Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan fant du din rase


Puttiva
 Share

Recommended Posts

Min rase er belger.

Selv om jeg har Puli og er fornøyd med det :P

Veldig tilfeldig.

Hadde ei tervueren tispe boende hos meg i et år når jeg var student da familien som eide henne ikke kunne ha henne av div årsaker som sykdom og studier. Hun var med meg på skolen hver dag :P

Flere år etterpå skulle jeg se på en Golden hannhund som het Simba som var i fosterhjem.

Tror aldri jeg fikk møtt Simba, (husker han ikke ) for en flokete Groenendael hannhund krøp over gulvet ( gulvredd) , tok hånden min i kjeften sin og holdt seg fast der. Han hadde dårlig ånde, store redsler og var ekstremt hannhundaggesiv - jeg var solgt.

Fosterhjemmet kunne ikke bli kvitt bikkja fort nok, jeg kunne ikke få han til dyrlegen fort nok ( 3 knuste tenner :( ) og eventyret begynte.

Det var ett rent ******* første året, spesielt siden ingen av atferdsekspertene jeg hadde kontakt med klarte å forholde seg til at mitt egentlige problem var at bikkja glefset etter forbipasserende uten varsel og gikk i overslag , ble hysterisk og bet meg til blods hver gang jeg sa nei. De ville bare prate om de små problemene ( som at han klikket i vinkel bare han så en hundestatue :| ), men det virkelig farlige svarte de aldri på.

Så da kjøpte jeg grime og belønnet som en idiot.

Vi fikk hverdagen til å fungere ganske greit til tross for at han måtte bæres hvis det plutselig var snø på bakken og hvis det plutselig var bart. Og opp og ned steintrappa. Men han kunne etterhvert passere både hunder og mennesker uten noen problemer og han ble etterhvert et skikkelig sjarmtroll som familien min snakker om fortsatt.

Men så ble han dement og da ble han virkelig farlig og det var på tide å ta farvel.

Alle jeg kjente som hadde greie på hund sa at Tellus var typisk belger , 'de ER sånn ' og selv om jeg var glad i gutten og minnes å huske at terv-tispa ikke var i nærheten av å være sånn turde jeg ikke ta sjansen på ny belger og valgte toller.

2 år med lærerikt ******* og jeg endte med å synes at Tellus egentlig var en grei gutt og at det er en fordel at en farlig hund faktisk SER farlig ut i stedenfor å se ut som en rød liten kosegolden.

Loke kom i hus og alt var riktig fra første sekund. Han hadde jo mye ballast han også, men den følelsen jeg fikk når jeg igjen hadde to spissede belgerører i synsfeltet på tur var som den følelsen man får når man har vært altfor lenge borte før man kommer hjem eller når man kommer hjem for å feire jul i mammas hus.

Jeg kan fint ha andre raser, men belger er og blir min rase. Om jeg så ikke har belger på 20 år. Den har en plass i hjertet mitt som ingen andre raser kan fylle.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kom ei dvergschnauzer jenta inn i mitt og familien min sitt liv i 2005 og etter mange nok mnd`er så falt eg for henne. Var veldig redd hund før den tid.. Og sidan har det vore dvergschnauzer i mitt hjarte. ;) Frøken Aaliyah gav meg min første gut, Nico. Etter 1 1/2 år så fekk eg Santo i frå Os av Hjelleuren kennel, han er 7 1/2 år. Og nå venter eg på gut nr 3, Rico skal komma i neste veka. :)

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg og familien skulle velge hund var vi innom ganske mange forskjellige raser alt fra puddel til springer spaniel, men endte til slutt opp med Irsk Softcoated wheaten Terrier. Valget falt på den rasen av flere grunner: Vi likte utseendet godt (både meg og mamma liker bartehunder), Den var allsidig, og den er allergivennlig (for noen), og den røyter ikke. Mamma hadde flere ganger snakket med en mann i byen vår som hadde wheaten og etter å ha hilst på den og snakket med folk falt vi veldig for denn rasen. Både meg og broren min er allergiske mot hund, men etter å ha besøkt valpekullet så fant vi ut at vi ikke reagerte!
jeg har nå skaffet meg valp av denne rasen igjen :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min drømmerase har vært schäfer siden jeg var tenåringsjente. Dette fordi jeg da var syk etter hund og endte opp med å bli jenta som gikk tur med alle nabohundene da foreldrene mine sa nei til hund hjemme. Og tilfeldigvis var flertallet av nabohundene schäfere. I tillegg fikk jeg ei venninne hvor foreldrene drev oppdrett. Jeg tuller ikke når jeg sier at mine koseligste kvelder var sittende helt alene med Norsk Vinner-videoer spillende i bakgrunnen mens jeg bladde gjennom gamle medlemsblad (schäferhundklubben).

Jeg falt helt for rasen gjennom alle de individene jeg traff, både gemytt, personlighet og utseende. Overtok også ei schäfertispe i godt voksen alder, og hadde jeg fått hatt henne fra hun var valp så tror jeg hun hadde vært min drømmehund. Lydhør og kjapp som en BC, med strålende øyne og vennlig gemytt. Savner henne enda.

Jeg endte opp med japaner fordi da jeg skulle velge hund så var jeg i en periode i livet hvor jeg var svært lat og bekvem, og jeg visste at en schäfer krevde mer enn hva jeg ville være i stand til å gi der og da. Så jeg var på jakt etter en hund med energi, glitrende øyne, lettlært, sunn og i en hendig størrelse. Japaner hadde alle de kvalitetene og var i tillegg utrolig vakker, synes jeg.

Når det er sagt så er jeg også svært nysgjerrig på langhårsbelgere. Jeg har liten erfaring med dem, men noe sier meg at jeg kunne vært i stand til å falle ganske hardt om jeg ble ordentlig kjent med noen av dem.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan fint ha andre raser, men belger er og blir min rase. Om jeg så ikke har belger på 20 år. Den har en plass i hjertet mitt som ingen andre raser kan fylle.

Helt enig med deg. Og du er en medvirkende årsak til at jeg har belger. Herre gud, som jeg lo noen ganger når jeg leste bloggen din om alle Lokeliten :heart: sine påfunn.
  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg og samboer fant ut at vi ønsket oss hund. Han hadde erfaring med familiehunden, en eldre bc/golden/boxer-dame. Jeg hadde erfaring med flatcoated retriever og blandingshund (riesen/scäfer/elghund), men ingen av oss hadde hatt egen hund. Vi tittet endel rundt på ulike nettsider om hunder, og var litt sånn at vi bare kunne fint se etter en tilfeldig blanding når tidspunktet ble riktig liksom. Tok et par rasetester også, og på canis sin dukket finsk lapphund og endel andre opp. Vi likte det lille vi fikk av info på lapphunden, og begynte å se litt nærmere på rasen. Fikk kontakt med oppdretter i byen, og ble invitert på rasetreff med raseklubben. Likte alle hundene jeg fikk treffe da, ble et godt førsteinntrykk. I ca et år lå tanken på finsk lapphund og ulmet hos oss begge, og når timingen på hund begynte å stemme enda mer tok vi kontakt med oppdrettere som ventet valper i det tidsrommet vi så for oss. Dro på besøk til et par ulike, og hadde kontakt med mange, og vi fikk tilslutt valp fra oppdretter hvor både kjemi og tidspunkt passet perfekt :)

Personlig kunne ikke rasen vært mer perfekt. Passe aktivitetsnivå, herlig og stødig gemytt, tåler alle feil vi som førstegangseiere har gjort, og i tillegg er utseende vi begge er glade i :) Blir forhåpentligvis ikke siste finske lapphunden i hus :wub:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg leste rasebøker som gøy da jeg var lita, og har hatt kjennskap til mange raser. Når det ble tid for hund så gikk jeg gjennom alle hunder jeg likte utseendet på, og eliminerte etter energinivå, pelstype, vakt/jaktnivå osv. Veldig fornøyd over at jeg satt igjen med noe jeg "alltid" har ønsket meg :P

Dessuten var det litt verre når samboer skulle være med og velge, for han skulle ha en hund som så slik og slik ut, og brydde seg ikke så mye om *hva* hunden var, for de blir jo som du vil ha dem lell ;) et av kriteriene hans var at den skulle være stor, så føler jeg ivaretok hans ønske der!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg skulle velge rase forrige sommer, diskuterte jeg med min venninne som er dyrlege - og da blir uunngåelig det viktigste kriteriet å unngå raser med mye helseproblemer. Bortsett fra det, hadde vi følgende ønsker:

- god familiehund

- villig til å være med på joggeturer

- ikke for stor

Engelsk springer spaniel ble fort et hett alternativ. Litt tilfeldig at vi endte opp med jaktvarianten, men det har vi overhodet ikke angret på - han passer oss på alle måter perfekt, i tillegg til at han jo er utrolig mye penere enn den større og tyngre utstillingsvarianten (heeeeelt objektivt :P ). Alltid med på tur, alltid slækk inne. Jeg har vært litt oppgitt på trening, har slitt med å motivere ham, men da jeg endelig knekket koden, viste han potensialet sitt. Kjapp og intens, selv om det kan bikke over iblant.

Så rasen passer oss perfekt - selv om jeg nok, hadde jeg visst at jeg skulle bli så interessert i LP og agility, sikkert heller ville gått for en gjeterhund. Men han henger fint med i svingene, jeg er uansett nybegynner, så vi lærer sammen :D

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Trodde jeg var litt sånn som kunne ende opp med å ha mange forskjellige raser jeg. Har jo hatt berner og bearded collie før, og så endt opp med to ulike raser igjen etter det. Jeg og mannen snakker ofte om "neste rase" bare for moro skyld og hadde egentlig akkurat landet på tanken med å fortsette å ha de rasene vi har nå. Vi trives med å ha to hunder, og to brukshundraser syntes vi blir for mye / jeg trives med å prioritere konkurransetrening på bare en hund av gangen. Og hadde vi hatt to gjeterhunder hadde vi gått glipp av de gode egenskapene til welshen.

Men det var først da vi mistet hannhunden vår at jeg virkelig innså at jeg har funnet min rase, for da skjønte jeg hvor feil og stusslig det ville være å leve uten en kelpie. Tror vi vil føle det samme når vi mister Ellie, så tror rett og slett vi har funnet våre to raser for livet ut jeg, og det føles godt egentlig. Men vi har ferdig navn til den store irske ulvehundhannen vi engang også skal ha da. :ahappy:

Welshen fant jeg ved å lete etter allroundfamiliehund av middels størrelse med litt treningskapasitet, og etter å ha blitt voldsom sjarmert av alle jeg traff. :wub:
Kelpien fant jeg gjennom hundesonen. :heart::ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har strevet litt med det jeg. Var også den slitsomme jenta som gikk tur med alle nabohundene, pluss at vi bodde ved to campingplasser. Der ble jeg kjent med et eldre ektepar som hadde to boxere. Jeg var solgt. Flere år senere kunne jeg endelig kjøpe meg hund. Jeg smugtitta på boxer, men turte egentlig ikke pga det som står i rasestandaren ang aktivitetsbehov. Kikket på retrievere, men klarte ikke å legge ifra meg boxeren. Snakket med noen oppdrettere, og når jeg fikk bilde av "min" valp, så trakk jeg meg nesten. Gud, jeg husker hvor nervøs jeg var!

Boxer nr 2 kom i hus når førstemann var ca 2 år. Den første ble avlivet pga kronisk nyresvikt. Jeg hadde fått øynene opp for IPO, og konkurrerte allerede i LP, og ville ha noe mer. I tillegg fikk jeg litt "avsmak" på boxeren, da den første var mye syk. Så jeg omplasserte boxeren, og kjøpte meg korthåret hollender. Kjempeartig hund å trene med, men han var ikke helt stabil i topplokket, typ helt koko. Krypt var han også, noe som gjør at VM ambisjoner var umulig. Så han ble solgt til politiet.

Samboer har to bruksschæfere, som jeg liker veldig godt. Dog skal det sies at jeg har flere ganger uttalt at jeg ALDRI skulle ha meg en hylende og syk schæfer! Hehe. Nå har vi 3 stk i hus, og jeg kjenner at det føles så riktig. Jeg bare elsker den lille frøkena jeg har i hus :-D Nå håper jeg bare at hun er frisk, som de to voksne. Om ikke så vet jeg ikke helt hva jeg gjør...

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde først schæfere, og det var fordi kompisen min hadde en veldig god schæfer. Jeg ble helt forelsket i rasen, og fikk etterhvert to. Jeg var aktiv i en hundeklubb, og likte også Rottweiler veldig godt. Det var mange som hadde Rottweiler der, og ettersom den var litt "kaldere" i hodet, tenkte jeg det kunne bli neste rase.

Jeg hadde opphold med hund i flere år, og da det ble aktuelt med hund igjen så jeg på Rottweiler, men kom også over Cane Corso, som skulle ha noenlunde samme egenskaper. Fikk kontakt med en god oppdretter, og dermed var det gjort. Det kom ei lita Cane-frøken i hus. Etterhvert kjøpte vi også broren hennes.

Rasen passer meg godt, men den har endel issues. Jaktinstinktet er sterkere enn det blir gitt uttrykk for, og den har mye vakt/vokt, og er gjerne hakket skarpere enn Rottweileren, så det har blitt endel utfordringer på å tøyle slike ting. Å ha to med samme "innhold" betød endel forholdsregler og begrensninger i hverdagen, særlig ettersom vi er mye på farten. Så når hannen måtte avlives, ville vi ha en "enklere" rase, uten vakt/vokt.

Vi valgte Labrador, og da pga egenskaper (ikke vakt/vokt, ikke mye jakt, kjent for å være omgjengelig, førerorientert, går fint sammen med andre hunder, er på samme størrelse og leker på samme måte som Cane-tispa, og var korthåret) . Den hadde tidligere ikke interessert meg noe særlig, jeg trodde vel den var for "tam" og kjedelig, så det ble et valg utenfor det jeg så for meg, og kun pga egenskaper. Men der tok jeg feil. Han er morsom, kjapp, og har masse personlighet. Han er en spennende hund som har stor kapasitet og stort potensiale.

Nå har jeg altså to hunder som går perfekt sammen. Om Canen girer seg opp på katter eller folk vi møter i mørket, så er Labradoren uberørt av det. Om noe skjer, så trekker han inntil meg, mens hun heller går lett i forsvar, og må tøyles der. Hun utagerer ikke på mennesker ved passering, men hun reagerer om noen kommer mot oss på avstand i mørket. Og hun reagerer mer når begge hundene er med enn når hun er alene, så det er veldig greit at ikke Labradoren girer seg opp på hennes reaksjon.

Begge to passer meg godt, men på hver sine områder. Det blir flere Labradorer her, det er helt sikkert! Jeg har aldri hatt en bedre hund enn han, for han er så bra på alle områder. Jeg har ikke måttet trene noe bort på han, jeg har bare kunnet trene på det jeg vil ha. Han har ikke hatt noen issues i det hele tatt. Det skal sikkert noe til for å finne en sånn en flere ganger, men velger man samme rase, har man større sjans.

Om jeg velger Cane Corso en gang til, så er det fordi jeg vil ha en hund med vakt/vokt. Jeg skal innrømme at det er fint å alltid føle seg trygg uansett hvor man er. Men de er ikke alltid så enkle i hverdagen, ettersom de lett reagerer med forsvar på ting de ikke trenger å reagere på.

Samtidig er Canen en super hund å ha når man ser bort fra det. Rolig og veldig kosete, men aktiv ute. Veldig enkel og grei i det meste. Min Cane er også veldig omgjengelig, og hun er veldig glad i folk. Liker ikke andre tisper noe særlig da, og hun er generelt streng på at andre hunder skal oppføre seg pent.

Om jeg skal pirke, så setter hun tydelige grenser for hva som er greit av oppførsel fra både folk (og barn) og hunder, så en må kunne lese henne der. Hun er ikke en typisk familiehund som synes at alt er greit f.eks av oppførsel fra barn, så om vi møter barn som veiver med armer, roper og hyler, så reagerer hun. Egne barn er greit, men ikke andres barn.

Det at hun har så sterkt jaktinstinkt er også en begrensning, og kanskje mer en begrensning enn vakt/vokt er. Hun er stadig i jaktmodus, enten det er på katter, mus og andre ting jeg ikke ser, så hun kan plutselig fyke ut når vi går tur i bånd, fordi hun enser en katt i nærheten. Det er fra 0-100 på 1 sekund. Det er litt irriterende. Så skulle jeg hatt en med vakt/vokt igjen, så hadde jeg helst hatt en uten jaktinstinkt i tillegg.

Det blir altså ihvertfall flere Labradorer her. Det er f.eks enklere å ha 5 Labradorer i hverdagen enn 1 Labrador og 1 Cane Corso, utfra egenskapene. Jeg er sterkt i tvil om jeg skal ha flere Cane Corso, selv om jeg liker rasen veldig godt, og vanskelig kan se for meg livet uten en. Det eneste minuset med Labradoren er røytingen. Jeg har en, og det betyr MYE hår. Så å ha flere, betyr enda mer hår..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del var det også Emil og Blondie som gjorde meg skikkelig forelsket :) Så møtte jeg på en aussietispe fra Nordlandsbris når jeg skulle kjøpe Emma, og ble utrolig fascinert etter å ha truffet en på ordentlig. Hun var jo av veldig annerledes linjer enn Martine sine hunder og jeg elsket personligheten hennes jeg syntes hun var litt for smal og langbeint. Litt over et år senere konkluderte jeg liksom med at jeg måtte ha en "Blondie-hund iblandet litt brukslinjer" - og endte opp i Sverige og hentet hjem Mypsen min. :wub:

Husker godt hvor koselig det var å se agility-bildene til Martine og se hvor de elsket å jobbe, hvor vakre og atletiske de var på alle bildene (om de ikke bare så GALE ut, da :lol: ) samt hvor riktig det føltes når My endelig kom i hus.

Hvor i Sverige hentet du henne? :)

Hvor kom Martine's hunder fra? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mener begge aussiene til Martine var fra Ki-Ro-Ma's i Norge. :)

My'en min ble hentet i Brunflo, litt utenfor Østersund hos Meet MyOwn.

Ja de var Ki-Ro-Ma hunder. Det var vel endel Doorkeepers blod i dem også. @Charlotte&Rocky her inne skal jo ha kull på Nagini. Nagini er etter Mystic (Ki-Ro-Ma's Dark Mystic) som er Emil (Ki-Ro-Ma's Don't Blame Me) sin kull bror :) Så du finner blodet i Norge enda, selv om Ki-Ro-Ma's ikke er mer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har ikke nok erfaring med egne hunder til at jeg kan si jeg har funnet "min" rase. Mange raser jeg liker utseendemessig og flere av dem jeg godt kan tenke meg i fremtiden.

Bull terrieren er dog rasen i mitt hjerte. Husker jeg var litt redd dem da jeg var liten, for jeg trodde dem var sånne "farlige pitbuller" :P Etterhvert vokste vel fascinasjonen, og etter timevis med drømming foran hunderaseleksikonene mine, endte jeg alltid opp med å kikke ekstra på bull terriere. Endte opp med miniatyren fordi det er en mer praktisk størrelse, og etter snart et år med en i hus er jeg veldig fornøyd med valget :D

Det er garantert raser som hadde passet meg bedre, hvem ønsker seg ikke en ukomplisert hund liksom? Men tenk så kjedelig om alle hadde hatt labrador :P Neste hund blir nok en mer førerorientert type, men håper jeg alltid har en bulle i livet mitt :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...