Gå til innhold
Hundesonen.no

Kunne du ha avlivet hunden din selv?


Recommended Posts

Skrevet

Jeg håper jeg hadde greid det i en evt nødsituasjon, ellers nei. Vet ikke om det er så om å gjøre heller, hverken at jeg selv eller andre skulle feks skutt bikkja. Når man skyter på en hund i fart så har man alltids risikoen for å bomme slik at det ikke blir noen rask å smertefri død, så selv om jeg ser poenget med at hunden dør lykkelig å ikke aner hva som skal skje så foretrekker jeg nok heller en sprøyte. Gjerne i hjemmemiljø/ute på tur etc, ikke på vet kontoret.

  • Svar 61
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

I en nødsituasjon ja, altså hvor hunden led ekstremt. Men den situasjonen er så usannsynlig ettersom det forutsetter at det er langt til veterinær og man har våpen tilgjengelig. Vanlig "planlagt" avl

Helt enig, jeg hadde ikke klart den dårlige samvittigheten Jeg hadde aldri klart å avlive hunden min planlagt, men dersom hun fikk en skade som hun led veldig av og vi var langt borte fra hjelp s

Samme som dette.

Skrevet

Jeg håper jeg hadde greid det i en evt nødsituasjon, ellers nei. Vet ikke om det er så om å gjøre heller, hverken at jeg selv eller andre skulle feks skutt bikkja. Når man skyter på en hund i fart så har man alltids risikoen for å bomme slik at det ikke blir noen rask å smertefri død, så selv om jeg ser poenget med at hunden dør lykkelig å ikke aner hva som skal skje så foretrekker jeg nok heller en sprøyte. Gjerne i hjemmemiljø/ute på tur etc, ikke på vet kontoret.

Man skyter gjerne når hunden står i stand, eller generelt står rolig (om det ikke er fuglehund)

Skrevet

En venninne avlivet hunden sin sånn (eller faren til daværende kjæreste tok med hunden og skjøt den). Personlig er dette uaktuelt for meg og jeg støtter det ikke. Blir det avlivning her, så blir det enten hos veterinær under stille omstendigheter eller hjemme hos oss (eventuelt på hytten om det er mulig).

Skrevet

Nødssituasjon, altså hvor valget mitt hadde vært at hunden min var skadet, døende og led så ja. Men som metode for planlagt avliving, nei. Hverken min egen eller noen andres.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Signerer den

Skrevet

Om situasjonen krevde det, og uten treffusikkerhet, så er svaret "ja".

Edit: For å snu saken litt på hodet, tror jeg ikke at jeg kunne klart å leve med meg selv om en av hundene mine hadde lidd til døde foran meg uten at jeg foretok meg noe.

  • Like 1
Skrevet

Jeg tror at selv i en nødsitusjon, så hadde jeg hatt store problemer med det, eller fått store problemer i etterkant. Så fælt jeg vet det har vært å dratt til dyrlegen på eget initiativ, så kan jeg ikke tenke hvordan det skulle vært å ha gjort det selv. Jeg er ei sentimental sippekjerring uten like når det kommer til dyr. Utenom en nødsitusjon, aldri i livet om jeg hadde klart.

Jeg kjenner til en som var nødt til å ta sin egen hund da den hadde falt ned et steinete stup. Ingen reaksjon i bakbeina, buken revnet og hunden i forferdelig tilstand. Det eneste han hadde får hånd var en stein og turkniven, spissen mot skallen og et herrens slag med steinen mot enden. Borte. Jeg kan ikke forestille meg det blikket man får fra hunden idet man lader opp.

Skrevet

Jeg har lyst til å si ja, om det var snakk om at hunden led noe helt forferdelig, men sannheten er mer at jeg ikke vet. Hadde jeg hatt med meg en pistol/et gevær så kanskje. Ellers vet jeg liksom ikke hvordan jeg skulle fått det til.

Samme her. Man vet jo ikke før man står der, men hadde slitt veldig med det, selv i en ekstrem situasjon.

Kom over en overkjørt due en gang, og fikk en kompis til å ta den, men klarte ikke se på eller gjøre det selv :/

Skrevet

Om situasjonen krevde det, og uten treffusikkerhet, så er svaret "ja".

Edit: For å snu saken litt på hodet, tror jeg ikke at jeg kunne klart å leve med meg selv om en av hundene mine hadde lidd til døde foran meg uten at jeg foretok meg noe.

Helt enig, jeg hadde ikke klart den dårlige samvittigheten :(

Jeg hadde aldri klart å avlive hunden min planlagt, men dersom hun fikk en skade som hun led veldig av og vi var langt borte fra hjelp så hadde jeg nok klart å avlive hun.

Har vært med på å måtte avlive en hest på en tur som vi var på.

Vi var langt ute i skauen og langt fra å få fort nok mulig hjelp, hesten led og den var ikke å redde (to bein knakk, de ene rett av, et digert dypt sår på skinken, fikk det i et fall).

Eieren hadde helt panikk og var i en helt annen verden (samtidig som hun hadde fått to ganske stor sår), så etter å ha pratet med dyrlegen vår så fikk jeg klarsignal til å avlive hesten.

Det var ikke noe gøy og det er noe jeg ønsker jeg ALDRI noen gang må gjøre igjen, men når man står i en nødsituasjon så blir man (i alle fall jeg) ganske klar på hva som må gjøres og da må man bare få det overstått.

Har vært med på mye akutt avliving på øvrevoll, enten med bolt eller sprøyte, det er ikke noe i forhold til å stå på et sted helt alene, med en eier som er helt hysterisk og måtte avlive hesten :(

Ser det fortsatt for meg og skal innrømme at jeg gjerne skulle vært det foruten, men jeg vet ihvertfall at jeg klarer å tenke klart i sånne situasjoner.

Er glad for at jeg alltid har hatt med meg stor kniv i sekken på lange turer og kommer aldri til å slutte å ha det med meg.

  • Like 3
Skrevet

Jeg veit ærlig talt ikke om jeg hadde klart det i en ekstrem situasjon heller, men så er det det med å se på at hunden dør foran deg og da, det er ikke et minne jeg vil ha med meg resten av livet. Nei, vi får da virkelig håpe jeg aldri kommer opp i den situasjonen :)

Skrevet

Ja.

Jeg vet jeg hadde klart det i akutte situasjoner da jeg har måttet gjøre det før med andre dyrearter jeg har vært knyttet til.

Man tenker ikke på egne følelser men på dyret når man står midt oppi det.

  • Like 1
Guest Belgerpia
Skrevet

Jeg er usikker. .. I en nødssituasjon så ville jeg nok klart det, men ikke planlagt.

Jeg hadde imidlertid ikke hatt noe problem med å la min bror avlive hund for meg. Altså at den ble skutt.

Han har avlivet sine selv, på med jaktklær og ut på tur. Hund som får assosiasjoner til det morsomste som finnes før de får slippe. Fint å tenke på. Kunne dog aldri gjort det selv.

Skrevet

Hvis jeg var på fjellet, type dagsmarsj unna hjelp, og hunden min led - så hadde jeg antakeligvis klart å gjøre det. I ettertid ville jeg endog trengt krisehjelp og samtaleterapi, men det er et annet tema.

Samme her,vi har drasset med veteranhunden rimlig langt på fjellet av og til og har tenkt den hva hvis- tanken noen ganger. Og - Jeg har før skrevet at OM jeg hadde stått med skytevåpen og hundene dro etter hjortedyr eller sau så hadde jeg/måtte jeg skutt.

Skrevet

I en nødsituasjon hadde jeg ikke hatt noe problem med det, men nå har jeg mulighet til å bruke rifle - det er noe annet hvis jeg måtte brukt hendene liksom ... Som avlivingsmetode synes jeg skyting er fint, og jeg skulle egentlig ønske at samboeren min kunne skutt de den dagen de skal få slippe, ute i skogen, med snuten ned i en sporsluttbelønning for eksempel. Men han orker ikke han heller, ikke med våre egne hunder. Og det kan jeg godt forstå!

Skrevet

Nei. Klarte ikke avlive en 3 timer gammel valp engang. Så nei, neppe i nødstilfelle heller.

Sent from my ST27i using Tapatalk 2

Skrevet

Ja, jeg har gjort det og det var grusomt, men det var ingen annen utvei. Skutt på jakt, døde momentant. Det jeg har lært meg er at jeg alltid har med meg mannfolk på jakt, vi kvinner er ikke skrudd sammen for sånt.

Skrevet

Jeg tror det, både planlagt og nødsituasjon - med våpen.

Planlagt fordi jeg da hadde hatt kontroll på situasjonen - jeg stoler mer på meg selv enn en dyrlege..

Nødsituasjon uten våpen? Hm, jeg håper det ved store lidelser. Å se på hunden dø med store lidelser ville gitt meg våkenetter i uendelig fremtid, men å skulle utføre f.eks. et kvelningsdrap på egen hund,mens h*n er klar over at JEG gjør det ---- jeg vet ikke om kanskje den tanken hadde blitt for mye å takle der og da..

Skrevet

Jeg har skutt en hund, men det var en jeg ikke hadde noe god relasjon til (en dobis med dårlig mentalitet)

Jeg har ikke villet skyte noen andre selv, men overlatt det til gubben og tidligere x-en. Sistnevnte ovetlot jobben til en kamerat om det var hunder han brydde seg mye om. Gubben overlater til dyrlege i sånne tilfeller.

Men i en ekstrem situasjon (fatal skade, og for å korte ned lidelse) Ville jeg greid å skyte selv uansett :S

Skrevet

Jeg håper jeg ville klart det i en nødsituasjon, selv om jeg nok måtte tydd til krigsveteran-samboeren.. Planlagt hadde jeg ikke klart. Jeg er enig i at et eksempelvis velrettet skudd kan være vel så humant som en sprøyte hos veterinæren (som heller ikke er noen garanti på verken smertefritt eller problemfri avliving), men jeg hadde ihvertfall ikke kunnet skutt selv, det er sikkert og visst.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
    • Tusen takk for utfyllende svar! Det er absolutt slitsomt ja.. Burde selvsagt lagt til at han er røntget og resultatene viste plettfri både AD og HD. Vi fikk i tillegg tatt et pr ekstra bilder av ryggen hans da han har hatt noe smerter i ryggen ila året, men heller ingen avvikende resultat der. Skal sies at veterinærene som har sett på han når har har hatt vondt i ryggen (ved to anledninger) kan ikke finne noe ved kontroll og de mener det kan være muskulært. Så absolutt ikke umulig at en fysioterapeut hadde vært hensiktsmessig mtp akkurat det.  Men for å gi litt mer utfyllende kontekst så skjer ikke disse utbruddene i forbindelse med noe som skulle utløse noe smerter og dermed utløse utbrudd. Som regel så kommer det i etterkant av at han har rullet i snø/gress feks, eller at vi har måttet begrense han mye, mye kort bånd. Eller hvis vi «maser» på han eller krever noe av han, gå pent og ikke dra feks. Så det lille vi ser av et mønster er at det henger sammen med stress eller frustrasjon, og overtenning. Å vi har lite tro på at han gjør det fordi det er en form for lek for han, fordi det aldri ender positivt for verken han eller oss. Han vinner aldri disse kranglene, men det gjør ikke vi heller..🥲 For å svare litt på punktene du spør om (setter stor pris på at det spørres, da vi ofte opplever at folk antar at vi er problemet og gjør alt feil, uten å spørre) 1. røntgen er tatt, og kontakte fysioterapeut er ikke en dum ide.  2.riktig og nok aktivitet synes jeg også vi har godt dekket. Han får 3 turer om dagen, en kort på morgenen og en på kvelden (ca 30 min) i tillegg til en lengre tur på 45-75 min etter arbeidstid. Vi bor for tiden i leilighet i Oslo så å lufteturene skjer i bånd. I tillegg er vi ofte i skogen og på privat hundejorde der han få løpe løst. 3. munnkurv og grime har vi også kjøpt ja, å på kurset vi gikk rett før jul fikk vi hjelp til innlæring av disse. Munnkurven har vi skjønt at er litt for liten så den har blitt tilsidesatt. Og grime øver vi fortsatt på, men den blir også et stressmoment for han og han klikker ofte både av å ha den på og få den av. Så vi har ikke kommet så langt at vi kan gå tur med den enda, da det ender mer manisk graving for å få den av, til tross for at vi prver å flytte fokuset hans fremover. Men vi håper å få den bedre til etterhvert. 4. Har vært i kontakt med oppdretter ang dette å til tross for å ha drevet oppdrett i 25år så har heller ikke hun hørt om denne oppførselen. Foreldre er helt fine. De søsknene vi vet om er ikke utenfor «normalen» av unghund oppførsel. 5. Mulig vårt neste steg igjen blir å kontakte en adferdskonsulent ja, som er spesialisert innenfor mer adferd enn trening. For som sagt så har vi forsøkt å trene dette bort på forskjellige måter uten å nå frem. Trenger nok noen som kan evaluere hele han og mønstrene hans, å det er det vi har trodd vi har fått tidligere. Men som regel er det en og en time, å om han ikke klikker ila den timen så får man heller ikke sett problemet. Å da er vi ofte like langt, å ender med å bli fortalt treningsmetoder vi kan prøve men som overhodet ikke fungerer når han tipper, å dermed blir et større stressmoment for han.    Vi holder til i Oslo nå men flytter til Nes i mai. Instruktørene vi har hatt på besøk er en vi fikk anbefalt fra oppdretter, fra Hamar. En dame fra hundeskolen som holdt valpekurset, Norges hundeskole. Og en vi fikk anbefalt, frøken dognanny.  Vi var ikke missfornøyde med noen av disse men har forstått at de kanskje ikke har den rette kunnskapen for vårt problem..
    • Dette høres slitsomt ut for dere! som du sier, dette er ikke normalt, ikke for noen raser, jeg håper dere kan få hjelp. Bra du nevner at dere har vært til veterinær. Er han røntget? Jeg ville også fått besøk av en hundefysio som kan sjekke muskulaturen, de har ofte bedre kompetanse på muskulære problemer. Kan jeg spørre hvilke instruktører dere har hatt inne og hvilken kompetanse de har? Hvor i landet bor dere? Det er stort spenn i kompetanse og metoder. Jeg stoler på de fleste jeg kjenner til som er listet på https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund, men der er det også variasjon i kompetanse. Et annet spørsmål er om dere har hatt inn instruktører som hovedsaklig driver med hundetrening, eller om dere har hatt inn hundetrenere med fokus og kompetanse på adferd. For noen er det stor overlapp, mens andre er det skille. Er det standard eller jaktgolden? Har du snakket med oppdretter? Hvordan er mentalitet på foreldre og søsken? Erfaringsmessig er det uansett dumt å vente på at en hund skal "vokse av seg" noe som helst av problemer. En del adferd må man riktignok bare forebygge og "holde ut", men jo mer en hund får "øvd" seg på adferd, jo bedre sitter den. Ting jeg ville sjekket ut/prøvd. 1. Fysioterapeut. Rønting av hofter og albuer hvis dette ikke er gjort enda. 2. Nok og "riktig" aktivisering. Utelukke ballkasting og annen jaktlek som kan forhøyd stress. Mentale oppgaver som søk, trening av triks og lydighet i korte økter hver dag, og nok fysisk aktivitet. Minst 1-2 timer tur med snusing og varierende tempo daglig. 3. Lære inn å ha på munnkurv med positive metoder og bruke den på tur. Eventuelt også grime. 4. Snakk med oppdretter, om de kan være til hjelp og kan si noe mer om foreldre og søsken. 5. Finne riktig hundetrener. Det kan dessverre være en krevende oppgave. Men jeg har enda en del kontaktnettverk hvis du oppgir hvor i landet du bor.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...