Jump to content
Hundesonen.no

Utagerende hunder. årsaker


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Er det sånn at for lite sosialisering ofte ender opp med utagerende hunder? Er det noen hunder som fortsatt er like hyggelige og vennlige mot hunder selv om de nesten ikke har møtt andre hunder før?

Lagde denne tråden mest for å fundere litt, høre med andre om lignende erfaringer.

Jeg har nesten alltid hatt utagerende hunder. Skjønner ikke det der, hva jeg gjør galt :P

Første hunden var fryktagressiv. Ble angrepet to ganger av andre hunder som valp, samt noen dårlige erfaringer med folk.. Endte opp med mye utagering mot hunder og noen mennesker. Der mener jeg årsaken er dårlige erfaringer og dårlig psyke på hunden, samt lite kunnskap fra min side.

Andre hunden, omplassering. Lite sosialisert fra før fikk jeg beskjed om. Utagerte mot andre hunder. Jeg trente mye sakte tilvenning, og på hundetreninger gikk det ofte bra med ingen reaksjoner, men alltid på turer utenom ble det mye styr når vi møtte andre hunder. Oppfattet ikke som at denne hunden hadde dårlig psyke. Levde med det og gikk bare raskt forbi hunder vi møtte.

Nitro. Veldig sosial type, men blir veldig oppgira. Da begynner han å bjeffe, men det er oppspilt bjeffing. Det kan han også gjøre hvis han er bundet og det kommer folk. Slutter med en gang han får hilse. Pga av hans størrelse og iver, har det vært begrenset hunder han har fått omgått. (de andre blir usikker)

Nå har han begynt å gire seg veldig opp når vi treffer andre hunder på tur. Storbjeffer. Og kommer han for nært eskalerer det noen ganger til utagering. Prøver å gi han fritt bånd, men han "flyr" rett på og skal bråke. (overslagshandling) Dette gjelder særlig hannhunder. Han bråker med alle hanner, men bare tomme trusler. Heldigvis har de hundene bare gått vekk eller oversett hans bråk. Men syns det er trist at det har blitt slik. Jeg tror han skal "beskytte " meg, at han ser på meg som sin. Han gjør det ikke så mye med min samboer. Dette har også blitt mer av de siste par årene. Før kunne jeg slippe han løs med andre hanner, nå velger jeg ikke å gjøre det.

Mynte, aldri hatt noen negative opplevelser med hunder. Vært nøye med hvem hun har fått møtt. Men vi bor på landet, lite hunder å treffe. Så generelt sett har det ikke blitt mye sosialisering.

Nå er hun helt mongo til å utagere og styrer når vi ser andre hunder. Hun blir helt borte og bjeffer (ikke ivrig bjeff, men mer agressiv bjeff) Klarer ikke å få henne ut av det. Korreks eller godbiter hjelper ikke.

Også når hun ser hunder på veien utenfor huset og hun står i vinduet eller verandaen, bjeffer hun mye.

veldig uvant.. Skjønner ikke hvorfor hun gjør det. Men jeg oppfatter henne som en noe usikker type hund, kanskje derfor hun gjør det? Hunder som kommer hjem til oss er hun veldig underkastende til. (de få som har vært). SLipper jeg henne løs med hunder er det leking. Så det er i bånd problemet er. og hjemme.

Jeg syns det er flaut å ha utagerende hunder. Særlig når jeg går med mine 2 samtidig. og begge starter det levenet. Det ser ut som at jeg har null kontroll på hundene mine. Og ja der og da har jeg ikke det. De hauser hverandre opp også. Til vanlig har jeg så god kontroll på dem, men ikke når andre hunder kommer. Vet ikke hva jeg gjør feil.

Du som har utagerende hund (er) Hvorfor gjør din det tror du?

Link to comment
Share on other sites

  • Replies 58
  • Created
  • Last Reply

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvorfor hundene deres utagerer skal jeg ikke spekulere i. Men vil bare si at manglende sosialisering ikke = utagering og bråk. Jeg sosialiserer aldri valpene mine med fremmede bikkjer. De hadde sikker

Min første tispe sosialiserte jeg masse med andre hunder det første året. Vi gikk tur steder hvor det var en del andre hunder og vi møtte stadig noen som hun fikk hilse på. Vi hadde et par uheldige ep

Jeg skjønner ikke den greia med at førers mentalitet har så mye å si. Hunder er ikke tankelesere. Fører kan tenke på poteter og så fremt det ikke gir utslag på kroppspråk vil faktisk ikke hunden vite

Denne skal jeg følge med på, er nysgjerrig selv!

Min hannhund utaggerer også i bånd (mot hannhunder), men jeg er veldig usikker på hva som ligger bak altså. Vil tro det er en blanding av negative opplevelser med et par store hannhunder i ung alder, pluss for dårlig sosialisering med andre hunder mtp hvilken rase jeg har, og jeg "liker" også å tro at det har noe å gjøre med hvilken rase han er og dens historie. Det siste tror jeg mest er for å ta skyld av meg selv, det finnes jo mange eksempler på staffer som går godt overens med hunder av samme kjønn, så det er jo tullete av meg å hvile på det..

Link to comment
Share on other sites

Min ble angrepet ved flere anledninger når han var rundt året. Alle gangene var han i bånd og den/de andre var løse. Tror at det har en stor medvirkende årsak til at min utagerer. Samt at når jeg fikk han var jeg ung, uvitende og naiv og lot han hilse på alle fordi det var jo så bra sosialisering *klaske seg selv i panna*

Så her hos meg er det nok en blanding mellom de to tingen jeg har nevnt som har gjort at jeg har en utagerende hund. Kjempe frustrerende, og ikke minst ganske flaut. Heldigvis har jeg lært og kan til en vis grad gjøre ting annerledes med en ny hund.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Odin kan utagere, det grunner i dårlig håndtert fryktaggresjon, og antageligvis ikke verdens beste mentalitet. Hadde jeg visst bedre og håndtert sosialisering bedre fra grunnen av hadde det kanskje gått bra, kanskje ikke. Det samme med når de to episodene med slosskamp faktisk skjedde.

Kovu er/var rett og slett hyperopptatt av andre hunder, og ville hilse på alt og alle, og noen gang gikk det ut i en overslagshandling. I enkelte tilfeller (boxere og bc) tror jeg han føler seg truet/utfordret.

Andre hunder jeg har sett utagerer pga overslagshandling fordi de vil hilse/leke.

Forsvar (av eier, område, whatnot) kan være en årsak.

Frustrasjon over bånd, eier, osv (relatert til overslagshandling kanskje).

Link to comment
Share on other sites

Er det sånn at for lite sosialisering ofte ender opp med utagerende hunder? Er det noen hunder som fortsatt er like hyggelige og vennlige mot hunder selv om de nesten ikke har møtt andre hunder før?

Hvorfor hundene deres utagerer skal jeg ikke spekulere i. Men vil bare si at manglende sosialisering ikke = utagering og bråk. Jeg sosialiserer aldri valpene mine med fremmede bikkjer. De hadde sikkert hatt godt av det, altså, men jeg gidder ikke mase med det. Når de ser andre hunder for første gang er det på utstillinger eller på tur. Da er det en ting som gjelder: å ikke bry seg. Så da passerer de jo automatisk uten bråk også. Om så den møtende måtte stå på to bein og brøle, så går vi bare rett fram ;)

  • Like 5
Link to comment
Share on other sites

Skal vell aldri si aldri, men jeg tror heller ikke at manglende sosialisering er noe som trigger utagering. Ofte er det stress eller usikkerhet som ligger bak, hva som trigger det kan jo være så mangt. Lyst til å hilse/leke, møtesituasjoner er litt ekkelt/trykkende (usikker), dårlige opplevelser, rasetrekk som tar litt av (driftige hunder i ubalanse) etc. Og noen hunder liker jo virkelig bare ikke trynet på andre av samme kjønn.

Hvorfor du har hatt det slik er jo umulig å si, men det kan jo være alt fra "dårlige" bikkjer (uheldig med pakken du har fått på det punktet), kanskje du går å spenner deg pga tidligere erfaringer? eller hvis du har hatt slike samtidig med valp så kanskje det smitter over på nye hunder?(slikt har en tendens til å trigge andre). Har du hilst mye på andre hunder så kanskje det er forventninger til lek og herjing osv. Også går det jo litt på rase, har man hunder som er høye på stress så er jo sannsynligheten større for at de kaver seg opp i slike settinger om man ikke har kontroll på det, eller som nevnt om man får et individ som ikke har den beste balansen i driftene sine.

Link to comment
Share on other sites

Da Luna kom reagerte hun ikke så mye på andre hunder ved passering, men ponni har veldig høyt stressnivå generelt og utagerer veldig. Nå bjeffer og hopper hun ved passering fordi Ponni hauser henne opp. Passerer jeg med Luna alene på tur går det greit, men litt kaving og lyd.

Ponni var veldig nervøs og forsiktig som valp. Jeg sosialiserte mye og feil.

Link to comment
Share on other sites

Min utagerer i bånd. For meg er det tydelig at det kommer av usikkerhet i bånd-situasjonen, for han har aldri vist aggressive tender når han er løs. Tvert om - når han er løs så er han tilbakeholden og rolig før han blir ordentlig kjent med og trygg på andre hunder. Synes han en situasjon er ubehagelig så vil han vike unna og gå til meg for hjelp før han tyr til aggresjon.

Men i bånd utagerer han. Jeg tror det er en kombinasjon av dårlig sosialisering (både før jeg fikk ham og av meg selv) kombinert med noen dårlige erfaringer, forventninger og ikke den beste mentaliteten til å begynne med. Dette kombinert med at bånd i seg selv er en stressende og unaturlig møtesituasjon for de fleste hunder gjør at han utagerer (angrep er beste forsvar).

Jeg merker også tydelig at han har lavere terskel for å utagere, og blir mer voldsom og mer blokkert, når vi er nær hjemme. I kvartalet rundt leiligheten er han mer intens og kan også utagere i bånd mot enkelte mennesker. Er vi på tur i et typisk turområde langt hjemmefra så kan han passere hund etter hund, joggere, syklister, barnevogner osv og jeg har null problem med å holde kontakten. Da kan han passere hunder i slakt bånd så lenge jeg jobber med ham, men rundt leiligheten er det mye mer krevende.

Derfor lurer jeg på om det også er innslag av ressursforsvar eller territorieforsvar i dette. Noe jeg synes er veldig interessant for det har jeg aldri tenkt på før (nettopp fordi jeg aldri har den type mønster i utagering før).

Link to comment
Share on other sites

Guest Belgerpia

Det er viktig å skille på "forventning" og "frustrasjon" og utagering - det er to vidt forskjellige ting, men kan se ganske likt ut. Bikkja auser seg opp til uante høyder og både ser og høres ut som om den har rabies.

Dilerium som følge av forventning og frustrasjon er ofte et resultat av ukritisk sosialisering som valp, dvs. at den som valp har fått leke og hilse på alt og alle - og dermed skaper man en forventning når man treffer andre hunder. Så blir valpen større, kommer i tenårene og vips så skal den plutselig ikke få lov å hilse lenger. Forventningene er allikevel de samme, og etter hvert blir hunden frustrert fordi den aldri oppnår det den forventer. Da får man gjerne masse lyd og kaving og alle du møter tror bikkja er gal. Og javisst kan det se ut som utagering, men det er mer frustrasjonsutbrudd enn aggresjon -det er imidlertid en reell sjanse for at den du møter kan oppfatte hunden som sint.

Hunder som utagerer som følge av aggresjon er ofte mer stille før de kaster seg på.

.....og en ting til - at hunden har blitt flydd i som valp er egentlig ikke en god unnskyldning for at hunden blir utagerende - for om hunden stoler på eier, og eier ikke lager noe drama ut av sånne settinger så behøver ikke en uheldig opplevelse eller tre ha noe å si. Problemet er jo bare det at eiere ofte blir litt hysteriske i sånne settinger og dermed skaper man frykt.

Til TS - jeg tror at Nitro kanskje er litt eplekjekk eller litt redd og tenker bedre føre var enn etter snar - Mynte tror jeg kanskje er mer frustrert enn aggressiv. Men det blir vill gjetning.

Link to comment
Share on other sites

....og en ting til - at hunden har blitt flydd i som valp er egentlig ikke en god unnskyldning for at hunden blir utagerende - for om hunden stoler på eier, og eier ikke lager noe drama ut av sånne settinger så behøver ikke en uheldig opplevelse eller tre ha noe å si. Problemet er jo bare det at eiere ofte blir litt hysteriske i sånne settinger og dermed skaper man frykt.

Jeg er ikke helt enig i utsagn som dette. Selv om det kanskje ikke er ment sånn, så kan det oppfattes litt som "Hvis de bare hadde opptrådd litt mer selvsikkert, så hadde ikke hunden utagert." Det kan skape unødvendig dårlig samvittighet hos folk med utagerende hunder som går rundt og tror at det er deres feil. Det mener jeg blir feil.

Jovisst vil eiers oppførsel påvirke hunden, ene eller andre veien, det er det vel liten tvil om. Men det er også fullt mulig å ha en hund som utagerer selv om eier oppfører seg rolig.

Link to comment
Share on other sites

Guest Belgerpia

Jeg er ikke helt enig i utsagn som dette. Selv om det kanskje ikke er ment sånn, så kan det oppfattes litt som "Hvis de bare hadde opptrådd litt mer selvsikkert, så hadde ikke hunden utagert." Det kan skape unødvendig dårlig samvittighet hos folk med utagerende hunder som går rundt og tror at det er deres feil. Det mener jeg blir feil.

Jovisst vil eiers oppførsel påvirke hunden, ene eller andre veien, det er det vel liten tvil om. Men det er også fullt mulig å ha en hund som utagerer selv om eier oppfører seg rolig.

Nå kjenner jeg at jeg blir litt sånn :icon_confused:

Når jeg møter folk med bikkjer som utagerer så er unnskyldningen så og si ALLTID at hunden har blitt flydd i som valp. Når bikkja da har bikka seks år så er det vel på tide å avreagere eller? Når man i hele hundens liv bruker "angrepet som liten" som unnskyldning så betyr det at man hele tiden går å tenker på det, og når man tenker på det så får bikkja signaler om at møtende hunder er grunn til drama osv.

Det er en kjensgjerning at utagering som oftest skyldes eier, uansett hvor leit det er. Om eiere klarte å la være å lage så mye drama rundt ting som egentlig ikke har noen betydning så ville livet til hundene deres vært en del enklere.

Bang - bikkja blir flydd i, sjekk for hull, konstater at den overlevde og move on.

Akkurat der er jeg bare så vanvittig enig med Cæcar Millan - hunder lever i nuet - er de ellers normalt skrudd sammen så går de ikke å gnur på ting i evigheter. Det er det folk som gjør.

Det finnes selvsagt noen få hunder som er født hundeaggressive - av typen som bare ikke liker andre hunder og gjerne vil drepe dem.

En greie man ikke får trent bort rett og slett. De finnes - men det er LANGT mellom dem. (heldigvis). De aller fleste hunder utagerer jo fordi de er redde og - dessverre - ikke stoler på at eier har kontroll. Nei - jeg sier ikke at det alltid er mulig å få en hund til å bli overbevist om at eier har kontroll, noen lar seg ikke så lett snu - men det blir i hvert fall ikke noe bedre når eier står på hæla og roper "den ble angrepet som valp skjønner du" .

Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal bli lei seg for at jeg sier at det stort sett skyldes eier?

Er det fordi det er mye hyggeligere å rope "den ble angrepet som valp"??

Det meste en hund gjør (som den ikke burde gjøre) skyldes jo eier. Drar bikkja i båndet så er det fordi den ikke har lært å ikke dra, jakter den biler så er det jo fordi eier ikke har lært den at den ikke burde jakte biler, kommer den ikke når eier roper så er det jo fordi eier ikke har lært den å komme?

MEN - jeg kan si det igjen, OFTE så blir "brølaper" tolket feil, for ofte så handler det om at hunden som valp er oversosialisert - dvs. den har fått hilse på alt og alle og har en forventing til møter med andre hunder. Når den så ikke lenger får hilse og leke så blir den frustrert og frustrasjon kommer gjerne med lydeffekter........ Eiers feil - ja, jeg har en sånn selv - min feil, glemte at de på et tidspunkt ikke er søte lenger og at folk og fe da helst ikke vil hilse, vil hunden fortsatt gjerne hilse - javisst, får han det - nope....... blir han frustrert, jupp....... dog er han litt mer behersket med årene.

Men sånn er det bare - når hunden ikke oppfører seg så er det ofte eier sin feil. Og har hunden en uheldig opplevelse så bli ferdig med det der og da - ikke gå å gnu på det i flere år, det er jo bare tåpelig.

Link to comment
Share on other sites

Det er jo ikke sånn at selv om eier misforstår hvorfor hunden utagerer, så betyr at det er eiers oppførsel som gjør at hunden utagerer. Noen hunder har dårlig mentalitet og kommer ikke over at de ble flydd i som valp. Noen ganger kommer de over det, men det er andre årsaker som gjør at de utagerer.

For meg blir dette litt som utsagn om at "dette ville ikke hunden gjort hvis eier var sjefen". Ikke at utsagnene har samme betydning eller at jeg tror du snakker om sjef og dominans, men resultatet blir noe av det samme: Eier får beskjed om at de mangler en eller annen mental utstråling/egenskap som er temmelig vag, og at det er dette som er skyld i hundens oppførsel. Og hvis de bare skaffer seg denne vage egenskapen, så vil hunden oppføre seg.

Jeg har personlig mer tro på konkrete forklaringsmodeller med konkrete forslag til løsninger. Det hjelper ikke om jeg går så selvsikkert jeg bare vil, Ozu utagerer for det, han. Fordi hans fokus når han treffer andre hunder var ikke på meg - det var på hunden. Ei heller utagerte han mot ei barnevogn fordi jeg trodde han ville gjøre det og anspente meg. Jeg gikk helt i min egen verden og det hadde ikke en gang ramlet meg inn at han ville bry seg om dama som passerte med barnevogn - før han føk ut i båndet og eksploderte.

Så, nei, det er ikke alltid eier. Dvs, jeg er jo enig med deg i at eier kan ha mye av skylden for at atferden har utviklet seg der og da. Som du sier - oversosialisering, manglende sosialisering, forventninger i bånd osv. Men når utageringen er et faktum, dvs at man har en hund som utagerer i bånd, så synes i hvert fall ikke jeg det er særlig hjelpsomt råd og bare be eier om være mer selvsikker på tur, for da forsvinner problemet. Men det er mulig jeg har misforståt deg, og at du ikke mener det jeg skrev her sist, men at du kun mener at eier i de fleste tilfeller er årsak til at hunden har begynt å utagere, og det blir litt annet.

Ellers håper jeg vi kan ha en vanlig diskusjon uten at man trenger å bli :icon_confused: av det. :)

Link to comment
Share on other sites

@Belgerpia Jeg er en av de som forklarer med at Odin "ble forsøkt spist som unghund". Ja, jeg vet at det er langt fra hele årsaken, men det er den raske enkle delen av forklaringen, og det som sannsynligvis utløste det. Hele historien er lang og har flere nyanser (jeg brukte blant annet mye tid og krefter på å underbygge denne usikkerheten og aggresjonen som utviklet seg - nei, ikke med vilje) og livet mitt er ikke langt nok til å forklare det for alle jeg møter som lurer på hvorfor hunden min ikke får hilse. Og jeg mener fortsatt at hadde han ikke blitt angrepet - to ganger - midt i en sårbar pubertetsperiode, og i et tilfelle i bånd, så hadde livene våre sannsynligvis vært mye enklere. Derfor er det mye enklere å si "han ble angrepet som liten", enn å legge ut om alle feilene jeg gjorde i etterkant, detaljene i situasjonene, potensielt arvbare svakheter osv...

Når det gjelder frustrasjonsutagering så har jeg en hund som utagerer/har utagert pga forventning også, selv om vi "fulgte boka" ift sosialisering og har trent med på å ikke bry oss om andre hunder enn om å hilse på alt og alle. Men han er litt spesiell på mange måter, så han teller kanskje ikke med i statistikken. :P

Link to comment
Share on other sites

Guest Bølla

Dette vil det komme like mange forskjellige meninger om som det finnes hundeeiere. fellesnevneren for de fleste "problemhunder" (og da tenker jeg både på de som angriper og de som blir angrepet (faktisk)) så står det en eier bak som 1) ikke klarer å lese hunden sin og som 2) bortforklarer problemet.

Mange later til å tro at man skal kunne hilse på alt på fire ben uansett hvilken type hund man har. Det er feil. Mange raser sliter med mye samkjønnsaggresjon, og det blir ikke borte uansett hvor mye man trener på det. Løsningen er å ikke avle på disse hundene (slike ting er MYE viktigere enn eksteriør likegyldig av rase). I tillegg så begrenses hundenes naturlige språk ved å ha dem i bånd, å hilse i bånd kan være risikosport likegyldig om man eier en labrador, mops eller mastiff.

Hva angår sosialisering så bør valper og unghunder sosialiseres å mye som mulig. Å dempe eller fjerne forventninger er noe av det enkleste man kan gjøre (helt likegyldig av hvor mye de har fått "lov" til før). I tillegg er det helt fullt mulig å dra til hundeområder uten å hilse på alle andre hver eneste gang, sosialiseringstrening er det likefullt. Men alle hunder må få lov til å bli trygge på eget og andres språk, det er det ingen tvil om.

Det verste jeg ser er hundeeiere som åpenbart har ustabile dyr samtidig som de forfekter at det er andres skyld; han/hun ble angrepet som liten. Det jeg ofte ser er en fryktaggressiv hund, og ofte har de vært sånn hele livet, iallefall usikker og mindre trygg. Slike hunder krever mye jobb og det er meg en gåte hvorfor hundeeiere ikke er mer kritiske til sine valg - det valget begynner nemlig i valpekassen. Klarer du ikke å håndtere en slik hund bør du heller ikke skaffe deg noe sånt, det er min ærlige mening.

Har du en redd, flyktig og usikker hund er den en mye større kime til konflikt enn den store, trygge bjørnen på 60 kg som brommer hardt når innpåslitne smågutter forsøker å yppe seg.

Link to comment
Share on other sites

Guest Belgerpia

Så, nei, det er ikke alltid eier. Dvs, jeg er jo enig med deg i at eier kan ha mye av skylden for at atferden har utviklet seg der og da. Som du sier - oversosialisering, manglende sosialisering, forventninger i bånd osv. Men når utageringen er et faktum, dvs at man har en hund som utagerer i bånd, så synes i hvert fall ikke jeg det er særlig hjelpsomt råd og bare be eier om være mer selvsikker på tur, for da forsvinner problemet. Men det er mulig jeg har misforståt deg, og at du ikke mener det jeg skrev her sist, men at du kun mener at eier i de fleste tilfeller er årsak til at hunden har begynt å utagere, og det blir litt annet.

Ellers håper jeg vi kan ha en vanlig diskusjon uten at man trenger å bli :icon_confused: av det. :)

Jupp :), derfor :icon_confused:

Jeg har hund som blir apekatt når han møter enkelte hunder, høres gal ut, ser gal ut - men det er forventning (grunnet idiotisk eier når han var valp *denge seg selv i huet*) til lek og moro. Min ser og høres gal ut, men er snill som dagen er lang, og det er kun de han har kjent hele livet som fremkaller den responsen. Det var mange hunder på samme alder når han var liten.... :(

Han har også blitt flydd i, men det har jeg aldri brukt som unnskyldning. For det har aldri ført til at han har blitt sint på andre - mye er nok fordi han er så trygg på seg selv, men en del skyldes nok at jeg ikke henger meg opp i det som har skjedd. Noah drømmer fortsatt om world Peace.

Råd om hvordan takle utagerende hunder, vel - det var vel ikke helt det tråden startet om :). Jeg er jo en "firm" believer av å ikke bry seg og lage issues av ting (uten at det har gjort at Noah har noe mindre forventning i enkelte møter *ler*) - men det er antagelig fordi jeg har belger, og en belger trenger ikke nødvendigvis få tenke så mye på egenhånd.........

Link to comment
Share on other sites

Yngste berta mi har frustrasjonsutbrudd og usikkerhet i møtesituasjoner. Hun er veldig usikker på hvordan håndtere fremmede hunder. Dette resulterer i mye lyd. Det går likevel stort sett bra i hilsesituasjoner. Hun er uhøffelig og går rett på. Noen hunder kan da finne på å knurre litt advarende, og fa går hun på med all lyden hun har. Helt tydelig at angrep er beste forsvar i de situasjonene for henne. Dette er jeg helt sikker på kommer av usikkerhet. Jeg ser ikke en aggressiv hund i Nuka. Hun bare hauser seg opp og bråker.

Jeg merker også litt frustrasjon hos henne. Ofte vil hun så gjerne hilse på og sjekke ut, men det får hun jo gjerne ikke. Det resulterer ofte i hylig, brøling og hopping.

Dette jobber vi fortiden med, og det går rett vei :)

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jupp :), derfor :icon_confused:

Jeg har hund som blir apekatt når han møter enkelte hunder, høres gal ut, ser gal ut - men det er forventning (grunnet idiotisk eier når han var valp *denge seg selv i huet*) til lek og moro. Min ser og høres gal ut, men er snill som dagen er lang, og det er kun de han har kjent hele livet som fremkaller den responsen. Det var mange hunder på samme alder når han var liten.... :(

Han har også blitt flydd i, men det har jeg aldri brukt som unnskyldning. For det har aldri ført til at han har blitt sint på andre - mye er nok fordi han er så trygg på seg selv, men en del skyldes nok at jeg ikke henger meg opp i det som har skjedd. Noah drømmer fortsatt om world Peace.

Råd om hvordan takle utagerende hunder, vel - det var vel ikke helt det tråden startet om :). Jeg er jo en "firm" believer av å ikke bry seg og lage issues av ting (uten at det har gjort at Noah har noe mindre forventning i enkelte møter *ler*) - men det er antagelig fordi jeg har belger, og en belger trenger ikke nødvendigvis få tenke så mye på egenhånd...

Ja, men da misforsto jeg deg. Jeg er også enig i at i mange tilfeller så er det eier som er årsak til at hunden utagering, men det er også ofte i sammenheng med hundens erfaringer og mentalitet. Men jeg mener også at når man da først har fått en hund som utagerer, så er det lite til hjelp å få beskjed om at man har oppdratt feil, reagert feil, tenkt feil og valgt feil valp. Det hjelper liksom ikke så mye på noe som helst når man står der med en brølape i bånd, bortsett fra å legge mer skyld og dårlig samvittighet på en allerede frustrert eier. :P

Når Ozu først har kommet til det punktet at han er en hund som utagerer, så tror jeg ikke han kunne brydd seg mindre om jeg satt i lotusstilling og oppnådde nirvana, han hadde bjeffet mot den andre hunden uansett. :P

Link to comment
Share on other sites

Det jeg ser på mine ihvertfall er at de to helbrødrene har annlegg for å bråke,eldstemann hater andre hannhunder (bortsett fra gr10) , mellomsten har jeg skjermet nettopp pga dette og han har aldri fått anledning til å mene noe om fremmede hanner. Eldsten er godt sosialisert,mellomsten er skjermet. Tendensene er helt like. Yngste har ikke det der i seg i det hele tatt. Han utagerer ikke,mener ingenting om andre og er bare hyggelig og søt. Jeg tror det er mye genetisk. Yngsten har vært med og sett de to andre ape seg,men han tar aldri etter. Mellomsten trigger med engang eldste blåser seg opp. Så jeg tror det handler om hvordan de er skrudd sammen. Selv om yngsten er mest "nervøs" av dem og de to andre er ganske kalde,så henter aldri yngste frem utagering eller noen form for aggresjon. De to andre har mye lettere for å "bli forbanna"

Link to comment
Share on other sites

Begge mine har no bråkete passering av andre hundar, og eg ser ikkje vekk frå at yngstemann kan vere min feil, men eldste var slik då me fekk han og har faktisk blitt betre.

Yngstemann har ingen dårlige erfaringar frå overfall på bandtur. (Men har vorte overfallen i treningssituasjon ein gong, det har han derimot ikkje vist ettervirkningar på.) Han har heller ingen forventning til leik/hilsing, for me har i den grad det er mogleg, ikkje latt han hilse i det heile tatt. Men han har stort sett alltid limt seg fast i bakken og nistirra, og har no den siste månaden byrja hoppe etter dei som går forbi og gøyr etter dei. Dritkult. Den einaste måten eg har funne som fungerar er å dra han med meg så langt vekk (inn i skau/grøft/snu) at det er mulig å trene fokus, med tid og stundar vil me nok klare meir normale avstandar. Merkar stor forskjell når eg finn områder eg kan gå i der me faktisk møter hundar ofte og ikkje, og det er faktisk eit problem her eg bur, for her er det aldri nokon andre ute og går når eg går min langtur om dagen, og det er sjeldan me møter andre hundar.

Link to comment
Share on other sites

Guest Belgerpia

Når Ozu først har kommet til det punktet at han er en hund som utagerer, så tror jeg ikke han kunne brydd seg mindre om jeg satt i lotusstilling og oppnådde nirvana, han hadde bjeffet mot den andre hunden uansett. :P

Altså - jeg skal innrømme at jeg har hatt en sånn - min første belger, og jeg kan ikke si at det var min feil at hun ble sånn heller, for hun hadde ingen dårlig erfaringer. Hun gikk i fnatt når vi passerte hus med hunder i hagen, og hun visste etter hvert hvor alle bodde. Hun gikk helt i tilt - og i frustrasjonen så beit hun også den som holdt i båndet. Jeg prøvde alt, og jeg tuller ikke - alt, inkludert et stunt som ikke var særlig planlagt - jeg syklet over henne fordi hun heiv seg frem i springeren og kom halvveis foran hjulet - selv ikke det fikk henne ut av "jaktmodus" den sa bare "hmmfffofffff" i takt med at hjulene gikk over henne og så fortsatte hun utageringen....... - det var vel omtrent da jeg innså at jeg bare fikk leve med det og senket skuldrene og passet bare på at hun ikke fikk kakka meg i låret når vi kom til sånne steder. Intet funka - men jeg innså at når hun først kom i den modusen så var det meningsløst å prøve å gjøre noe annet enn å bare passere.

Jeg tror også et av problemene folk får er at det er vanskelig å slappe av å ignorere og bare gå. Man synes jo gjerne at man burde si eller gjøre noe for syns skyld ikke sant *ler* - og jeg skjønner jo det, det er jo ikke akkurat så lett å late som ingenting når bikkjedyret henger ytterst i lina å freser som en tulling. Og ja, da skjønner jeg at det er lett å si "den ble angrepet som valp" - eller forsøke å snakke med hunden - det gir i alle fall inntrykk av at man tar det på alvor.

Noah vill og vakker har jo blitt voksen, han har lært at "gå" betyr nettopp det "gå", og etter at puddelen kom i hus så har han blitt super - han blir ivrig og trippete, men han lar seg ikke affisere av at frallen går i struttemodus eller puddelen spinner rundt seg selv i iver - han tripper vakkert videre. Jeg håper det snart blir sånn på alle vi møter. Puddel får ikke hilse på noen, hun trenger ikke det - hun har flokken sin, og flokken til venninna mi - og boxeren til husverten - det holder det. Frallen får bare hilse på mopsegutta - men de gangene vi møter en av Noah's barndomsvenner, og han glemmer at han kan "gå" - så henger jo de andre seg på, og klart - aller helst skulle jeg jo bare gått rolig videre - men for syns skyld så føler jeg at jeg bør adressere pøblene og i alle fall late som om jeg forsøker å ha en viss kontroll....... hjelper ikke en dritt, og sette oss tilbake i ignoreringstreningen - men det ser i alle fall ikke så halvgalt ut.

Regner med at jeg ikke er den eneste som føler at jeg bør si og gjøre noe *ler*

Link to comment
Share on other sites

Altså, ikke misforstå - jeg mener også at eier kan gjøre utageringen verre ved å bli anspent ved synet av en annen hund. Det merker jo hunden og det vil jo påvirke og "bekrefte" for hunden at her er det noe å reagere på. Jeg ser også den, og nekter ikke for det. Ei heller nekter jeg for at eiers oppførsel kan ofte (men ikke alltid) være en stor del av årsaken til at hunden utagerer til å begynne med.

Det jeg mener for min del er at for min hund, og antagelig også mange andres, så er det ikke nok å bare gå forbi på en selvsikker og rolig måte i passeringer hvis man har en hund som pleier å utagere. Det alene vil ikke gjøre at hunden slutter å utagere. Men helt klart har eiers oppførsel noe å si begge veier - det er jo ved hjelp av min oppførsel (kindereggtrening) at jeg har oppnådd store fremskritt ved passeringer.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg skjærer igjennom med et spørsmål:

Hvis dere tenker tilbake på det glade .. eh.. 50-60-70-80-tallet (eller prater med noen som levde på de tidene) når hundene gikk mye mer løs, og gjerne med sluppet ut for å lufte seg selv, og det ikke var unormalt å sende hunden med ungene for å gå tur. I nabolaget mitt fikk "alle" hund samtidig, og vi var ganske mange 7-åringer som lekte utstilling og agility med familiehundene våre samtidig. Jeg skjønner ikke at foreldrene våre turde det, men det skjedde jo aldri noe. Jeg husker ikke et eneste tilfelle med aggresjon overfor verken hunder, verken i bånd eller løse, fremmede eller kjente.

Var det hundene? Oppdragelsen? Opplevelsene/miljøtreningen? Eller kanskje rasevalgene? Det var mye labradorer, goldener og pudler...

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Jeg skjærer igjennom med et spørsmål:

Hvis dere tenker tilbake på det glade .. eh.. 50-60-70-80-tallet (eller prater med noen som levde på de tidene) når hundene gikk mye mer løs, og gjerne med sluppet ut for å lufte seg selv, og det ikke var unormalt å sende hunden med ungene for å gå tur. I nabolaget mitt fikk "alle" hund samtidig, og vi var ganske mange 7-åringer som lekte utstilling og agility med familiehundene våre samtidig. Jeg skjønner ikke at foreldrene våre turde det, men det skjedde jo aldri noe. Jeg husker ikke et eneste tilfelle med aggresjon overfor verken hunder, verken i bånd eller løse, fremmede eller kjente.

Var det hundene? Oppdragelsen? Opplevelsene/miljøtreningen? Eller kanskje rasevalgene? Det var mye labradorer, goldener og pudler...

At det var mindre utagering når hundene var løs tenker jeg er ganske selvforklarende, det er jo båndet som skaper problemer for de fleste.

Ellers tror jeg ikke det var så mye bedre før når det gjelder båndturer. Det er jo ikke alle hunder som utagerer i bånd, og det var vel de hundene barn gikk tur med. Hadde man en hund som utagerte så fikk kanskje ikke barna gå tur med den hunden? (Evt hadde de nesegrime som var løsningen for den ene hunden jeg gikk tur med som tenåring). Ser heller ikke bort fra at rasevalg kan ha noe å si, samt at det kanskje er mer hunder nå? Dvs at hunder treffer mer hunder nå enn før, som skaper stress. Samt veldig fokus på at hunden må være i bånd, noe som etter min erfaring var mer avslappet før.

Link to comment
Share on other sites

Jeg skjærer igjennom med et spørsmål:

Hvis dere tenker tilbake på det glade .. eh.. 50-60-70-80-tallet (eller prater med noen som levde på de tidene) når hundene gikk mye mer løs, og gjerne med sluppet ut for å lufte seg selv, og det ikke var unormalt å sende hunden med ungene for å gå tur. I nabolaget mitt fikk "alle" hund samtidig, og vi var ganske mange 7-åringer som lekte utstilling og agility med familiehundene våre samtidig. Jeg skjønner ikke at foreldrene våre turde det, men det skjedde jo aldri noe. Jeg husker ikke et eneste tilfelle med aggresjon overfor verken hunder, verken i bånd eller løse, fremmede eller kjente.

Var det hundene? Oppdragelsen? Opplevelsene/miljøtreningen? Eller kanskje rasevalgene? Det var mye labradorer, goldener og pudler...

En kombinasjon av alt det du nevner, pluss en mye mindre økonomisk motivasjon bak avlen, og en LANGT lavere tetthet av hunder. Det var ikke en menneskerett å ha hund, og de fleste familier i en toroms leilighet på Carl Berners plass ville ikke skaffet seg hund.

Link to comment
Share on other sites

Jeg tror det er mye genetisk. Yngsten har vært med og sett de to andre ape seg,men han tar aldri etter. Mellomsten trigger med engang eldste blåser seg opp. Så jeg tror det handler om hvordan de er skrudd sammen. Selv om yngsten er mest "nervøs" av dem og de to andre er ganske kalde,så henter aldri yngste frem utagering eller noen form for aggresjon. De to andre har mye lettere for å "bli forbanna"

Jeg tror også at det I mange tilfeller av utagering ligger en genetisk disposisjon bak. Jeg husker da jeg hadde min første briard, så var det mye snakk om at det lå veldig lett for dem å bli utagerende. En ting var sikkert en viss usikkerhet blandet med disposisjon til å utagere når man ble usikker :).

Alle mine tre første briarder utagerte. Og ja, jeg var nok en stor del av problemet også. Jeg hadde jo lært av min mor fra jeg var liten at man skal ikke la sine hunder plage andre, man skal ta dem inn I kort bånd når man passerer folk både med og uten hund, så jeg gjorde jo det. Jeg hanka dem inn, og selvsagt ble det en "greie" når vi møtte folk med andre hunder. MEN, jeg tror nok det også lå lett for dem, for dette var en adferd de begynte med I svært ung alder faktisk. De ble sosialisert på ganske normalt vis I normale omgivelser, og tendensen var klar: møtte vi andre hunder måtte det bjeffes og bråkes. Nå var det ingen som kunne hjelpe meg stort med denne adferden heller, ikke med de to første I hvert fall, og det JEG gjorde for å redusere problemet hjalp I hvert fall ikke *ler*. Så det ble til at jeg bare måtte leve med det. Slitsomt og frustrerende, men sånn var det...

Jeg valgte jo å parre den siste utagerende tispa mi vel vitende om at den adferden godt kunne gå videre til avkommene (men jeg var faktisk opptatt av å finne en hannhund som IKKE hadde slike tendenser...), og jeg beholdt en valp fra det kullet selv. Jeg var da veldig opptatt av å forebygge slik adferd fra tidlig av. Hver gang jeg gikk tur med valpen og vi møtte på folk med hund, så gikk jeg og pludret om hvor fiiiiiin den andre hunden var, ga godiser og gjorde alle slike møter til noe hyggelig (men det var aldri snakk om å hilse på de hundene vi møtte). Om det var denne treningen, at hun hadde arvet det meste av sin adferd fra sin far - eller en kombinasjon - vet jeg ikke, men hun ble I hvert fall en veldig grei hund når det kom til å møte andre hunder I bånd. Sjelden noe tull og tøys der :).

Siden jeg lyktes med det på den valpen, så gjorde jeg det samme da Willy kom I hus også. Pludret og sullet og ga godbiter og forsøkte å gjøre hundemøter til noe hyggelig - og heller ikke han ble en sånn utagerende dust. Nå var han fra helt andre linjer enn mine tidligere hunder, men jeg tror mye av årsaken til at jeg lyktes med han også, var at jeg var obs på at adferden kunne oppstå og satte inn forebyggende trening :). Nå er han såpass trygg på seg selv også, så han føler vel ikke for å bråke unødig :).

Siste ankomne valp har derimot IKKE fått den miljøtreningen jeg gjerne liker å gi mine valper, hovedsaklig fordi jeg har vært lat og sløv og bor sånn til at vi sjelden møter andre på tur. Ikke har vi trent I hundeklubb heller. Vi har gått noen turer på steder der jeg vet det er en del folk som går tur med hunder da, helt bevisst, men ikke veldig ofte. Hun har selvsagt vært med på noen hundeutstillinger også, men ikke så mye som ønsket kanskje. Hun er litt usikker på andre hunder, hun, sikkert mye pga at vi ikke omgås så mange andre med hund, men inntil nå har jeg ennå til gode å se tendenser til utagering når vi møter andre hunder. Hun er forsiktig nysgjerrig, men enn så lenge oppfører hun seg aldeles fortreffelig :). Jeg håper jo det fortsetter sånn... men poenget var vel at selv om jeg IKKE har trent særlig forebyggende på henne, så har hun ikke fremvist slik adferd og jeg antar at hun kanskje ikke er så disponert for å reagere med utagering selv ved usikkerhet.

Sorry for litt langt innlegg :)

Regner med at jeg ikke er den eneste som føler at jeg bør si og gjøre noe *ler*

Nope :lol:. Man føler jo at man må gjøre noe for syns skyld når man står med to frådende, rabiesbikkjer når fru Sivertsen kommer forbid med sin veloppdragne puddel :aww:.

  • Like 1
Link to comment
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Recently Browsing   0 members

    • No registered users viewing this page.



×
×
  • Create New...