Jump to content
Hundesonen.no

Hvordan fant du din rase


Puttiva
 Share

Recommended Posts

Jeg sliter sånn med å finne den ideele rasen for meg, og i denne tankeprosessen begynner jeg å fundere på hvordan andre har kommet fram til sine raser, og særlig sine drømmeraser. Har rasen vokst på deg etter du fikk den i hus, eller var den riktig fra før første stund? Eller kanskje den ikke er riktig i det hele tatt?

Kort fortalt; Hvordan havnet du opp med din(-e) rase(-r), og er det den perfekte rase for deg?

(finnes det en lik tråd som dette fra før tro?)

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror, og dette er ikke frekt ment, at mange tenker dette i hjel! Jo mer man tenker og søker og leter og jo flere raser man ser på jo verre tror jeg det blir. Det med en ideel rase for hver i sær kan vel bli vanskelig? En hund som passer alle dine kriterier er litt utopisk tenker jeg.

At det ble lapphund hos oss var litt tilfeldig men en rase jeg kjente fra før og som jeg visste ville passe hos oss. At det var negative sider ved rasen som bueffing feks var noe vi tenkte vi fikk takle etterhvert. ( ble ikke noe problem)

  • Like 2
Link to comment
Share on other sites

Jeg så et bilde av Max og Nieida her på sonen for noen år siden. Og begynte med det å lese bloggen til eierne. Den gang visste jeg ikke at det var drømmerasen, jeg falt bare veldig for utseende.

Etter å ha hatt noen hunder jeg overhode ikke passet med, begynte jeg å lese rasebeskrivelser, og fant igjen frem til Lapphunden. Og så viste det seg at den faktisk funker fint til meg og min livsstil. Lite visste jeg at jeg skulle ende opp med lapphund fra nettopp oppdretteren bak bloggen som fikk øynene mine opp for rasen i utgangspunktet ;)

Link to comment
Share on other sites

Jeg har alltid likt hunder, og når jeg var liten bladde jeg mye i hundebøker, type sånn raseleksikon. Da så jeg jo nesten bare på bildene, og jeg syntes engelsk bulldog var så pene. Så det var favorittrasen min i mange år, før jeg skjønte at de sleit mye med helse pga kroppsbygningen osv. Jeg begynte også etterhvert og like større hunder, og etterhvert syntes jeg boxeren var den peneste hunderasen! Så helt fra da har jeg egentlig drømt om boxer, med utgangspunkt kun i utseende. Når jeg ble litt eldre begynte jeg også å lese meg opp om rasen og dens egenskaper osv, og til min store glede fant jeg ut at den kunne passe meg! Så når jeg da fikk sjansen, så skaffet jeg meg en boxer :)

Om det er drømmerasen vet jeg egentlig ikke, synes det er vanskelig å avgjøre kun utfra en hund av rasen. Men, jeg vil absolutt ha boxer igjen (en frisk en!), for jeg er utrolig fornøyd med Gira, og andre boxere virker like herlige! Kommer dog til å ha andre raser også, tror jeg.

Link to comment
Share on other sites

Det var helt tilfeldig. Broren til han jeg var sammen med hadde et ulykkeskull mellom mor og sønn, og de valpene som ikke ble gitt bort kom til å bli avlivet. Dette var på bondelandet for 25 år siden, så ting var litt annerledes enn nå. Vi fikk en av valpene, og etter det har denne rasen blitt symbolet på den perfEKTE hunden for meg :P

Link to comment
Share on other sites

Rase med tanke på bruksområde, jeg har via 2 blandingshunder havnet på schæfer fra brukslinjer. Dette pga bruksinteressen min og blandinger var tidligere ikke godtatt i brukskonk. Nå endte jeg i en lang periode i NRH (alle raser og ikke raser er godtatt) og godkjente 2 hunder. Nå har helsa sagt stopp men jeg kommer nok til å ha bruksrase i noen år fremover.

Link to comment
Share on other sites

Jeg fant faktisk begge rasene en rasebok jeg lånte biblioteket da jeg var 12 år.

Korthårs Collien fallt jeg faktisk for før jeg fant aussien, fordi jeg synes den var vakker, spesiell, og kjempe stilig uten den svære pelsen som langhåren har. Men, da jeg flyttet hjemme fra, var ikke akkurat økonomien på plass til å kunne importere en, for på det tidspunktet, var det så og si ingen valpekull å finne i Norge.

Aussie, vel jeg så jo også den i boka, men synes den var så border collie. Helt til jeg møtte Emil som Martine hadde. For en hund! Da satte jeg meg inn i rasen, og følte at dette er hunden for meg. Og da en kollega fikk seg aussie, så var jeg solgt. Det bare måtte bli en slik. Da Misty døde, var jeg ikke i tvil om hva neste hund skulle bli.

Link to comment
Share on other sites

Ble tipset om rasen i en rasetråd her på sonen men må innrømme at jeg sleit litt med utseende. Jeg undersøkte frem og tilbake i ca 4 år, og tilslutt en dag var det noen på sonen som erklærte at de ventet på valp etter en norsk oppdretter jeg hadde vært i kontakt med.

Det endte med at jeg tok turen dit og besøkt oppdretter og høygravid tispe, og fikk konkludert at med stor sannsynlighet ville det dukke opp en hannhund til meg der, og der gjorde det jaggu meg :) Han er i tillegg vokst opp til å bli ganske så fantastisk, men jeg har selvfølgelig småting jeg kan pirke på, men det er ubetydelig.

Om det er drømmerasen osv. det vet jeg ikke, men jeg er ganske sikker på at det kommer flere etterhvert, selvom jeg ikke er helt ferdig med å utforske andre raser. Samt har jeg et hjerte for kleiner münsterländer (og fuglehund) og den dagen samboer og jeg har et liv som passer bedre for en jakthund (dvs jakter aktivt), forundrer det meg ikke om det dukker opp en slik en (enten münster eller setter, eller noe annet innen samme sjanger).

Link to comment
Share on other sites

Jeg leste om gamle polarhelter og villmarkseventyr da jeg var liten. Sledehunder var en kjempestor interesse og fasinasjon fra tidlig barneskole. Veggene mine på rommet var tapetsert av bilder av polarhunder og hundespann. På den tiden var det siberian husky som var favoritt, og det varte vel til jeg møtte flere flotte malamuter. Da jeg begynte på videregående var fremdeles polarhund en stor fasinasjon, men det var ikke lengre kun sh. De større og sterkere malamutene og grønlandshundene tok over. Da jeg var klar til å kjøpe hund nr 2 (hadde en golden som første hund og prøveklut) var jeg innom flere raser. Malamuten var drømmen, men jeg var usikker på om jeg turte skaffe meg en så spesiell rase. Etter noen samtaler med oppdretter og en rekke advasler fra folk, hoppet jeg i deg. Min første malamute ble et faktum i 2011. 2013 kom malamute nr 2.

Rasen passer meg perfekt! Det tror jeg de andre polarhundene gjør også, så blir nok ikke kun malamute her.

Link to comment
Share on other sites

Aussie, vel ejg så jo også den i boka, men synes den var så border collie. Helt til jeg møtte Emil som Martine hadde. For en hund! Da satte jeg meg inn i rasen, og følte at dette er hunden for meg. Og da en kollega fikk seg aussie, så var jeg solgt. Det bare måtte bli en slik. Da Misty døde, var jeg ikke i tvil om hva neste hund skulle bli.

For min del var det også Emil og Blondie som gjorde meg skikkelig forelsket :) Så møtte jeg på en aussietispe fra Nordlandsbris når jeg skulle kjøpe Emma, og ble utrolig fascinert etter å ha truffet en på ordentlig. Hun var jo av veldig annerledes linjer enn Martine sine hunder og jeg elsket personligheten hennes jeg syntes hun var litt for smal og langbeint. Litt over et år senere konkluderte jeg liksom med at jeg måtte ha en "Blondie-hund iblandet litt brukslinjer" - og endte opp i Sverige og hentet hjem Mypsen min. :wub:

Husker godt hvor koselig det var å se agility-bildene til Martine og se hvor de elsket å jobbe, hvor vakre og atletiske de var på alle bildene (om de ikke bare så GALE ut, da :lol: ) samt hvor riktig det føltes når My endelig kom i hus.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har alltid vært svært rasjonell, så jeg hadde jobbet med spørsmålet i mange år. Hadde raseleksikon og UFATTELIG mange utprinta sider fra internettet. Jeg hadde redusert et massivt utvalg av "aktive tur og familiehunder med bakkekontakt" til Finsk Lapphund, Schäfer, Golden Retriever og Labrador Retriever. Det var egentlig ett fett for meg hva jeg endte opp med når jeg så etter valp - men jeg er så ufattelig glad for at tilfeldighetene gjorde at det ble Labrador og ikke Finsk Lapphund eller Schäferhund. Golden retriever tror jeg hadde gått helt greit i huset, så der er det litt hipp som happ, men den personligheten og herlige livet til bikkja mi er jeg veldig glad for at jeg fikk. Tror også hun var en mye mer tilgivende hund enn Lapphund, schäfer og golden - alle mine nybegynnerfeil vises ikke.

Sometimes luck is all that matters! :ahappy:

Link to comment
Share on other sites

Jeg hadde nok aldri endt opp med whippet hvis ikke en av mine beste venninner gjennom "ungdommen" hadde kjøpt seg en. Jeg visste nada niks om rasen men det var liksom bare en sånn jeg skulle ha, for tispen til venninnen min var så søt. Også sa hun at de likte å kose

Jeg leste en del om rasen + så filmer på youtube og slikt, også ble det liksom bare sånn. Jeg angrer absolutt ikke på at det ble whippet, det er en fryktelig ålreit rase. Men det var litt tilfeldig, jeg tror det er mange raser jeg kunne hatt. Sheltie, lapphund, div retrievere, collie, etc. Men nå har jeg oppdaget mange kvaliteter whippeten har som jeg gjerne også vil ha i neste hund (feks svært lite lyd, opptatt av nærhet) og noe jeg savner hos min whippet (feks treningsmotivasjon, hode til å trene lydighet).

Noen raser kunne jeg aldri hatt fordi de enten er for store (feks st.bernhard), for "mye" (feks kelpie, schæfer) eller fordi de bare mangler "noe" som tiltaler meg (feks labrador). Men ellers er det veldig åpent hva jeg ønsker meg, for jeg tror flere raser kan passe meg, om ikke 100% så i alle fall tilnærmet. 100% tror jeg aldri man får, noe er det alltid :P

Sent fra min GT-I9506 via Tapatalk

Link to comment
Share on other sites

Jeg hadde kriteriene for drømmerasen, men var helt i startgropa for anskaffelse av hund. Og så møtte jeg på en finsk lapphundvalp hos dyrlegen, falt helt for den og innså at den dekket kriteriene jeg hadde or en hund i min hverdag. Og dermed var det liksom oppledt og vedtatt.

Om det er drømmerasen? Det er ihvertfall slik at jeg tenker at selv om det er mange fine hunderraser, så føles det feil å ikke skulle ha lapphund i livet. Det er ingenting jeg vil forandre og er helt forelsket i rasen. Så ja, det er nok det ;)

Link to comment
Share on other sites

I rasebok! Men jeg visste at det var min rase i det øyeblikket jeg så den <3 Jeg hadde rett, 10 år med lundehund nå og jeg skal aldri bytte rase noensinne. Jeg trenger ingenting annet, for alt jeg vil ha i en hund finner jeg i lundehunden.

Link to comment
Share on other sites

Jeg har alltid vært veldig glad i retrieverne og da jeg var yngre så jeg for meg at jeg skulle ha en skikkelig bamsegolden.

Men så så jeg Flaten da, og da ble det den. (Fant den vel i en rasebok da jeg studerte retrieverne)

Jeg elsker bevegelsene til flaten, utseende, bruksegenskaper, humøret, alt egentlig. Rasen passer meg veldig bra og det blir helt klart flere flatter etterhvert :)

Link to comment
Share on other sites

Den rasen jeg liker best er den rasen jeg vokste opp med. Men den vil min bedre halvdel absolutt ikke ha i hus :huh:
Så de rasene vi har valgt har blitt valgt utfra hva vi liker å gjøre med hund. Så i mange år ble det bare trekkhunder av ymse slag: Vorsteh (- til mannen sa nei til flere), AH, AH-pointer-blandinger og nå irsk setter. Tidligere har mannen min hatt engelsk setter, som jeg ikke vil ha, og cocker spaniel - som jeg heller ikke vil ha. Og jeg har hatt labrador - som ingen av oss vil ha per i dag. Og så er der to andre ulike raser vi har hatt sammen som vi begge har blitt enig om aldri skal inn i huset igjen.

Jeg tror ikke der er noen "ideel" rase, men jeg tror man trives med de raser/hunder som har det rette energinivået og den rette intensiteten ift hvordan man selv er og hva man gjør i hverdagen. For min del og min manns del betyr det energiske hunder som liker mye aktivitet og tildels høyt tempo, men som samtidig har av-knapp og også evner å koble helt ut :)
Både irsk-setteren (som var kompromisset mellom vorsteh og engelsk setter....) og dachsen vi har nå, er slik. Og ved valg av hund fremover blir det først og fremst de trekkene der vi ser etter, i kombinasjon med de nødvendige egenskaper for bruksområder hundene er tiltenkt.

Fordelen med å ha hatt ulike raser gjennom flere år er at vi har gjort oss noen erfaringer med hva vi trives med og ikke. Og hva slags hunder som passer inn ev absolutt ikke passer inn.

Link to comment
Share on other sites

Jeg så en riesenschnauzer sommern 95 - på laaang avstand. Sånn skulle jeg ha! Og slik ble det, riktignok etter mange år og flere andre forskjellige raser før det, og mitt liv som lykkelig rieseneier var kortvarig og turbulent, men det er og blir rasen i mitt hjerte. Men etter å ha hatt ørten forskjellige raser så vet jeg også at jeg som hundeeier er veldig tilpassningsdyktig og kan i grunnen ha det aller aller meste i hus og fremdeles trives. Men mitt liv som samboer, mamma, hesteier, katteeier, bondekone og i det heletatt, setter mer begrensninger til hva jeg kan ha enn jeg selv gjør. Så for meg er det nå omstendighetene som gjør hva som er drømmehunden. Pr i dag har jeg tre som jeg trives veldig godt med, men blir ikke samme rase nestegang. Trooor jeg har landet på neste rase, men tiden vil vise.

Link to comment
Share on other sites

Jeg vet heller ikke om den perfekte rasen for meg finnes, men jeg tror nok at det er en del raser som jeg kan trives godt med. :) Neste rase blir nok et slags kompromiss: en rase med kvaliteter som passer godt for meg og for min livssituasjon, men som ikke er drømmehunden på alle punkter.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror jeg var gjennom ca alle hunderaser som finnes i de typiske leksikonene før vi falt på staffen. Har alltid likt Rottweilere veldig godt, men skjønte fort at det ikke var en hund for oss, hvertfall ikke enda. Ut ifra kriteriene vi hadde sto det tilslutt mellom Labrador, Staff og Cocker spaniel. Labradoren synes vi ble for stor (fryktelig liten bil :P), cockeren synes ikke samboer var noe fin, så da endte vi opp på staffen da :)

Den perfekte rasen? På veldig mange måter - ja. Han er en drøm å ha med å gjøre i alle situasjoner utenom når det kommer til andre hunder. Helt ærlig er jeg glad vi ikke sliter med sep.angst eller bjeffing istedetfor, men det er ikke til å komme unna at det stikker litt kjepper i hjula for oss innimellom, så vi kommer nok til å velge annerledes neste gang. Men jeg kunne selvfølgelig aldri tenkt meg en annen hund enn Melvin her og nå - vi har bare funnet ut hva vi skal fokusere på neste gang vi velger hund, både ut ifra hva vi setter pris på ved Melvin og hva vi gjerne kunne vært foruten :)

Link to comment
Share on other sites

Jeg sliter sånn med å finne den ideele rasen for meg, og i denne tankeprosessen begynner jeg å fundere på hvordan andre har kommet fram til sine raser, og særlig sine drømmeraser. Har rasen vokst på deg etter du fikk den i hus, eller var den riktig fra før første stund? Eller kanskje den ikke er riktig i det hele tatt?

Kort fortalt; Hvordan havnet du opp med din(-e) rase(-r), og er det den perfekte rase for deg?

(finnes det en lik tråd som dette fra før tro?)

Jeg har for mange raser jeg liker :P Det er mitt problem. Kunne valgt hvem som helst av dem å blitt fornøyd, men så vil man jo gjerne ikke bare ha en rase når man liker så mange. Skulle gjerne hatt en rase som liksom bare var helt perfekt slik at det ikke var noe å lure på hvem man skal velge neste gang..

Hvordan havnet jeg opp med mine raser, første var malamute, helt tilfeldig egentig, hadde vært gjennom sikkert 15 forskjellige raser hvor jeg hadde bestemt meg for alle, men pga timing ikke passet så ble det ikke og innen rett tid kom så hadde jeg jo ombestemt meg mange ganger siden sist jeg vurderte hund. Hadde det ikke blitt hund når det det ble så hadde det med stor sannsynlighet vært en annen rase fordi jeg hadde ombestemt meg igjen :P Malamuten passet meg helt perfekt da, og det er en rase jeg liker veldig veldig godt, dessverre så passer den ikke så godt inn i livet mitt, ihvertfall ikke akkurat nå, så det blir nok lenge til det evt blir ny polarhund, om noen gang.

Neste rase ble malinois, det også sikkert litt tilfeldig, vinglepetter som jeg er. Hadde egentlig bestemt meg for sch pga min nye interesse for hundesport, men jeg turte ikke gå for sch pga helse og div så da ble det malle. Liker mallen godt å neste hund kommer til å bli enten malle eller korthårshollender (som i bunn å grunn er det samme). Tror jeg kommer til å ha malle/korth.hollender i hus så lenge jeg driver aktivt med hundesport, men antageligvis ikke 2 samtidig. Viss ny hund blir en ok trening og konkuransehund som dekker mine behov der så kommer neste hund til å bli en annen rase. Slik at jeg kan ha den konkurransehunden jeg ønsker i mallen/hollenderen og samtidig kan sjekke ut litt andre raser.

Link to comment
Share on other sites

Jeg valgte rase etter utseende, og fant ut med tiden at rasen ikke passet min hverdag. (dobermann). Jeg valgte rasen på nytt igjen, mye fordi jeg ville være "sikker" i mitt valg, på at jeg hadde fått prøvd rasen orntlig før jeg la den på hylla. Det høres sikkert dumt ut, men jeg liker jo rasen kjempegodt og hadde lyst å ha den videre. Og jeg visste ikke om det var det ene individet som ikke passet meg, så derfor fikk jeg en til. Da ble jeg mer sikker i min sak på at rasen ikke passet mitt liv.

Hvordan jeg kom over greyhound er jeg faktisk litt usikker på. Jeg mener at jeg så de på tv først, og da ble jeg fasinert. Og så begynte jeg å se mer i bøker og på nettet. Jeg går etter utseende på hunder, fordi jeg bare er sånn. Liker fine ting og vil ha en hund jeg syns er pen :P Men når jeg skulle vurdere rasen seriøst, så vektla jeg mine erfaringer med dobermann og jeg var veldig klar på hva jeg ville ha i en hund og ikke ville ha i en hund. og heldigvis passet greyhound veldig bra. :)

Link to comment
Share on other sites

Snubla, trynte og ble stuck :lol:

Det var faktisk mer eller mindre slik. Etter ett par syke schäferhunden, ikke så glad i jakt springer, syns mallene var litt for skarpe til den bruken jeg planla så fikk jeg tips om Australsk kelpie. En stygg-kjedelig brun hund :lol: Tok kontakt med ett par oppdrettere og fikk valp 3 år etter.

Og her er jeg nå stuck med den stygge-kjedelige brune hunden da :lol:

Link to comment
Share on other sites

For min del var det også Emil og Blondie som gjorde meg skikkelig forelsket :) Så møtte jeg på en aussietispe fra Nordlandsbris når jeg skulle kjøpe Emma, og ble utrolig fascinert etter å ha truffet en på ordentlig. Hun var jo av veldig annerledes linjer enn Martine sine hunder og jeg elsket personligheten hennes jeg syntes hun var litt for smal og langbeint. Litt over et år senere konkluderte jeg liksom med at jeg måtte ha en "Blondie-hund iblandet litt brukslinjer" - og endte opp i Sverige og hentet hjem Mypsen min. :wub:

Husker godt hvor koselig det var å se agility-bildene til Martine og se hvor de elsket å jobbe, hvor vakre og atletiske de var på alle bildene (om de ikke bare så GALE ut, da :lol: ) samt hvor riktig det føltes når My endelig kom i hus.

Ja, Emil og Blondie, elsket å følge bloggen om dem! Og aussien som jeg ble helt solgt av, var en aussie fra blacktorn, en sikkelig arbeidshund. Da fikk jeg se rasen hver dag, for den var jo med eieren på jobb, og da fikk jeg se mange gode kvaliteter. Jeg bare måtte ha en slik, det føltes så rett. At det ble Jatzy, er vel mer tilfeldig. Jeg ble anbefalt av flere med aussie å se på det kullet, da flere mente at de linjene kunne passe meg og mine planer. Og det gjorde de :D

Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.


  • Nye innlegg

    • Det ER vanvittig slitsomt med valp. Fire år etter første hund var jeg fortsatt ikke klar for valp igjen, vi fikk det likevel, og nå blir det garantert omplassering om vi skal ha hund igjen. Du vil lære deg å se tegnene og tidene der hunden må gjøre fra seg. Pass på å gå ut ofte nok. Jeg pleier å gå ut minimum annenhver time med valp, kanskje oftere hvis de drikker mye rett etter å ha kommer inn osv. La ham undersøke i eget tempo ute, det er ikke viktig å gå tur i denne alderen. Lek og belønn med godbiter ute, all kontakt og interesse, for deg eller andre ting. Det er viktig å ikke gi hunden oppmerksomhet hele tiden også, så den greier å legge seg ned og slappe av. Han kan godt ligge sammen med deg på fanget, i sofaen, sengen eller hvor det nå er, men pass på at det ikke skjer noe hele tiden. Det blir bedre, og det blir verre. Han vil lære å gjøre fra seg ute, og trenger ikke å følges med hele tiden. Men med alderen kommer nye utfordringer, hormoner, bjeffing, passeringer, innlæring av hverdagslydighet, og alt de finner på. Det tar noen år før du har en formet voksen hund og kan lene deg tilbake. Og jeg kan garantere deg at du vil lære mye på veien. Anbefaler at dere kommer dere på valpekurs så snart som mulig, der kan du også stille spørsmål og få hjelp og støtte til det som er vanskeligst. Lykke til!
    • Hei alle hundefolk. Har fått i hus en liten Dvergpuddel gutt på 9 uker, vært her i 4 dager nå. Kjenner at dette er veldig utfordrende og noe jeg ikke vet om jeg får til/ er ett sånt liv jeg vil ha.    Har lest, snakket med andre hundeeiere og lest mere om valp og hund, og puddel ofc. Men har aldri fått ett inntrykk om at det var så slitsomt og så hardt og utfordrende som jeg syns det er. Han er ikke vandt med å være ute, gjemmer seg i huset når han vil bæsje og tisser på kladd. Helt greit, all hans våkentid er jeg med han, og jeg er blitt ufattelig glad i han. Er bare mitt ansvar, min hund og det er min tid som skal gå til dette. Får litt hjelp av mamma, at hun ser til han når jeg er feks på do, steller meg eller trenger å sove en times tid.  Men dette er gått sykt inn på meg, jeg vet ikke om jeg klarer og om jeg mestrer det. Å vet ikke om denne følelsen blir å gå bort, han er en valp, og jeg vet at man ikke skal forvente noe av han, han biter, sutrer og er rolig som alle andre valper. Men det er meg, ikke han- haha. Trenger bare noen hjelpende ord, eventuelt noen råd, eventuelt at noen sier rett ut «lever han tilbake, det blir være senere»  Åh, håper at noen forstå mvh. Førstegangshundeeier  
    • Planen var jo egentlig lage et nytt flokktilskudd selv nå rundt nyttår, men det ble jo ikke noe av mår vi plutselig mistet Fern. Det ble litt tomt uten en svenskjävel i hus, så si hei til Ild, Ferns tantebarn! Hun er nå 12 uker (bilder fra 9-10 uker) og lever opp til navnet sitt 🔥
    • Hentet Aiko i helga, og er blitt så glad i han. Er mange tanker og ting jeg tenker på nå. Førstegangs hundeeier og er veldig spent på denne valpetiden. Liten Dvergpuddel gutt på 9 uker💙
    • Vri opp en vaskefille eller tyggeknute i vann og legg den i fryseren. Kulden lindrer kløen i tennene.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Create New...