Gift før barn?

[Mud]

Det er helt greit å ikke ønske barn.

Her vurderes også ingrep for å fjerne muligheten for flere.

Jeg ønsket ikke barn, men motviljen var åpenbart ikke større enn at jeg valgte å beholde han når han først var der.

NÅ er jeg takknemlig hver dag for det lille uhellet, men det betyr ikke at jeg tror alle ville snudd sånn.

Men det holder med en

[Malamuten]

For meg spiller det ingen rolle. Jeg må ikke gifte meg, så sånn sett så er det ikke sikkert at jeg kommer til å bli gift, men barn vil jeg gjerne ha. Om jeg gifter meg så er det nok hovedsaklig fordi min kjæreste vil og/eller fordi det gir en større trygghet/forutsigbarhet viss det skulle skje noe med en av oss.

[Artemis]

Jeg er verken gift eller har barn, men om det nå skulle skje i fremtiden så ønsker jeg giftermål først. Jeg er litt konservativ på den måten. Andre får gjøre det de har lyst til.

[Wachita]

Samme her egentlig. Er det mer stabilitet fordi man er gift?

Sent from my iPhone using Tapatalk

I forhold til økonomi og fremtid er det syns jeg. Er en ekstra trygghet om noe skulle skje, hvis det skulle skje noe med en av oss. Evt barnets trygghet om noe skulle skje med en av oss.

Nå skal det sies at jeg ikke ønsket å gifte meg eller får barn i det hele tatt, frem til jeg møtte samboeren min. Etter et halvt år med han ville jeg gifte meg.

[Dicte]

Jeg har lyst til å gifte meg før barn. Har lyst på en stor fest med familie og venner for å både markere og feire kjærligheten vår. Og da får man i tillegg alt det formelle på plass, som jeg synes virker fint. Barn kommer etterpå, mest fordi jeg vil vente lengre med barn enn med bryllup Har lyst til at det bare skal være oss to ei god stund før vi får barn.

Dette er da planen, men hvem vet hva som skjer.

[Fillerya]

Hadde det vært opp til meg skulle jeg gjerne vært gift før jeg fikk barn. Alt er mye enklere nå man er uten barn i forhold til tidspunkt og økonomi.

Jeg drømte iallefall om stor fest, dra rett på deilig lang bryllupsreise osv. Og det å vite at kjæresten vil ha meg for meg for den jeg er, ikke fordi vi er "stuck" sammen uansett pga barnet. Nå valgte vi og planla vi jo å få barn da, det er jo en større avgjørelse enn det å gifte seg, men jeg skulle ønske at han hadde spurt meg om giftemål først likevel *fnis*

Når man er gift er det en del ting og rettigheter som følger med det. Jeg tenker iallefall på slikt etter at vi fikk barn. Samboere uten barn står jo veldig dårlig uten skriftlige avtaler mtp arv osv.

[Kiyomi]

Ja, for det hadde sikkert ikke skjedd dersom dere var gift.

Ps - skjønte poenget ditt

Det var selvfølgelig planlagt. Og det finnes ikke eksempler på gifte mennesker som har skilt seg.

Jeg må jo bare legge til at jeg er glad vi ikke var gift når vi likevel skulle ende opp med å ikke vare resten av livet.

[simira]

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg.

For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold.

To voksne mennesker bør ikke trenge en kontrakt med staten for å være en familie.

Don't get it..

Nå skal ikke vi ha barn, men om vi skulle hatt så hadde det for meg ikke betydd noe hvilken rekkefølge vi gjorde hva i.

Uuups.

Nei, hang oss ikke opp i bagateller som gifte mål, selv om jeg kunne tenke med å gifte meg med han.

Hvorvidt man ønsker eller synes det er viktig å gifte seg på generell basis er en ting. Når det kommer barn inn i bildet så er det en hel haug med regler og lover som gjør det så mye enklere for alle om man er/var gift heller enn samboere. Som noen også nevner innimellom her.

Ellers er jeg enig med Sandy at folk burde tenke litt mer gjennom hva ekteskap faktisk betyr for dem (jeg har inntrykk av at de som IKKE gifter seg har tenkt med på det enn de som faktisk gifter seg). Men jeg mener også at en del kanskje burde tenke seg litt om før de får barn. I den grad man kan velge når de kommer, som Mud antyder...

[Symra&Pippin]

Når man har nådd den svimlende alderen som jeg er i nå, så er det ganske interessant å se tilbake på venner og kjente, hvilke valg de gjorde og hvordan det gikk. På syttitallet var det ganske vanlig å gifte seg hvis man ble gravid. "Vi kan jo like godt gifte oss, nå bør vi jo helst holde sammen uansett og det er greit å ha det formelle/juridiske på plass", sånn tenkte mange av vennene mine. Noen giftet seg ikke selv om de fikk barn, så ingen grunn til det. Et par giftet seg, og fikk aldri barn. De skulle jobbe i USA, og det var noen juridiske forhold som gjorde at det var greiest å være gift. Av alle disse, kanskje femten parene, er det bare to par som fortsatt holder sammen, begge er gift. Det ene paret ville holdt sammen nå uansett ramme rundt forholdet, de er i femtiårene nå og finner stadig på noe gøy å gjøre, det er så tydelig at de trives sammen. Det andre paret er også gift, og alle vi som kjenner dem synes at de burde ha gått fra hverandre for mange år siden, alt er bare kjedsommelig plikt, og de er dypt involvert i svigerfamilier som virker konserverende på forholdet.

Men av alle disse som gikk fra hverandre er det mange som er i nye forhold, noen av disse ser ut til å fungere veldig bra, det er lettere å finne noen som man virkelig kan trives sammen når man har litt livserfaring. Noen, som meg for eksempel, synes det er veldig greit å være enslig. Og så er det sikkert noen som fortsatt leter etter drømmepartneren. Sånn er livet.

[Djervekvinnen]

Jeg er ikke gift og har ingen planer om det, (har samboer), og ingen planer om barn heller, men hvis vi hadde fått barn tror jeg at vi ville ha giftet oss, pga rettigheter og slikt. Men om barnet kom først eller giftemål spiller vel ikke så mye rolle, men det er jo helt klart enklest å gifte seg FØR småbarnstiden!

[simira]

Forøvrig så tror jeg faktisk at det juridiske ekteskapet kommer til å forsvinne i løpet av vår levetid. Men har så mange ulike løsninger på kontrakter og avtaler, og så har man lover som dekker opp for noe av det bare man har bodd sammen lenge nok, osv.

Ekteskap er i stor grad en kulturell og religiøs greie, og jeg tror at behovet for den offisielle formaliseringen av det vil forsvinne mer og mer, i takt med ulike ønsker i forhold til avtaler og struktur på forholdet. Så kan man gifte seg i moskeen, kirken eller whatever, og skrive de avtalene man vil på tinghuset. Det eneste "hinderet" jeg ser for det er ift. rettigheter til barn (hvem er jurisike foreldre og skal ha hvem), samt familiegjenforening og den type ting. Hva som er fornuftig og nødvendig der er en stor, lang og dyp diskusjon jeg ikke har tenkt å begi meg ut på på et diskusjonsforum.

[Stine]

Sånn med tanke på samboer/ektefelle uten barn, hva er forskjellen? Jeg trodde man hadde samme rettigheter som gifte hvis man har boliglån sammen og bor på samme adresse i så og så mange år?

Vi har jo hver vår forsikring som går til den andre hvis en av oss skal falle fra, så vi er jo sikret sånn sett økonomisk.

[Gjest]

Dette er et spørsmål som er ganske komplekst. Når man har nådd den svimlende alderen som jeg er i nå, så er det ganske interessant å se tilbake på venner og kjente, hvilke valg de gjorde og hvordan det gikk. På syttitallet var det ganske vanlig å gifte seg hvis man ble gravid. "Vi kan jo like godt gifte oss, nå bør vi jo helst holde sammen uansett og det er greit å ha det formelle/juridiske på plass", sånn tenkte mange av vennene mine. Noen giftet seg ikke selv om de fikk barn, så ingen grunn til det. Et par giftet seg, og fikk aldri barn. De skulle jobbe i USA, og det var noen juridiske forhold som gjorde at det var greiest å være gift. Av alle disse, kanskje femten parene, er det bare to par som fortsatt holder sammen, begge er gift. Det ene paret ville holdt sammen nå uansett ramme rundt forholdet, de er i femtiårene nå og finner stadig på noe gøy å gjøre, det er så tydelig at de trives sammen. Det andre paret er også gift, og alle vi som kjenner dem synes at de burde ha gått fra hverandre for mange år siden, alt er bare kjedsommelig plikt, og de er dypt involvert i svigerfamilier som virker konserverende på forholdet.

Men av alle disse som gikk fra hverandre er det mange som er i nye forhold, noen av disse ser ut til å fungere veldig bra, det er lettere å finne noen som man virkelig kan trives sammen når man har litt livserfaring. Noen, som meg for eksempel, synes det er veldig greit å være enslig. Og så er det sikkert noen som fortsatt leter etter drømmepartneren. Sånn er livet.

Litt OT, men; Livet er komplekst. Det er jeg 100 % enig i.

Selv vokste jeg opp på 70-tallet, i en "sammensatt" familie. Det var ikke morsomt. Det ble mye mine barn og dine barn og våre barn. Og mye konflikter. Jeg bestemte meg derfor helt fra barnsben av at JEG skulle ha alle mine barn med samme mann. Noe jeg har. Derav et funksjonshemmet. Og et som døde tidlig. Mange ganger undervegs da det var som tøffest med den funksjonshemmede, og vi begge var totalt utslitt i lang tid, og ikke noe var morsomt lenger, vi var bare to slitne foreldre som gikk i hver våre spor og så styggen på veggen, hadde vi mange ganger lyst til å gi opp og gå hvert til vårt (jeg var jo gift med en idiot og han var sannsynligvis gift med ei skrulle til kvinnfolk…). Men gjentatte ganger bestemte vi oss for å ha fokus på barna og deres behov (siden vi nå hadde satt dem til verden), og holdt det gående.

Så roet verden seg for vår del etter 10 år med mye turbulens og slit. Og vi oppdaget at vi faktisk har det morsomt sammen ennå. Og at vi har mye felles også utenom barna. Som nå kommer i tillegg. Og ingen andre enn han kan dele MIN historie de siste noen-og tyve årene, og de gode og vonde delene av den. Og vice versa.

Studier viser at de som gifter seg i større grad holder sammen enn de som er samboere. Og en del av grunnen, tror jeg, er innstillngen, som først kommer frem i skikkelig motbør. Ingen enkel veg ut - den må faktisk formaliseres. Kan vi finne andre løsninger? Skal vi se det an en periode? Trenger vi hjelp til å kommunisere slik at vi ser og hører hvordan den andre har det?

Der er mange gode grunner til å gå fra hverandre. Men der er også mange gode grunner til å holde sammen også. For mange. Men man ser det kanskje ikke før man er "over kneika". Som for vår del tok en del år.

Og dette er ikke ment som et motargument for de som velger noe annet enn meg. Kun MIN historie.

Det juridiske i ekteskap gir forøvrig sterkere rettigheter ved oppløsning enn samboerskap. Det er bare å lese gjennom ekteskapsloven. EN lov som samler det meste av ymse papirer om man velger å være samboere fremfor gift. Og gir flere rettigheter.

Lagt til: Jeg er forøvrig ikke opptatt av det følelsesmessige ved ekteskap, som institusjon. Til det er jeg for rasjonell. Jeg giftet meg fordi jeg så at loven der gav MEG rettigheter (og plikter), og at det var greit å ha slike klare rammer rundt også et forhåpentligvis livsvarig forhold.

Endret 11. Juli 2014 av Gjest

[Malinka]

Sånn med tanke på samboer/ektefelle uten barn, hva er forskjellen? Jeg trodde man hadde samme rettigheter som gifte hvis man har boliglån sammen og bor på samme adresse i så og så mange år?

 

Vi har jo hver vår forsikring som går til den andre hvis en av oss skal falle fra, så vi er jo sikret sånn sett økonomisk.

Dere har vel ikke arverett etter hverandre dersom dere ikke skriver testamente. Faller samboeren din fra er det hans livsarvinger (foreldre eller søsken) som arver hans del av huset og lånet og som kan forlange skifte av boet. Da risikerer du å måtte kjøpe de ut. Annet enn det vet jeg ikke helt.

Sent from my iPhone using Tapatalk

[Symra&Pippin]

Jeg lurer også på alle de der rettighetene som flere nevner som grunn til å gifte seg, kan man ikke sikre seg alt dette uten å være gift, gjennom juridisk bindende avtaler? Ellers er jeg enig med @simira i at ekteskapet som juridisk begrep kommer til å forsvinne, og det snart.

[Sprettballen]

Jeg vil helst gifte meg før jeg får barn. Dette fordi jeg ser for meg at hele bryllupet må bli mye lettere uten (små)barn hvert fall. Med tanke på bryllupsreise og hele pakka. Jeg vil ha et passelig stort bryllup og ganske tradisjonelt. Men det blir ikke med det første. Samboerskapet mitt er rimelig ferskt, så jeg er på ingen måte sikker på om det er HAN jeg vil dele resten av livet med. Så vi får se. Men har vi et stabilt og godt forhold og jeg mot formodning skulle blitt gravid, så hadde jeg nok beholdt barnet. Mest sannsynlig. Men aller helst vil jeg eie egen bolig, ha giftet meg og ha et stabilt arbeid og grei økonomi før det blir noen andre barn i huset enn de med fire poter

[Stine]

Dere har vel ikke arverett etter hverandre dersom dere ikke skriver testamente. Faller samboeren din fra er det hans livsarvinger (foreldre eller søsken) som arver hans del av huset og lånet og som kan forlange skifte av boet. Da risikerer du å måtte kjøpe de ut. Annet enn det vet jeg ikke helt.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Aha, såpass ja. Da burde vi kanskje få ræva i gir å skrive noenslags kontrakt, eller gifte oss

[Gjest]

Jeg lurer også på alle de der rettighetene som flere nevner som grunn til å gifte seg, kan man ikke sikre seg alt dette uten å være gift, gjennom juridisk bindende avtaler? Ellers er jeg enig med @simira i at ekteskapet som juridisk begrep kommer til å forsvinne, og det snart.

Jo du kan sikre deg i mye, men må da ha mange avtaler og mange tinglysninger. Men man får feks ikke pensjonsrettighetene som gifte har. Og ved samlivsbrudd er man ved ekteskap bundet av loven ift deling, ikke av hvem som står som "eier" på pairene, med mindre man har ordnet en egen ektepakt. Ved samboerskap er det den som står på papiret som eier. Både hus og bil osv.

Og ved dødsfall ser jeg, som helsearbeider, mange stygge historier der den avdøde var samboer. Og den etterlatte ikke i forkant hadde ordnet seg med tinglyste papirer ift hvem som eier andeler av hva. og ift arv.

[Snøfrost]

Gift vil jeg gjerne bli en dag siden jeg nå har ramlet over en fyr jeg kan se for meg en lang fremtid med (eller rettere sagt han ramlet over meg).

Vil bli gift både pga det økonomiske og juridiske, men også pga symbolet, tradisjonen og at både han og jeg er litt romantisk anlagt på akkurat det feltet.

Barn? Tja om det blir noen så skal de helst komme etter jeg er gift.

Forøvrig mener jeg ikke noe om hvordan andre folk gjør dette. Jeg har svært liberale holdninger til hvordan folk vil leve sine liv, fordi om jeg har litt konservative preferanser for eget liv på noen punkter.

[Ingvild]

For meg spiller det egentlig ikke noen stor rolle, men jeg vil sørge for at dersom jeg en dag får samboer og/eller barn skal jeg ordne meg slik at det finnes en juridisk avtale som sikrer alle parter gode rettigheter og vern.

Det er helt uaktuelt å gifte meg i kirka, men dersom jeg uansett skal lage en juridisk bindende avtale mellom meg og min kjæreste kan det da godt markeres med en seremoni i tinghuset etterfulgt av middag og fest. For meg er det det giftemål og ekteskap er - en bekreftelse og feiring ovenfor seg selv, hverandre og alle andre at man elsker et menneske og ønsker å tilbringe resten av livet med vedkommende.

Jeg synes det hadde vært kult om flere unge mennesker hadde stilt seg litt kritiske til hva en samfunnsinstitusjon som ekteskap faktisk er for noe, jeg, før de evt bestemte seg for å gifte seg.

Hva det historisk har vært, hva ritualet i dag innebærer, hva det egentlig betyr for en sjøl og partneren og ikke minst motivasjonen bak.

Jeg har tydeligvis gått glipp av noe, for jeg ser ikke helt hva som skal være så innmari galt med å gifte seg.

[simira]

Dere har vel ikke arverett etter hverandre dersom dere ikke skriver testamente. Faller samboeren din fra er det hans livsarvinger (foreldre eller søsken) som arver hans del av huset og lånet og som kan forlange skifte av boet. Da risikerer du å måtte kjøpe de ut. Annet enn det vet jeg ikke helt.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Jeg lurer også på alle de der rettighetene som flere nevner som grunn til å gifte seg, kan man ikke sikre seg alt dette uten å være gift, gjennom juridisk bindende avtaler? Ellers er jeg enig med @simira i at ekteskapet som juridisk begrep kommer til å forsvinne, og det snart.

En del av det går på arv, pensjon, og sikkerhet for begge parter dersom man ender med å gå hvert til sitt. Det er mye man KAN sikre seg på ved hjelp av andre avtaler, men det er himla mye papirarbeid om man skal sikre seg samme rettigheter som man får ved å gifte seg - uten å faktisk gjøre det.

For meg spiller det egentlig ikke noen stor rolle, men jeg vil sørge for at dersom jeg en dag får samboer og/eller barn skal jeg ordne meg slik at det finnes en juridisk avtale som sikrer alle parter gode rettigheter og vern.

Det er helt uaktuelt å gifte meg i kirka, men dersom jeg uansett skal lage en juridisk bindende avtale mellom meg og min kjæreste kan det da godt markeres med en seremoni i tinghuset etterfulgt av middag og fest. For meg er det det giftemål og ekteskap er - en bekreftelse og feiring ovenfor seg selv, hverandre og alle andre at man elsker et menneske og ønsker å tilbringe resten av livet med vedkommende.

Jeg har tydeligvis gått glipp av noe, for jeg ser ikke helt hva som skal være så innmari galt med å gifte seg.

Jeg tror poenget var mest hvor alvorlig folk tar dette med ekteskap, ikke at det er noe galt i det. Men at det er noe galt i å gifte seg uten å mene det/vite hva man gjør. Som personlig kristen burde jeg jo skrike opp om blasfemi hver gang noen gifter seg i kirka uten at de hverken er spesielt kristne eller har noen intensjon om at ekteskapet skal vare livet ut (er det bare jeg som undres over at folk gifter seg uten å ha den intensjonen? Jeg skjønner at det ikke alltid fungerer, men om man ikke har tenkt å prøve å få det til en gang?).

[SandyEyeCandy]

Jeg har tydeligvis gått glipp av noe, for jeg ser ikke helt hva som skal være så innmari galt med å gifte seg.

Hvorfor leser du utfra mitt innlegg at det er galt å gifte seg? Alt jeg sier er at jeg synes det hadde vært kult om folk tenkte litt mer gjennom hva denne tradisjonen og ritualet (snakker nå om kirkeekteskap) egentlig innebar før de evt gifter seg.

[MiO]

Diskuterte med noen venner, giftemål eller barn først? Hvorfor/hvorfor ikke? Hva gjorde/skal dere gjøre?

For meg ble det barn først. Det var ikke viktig for meg overhodet å være gift først. Tenkte egentlig ikke så mye på giftermål i det hele tatt, før jeg et par år etter at barnet kom, fant ut at en del ting går automatisk mellom gifte. Arv, for eks, hvis en av oss skulle falle fra. Tilgodeseelse i forsikringer, går automatisk til ektefelle (gjorde det på min jobb iallefall) hvis man er gift osv.

Pga dette med arv blant annet, så fant vi ut av praktiske hensyn så var det greit å gifte seg. Men siden jeg ikke er "the marrying kind" egentlig (kirkebryllup, nei og atter nei!), så bestemte jeg at det skulle skje borgerlig, og på en ambassade i utlandet. Bare oss to. Og det gjorde vi. Vi valgte Madrid i Spania og giftet oss på ambassaden der, og tilbragte fem dager på bryllupsreise i den flotte byen etterpå. Orket ikke være lenger borte fra to-åringen vår hjemme enn det. Han savnet oss, kunne bestemoren fortelle, og da stakk det ikke så rent lite i mammahjertet, må jeg si.

Gutten vår var ikke mer enn 2½ år gammel på det tidspunktet, men han snakket lange setninger allerede som 1½ åring, så det var ikke noe problem for han å uttrykke seg når vi kom hjem. Husker han la en arm rundt hver av oss sin nakke der vi bøyde oss over han, klemte oss inderlig og godt og sa med den søte småbarnsstemmen sin; "Godt å ha dere hjemme igjen!"

For slekt og venners skyld, leide vi selskapslokale og hadde bryllupsfest helgen etter at vi kom hjem fra Madrid. Bestilte catering-mat, slekt og venner bakte kaker osv. Ble ikke så dyrt, tror det kom på bare 5000,- (eller husker jeg feil og at det kun var maten?) Selskapslokalet var rett nedi gata her vi bor, veldig rimelig, så det kostet bare noen hundrelapper å leie.

For alle som vil gjøre giftemålet vel så fint men mye rimeligere, og egentlig ikke bryr seg så mye om kirker og Gud oppi alt dette her, så anbefaler jeg borgelig vielse i utlandet på det varmeste. Enkelt og absolutt overkommelig i pris.

[Gjest]

For alle som vil gjøre giftemålet vel så fint men mye rimeligere, og egentlig ikke bryr seg så mye om kirker og Gud oppi alt dette her, så anbefaler jeg borgelig vielse i utlandet på det varmeste. Enkelt og absolutt overkommelig i pris.

Prisen har vel lite med hvem som vier….

Jeg viet meg i det kirkesamfunnet vi er medlemmer av. Og hele bryllupet kostet meg 5000 kr. Jeg gadd ikke ha stor fest - vi spiste en god middag sammen med forlovere og et par til, og hadde en kjempekoselig kveld sammen med samme gjeng.

[Ingvild]

Hvorfor leser du utfra mitt innlegg at det er galt å gifte seg? Alt jeg sier er at jeg synes det hadde vært kult om folk tenkte litt mer gjennom hva denne tradisjonen og ritualet (snakker nå om kirkeekteskap) egentlig innebar før de evt gifter seg.

"Galt å gifte seg" var litt klønete formulert. Men ut fra det du skrev, tolker jeg det slik at du syns at noen mennesker (få? mange? alle?) gjør en feil når de gifter seg. En feil som i at de ikke tenker seg godt nok om før de gjør det, eller at de i det hele tatt velger å støtte ekteskapet som samfunnsinstitusjon (skjønner ikke helt hva du mener med det uttrykket egentlig), eller noe annet. Det er vel egentlig det jeg prøvde å spørre om. Altså, hva er det ekteskapets tradisjoner og ritualer innebærer som dagens unge ikke reflekterer godt nok over før de gifter seg?

Og er det noen vesentlig forskjell på å gifte seg kirkelig (eller i en annen religion) enn borgerlig? Må man tenke mer eller mindre over det ene eller andre, liksom?

(For meg er det som sagt helt uaktuelt å gifte meg i kirka, men det har kun å gjøre med at jeg er ateist og at jeg hadde følt meg fryktelig hyklersk og utilpass om jeg ble nødt til å stå i kirka og bekrefte noe i Guds navn.)