Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 123
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

De aller, aller fleste som velger å gifte seg i kirka gjør det pga "tradisjon", ikke fordi de er personlig kristne. Bruden har stort sett alltid hvit kjole, som er et tegn på uskyld. Den vordende ekte

Gift først, og deretter ikke barn. Eventuelt ikke gifte seg, og deretter ikke barn. Spiller egentlig ingen rolle, bare det ikke blir barn ut av det. Edit: Men om jeg skal gifte meg, har jeg k

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg. For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold. To voksne mennesker bør ikke trenge en kontra

Skrevet

Giftemål før barn! Bare fordi! Har egentlig ingen grunn, men har over årene sett vennepar med barn både gift, og ugift og av en eller annen grunn ser jeg at de gifte kommer seg gjennom mer enn de ugifte!

Ellers er det bare en rekkefølge jeg har i hodet mitt! Hus, gift, så barn! Ser på det som stabilitet, enkelt og greit :)Også vil jeg ha gaver og kake :D

  • Like 2
Skrevet

Gift først, og deretter ikke barn.

Eventuelt ikke gifte seg, og deretter ikke barn.

Spiller egentlig ingen rolle, bare det ikke blir barn ut av det.

Edit: Men om jeg skal gifte meg, har jeg klare formeninger om hvordan det skal foregå.

Men først må en kanskje ha en partner?

  • Like 6
Skrevet

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg.

For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold.

To voksne mennesker bør ikke trenge en kontrakt med staten for å være en familie.

Don't get it..

  • Like 6
Skrevet

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg.

For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold.

To voksne mennesker bør ikke trenge en kontrakt med staten for å være en familie.

Don't get it..

Signerer egentlig denne jeg.

Jeg vil ikke og skal ikke gifte meg, men barn har vi :)

Skrevet

Nå skal ikke vi ha barn, men om vi skulle hatt så hadde det for meg ikke betydd noe hvilken rekkefølge vi gjorde hva i.

  • Like 1
Skrevet

Selvfølgelig giftemål først, før man i det hele tatt begynner med slike aktiviteter. :sleep:

Uuups. :lol:

Nei, hang oss ikke opp i bagateller som gifte mål, selv om jeg kunne tenke med å gifte meg med han.

Skrevet

Jeg ønsker å gifte meg før jeg får barn. Rett og slett fordi å få barn er en utrolig stor forpliktelse og jeg synes at man bør ha vært sammen en stund, og tatt valget om å leve sammen resten av livet før man får barn.

Om det skjer sånn kan man aldri vite, er ikke sånn at jeg løper å gifter meg hvis jeg blir smelt på tjukka i morgen. Men ideelt sett for meg så vil jeg være gift før jeg får barn.

  • Like 2
Skrevet

Vi gifter oss først. Nå har vi ikke planlagt noe barn enda, men har sagt at det blir etter vi har giftet oss. Mest for stabiliteten sin greie. Vi kjøpte nettopp leilighet, gifter oss øyeblikk så barn om et par år (:

Skrevet

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg.

For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold.

To voksne mennesker bør ikke trenge en kontrakt med staten for å være en familie.

Don't get it..

To voksne mennesker må ha en eller annen form for avtale med staten enten de har barn sammen eller ene/begge har barn fra før. Ved ekteskap så er lovverket innbakt i ekteskapsloven, også juridiske og øknomiske plikter og rettigheter ift hverandre. Dette må man ev lage mange papir på utenom for å dekke tilsvarende. Ift uførhet og døsfall/arv, pensjonsrettigheter osv er det juridisk betryggende for den parten som sitter igjen om man er/har vært gift.

Hilsen hun som leste seg gjennom hele ekteskapsloven før hun giftet seg.

Skrevet

Skulle vi hatt barn skulle jeg vært gift først (litt konservativ jeg :P ) men nå skal vi ikke ha barn så den problemstillingen slipper jeg å tenke på.

Mulig vi gifter oss en eller annen gang, mulig vi ikke gjør det. Ikke er vi forlovet, folk synes faktisk det er rart etter 6 år, hvorfor aner jeg ikke. Men skal jeg forlove meg så skal jeg gifte meg innen 1-2 år, jeg gidder ikke være forlova bare for å være det.

  • Like 1
Skrevet

Jeg synes det hadde vært kult om flere unge mennesker hadde stilt seg litt kritiske til hva en samfunnsinstitusjon som ekteskap faktisk er for noe, jeg, før de evt bestemte seg for å gifte seg. :innocent:

Hva det historisk har vært, hva ritualet i dag innebærer, hva det egentlig betyr for en sjøl og partneren og ikke minst motivasjonen bak.

Jeg skal aldri gifte meg og heller aldri ha barn, og dette har jeg heller aldri ønska meg. Det betyr derimot ikke at jeg ikke kan se for meg å gå ved siden av den samme personen fram til jeg forlater denne kroppen og å dele et liv med vedkommende.

  • Like 3
Skrevet

To voksne mennesker må ha en eller annen form for avtale med staten enten de har barn sammen eller ene/begge har barn fra før. Ved ekteskap så er lovverket innbakt i ekteskapsloven, også juridiske og øknomiske plikter og rettigheter ift hverandre. Dette må man ev lage mange papir på utenom for å dekke tilsvarende. Ift uførhet og døsfall/arv, pensjonsrettigheter osv er det juridisk betryggende for den parten som sitter igjen om man er/har vært gift.

Hilsen hun som leste seg gjennom hele ekteskapsloven før hun giftet seg.

Jeg er fullstendig klar over det.

Jeg er også klar over at xn til sambo arver det meste fra han da datteren hans aldri vil bli myndig.

Min far valgte å adoptere oss når jeg var 18 fordi lillesøster ville arvet alt fra både han og mamma hvis det skulle skje noe , fordi hun var hans.

Men skulle det skje noe med samboer så klarer A og jeg oss fordet om. Vi har klart det før.

Han arver uansett mye eiendom fra farssiden og jeg er vant til å klare meg.

Vi "trenger" ikke sambo, men jeg liker å bo med sambo..

Det er vårt valg å bo sammen og det vi bringte inn i forholdet er det vi tar med ut.

Skrevet

Vi var ikke gift før vi fikk barn. Og nå er jeg alene med barn. Jeg er nok skrekkeksempelet som alle disse som skriver om "stabilitet" og "resten av livet" er redd for. :D

Skrevet

Har hverken det ene eller det andre, men giftemål først, så barn. Grunnen er i hovedsak at jeg vil kunne ha party i mitt eget bryllup uten å måtte "bekymre" meg for egne barn. Jeg vil gifte meg fordi jeg liker tanken på å love foran venner, familie og en utenforstående makt (ikke staten...) at jeg og sambo skal være sammen for alltid.

Skrevet

Jeg ønsker å gifte meg før jeg får barn. Rett og slett fordi å få barn er en utrolig stor forpliktelse og jeg synes at man bør ha vært sammen en stund, og tatt valget om å leve sammen resten av livet før man får barn. 

 

Om det skjer sånn kan man aldri vite, er ikke sånn at jeg løper å gifter meg hvis jeg blir smelt på tjukka i morgen. Men ideelt sett for meg så vil jeg være gift før jeg får barn. 

Kan man ikke ha vært sammen lenge og bestemt seg for å leve sammen resten av livet uten å gifte seg/være gift? :) Ser ikke helt hva det har med giftermål å gjøre.

Jeg har vært sammen med samboer i seks år, ikke godt eller barn. Har flere bekjente som har vært sammen i to år og er gift og har barn. Så giftermål før barn har jo ikke noe med å ha vært sammen lenge ol. å gjøre :)

Vi gifter oss først. Nå har vi ikke planlagt noe barn enda, men har sagt at det blir etter vi har giftet oss. Mest for stabiliteten sin greie. Vi kjøpte nettopp leilighet, gifter oss øyeblikk så barn om et par år (:

Samme her egentlig. Er det mer stabilitet fordi man er gift? :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Kan man ikke ha vært sammen lenge og bestemt seg for å leve sammen resten av livet uten å gifte seg/være gift? :) Ser ikke helt hva det har med giftermål å gjøre.

Jeg har vært sammen med samboer i seks år, ikke godt eller barn. Har flere bekjente som har vært sammen i to år og er gift og har barn. Så giftermål før barn har jo ikke noe med å ha vært sammen lenge ol. å gjøre :)

Såklart kan man det, men jeg ønsker å gifte meg. Hvis jeg ønsker å leve med en mann resten av livet mitt, vil jeg gifte meg med han. Hva andre gjør bryr jeg meg ikke noe om, men jeg vil det. Spørsmålet er jo hva vi ønsker. :)

(Og barn er noe jeg vil vente en del år med. Nå er ikke jeg mer enn 22, så jeg har god tid :P )

Skrevet

Barn kan komme når man minst venter det så lenge man er seksuelt aktiv. Tro meg.

Skal man absolutt gifte seg først eller være skråsikker på at man skal tilbringe resten av livet med vedkommende så må man enten være avholdende eller forberedt på abort.

Jeg fikk barn med en jeg visste jeg ikke ville dele resten av livet med på det tidspunktet jeg fant ut jeg var gravid.

Det er uansett det beste som har skjedd meg.

Livet kan ikke alltid planlegges.

  • Like 6
Skrevet (endret)

Barn kan komme når man minst venter det så lenge man er seksuelt aktiv. Tro meg.

Nuvel, det finnes da de som ikke kan få barn uansett hvor seksuelt aktive de er ;)

Red: Nevermind, jeg angret meg for å blottlegge meg sånn :P

Endret av Stine
Skrevet

Det er helt greit å ikke ønske barn.

Her vurderes også ingrep for å fjerne muligheten for flere.

Jeg ønsket ikke barn, men motviljen var åpenbart ikke større enn at jeg valgte å beholde han når han først var der.

NÅ er jeg takknemlig hver dag for det lille uhellet, men det betyr ikke at jeg tror alle ville snudd sånn.

Men det holder med en :)

  • Like 1
Skrevet

For meg spiller det ingen rolle. Jeg må ikke gifte meg, så sånn sett så er det ikke sikkert at jeg kommer til å bli gift, men barn vil jeg gjerne ha. Om jeg gifter meg så er det nok hovedsaklig fordi min kjæreste vil og/eller fordi det gir en større trygghet/forutsigbarhet viss det skulle skje noe med en av oss.

Skrevet

Jeg er verken gift eller har barn, men om det nå skulle skje i fremtiden så ønsker jeg giftermål først. Jeg er litt konservativ på den måten. Andre får gjøre det de har lyst til.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ja, jeg «liker» jo å tro alderen har en stor rolle. Det sies jo at en bc trenger ett år på hvert bein, og ett for hode for å bli voksen. Vi gir oss ikke, men rimelig frustrende å se hvordan oppførselen hans har blitt, når jeg vet at han i bunn og grunn er helt super på alt annet.  Vi var blant annet på ferie ett par dager i sommer. Mye hunder å møte her og der, men ingen hilsing. Og det var ikke noe problem. Han lå fint ved siden av meg å så hunder og folk på 10-20 meters avstand, ingen reaksjon. Det er jo sånn sosialisering bør være. Bare se og observere, uten noe mer. Samme når han er med på jobb. Men det er vel som du sier at mye av det vil vel skinne igjennom da han får landet litt. 
    • Det høres ut som et bra hundeliv. For å svare direkte på spørsmålet så tenker jeg nok at alderen spiller en rolle for at det oppleves verre, men det kan gå begge veier avhengig av hva man gjør med det. Generelt er det greit å tanke at all adferd som hunden får erfaring med blir den bedre på. Hvis hovedregelen blir å utagere på andre hunder som passerer så vil det henge igjen når hunden modner og blir voksen. Hvis dere trener på å ha kontakt og slappe av rundt andre hunder så vil det etterhvert bryte gjennom hormontåka. Lykke til!
    • Mulig jeg formulerte meg litt feil. Men nei, han har nok ikke øvd på det i 18 mnd. Det har gått fint frem til 16-17 mnd alderen. Vi har også gått tur å kommet rett i ett hundestevne, da var det veldig mye hunder, men han brøy seg ikke merkeverdig da heller. Da gikk han bare å snuste. Mulig fordi det ikke var en enkelt hund å henge seg oppi. Han er ganske aktiv i form av søk, og vi trekker og sykler. Verken overstimulert eller understimulert vil jeg tro. Rolig og fin rundt baby på 4 mnd også.    Jeg er klar over at vi må trene passeringer med større avstand for å ha kontakt. Har lest en hel haug om det. Bare nysgjerrig på mer med tanke på alderen hans osv.
    • Flyttet til Trening og adferd, forumet "Treningsutfordringer" er for  utfordre hverandre til å trene på ulike ting. - moderator Dette er et kjent og vanlig problem. Og det vil IKKE bli bedre av seg selv. Hvis hunden har fått "øve" seg på dette i 18 mnd så har dere en jobb foran dere. Du finner mange tråder om passeringsproblematikk på forumet her, jeg anbefaler å søke opp og lese dem for ulike erfaringer, vinklinger og råd. Generelt. Se an hunden. Noen hunder er sosiale, andre ikke. Uansett har alle, spesielt valper og unghunder, godt av sosialisering med andre, trygge hunder dere kjenner. Dette betyr ikke nødvendigvis hilsing eller lek, men tur, trening, og bare være sammen med og i nærheten av andre hunder. Mitt inntrykk er at bcer ofte er mer opptatte av mennesker enn andre hunder, men de trenger uansett trening på å være rundt andre hunder.  Jobb med kontakt, samarbeid og lydighet generelt. Uten dette grunnlaget kommer man ingen veier. En BC er en aktiv og arbeidsom hund, og hvis de ikke får brukt seg nok blir problemadferden større. Med en bc mener jeg man burde drive aktivt hundesport, med mindre man faktisk bruker den til gjeting. Man må ikke konkurrere, men en bc MÅ ha mental aktivisering utover tur. Bruk kontakt og alternativ adferd i passeringer. Ser han en annen hund, skal han umiddelbart tenke at "jobben" er å gå ved siden av deg. Kanskje bære en leke du har med? Det begrenser også mulighet for knurring og bjeffing, MEN vær sikker på at den andre hunden ikke kan komme for nærme med tanke på ressursforsvar.  Noe jeg brukte mye på en av mine hunder var "søk" og kaste ut en neve godbiter. Da var han opptatt med å finne dem mens den andre hunden gikk forbi. Ikke veldig bra hvis det er en løs hund som kan komme bort, men i andre situasjoner kan det funke fint. Hvis dere jobber konsekvent med dette blir det en del av prosessen med å bli voksen, og vil forhåpentligvis gå over. Men alt arbeidet dere legger ned nå, også som ser ut til å overhodet ikke funke i hormontåka, vil vise seg på den andre siden.
    • Hei. Har en bc hannhund på 18 mnd som har begynt å bli ekstremt vanskelig når det gjelder passeringer av andre hunder. Lydig og lettvin, snill, rolig inne og veldig miljøvant generelt. Er med på det meste. Problemet har blitt merkbart fra ca 16-17 mnd alder. Han piper, drar og er helt vill i bånd når vi møter hunder på tur. Ved ett tilfelle så møtte vi en rottweiler vi kjenner, da var det knurring og han sto i båndet. Han har møtt den rottweileren ett par ganger som valp også, og det har egentlig aldri gått særlig bra. Rottweileren er snill og rolig som dagen er lang, men mye usikkerhet hos min hund. De aller fleste hundemøtene er det bare piping og frustrasjon fordi han ikke får hilse. han har heller aldri vært særlig begeistret for hunder. Om han har vært løs som valp å han har hilst på hund og menneske, så er det ofte menneske han vil gi oppmerksomhet og ble fort irritert på den andre hunden om de snuste mer enn han ville. Han har aldri ved noen omstendigheter fått hilse på tur eller i bånd heller. Jeg skjønner treningsopplegget og at en må trene på avstand. Skjønner at det ofte ikke går over av seg selv, men det er jo en del biologi også. Så vil det blir bedre når han blir noen mnd eldre og hormoner osv blir mer stabilt? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...