et bein mindre, fordi han er så liten og lett. Men, så tenker jeg på dette med feilstillinger, og eventuelle smerter i forbindelse med det, og så videre. Da måtte man vel jevnlig oppsøkt en kiropraktor, hudefysioterapeut eller lignende. Og hva med fantomsmerter?

Hadde en katt som måtte amputere halve halen en gang, akkurat det virket å gå helt greit for hans del.

Men, dyr er jo ofte veldig gode på å skjule smerter..

Jeg er ikke interessert i å holde liv i han for enhver pris, han skal leve et godt liv, eller så får det være.

Det viktigste er at han har det bra, og som moder'n sier: En død hund lider ikke!

Hva tenker dere, på generell basis, når det gjelder å leve med 1 bein? Går det kanskje ikke an å si noe generelt om det?

Skrevet

Var en periode det var spørsmål om det på Ozzy og det var uaktuelt for min del. Det er en stor operasjon med mye smerter i etterkant (fantomsmerter? ) og den lille din har vel vært operert nok ganger? Selv om den kan leve med det så er det ikke akkurat optimalt for en hund uansett størrelse.. Spesielt med den historien din har så hadde jeg avlivet. Uten tvil

Skrevet

Jeg synes at det er vanskelig å uttale meg på generell basis, men jeg kan se for meg at en chihuahua med et amputert bakben kan fungere godt i hverdagen. Jeg har også vært ute for hunder jeg ikke synes burde gå gjennom en slik operasjon. Nå er det lett å være etterpåklok, men jeg vet om en grand danois som fikk amputert et forben pga. osteosarkom, og som seks uker senere ble avlivet fordi kreften allerede hadde spredt seg til hjernen. Når man vet hvilken prognose osteosarkom har selv når man amputerer, så synes jeg at det er en stor påkjenning å gå gjennom for en slik hund.

Skrevet

Hva tenker dere, på generell basis, når det gjelder å leve med 1 bein? Går det kanskje ikke an å si noe generelt om det?

Å leve med et bein tror jeg blir tungvindt for en hund :P Vanskelig tema da, jeg vet rett og slett ikke hva jeg synes :)

Skrevet

Jeg hadde nok vært mer bekymret for fantomsmerter og hvordan hunden takler det mentalt enn hvordan det går fysisk.. Og også ta i betraktning selve operasjonen og tiden etterpå. Hunden din har jo vist adferdsendringer ved mindre operasjoner, han har allerede gjennomgått flere operasjoner med alt det innebærer og virker ikke å være av den "tøffeste" sorten, så med den bakgrunnen hadde jeg nok sterkt vurdert å la det være.

Og en slik operasjon er ikke noe man "prøver å ser" med, det er selvsagt umulig og vite resultatet før man har prøvd, men man bør ihvertfall være så sikker man kan på at hunden takler dette både fysisk og mentalt før man i det hele tatt vurderer det.

Guest Klematis
Skrevet

Ja, min lille har vært operert nok ganger nå, men om beinet svikter om 5 år eller enda senere, har det gått såpass lang tid, at det kan vurderes. Men, jeg aner ikke hva jeg kommer til å gjøre når den tid kommer. Det kan godt hende at han bør få slippe da. Ja, det med psyken er ikke så greit Malamuten, det går bra med han nå, men det er jo omfattende greier, og både han og jeg tror at han kommer til å stryke med hver gang, nettopp derfor sa jeg nei til å operere igjen nå. Det kan også hende at han kan bli en gammel mann med det beinet, det er det ingen som vet. Akkurat nå så går det i hvertfall bra, og beinet har krangla siden han var ca 5 måneder, og nå er han snart 3 år.

Det kommer sikkert litt an på hvordan livet hans er ellers. Og for alt jeg vet så kan han begynne å få problemer med det andre beinet også, det kan forsåvidt skje når som helst,og han kan jo ikke ha to dårlige bakbein, så da er jo såfall løpet kjørt uansett.

Jeg vet ikke, kirurgen sa at amputasjon er ikke så uvanlig i andre land, men at i Norge er det egentig litt tabu.

Jeg er egentlig tilhenger av å høre mye på veterinærene jeg da, i tillegg til at jeg føler meg oppegående nok, og har også folk rundt meg, som jevnlig ser dyret, og vurderer livsgleden, til at jeg tror vi alle sammen vil være i stand til å ta en riktig avgjørelse for junior når den tid kommer, enten det blir det ene, eller det andre.

Jeg tror jeg heller mest mot at nok er nok, og at han da skal få slippe, uansett hvor gammel han er når det skjer, men jeg er ikke 100% sikker. Egentlig tror jeg at han bør få slippe.

Men, diskusjonen i seg selv, er interessant.

Skrevet

Nå vet jeg ikke hva hunden har gjennomgått tidligere, hvor gammel den er og hva som feiler den, men jeg tror at en hund fint kan leve på tre bein, dersom den er ved god fysisk og mental helse. Dvs slank, men godt muskelsatt, og har evner til å takle utfordringer og problemer. Har den smerter andre steder i kroppen må selvfølgelig det også tas hensyn til, og det samme med alder. En gammel hund har dårligere fysiske forutsetninger enn en yngre hund.

Jeg ville aldri ha amputert et bein om det ga hunden tre mnd lengre å leve, men dersom det var snakk om å avlive f. eks en fem år gammel hund pga et bein, eller å amputere det og la hunden leve i fem år til, så hadde jeg amputert.

  • Like 1
Skrevet

Her klarer jeg ikke å ha et enkelt svar. For det første vet jeg for lite om hva det kan føre til av psykiske og fysiske belastninger, og for det andre føler jeg at det kan variere veldig fra hund til hund, og hva slags situasjon det er.

Guest Klematis
Skrevet

Fant ut da junior trakk en tann sist, at medisinene henger veldig lenge igjen i kroppen hans.

Han fungerte faktisk mye bedre på bare halv dose. Det var som å få hjem en helt annen hund enn det har vært på andre enkle inngrep før, hvor han har vært helt knekjørt i flere dager etterpå.

Det kan ha vært noe av grunnen til at han blir så sløv og virker omtrent bevisstløs, nervøs og redd etter operasjoner.

Han er nok ikke den tøffeste mentalt,men han har kommet seg veldig etter siste operasjon som nå er 1 år siden.

Hvis beinet ryker om 5 år, da er han 8 år, og har ikke vært operert siden han var 1,5. Om han da kan få flere gode år med tre bein, så ville jo det vært supert.

Men, det er mange men her.

Skrevet

Husk bare å ta med i betraktning hvordan hunden reagerte i tiden etter operasjonen og hvor lenge det varte osv, ikke bare hvordan den er nå. De fleste kommer jo over ting de har opplevd en eller annen gang, spm er jo bare om de tåler det bra nok når det står på til at man skal vurdere å utsette dem for det.

På generelt grunnlag så er jeg ikke utelukkende imot, men jeg tror det hadde sittet langt inne for min del, nettopp fordi det er så mye med det. Operasjonen i seg selv med alt det innebærer, perioden etter operasjon med smerter, ro, opptrening og omstilling, mulige fantomsmerter, mulig slitasje i andre foten og smerter som følger av det og usikkerheten ifht om man legger merke til det tidsnok om det blir et problem. Evt smerter i resten av kroppen som følger av en helt ny måte å bevege seg og bruke seg på og det det fører med seg av mulige muskel og skjelettplager.

Guest Klematis
Skrevet

Ja, jeg tenker litt på det andre bakbeinet også, da blir det jo en veldig stor belastning på det, og han har jo PL grad 1 der, som ikke er synlig nå, men som ved stor belastning står i fare for å bli merkbart, sa fysioterapeuten.

Da hjelper det jo fint lite å bruke 25 tusenlapper på å fjerne det ene beinet, når kanskje det andre beinet også ryker fordi man fjernet det første. Hadde jeg visst at sjansen for at det ble bra, og at han fortsatt var en lykkelig hund etterpå var stor, så hadde det jo antakelig vært verdt å prøve.

Nei, pendelen svinger vel i en bestemt retning når det gjelder min, tror jeg, men det betyr jo ikke at andre ikke kan amputere med vellykket resultat:)

Skrevet

Jeg valgte selv å avlive istedenfor å amputere. Dette var en 8 mnd gammel hund.

Dette pga den var ekstremt aktiv og jeg tviler på at den hadde latt seg begrense, og dermed blitt ett meget begrenset liv som jeg tviler på hadde passet den hunden.

Den var også ikke ferdig utvokst så hun hadde belastet det meste av ledd før hun var ferdig utviklet.

Og tilsist traumer på den hunden, den hadde vært under behandling fra den var 4-8 mnd med to store operasjoner. Den måtte dopes ned andre omgang for å se om det klarte få den til å ikke belaste seg, det spilte ingen rolle for denne hunden som "skulle bare" tiltross for at kneskålen var delt i to og nagler endte med å stå ut av beinet.

Jeg hadde tatt det samme valget igjen, og antagelivis mye tidligere enn jeg gjor.

Skrevet

Jeg har hørt det påstått tidligere, at det er enklere for hunden å forholde seg til ett ben som er borte, enn ett som gjør vondt og ikke fungerer, fordi det som gjør vondt fortsetter å være ett problem.

Minner meg om diskusjon noen kjentfolk hadde når katten måtte få fjærna ett øye pga rift som ikke grodde. De var veldig usikre siden katten var så påvirket/sur og utenfor når øyet var skadet. Og tenkte det kanskje ville bli værre om de fjernet det. Men tok sjangsen.

To dager etter operasjon var katten tilbake til sitt normale jeg, fordi den ikke hadde en konstant iritasjon og smertekilde.

Den manglende kroppsdelen var ikke ett tema engang.

  • Like 1
Guest Klematis
Skrevet

Jeg har hørt det påstått tidligere, at det er enklere for hunden å forholde seg til ett ben som er borte, enn ett som gjør vondt og ikke fungerer, fordi det som gjør vondt fortsetter å være ett problem.

Minner meg om diskusjon noen kjentfolk hadde når katten måtte få fjærna ett øye pga rift som ikke grodde. De var veldig usikre siden katten var så påvirket/sur og utenfor når øyet var skadet. Og tenkte det kanskje ville bli værre om de fjernet det. Men tok sjangsen.

To dager etter operasjon var katten tilbake til sitt normale jeg, fordi den ikke hadde en konstant iritasjon og smertekilde.

Den manglende kroppsdelen var ikke ett tema engang.

Det er jo veldig interessant, spesielt om det ikke dukker opp fantomsmerter og annet.

Skrevet

Kjenner en del veterinærer, ingen av de har problemer med å amputere bein. Hundene er opp og hopper så fort de våkner, som om de alltid har manglet et bein. De er fantastisk tilpasningsdyktige, så det å fjerne selve beinet byr ikke på store problemer for hunden. Problemene (kan) komme etterhvert, slitasje og belastningsskader, men er man en oppmerksom eier så kan mye unngås.

Var en greyhound med amputert bein som pleide å være med på rettbanetreninger på Øvrevoll, den var nok ikke klarer over at den var trebeint, tror jeg :P Dæven som den løp! :)

  • Like 3
Skrevet

Vi fikk valget med den forrige labradorgutten vår. Det ene bakbeinet var så stygt skadet i en ulykke at det var ikke til å redde. Vetten foreslo amputasjon, noe vi kontant avslo. Å se denne glade, spreke, sterke gutten humpe rundt på tre bein var helt utenkelig, vi valgte avliving. Jeg er såpass egoistisk at for meg hadde det vært veldig plagsomt å se på en hund som manglet et bein. Og med risikoen for fantomsmerter, overbelastninger osv. var avgjørelsen riktig å ta for oss.

Nå var dette en aktiv, 40kgs hund, mulig at en liten og lett hund klarer seg bedre. Men generelt er jeg helt imot å lage krøpling av en hund.

Skrevet

Jeg tenker at det er veldig mye som spiller inn. Jeg sitter her å tenker over om jeg ville valgt å amputere på de hundene jeg har hatt (ut i fra personlighet og forutsetninger), og det er 50/50. En var så usikker, at det hadde vært et klart nei. To var veldig stabile og tilpasningsdyktige, og ville håndtert dette bra.

Den ene jeg har nå er litt forsiktig av seg, men takler dårlig ting som ny sele, tispetruse eller krage. Det går seg ikke til etter noen dager heller, hun går fra å være litt forsiktig til å bli direkte utrygg fordi hun føler seg så begrenset.

Også er det jo det fysiske da. Hva er sannsynlig at kommer til å skje i fremtiden? Er kroppen ellers sunn og sterk nok til å håndtere dette tapet? Alder har jo også mye å si. Jeg TROR ikke jeg ville ha operert en hund som var yngre enn 2 år, eller eldre enn 6.

Skrevet

Men generelt er jeg helt imot å lage krøpling av en hund.

De blir ikke nødvendigvis krøplinger, da. Jeg vet om en sheltie som går agility med bare ett bakbein, det går visst helt fin ifølge eier. Ikke problemer hverken fysisk eller psykisk, sies det.

Jeg vet ikke om jeg hadde gjort noe lignende selv, da. I hvert fall ikke hvis hunden allerede hadde vært gjennom mange operasjoner og rekonvalesensperioder. Men en skal aldri si aldri.

Skrevet

Hadde ikke hatt noe problemer med å gjøre det med dvergpinscherne her. Og mest sannsynlig ingen problemer med whipptene heller.

Dvergpinscheren vår går på 2 bein (forlabbene) når det er kaldt, hun har ekstrem kroppskontroll, og hun er lett i kroppen. Det ville antageligvis ikke bydd på særlig andre problemer enn økt fare for belastningsskader (så den biten måtte selvsagt følges opp).

Skrevet

Har rehabilitert flere hunder med amputerte bein og det har gått veldig bra med de fleste.

Det som er viktig å tenke på er at det blir belastninger på de andre beina, så fysio med massasje har våre amputerte hunder kommet jevnlig for.

Vi har hatt ganske store hunder også som har amputert, de har klart seg veldig bra, selv om de er store og kanskje tunge så har de også et skjelett som er bygget for å bære denne kroppen ;)

  • Like 3

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...