Hvordan fant du din rase

[Mud]

Min rase er belger.

Selv om jeg har Puli og er fornøyd med det

Veldig tilfeldig.

Hadde ei tervueren tispe boende hos meg i et år når jeg var student da familien som eide henne ikke kunne ha henne av div årsaker som sykdom og studier. Hun var med meg på skolen hver dag

Flere år etterpå skulle jeg se på en Golden hannhund som het Simba som var i fosterhjem.

Tror aldri jeg fikk møtt Simba, (husker han ikke ) for en flokete Groenendael hannhund krøp over gulvet ( gulvredd) , tok hånden min i kjeften sin og holdt seg fast der. Han hadde dårlig ånde, store redsler og var ekstremt hannhundaggesiv - jeg var solgt.

Fosterhjemmet kunne ikke bli kvitt bikkja fort nok, jeg kunne ikke få han til dyrlegen fort nok ( 3 knuste tenner ) og eventyret begynte.

Det var ett rent ******* første året, spesielt siden ingen av atferdsekspertene jeg hadde kontakt med klarte å forholde seg til at mitt egentlige problem var at bikkja glefset etter forbipasserende uten varsel og gikk i overslag , ble hysterisk og bet meg til blods hver gang jeg sa nei. De ville bare prate om de små problemene ( som at han klikket i vinkel bare han så en hundestatue ), men det virkelig farlige svarte de aldri på.

Så da kjøpte jeg grime og belønnet som en idiot.

Vi fikk hverdagen til å fungere ganske greit til tross for at han måtte bæres hvis det plutselig var snø på bakken og hvis det plutselig var bart. Og opp og ned steintrappa. Men han kunne etterhvert passere både hunder og mennesker uten noen problemer og han ble etterhvert et skikkelig sjarmtroll som familien min snakker om fortsatt.

Men så ble han dement og da ble han virkelig farlig og det var på tide å ta farvel.

Alle jeg kjente som hadde greie på hund sa at Tellus var typisk belger , 'de ER sånn ' og selv om jeg var glad i gutten og minnes å huske at terv-tispa ikke var i nærheten av å være sånn turde jeg ikke ta sjansen på ny belger og valgte toller.

2 år med lærerikt ******* og jeg endte med å synes at Tellus egentlig var en grei gutt og at det er en fordel at en farlig hund faktisk SER farlig ut i stedenfor å se ut som en rød liten kosegolden.

Loke kom i hus og alt var riktig fra første sekund. Han hadde jo mye ballast han også, men den følelsen jeg fikk når jeg igjen hadde to spissede belgerører i synsfeltet på tur var som den følelsen man får når man har vært altfor lenge borte før man kommer hjem eller når man kommer hjem for å feire jul i mammas hus.

Jeg kan fint ha andre raser, men belger er og blir min rase. Om jeg så ikke har belger på 20 år. Den har en plass i hjertet mitt som ingen andre raser kan fylle.

[KatrineogGutane]

Det kom ei dvergschnauzer jenta inn i mitt og familien min sitt liv i 2005 og etter mange nok mnd`er så falt eg for henne. Var veldig redd hund før den tid.. Og sidan har det vore dvergschnauzer i mitt hjarte. Frøken Aaliyah gav meg min første gut, Nico. Etter 1 1/2 år så fekk eg Santo i frå Os av Hjelleuren kennel, han er 7 1/2 år. Og nå venter eg på gut nr 3, Rico skal komma i neste veka.

[Lillekrapyl]

Har alltid likt puddel, men hadde flere raser på lista som jeg sjekket ut før jeg falt tilbake på puddelen.

[Henriettebah]

Når jeg og familien skulle velge hund var vi innom ganske mange forskjellige raser alt fra puddel til springer spaniel, men endte til slutt opp med Irsk Softcoated wheaten Terrier. Valget falt på den rasen av flere grunner: Vi likte utseendet godt (både meg og mamma liker bartehunder), Den var allsidig, og den er allergivennlig (for noen), og den røyter ikke. Mamma hadde flere ganger snakket med en mann i byen vår som hadde wheaten og etter å ha hilst på den og snakket med folk falt vi veldig for denn rasen. Både meg og broren min er allergiske mot hund, men etter å ha besøkt valpekullet så fant vi ut at vi ikke reagerte!
jeg har nå skaffet meg valp av denne rasen igjen

[Tabris]

Min drømmerase har vært schäfer siden jeg var tenåringsjente. Dette fordi jeg da var syk etter hund og endte opp med å bli jenta som gikk tur med alle nabohundene da foreldrene mine sa nei til hund hjemme. Og tilfeldigvis var flertallet av nabohundene schäfere. I tillegg fikk jeg ei venninne hvor foreldrene drev oppdrett. Jeg tuller ikke når jeg sier at mine koseligste kvelder var sittende helt alene med Norsk Vinner-videoer spillende i bakgrunnen mens jeg bladde gjennom gamle medlemsblad (schäferhundklubben).

Jeg falt helt for rasen gjennom alle de individene jeg traff, både gemytt, personlighet og utseende. Overtok også ei schäfertispe i godt voksen alder, og hadde jeg fått hatt henne fra hun var valp så tror jeg hun hadde vært min drømmehund. Lydhør og kjapp som en BC, med strålende øyne og vennlig gemytt. Savner henne enda.

Jeg endte opp med japaner fordi da jeg skulle velge hund så var jeg i en periode i livet hvor jeg var svært lat og bekvem, og jeg visste at en schäfer krevde mer enn hva jeg ville være i stand til å gi der og da. Så jeg var på jakt etter en hund med energi, glitrende øyne, lettlært, sunn og i en hendig størrelse. Japaner hadde alle de kvalitetene og var i tillegg utrolig vakker, synes jeg.

Når det er sagt så er jeg også svært nysgjerrig på langhårsbelgere. Jeg har liten erfaring med dem, men noe sier meg at jeg kunne vært i stand til å falle ganske hardt om jeg ble ordentlig kjent med noen av dem.

[AnnikenK]

Jeg kan fint ha andre raser, men belger er og blir min rase. Om jeg så ikke har belger på 20 år. Den har en plass i hjertet mitt som ingen andre raser kan fylle.

Helt enig med deg. Og du er en medvirkende årsak til at jeg har belger. Herre gud, som jeg lo noen ganger når jeg leste bloggen din om alle Lokeliten sine påfunn.

[Mud]

Helt enig med deg. Og du er en medvirkende årsak til at jeg har belger. Herre gud, som jeg lo noen ganger når jeg leste bloggen din om alle Lokeliten sine påfunn.

Så koselig

Han var en fantastisk fin fyr

[Aslan]

Jeg og samboer fant ut at vi ønsket oss hund. Han hadde erfaring med familiehunden, en eldre bc/golden/boxer-dame. Jeg hadde erfaring med flatcoated retriever og blandingshund (riesen/scäfer/elghund), men ingen av oss hadde hatt egen hund. Vi tittet endel rundt på ulike nettsider om hunder, og var litt sånn at vi bare kunne fint se etter en tilfeldig blanding når tidspunktet ble riktig liksom. Tok et par rasetester også, og på canis sin dukket finsk lapphund og endel andre opp. Vi likte det lille vi fikk av info på lapphunden, og begynte å se litt nærmere på rasen. Fikk kontakt med oppdretter i byen, og ble invitert på rasetreff med raseklubben. Likte alle hundene jeg fikk treffe da, ble et godt førsteinntrykk. I ca et år lå tanken på finsk lapphund og ulmet hos oss begge, og når timingen på hund begynte å stemme enda mer tok vi kontakt med oppdrettere som ventet valper i det tidsrommet vi så for oss. Dro på besøk til et par ulike, og hadde kontakt med mange, og vi fikk tilslutt valp fra oppdretter hvor både kjemi og tidspunkt passet perfekt

Personlig kunne ikke rasen vært mer perfekt. Passe aktivitetsnivå, herlig og stødig gemytt, tåler alle feil vi som førstegangseiere har gjort, og i tillegg er utseende vi begge er glade i Blir forhåpentligvis ikke siste finske lapphunden i hus

[ChristinB]

Jeg leste rasebøker som gøy da jeg var lita, og har hatt kjennskap til mange raser. Når det ble tid for hund så gikk jeg gjennom alle hunder jeg likte utseendet på, og eliminerte etter energinivå, pelstype, vakt/jaktnivå osv. Veldig fornøyd over at jeg satt igjen med noe jeg "alltid" har ønsket meg

Dessuten var det litt verre når samboer skulle være med og velge, for han skulle ha en hund som så slik og slik ut, og brydde seg ikke så mye om *hva* hunden var, for de blir jo som du vil ha dem lell et av kriteriene hans var at den skulle være stor, så føler jeg ivaretok hans ønske der!

[AstridN]

Da jeg skulle velge rase forrige sommer, diskuterte jeg med min venninne som er dyrlege - og da blir uunngåelig det viktigste kriteriet å unngå raser med mye helseproblemer. Bortsett fra det, hadde vi følgende ønsker:

- god familiehund

- villig til å være med på joggeturer

- ikke for stor

Engelsk springer spaniel ble fort et hett alternativ. Litt tilfeldig at vi endte opp med jaktvarianten, men det har vi overhodet ikke angret på - han passer oss på alle måter perfekt, i tillegg til at han jo er utrolig mye penere enn den større og tyngre utstillingsvarianten (heeeeelt objektivt ). Alltid med på tur, alltid slækk inne. Jeg har vært litt oppgitt på trening, har slitt med å motivere ham, men da jeg endelig knekket koden, viste han potensialet sitt. Kjapp og intens, selv om det kan bikke over iblant.

Så rasen passer oss perfekt - selv om jeg nok, hadde jeg visst at jeg skulle bli så interessert i LP og agility, sikkert heller ville gått for en gjeterhund. Men han henger fint med i svingene, jeg er uansett nybegynner, så vi lærer sammen

[Gjest]

Trodde jeg var litt sånn som kunne ende opp med å ha mange forskjellige raser jeg. Har jo hatt berner og bearded collie før, og så endt opp med to ulike raser igjen etter det. Jeg og mannen snakker ofte om "neste rase" bare for moro skyld og hadde egentlig akkurat landet på tanken med å fortsette å ha de rasene vi har nå. Vi trives med å ha to hunder, og to brukshundraser syntes vi blir for mye / jeg trives med å prioritere konkurransetrening på bare en hund av gangen. Og hadde vi hatt to gjeterhunder hadde vi gått glipp av de gode egenskapene til welshen.

Men det var først da vi mistet hannhunden vår at jeg virkelig innså at jeg har funnet min rase, for da skjønte jeg hvor feil og stusslig det ville være å leve uten en kelpie. Tror vi vil føle det samme når vi mister Ellie, så tror rett og slett vi har funnet våre to raser for livet ut jeg, og det føles godt egentlig. Men vi har ferdig navn til den store irske ulvehundhannen vi engang også skal ha da.

Welshen fant jeg ved å lete etter allroundfamiliehund av middels størrelse med litt treningskapasitet, og etter å ha blitt voldsom sjarmert av alle jeg traff.
Kelpien fant jeg gjennom hundesonen.

[Grim]

I hundebok - lenge før vi hadde internett. Hadde knapt sett/hilst på noen før jeg kjøpte min, men jeg bare visste det måtte bli det. Perfect match.

[Crush]

Jeg har strevet litt med det jeg. Var også den slitsomme jenta som gikk tur med alle nabohundene, pluss at vi bodde ved to campingplasser. Der ble jeg kjent med et eldre ektepar som hadde to boxere. Jeg var solgt. Flere år senere kunne jeg endelig kjøpe meg hund. Jeg smugtitta på boxer, men turte egentlig ikke pga det som står i rasestandaren ang aktivitetsbehov. Kikket på retrievere, men klarte ikke å legge ifra meg boxeren. Snakket med noen oppdrettere, og når jeg fikk bilde av "min" valp, så trakk jeg meg nesten. Gud, jeg husker hvor nervøs jeg var!

Boxer nr 2 kom i hus når førstemann var ca 2 år. Den første ble avlivet pga kronisk nyresvikt. Jeg hadde fått øynene opp for IPO, og konkurrerte allerede i LP, og ville ha noe mer. I tillegg fikk jeg litt "avsmak" på boxeren, da den første var mye syk. Så jeg omplasserte boxeren, og kjøpte meg korthåret hollender. Kjempeartig hund å trene med, men han var ikke helt stabil i topplokket, typ helt koko. Krypt var han også, noe som gjør at VM ambisjoner var umulig. Så han ble solgt til politiet.

Samboer har to bruksschæfere, som jeg liker veldig godt. Dog skal det sies at jeg har flere ganger uttalt at jeg ALDRI skulle ha meg en hylende og syk schæfer! Hehe. Nå har vi 3 stk i hus, og jeg kjenner at det føles så riktig. Jeg bare elsker den lille frøkena jeg har i hus :-D Nå håper jeg bare at hun er frisk, som de to voksne. Om ikke så vet jeg ikke helt hva jeg gjør...

[Illiya]

Jeg hadde først schæfere, og det var fordi kompisen min hadde en veldig god schæfer. Jeg ble helt forelsket i rasen, og fikk etterhvert to. Jeg var aktiv i en hundeklubb, og likte også Rottweiler veldig godt. Det var mange som hadde Rottweiler der, og ettersom den var litt "kaldere" i hodet, tenkte jeg det kunne bli neste rase.

Jeg hadde opphold med hund i flere år, og da det ble aktuelt med hund igjen så jeg på Rottweiler, men kom også over Cane Corso, som skulle ha noenlunde samme egenskaper. Fikk kontakt med en god oppdretter, og dermed var det gjort. Det kom ei lita Cane-frøken i hus. Etterhvert kjøpte vi også broren hennes.

Rasen passer meg godt, men den har endel issues. Jaktinstinktet er sterkere enn det blir gitt uttrykk for, og den har mye vakt/vokt, og er gjerne hakket skarpere enn Rottweileren, så det har blitt endel utfordringer på å tøyle slike ting. Å ha to med samme "innhold" betød endel forholdsregler og begrensninger i hverdagen, særlig ettersom vi er mye på farten. Så når hannen måtte avlives, ville vi ha en "enklere" rase, uten vakt/vokt.

Vi valgte Labrador, og da pga egenskaper (ikke vakt/vokt, ikke mye jakt, kjent for å være omgjengelig, førerorientert, går fint sammen med andre hunder, er på samme størrelse og leker på samme måte som Cane-tispa, og var korthåret) . Den hadde tidligere ikke interessert meg noe særlig, jeg trodde vel den var for "tam" og kjedelig, så det ble et valg utenfor det jeg så for meg, og kun pga egenskaper. Men der tok jeg feil. Han er morsom, kjapp, og har masse personlighet. Han er en spennende hund som har stor kapasitet og stort potensiale.

Nå har jeg altså to hunder som går perfekt sammen. Om Canen girer seg opp på katter eller folk vi møter i mørket, så er Labradoren uberørt av det. Om noe skjer, så trekker han inntil meg, mens hun heller går lett i forsvar, og må tøyles der. Hun utagerer ikke på mennesker ved passering, men hun reagerer om noen kommer mot oss på avstand i mørket. Og hun reagerer mer når begge hundene er med enn når hun er alene, så det er veldig greit at ikke Labradoren girer seg opp på hennes reaksjon.

Begge to passer meg godt, men på hver sine områder. Det blir flere Labradorer her, det er helt sikkert! Jeg har aldri hatt en bedre hund enn han, for han er så bra på alle områder. Jeg har ikke måttet trene noe bort på han, jeg har bare kunnet trene på det jeg vil ha. Han har ikke hatt noen issues i det hele tatt. Det skal sikkert noe til for å finne en sånn en flere ganger, men velger man samme rase, har man større sjans.

Om jeg velger Cane Corso en gang til, så er det fordi jeg vil ha en hund med vakt/vokt. Jeg skal innrømme at det er fint å alltid føle seg trygg uansett hvor man er. Men de er ikke alltid så enkle i hverdagen, ettersom de lett reagerer med forsvar på ting de ikke trenger å reagere på.

Samtidig er Canen en super hund å ha når man ser bort fra det. Rolig og veldig kosete, men aktiv ute. Veldig enkel og grei i det meste. Min Cane er også veldig omgjengelig, og hun er veldig glad i folk. Liker ikke andre tisper noe særlig da, og hun er generelt streng på at andre hunder skal oppføre seg pent.

Om jeg skal pirke, så setter hun tydelige grenser for hva som er greit av oppførsel fra både folk (og barn) og hunder, så en må kunne lese henne der. Hun er ikke en typisk familiehund som synes at alt er greit f.eks av oppførsel fra barn, så om vi møter barn som veiver med armer, roper og hyler, så reagerer hun. Egne barn er greit, men ikke andres barn.

Det at hun har så sterkt jaktinstinkt er også en begrensning, og kanskje mer en begrensning enn vakt/vokt er. Hun er stadig i jaktmodus, enten det er på katter, mus og andre ting jeg ikke ser, så hun kan plutselig fyke ut når vi går tur i bånd, fordi hun enser en katt i nærheten. Det er fra 0-100 på 1 sekund. Det er litt irriterende. Så skulle jeg hatt en med vakt/vokt igjen, så hadde jeg helst hatt en uten jaktinstinkt i tillegg.

Det blir altså ihvertfall flere Labradorer her. Det er f.eks enklere å ha 5 Labradorer i hverdagen enn 1 Labrador og 1 Cane Corso, utfra egenskapene. Jeg er sterkt i tvil om jeg skal ha flere Cane Corso, selv om jeg liker rasen veldig godt, og vanskelig kan se for meg livet uten en. Det eneste minuset med Labradoren er røytingen. Jeg har en, og det betyr MYE hår. Så å ha flere, betyr enda mer hår..

[SandraNH]

For min del var det også Emil og Blondie som gjorde meg skikkelig forelsket Så møtte jeg på en aussietispe fra Nordlandsbris når jeg skulle kjøpe Emma, og ble utrolig fascinert etter å ha truffet en på ordentlig. Hun var jo av veldig annerledes linjer enn Martine sine hunder og jeg elsket personligheten hennes jeg syntes hun var litt for smal og langbeint. Litt over et år senere konkluderte jeg liksom med at jeg måtte ha en "Blondie-hund iblandet litt brukslinjer" - og endte opp i Sverige og hentet hjem Mypsen min.

Husker godt hvor koselig det var å se agility-bildene til Martine og se hvor de elsket å jobbe, hvor vakre og atletiske de var på alle bildene (om de ikke bare så GALE ut, da ) samt hvor riktig det føltes når My endelig kom i hus.

Hvor i Sverige hentet du henne?

Hvor kom Martine's hunder fra?

[Aussieglis]

Hvor i Sverige hentet du henne?

Hvor kom Martine's hunder fra?

Mener begge aussiene til Martine var fra Ki-Ro-Ma's i Norge.

My'en min ble hentet i Brunflo, litt utenfor Østersund hos Meet MyOwn.

[Anette]

Snublet over kelpien på sonen, og er på min 2 kelpie.

Corgi ble kompromisset da gubben nektet BC og jeg ville ha gruppe 1 hund

[Red Merle]

Mener begge aussiene til Martine var fra Ki-Ro-Ma's i Norge.

My'en min ble hentet i Brunflo, litt utenfor Østersund hos Meet MyOwn.

Ja de var Ki-Ro-Ma hunder. Det var vel endel Doorkeepers blod i dem også. @Charlotte&Rocky her inne skal jo ha kull på Nagini. Nagini er etter Mystic (Ki-Ro-Ma's Dark Mystic) som er Emil (Ki-Ro-Ma's Don't Blame Me) sin kull bror Så du finner blodet i Norge enda, selv om Ki-Ro-Ma's ikke er mer.

[TullBull]

Jeg har ikke nok erfaring med egne hunder til at jeg kan si jeg har funnet "min" rase. Mange raser jeg liker utseendemessig og flere av dem jeg godt kan tenke meg i fremtiden.

Bull terrieren er dog rasen i mitt hjerte. Husker jeg var litt redd dem da jeg var liten, for jeg trodde dem var sånne "farlige pitbuller" Etterhvert vokste vel fascinasjonen, og etter timevis med drømming foran hunderaseleksikonene mine, endte jeg alltid opp med å kikke ekstra på bull terriere. Endte opp med miniatyren fordi det er en mer praktisk størrelse, og etter snart et år med en i hus er jeg veldig fornøyd med valget

Det er garantert raser som hadde passet meg bedre, hvem ønsker seg ikke en ukomplisert hund liksom? Men tenk så kjedelig om alle hadde hatt labrador Neste hund blir nok en mer førerorientert type, men håper jeg alltid har en bulle i livet mitt