Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Jeg har ikke sagt at prisen avhenger av hvem som vier heller da? Jeg snakker om alt som følger med. F.eks bryllupskjolen man gjerne går og kjøper seg når man vies i kirken da, og f.eks. pynting med blomster i kirken. Tusenvis av kroner bare på de to tingene alene.

En hvit bryllupskjole, passelig oppstæsjet, koster en del tusen. Min borgerlige kjole som jeg giftet meg i, rosa, enkel, kjøpte jeg på salg til 600,-

Min hvite todelte bryllyps-kjole kostet meg den nette sum av kr 299.

Ikke trengte jeg å bruke masse penger på å pynte i kirken heller. Mannen min kjøpte en håndlaget brudebukett til meg som var øremerket MEG- gave fra han. i mine farver. De kostet han ca 1000 kroner. Vi hadde et høytidelig kirkebryllup. En seremoni som jeg ennå husker i detalj. Og den kostet ikke noe. Middagen kostet 2500 kroner. Taxi kostet noen hundre.

Vi hadde en minneverdig dag, uten å bli bankerott :)

Så det å sette borgerlig mot kirkebyllup opp mot hverandre utfra økonomi syns jeg er tullete. Det er ikke DER pengene går. Det er ikke det visuelle eller mye annet som avgjør pris. Det er hvordan man organiserer bryllypsfesten.

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Svar 123
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

De aller, aller fleste som velger å gifte seg i kirka gjør det pga "tradisjon", ikke fordi de er personlig kristne. Bruden har stort sett alltid hvit kjole, som er et tegn på uskyld. Den vordende ekte

Gift først, og deretter ikke barn. Eventuelt ikke gifte seg, og deretter ikke barn. Spiller egentlig ingen rolle, bare det ikke blir barn ut av det. Edit: Men om jeg skal gifte meg, har jeg k

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg. For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold. To voksne mennesker bør ikke trenge en kontra

Skrevet

De aller, aller fleste som velger å gifte seg i kirka gjør det pga "tradisjon", ikke fordi de er personlig kristne. Bruden har stort sett alltid hvit kjole, som er et tegn på uskyld. Den vordende ektemannen står ved alteret og venter på sin kvinne, som føres opp til alteret av faren sin, fordi han, som familiens overhode, har æren av å "gi" henne vekk til den nye mannen i hennes liv. Dette ritualet henger igjen fra da kvinner var for eiendom å regne, og blei brukt som alliansebrikker mellom familier.

Dette trur jeg ikke så veldig mange tenker over, de aller fleste synes det er superkoselig at pappa gir fra seg datteren sin, "det kjæreste han har", til ektemannen. :P Om jenter synes det er greit med denne arkaiske holdninga til ekteskapsinngåelse, så er jo saken grei, men dersom de visste hvorfor ritualet gjennomføres på den måten, så ville kanskje flere ønske å sette sitt eget preg på seremonien, ved å feks gå opp til alteret sammen (slik det vanligvis gjøres i borgerlige vielser), da det jo tross alt er det et partnerskap innebærer, nemlig å gå ved hverandres side?

Jeg har ingen problemer med at folk gifter seg sjøl om jeg personlig synes det er uhyre spesielt å føle at det å love noen evig kjærlighet veier tyngre om en gjør det foran alle en kjenner, jeg skulle bare ønske at interessen for ritualene vi gjennomfører var litt større og ikke bare reprodusert blindt.

Da skjønner jeg litt mer hva du mener. Takk. :)

  • Like 3
Skrevet

Min hvite todelte bryllyps-kjole kostet meg den nette sum av kr 299.

..

Så det å sette borgerlig mot kirkebyllup opp mot hverandre utfra økonomi syns jeg er tullete. .....

Tullete? Snillt sagt. Jeg må tilstå at jeg synes du tuller litt og ;)

Du tegner opp et kirkebryllup som jeg definitivt mener er unntaket som bekrefter regelen. Du kan ikke for alvor komme og påstå at de fleste brudekjoler kvinner kjøper for kirkebryllup ligger i den samme prisklassen som din til knappe 300,- ?

  • Like 2
Skrevet

Tullete? Snillt sagt. Jeg må tilstå at jeg synes du tuller litt og ;)

Du tegner opp et kirkebryllup som jeg definitivt mener er unntaket som bekrefter regelen. Du kan ikke for alvor komme og påstå at de fleste brudekjoler kvinner kjøper for kirkebryllup ligger i den samme prisklassen som din til knappe 300,- ?

Du tar ikke poenget. SOm er at KIRKEbryllup versus BORGELIG ikke er det som bestemmer prisen. Men hva brudeparet selv legger seg på.

Og så tenker jeg at hvis folk har RÅD og LYST til å bruke pengene sine på en kjempestor fest, så må de få gjøre det. Det er deres dag. Jeg hadde ikke lyst til å bruke masse penger. Men det betød ikke at jeg MÅTTE gifte meg borgerlig for at det skulle bli rimelig.

Skrevet

Jeg har ikke sagt at prisen avhenger av hvem som vier heller da? Jeg snakker om alt som følger med. F.eks brudekjolen man gjerne går og kjøper seg når man vies i kirken da, og f.eks. pynting med blomster i kirken. Tusenvis av kroner bare på de to tingene alene.

Prisene på bare klærne man gifter seg i, spriker altså noe voldsomt når det kommer til borgerlig/kirkelig bryllup. Bare det alene er en stor utgift når man gifter seg kirkelig, det trenger det absolutt ikke være borgelig.

Må man på død og liv gifte seg i brudekjole? Hvis det en gang blir kirkebrullyp her skal jeg gifte meg i bunaden min (som jeg har fått) vi skal ha festen på låven til tanta mi, og ha enkel og billig mat/middag.

Men jeg ser poenget ditt, jeg jobber på ett hotell hvor brullyp er populære. Det folk bruker gjør at jeg får bakoversveis! Siste var ca 100 gjester hvor brudeparet spanderte overnatting på alle + 3 retters middag + fri drikke til midagen og fri bar utover kvelden + at det ble servert lefser og frukt mellom vielsen og middagen, det blir pæng av sånt!

  • Like 1
Skrevet
For meg spiller det egentlig ikke noen stor rolle, men jeg vil sørge for at dersom jeg en dag får samboer og/eller barn skal jeg ordne meg slik at det finnes en juridisk avtale som sikrer alle parter gode rettigheter og vern. Det er helt uaktuelt å gifte meg i kirka, men dersom jeg uansett skal lage en juridisk bindende avtale mellom meg og min kjæreste kan det da godt markeres med en seremoni i tinghuset etterfulgt av middag og fest. For meg er det det giftemål og ekteskap er - en bekreftelse og feiring ovenfor seg selv, hverandre og alle andre at man elsker et menneske og ønsker å tilbringe resten av livet med vedkommende. Jeg har tydeligvis gått glipp av noe, for jeg ser ikke helt hva som skal være så innmari galt med å gifte seg.
Signerer Ingvild på begge punkter :) Jeg er sammen med en fyr jeg gjerne vil gifte meg med. For meg er giftemål mer symbolsk enn noe annet, men det har forankring i min oppvekst, personlige tro og så videre. Men jeg er ikke av den oppfatning at det må skje i en bestemt rekkefølge. Jeg er i alle fall veldig innstilt på at han jeg er sammen med er en jeg vil være sammen med i lang, lang tid. Det å gifte seg ville vært en fin markering der vi begge viser hverandre hvor mye vi ønsker å holde sammen, liksom. "Mer" enn det legger jeg ikke i det. Jeg er litt der at jeg godt kan "eie" er kirkelig bryllupp også jeg. Selv om det betød noe som jeg ikke står for i forhold til kvinnesyn tidligere, kan man jo velge å følge magefølelsen og den såkalte tradisjonen, men modernisere det? Barn vil jeg forresten også ha, en eller annen gang. Vi har vært sammen i fem og et halvt år snart, og jeg er hverken klar for barn eller giftemål ennå. Men når tiden kommer for enten den ene eller den andre tingen så går jeg etter magefølelsen. :)
Skrevet

Ingen av delene. Hilsen foreveraloneTommy.

Neida. Jeg kunne godt tenke meg å bli gift jeg. Hvorfor vet jeg ikke, men virker trivelig. Tviler vel på at det kommer til å skje noen gang, men man vet jo aldri. Barn vil jeg også ha, men dersom det er en gud så vil h*n iallefall sørge for at genene mine ikke blir spredd videre. Så den utgår jo.

Jeg vil heller ha barn med samboer når det blir brudd, enn å være gift og å ha barn når det blir brudd. Om barn ikke er involvert er det ett fett. Tjener jeg masse penger vil jeg heller ikke bli gift. Egoistisk? Jupp, men å sitte med skjegget i postkassa har nærmest blitt en daglig aktivitet. Derfor.

Skrevet

Jeg vil gifte meg kun pga kjolen jeg kan bruke :aww:

Jo, ja, nei, kanskje...

Fra spøk til alvor. Jeg er forlovet, men det var mer for betydningen mellom oss to. Om vi blir gift om ett, fem, ti år eller aldri er ikke lett å si. Samme med barn. Men om jeg skulle begynt å planlegge barn, så tror jeg at jeg hadde villet gifte meg først.

  • Like 1
Skrevet

Jeg synes det er litt rart at økonomisk sikkerhet fortsatt er hovedgrunnen til at kvinner vil gifte seg i 2014.

For meg er det en selvfølge at jeg skal kunne forsørge meg selv og barnet mitt selv.

Selvfølgelig hadde det blitt trangere kår hvis jeg og sambo skulle gå fra hverandre eller han skulle falle død om, men det hadde vi taklet.

Han har ikke, og skal aldri ha , et økonomisk ansvar for meg og mitt selv om han tjener bedre enn meg.

Hvorfor skulle han det?

  • Like 3
Skrevet

Gift så barn, men blir sikkert omvendt. Bør få ræven i gir om jeg skal ha unger før jeg blir for gammel. :) jeg vil gifte meg fordi jeg vil. :) romantikeren i meg liker tanken på å erklære foran alle venner at vi "trur på kjærleiken"

Skrevet

Jeg vil gerne giftes og have barn. Om det er det ene før det andet er mig lige meget… Men vil ikke giftes i kirken.

Det er uanset ikke aktuelt, da jeg er single.. sååå...

Guest Yellow
Skrevet

Ideellt sett ville jeg gjerne vært gift, ha kjøpt bolig, bil, klart å ha spart opp en god del penger på konto før et barn kom til verden.

Men så er det en gang slik at ting ikke blir helt slik som man planlegger, så tiden får vise. Som regel klarer man seg helt fint uansett.

Skrevet

Jeg synes det er litt rart at økonomisk sikkerhet fortsatt er hovedgrunnen til at kvinner vil gifte seg i 2014.

For meg er det en selvfølge at jeg skal kunne forsørge meg selv og barnet mitt selv.

Selvfølgelig hadde det blitt trangere kår hvis jeg og sambo skulle gå fra hverandre eller han skulle falle død om, men det hadde vi taklet.

Han har ikke, og skal aldri ha , et økonomisk ansvar for meg og mitt selv om han tjener bedre enn meg.

Hvorfor skulle han det?

Signeres!

Forøvrig ønsker jeg meg barn, men har ikke noen stor drøm om å gifte meg. Så her vil jeg nok ganske sikkert tro det blir barn før giftemål, når samboer er i fast jobb (og jeg antageligvis er ferdig med utdannelsen).

Skrevet

Jeg synes det er litt rart at økonomisk sikkerhet fortsatt er hovedgrunnen til at kvinner vil gifte seg i 2014.

For meg er det en selvfølge at jeg skal kunne forsørge meg selv og barnet mitt selv.

Selvfølgelig hadde det blitt trangere kår hvis jeg og sambo skulle gå fra hverandre eller han skulle falle død om, men det hadde vi taklet.

Han har ikke, og skal aldri ha , et økonomisk ansvar for meg og mitt selv om han tjener bedre enn meg.

Hvorfor skulle han det?

Det har lite med økonomisk sikkerhet i den settingen du beskriver. De fleste arbeidsføre unge kvinner greier fint å forsørge seg selv og barna sine.

Men se for deg følgende situasjon - og denne i ymse varianter ser jeg ofte ifb pasienter/pårørende jeg har;

Lise og Ole er samboere, 60 år gamle, og har bodd sammen i 25 år. De flyttet sammen inn i den leiligheten Ole hadde kjøpt seg rett før han traff LIse. Ole har en datter fra tidligere forhold, Lise har ingen barn. Ole dør plutselig av et hjerteinfarkt. De har ingen tinglyst kontrakt som gir LIse eierskap i Oles eiendeler. Bilen står også på Ole (ikke uvanlig….), og avdragene på hytta som de kjøpte for 10 år tilbake har blitt trukket fra hans konto. LIses inntekt, som ikke er spesielt høy, har gått til daglige utgifter. (ganske vanlig fordeling - han står for faste trekk til hus og bil osv, hun står for mat og klær osv).

Oles datter er livsarving. Hun har aldri likt Lise spesielt godt. Nå krever hun arven sin. Og Lise står dermed ganske på bar bakke, 60 år gammel, uten oppsparte midler og uten egen bolig. Advokaten hennes kan vise at hun eier en del av hytta, men siden utgiftene på denne er trukket fra Oles konto, er andelen noe som kan bli gjenstad for forhandling. LIse blir minstepensjonist, ingen egen leilighet og må basere seg på en sparsommelig tilværelse neste årene.

Hadde de vært gift i disse årene, hadde Lise arvet en andel (minst 25 %) av Oles eiendeler. Og hun hadde fått enkepensjon etter han. Dvs at hennes økonomiske situasjon IKKE hadde blitt marginal samtidig med at hun opplever en personlig tragedie ved å miste mannen sin. DET er noen av forskjellene. Her kan man lese mer om rettigheter ektefeller har ved feks dødsfall.

Skrevet

Dette kan jeg så lite om. Vi har barn sammen, bolig og lån står på oss begge, bilene står også på oss begge. Han har livsforsikring som tilfaller meg, jeg er uforsikret (spark i røven dette).

Jeg trodde ikke det var så store forskjeller når man har fått barn sammen, men vi bør kanskje gifte oss?

Planen er jo der sånn når vi har råd til å ha festen vi ønsker å arrangere, selve bryllupet er ikke viktig for meg. Men det er kanskje lurt å gifte oss nå og ta festen når penga er på plass?

Skrevet

Men det går an å skrive avtale uten at man gifter seg slik at man slipper å oppleve situasjonen som Lise har kommet i.

Men folk flest gjør ikke det? Intensjonen er ofte der, men så forsvinner det i hverdagen, eller så legger folk så mye i tilliten at de tror det ikke vil bli et problem. Ser jeg for meg iallfall. Jeg vet ikke om det finnes statistikker på slikt.

Skrevet

Så lenge det ikke er særkullsbarn, så vil jo arven tilfalle det felles barnet. Da står man betraktelig tryggere enn om det er særkullsbarn og man står uten samboerkontrakt.

Jeg kunne tenke meg å gifte meg pga symbolikken og pga at jeg står tryggere om noe skjer. Men jeg ønsker meg vielse i kirka, og IKKE fest. :lol: Tenker det hadde blitt poppis...

Skrevet

Tar det som det kommer jeg, men jeg synes begge deler virker koselig.

Skulle jeg ha giftet meg skulle det ikke vært i kirken og med ett litt annet opplegg.

Men uansett er det nok lurt å finne noen jeg har lyst til å være sammen med først :P

Skrevet

Syns det er interessant at så mange forbinder giftermål med "stabilitet", da omtrent halvparten av alle inngåtte ekteskap, resulterer i skilsmisse. Okay, da er det 50 % sjans for at ting blir "stabilt", hvor mye dårligere er sjansen om man bare er samboer?

Jeg fikk barn 5 år før jeg gifta meg, samme far til begge barn, forhold som varte i 8 år, ekteskapet varte ikke ett år engang. Lå ingen dyp og gjennomtenkt grunn bak det å velge å gifte seg, vi hadde vært samboere så lenge, så vi kunne like gjerne gifte oss, og når vi allikevel skulle gifte oss, ville jeg gifte meg i kirken, med pappa som ga meg bort, som den lille luksus-smørninga jeg er. Jeg kan ikke si at jeg savner denne stabiliteten jeg kunne hatt heller, for å være helt ærlig.

Mine foreldre fleiper forøvrig om at de burde skille seg (de ble forøvrig gift på 70-tallet, fordi mamma var 7 mnd på vei med meg), så de får mer utbetalt av pensjonene sin. Å fremstille giftermål som en rein økonomisk gevinst blir litt snålt. Har man en ordentlig samboerkontrakt og setter opp et testamente, så har man dekket det meste.

Skrevet

Det KAN også løses med at man rett og slett kjøper ting i rett persons navn. Samboern min har barn utenom meg og jeg har betalt mye dagligdags småtteri som mat og dasspapir ( :lol: ).

Men jeg eier også bilen vår. Jeg er registrert eier på absolutt alle papirer, både bil, lånetaker alene, forsikring. Hele pakka. Men det er samboer som betaler lån og reparasjoner. Jeg eier også tv og litt andre elektroniske greier, rett og slett fordi det er jeg som har betalt for de.

Enkelt og greit. Eiendom har ingen av oss.

Skrevet

Syns det er interessant at så mange forbinder giftermål med "stabilitet", da omtrent halvparten av alle inngåtte ekteskap, resulterer i skilsmisse. Okay, da er det 50 % sjans for at ting blir "stabilt", hvor mye dårligere er sjansen om man bare er samboer?

Ja, og "forpliktelse". Jeg har blitt latterliggjort fordi vi turte å få barn sammen, men "ikke turte" forpliktelsen med å gifte oss. Virkelig? :rolleyes: Jeg har ikke tenkt å gifte meg for å bevise noe for andre altså, både jeg og sambo vet hvor forpliktet vi er til familien vår.

Og nei, ekteskapet er absolutt ikke nødvendlig for å sikre seg økonomisk, jeg kan bare se for meg at de færreste samboerpar kjører hele linja ut med testamente, samboerkontrakt og tinglysing. De/vi burde, men jeg antar at sånt blir utsatt ut i evigheten.

Skrevet

Jeg bryr meg ikke om hva andre velger. Men det jeg ser, gang på gang, er at ved dødsfall (spesielt!) og ved samlivsbrudd, kommer ofte alle de stygge konfliktene opp, og der blir lite raushet til overs for "den andre". Og da er det lovens skrevne ord som gjelder. Hvilket igjen ofte betyr at spesielt eldre barnløse kvinner kommer dårlig ut. De færreste har ordnet seg med kontrakter, viser det seg i praksis.
Og det får ofte store negative konsekvenser for resten av livet deres. Fordi økonomi tross alt styrer hva vi kan velge og hvordan vi kan leve. (ektefelle er også, i motsetning til samboer, fritatt fra arveavgift).

Mange påstår at penger ikke betyr så mye. Men det er stort sett penger som får frem de mindre sympatiske egenskapene hos folk i slike situasjoner.

Interessant forresten å lese at enkelte mener de vil føle seg "bundet på hender og føtter for evig og alltid" av et ekteskap. Samtidig som det fremholdes at samboerskap er akkurat like "bindende" mellom de partene det gjelder….. Jeg har aldri følt meg bundet, jeg gjør som jeg vil, forvalter min egen tid og mine egne penger som jeg vil (etter at vi har fordelt felles utgifter mellom oss hver måned). Og det gjør min mann også. Ekteskap er ikke et fengsel….. :blink:

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg har noen til å passe inni,men ikke noe fast. Jeg jobber skift, og hunden har noen å være med når jeg jobber natt. Han har også noen å være med litt på kvelden når jeg jobber ettermiddag. Det er de dagene jeg jobber dag som er problemet. Det er ikke sånn at jeg ikke har tenkt på at det er ansvar med hund. Men jo, jeg trodde han var klar for å være alene nå.. Oppdretter sa valpene klarte det greit etter ca 12 uker...med trening så klart. Mulig jeg ikke har trent godt nok..har jo aldri dratt lenge fra han. 
    • Takk for et veldig fint og beroligende svar. Det betyr mye å høre det fra noen som har litt erfaring med hvordan oppdrettere tenker. Diva er akkurat sånn du beskriver en trygg voksenhund. Vi har aldri hatt problemer med henne ingen utagering, ingen aggresjon, ingen ressursforsvar eller noe som helst i den retningen. Hun er en hund som alltid har vært stabil rundt både folk og andre hunder, og hun har vokst opp med små hunder rundt seg helt siden hun var valp selv. Hun er typen som går mellom hvis to hunder bråker, men uten å lage noe drama ut av det. Bare rolig og tydelig. I tillegg er hun vant til et veldig rolig og forutsigbart hjemmemiljø, siden det alltid er noen hjemme på grunn av hjemmekontor. Hun får masse nærhet, rutiner og trygghet, og det smitter veldig over på hvordan hun oppfører seg. Det er nok mest meg som syns det er litt skummelt å bli dømt før folk faktisk har møtt henne. Jeg vet jo at hun er en fantastisk hund, men man hører så mye forskjellig, og jeg vil ikke at noen skal misforstå situasjonen. Jeg kommer til å fortelle oppdretteren om Diva når vi vet at sjansen er større for at vi faktisk får valpen, så det ikke blir unødvendig stress eller misforståelser. Men det du skriver roer meg veldig. Det er godt å høre at en trygg voksenhund som Diva faktisk kan være et pluss, og ikke noe negativt.
    • Det du beskriver er dessverre ganske vanlig hos valper i den alderen, og det betyr ikke at du har gjort noe feil. Noen valper takler alenetrening helt fint, mens andre trenger mye lengre tid enn det «boka» legger opp til. Det viktigste nå er å unngå at han får panikk hver gang du går, for det kan gjøre treningen tyngre for dere begge. Når en valp hyler sammenhengende i 30 minutter, så er det et tegn på at han ikke er klar for det nivået av alenetid ennå. Det handler ikke om stahet, men om at han blir oppriktig stresset. Da er det lurt å gå noen steg tilbake i treningen og gjøre det lettere for ham. Noen ting som ofte hjelper: •     Start helt på nytt med bittesmå steg, og hold deg på det nivået han faktisk mestrer. Det kan være 5 sekunder, 10 sekunder, 30 sekunder – det er helt greit. Det viktigste er at han opplever at du alltid kommer tilbake før han får panikk. •     Unngå bur akkurat nå, siden du allerede ser at det gjør ham mer stresset. Det er ikke alle valper som finner ro der. •     Gi ham et mindre område, men ikke bur. Et valperom, grind eller et avgrenset område kan gjøre det lettere for ham å finne ro. •     Tren på ro før du går. Mange valper blir mer stresset hvis det skjer mye aktivitet rett før du forlater leiligheten. •     Gå ut og inn mange ganger uten at det betyr noe. Ta på sko, gå ut, kom inn igjen. Gjenta til det blir kjedelig for ham. •     Bruk lyder som gjør at han ikke føler seg helt alene. Radio, hvit støy eller en vifte kan hjelpe noen valper. Når det gjelder jobbsituasjonen: Det er helt forståelig at du må på jobb, men valper på 15 uker klarer som regel ikke å være alene i lange perioder uten at det går utover tryggheten deres. Hvis det finnes noen muligheter for midlertidig hjelp nabo, familie, hundepasser et par timer, eller en venn som kan stikke innom, så kan det gjøre en enorm forskjell mens dere trener. Du gjør så godt du kan, og det er tydelig at du prøver å gjøre dette riktig. Det viktigste nå er å ta det i hans tempo og unngå at han får panikkopplevelser som setter dere tilbake. Det blir bedre, men noen valper trenger litt mer tid og litt mer støtte i starten. eller så vil du oppleve med at du vil få en hund som er stresset og kan bli `farlig` når han blir stor. om du har skaffet deg valp og ikke viste at valpen ikke kan være alene, så kanskje tenke på å sette den bort til noen som kan ta seg av den til den har blitt større. veit mange kan få det til og funke. men fleste hunder som vokser opp med å være alenen så mange timer av dagen sliter ofte med stress og sånnt ting.  det er ikke enkelt men noen ganger må man tenke på dyre og ikke seg selv, så kan være lurt å kanskje finne noen. se eter barnevakt eller hundebarnehage. for å sette en liten valp så lenge alene er ikke bra for han. jeg håper du finner ut av det og at han slipper unna å bli en nærvøs hund som voksen. ikke ment vondt eller sårende 
    • Det er jo nettopp det jeg sier, at de færreste har mulighet til å være hjemme fra jobb i 6 mnd. Hvis du leser litt rundt på forumet her vil du se ulike løsninger. Noen har med hunden i bil og lufter i pausene. Såklart uaktuelt i denne kulden. Noen har venner, naboer eller familie som passer halv dag eller stikker innom og lufter. Noen har hjemmekontor eller kan ta med hund på jobb. Når man er flere i familien har man kanskje mulighet for å tilpasse slik at noen starter sent på jobb, andre tidlig, og/eller har barn som kommer hjem fra skolen og lufter hund. Det er mange løsninger. Men det er ikke naturlig å forvente at den 4 mnd gammel valp skal kunne være alene hjemme en hel arbeidsdag. Om du ikke har mulighet for å tilrettelegge dette er det stor fare for at hunden utvikler separasjonsangst og ikke kan være alene i det hele tatt. Det er 20 år siden jeg fikk min første  hund, jeg har vært aktiv i hundesport og ulike hundemiljøer, og alle som har skaffet seg valp har planer og løsninger for dette. Som du også vil finne på forumet her vil alle som spør bli anbefalt å ha en plan og ikke forvente at en valp kan være alene hjemme en hel arbeidsdag.  Og så kan du jo se på finn.no hvor mange unghunder som omplasseres fordi de ikke "får tiden til å gå opp". Det er mange av disse "normale menneskene" som ikke har hatt en god plan for alenetreningen når de har skaffet seg hund.
    • Ja, jeg går gode turer først, og aktiviserer han. Gir han kong eller tyggebein når jeg går. Prøvd å lage en god rutine hjemme.  Men at du sier jeg skal levere hunden tilbake fordi jeg må på jobb, det blir for dumt! Han er 4 mndr, og ytterst få mennesker har mulighet til å være så lenge hjemme.  Rart så mange bikkjer klarer seg greit i hverdagen egentlig,  mtp at alle må være hjemme minimum 6 mndr(noe ganske få har vært..)  Og ikke alle har mulighet for å dra hjem fra jobb i lunsjen, eller ha bikkja med på jobb.. Hvor er dere normale mennesker med hund henn? Er dere ikke på forumer kanskje? Er dere jeg gjerne ville hørt fra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...