Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

  • Svar 123
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

De aller, aller fleste som velger å gifte seg i kirka gjør det pga "tradisjon", ikke fordi de er personlig kristne. Bruden har stort sett alltid hvit kjole, som er et tegn på uskyld. Den vordende ekte

Gift først, og deretter ikke barn. Eventuelt ikke gifte seg, og deretter ikke barn. Spiller egentlig ingen rolle, bare det ikke blir barn ut av det. Edit: Men om jeg skal gifte meg, har jeg k

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg. For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold. To voksne mennesker bør ikke trenge en kontra

Skrevet

Giftemål før barn! Bare fordi! Har egentlig ingen grunn, men har over årene sett vennepar med barn både gift, og ugift og av en eller annen grunn ser jeg at de gifte kommer seg gjennom mer enn de ugifte!

Ellers er det bare en rekkefølge jeg har i hodet mitt! Hus, gift, så barn! Ser på det som stabilitet, enkelt og greit :)Også vil jeg ha gaver og kake :D

  • Like 2
Skrevet

Gift først, og deretter ikke barn.

Eventuelt ikke gifte seg, og deretter ikke barn.

Spiller egentlig ingen rolle, bare det ikke blir barn ut av det.

Edit: Men om jeg skal gifte meg, har jeg klare formeninger om hvordan det skal foregå.

Men først må en kanskje ha en partner?

  • Like 6
Skrevet

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg.

For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold.

To voksne mennesker bør ikke trenge en kontrakt med staten for å være en familie.

Don't get it..

  • Like 6
Skrevet

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg.

For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold.

To voksne mennesker bør ikke trenge en kontrakt med staten for å være en familie.

Don't get it..

Signerer egentlig denne jeg.

Jeg vil ikke og skal ikke gifte meg, men barn har vi :)

Skrevet

Nå skal ikke vi ha barn, men om vi skulle hatt så hadde det for meg ikke betydd noe hvilken rekkefølge vi gjorde hva i.

  • Like 1
Skrevet

Selvfølgelig giftemål først, før man i det hele tatt begynner med slike aktiviteter. :sleep:

Uuups. :lol:

Nei, hang oss ikke opp i bagateller som gifte mål, selv om jeg kunne tenke med å gifte meg med han.

Skrevet

Jeg ønsker å gifte meg før jeg får barn. Rett og slett fordi å få barn er en utrolig stor forpliktelse og jeg synes at man bør ha vært sammen en stund, og tatt valget om å leve sammen resten av livet før man får barn.

Om det skjer sånn kan man aldri vite, er ikke sånn at jeg løper å gifter meg hvis jeg blir smelt på tjukka i morgen. Men ideelt sett for meg så vil jeg være gift før jeg får barn.

  • Like 2
Skrevet

Vi gifter oss først. Nå har vi ikke planlagt noe barn enda, men har sagt at det blir etter vi har giftet oss. Mest for stabiliteten sin greie. Vi kjøpte nettopp leilighet, gifter oss øyeblikk så barn om et par år (:

Skrevet

Jeg har aldri noensinne følt et behov for å gifte meg.

For meg er det helt uforståelig at noen ord på et papir liksom skal ha noe å si for et forhold.

To voksne mennesker bør ikke trenge en kontrakt med staten for å være en familie.

Don't get it..

To voksne mennesker må ha en eller annen form for avtale med staten enten de har barn sammen eller ene/begge har barn fra før. Ved ekteskap så er lovverket innbakt i ekteskapsloven, også juridiske og øknomiske plikter og rettigheter ift hverandre. Dette må man ev lage mange papir på utenom for å dekke tilsvarende. Ift uførhet og døsfall/arv, pensjonsrettigheter osv er det juridisk betryggende for den parten som sitter igjen om man er/har vært gift.

Hilsen hun som leste seg gjennom hele ekteskapsloven før hun giftet seg.

Skrevet

Skulle vi hatt barn skulle jeg vært gift først (litt konservativ jeg :P ) men nå skal vi ikke ha barn så den problemstillingen slipper jeg å tenke på.

Mulig vi gifter oss en eller annen gang, mulig vi ikke gjør det. Ikke er vi forlovet, folk synes faktisk det er rart etter 6 år, hvorfor aner jeg ikke. Men skal jeg forlove meg så skal jeg gifte meg innen 1-2 år, jeg gidder ikke være forlova bare for å være det.

  • Like 1
Skrevet

Jeg synes det hadde vært kult om flere unge mennesker hadde stilt seg litt kritiske til hva en samfunnsinstitusjon som ekteskap faktisk er for noe, jeg, før de evt bestemte seg for å gifte seg. :innocent:

Hva det historisk har vært, hva ritualet i dag innebærer, hva det egentlig betyr for en sjøl og partneren og ikke minst motivasjonen bak.

Jeg skal aldri gifte meg og heller aldri ha barn, og dette har jeg heller aldri ønska meg. Det betyr derimot ikke at jeg ikke kan se for meg å gå ved siden av den samme personen fram til jeg forlater denne kroppen og å dele et liv med vedkommende.

  • Like 3
Skrevet

To voksne mennesker må ha en eller annen form for avtale med staten enten de har barn sammen eller ene/begge har barn fra før. Ved ekteskap så er lovverket innbakt i ekteskapsloven, også juridiske og øknomiske plikter og rettigheter ift hverandre. Dette må man ev lage mange papir på utenom for å dekke tilsvarende. Ift uførhet og døsfall/arv, pensjonsrettigheter osv er det juridisk betryggende for den parten som sitter igjen om man er/har vært gift.

Hilsen hun som leste seg gjennom hele ekteskapsloven før hun giftet seg.

Jeg er fullstendig klar over det.

Jeg er også klar over at xn til sambo arver det meste fra han da datteren hans aldri vil bli myndig.

Min far valgte å adoptere oss når jeg var 18 fordi lillesøster ville arvet alt fra både han og mamma hvis det skulle skje noe , fordi hun var hans.

Men skulle det skje noe med samboer så klarer A og jeg oss fordet om. Vi har klart det før.

Han arver uansett mye eiendom fra farssiden og jeg er vant til å klare meg.

Vi "trenger" ikke sambo, men jeg liker å bo med sambo..

Det er vårt valg å bo sammen og det vi bringte inn i forholdet er det vi tar med ut.

Skrevet

Vi var ikke gift før vi fikk barn. Og nå er jeg alene med barn. Jeg er nok skrekkeksempelet som alle disse som skriver om "stabilitet" og "resten av livet" er redd for. :D

Skrevet

Har hverken det ene eller det andre, men giftemål først, så barn. Grunnen er i hovedsak at jeg vil kunne ha party i mitt eget bryllup uten å måtte "bekymre" meg for egne barn. Jeg vil gifte meg fordi jeg liker tanken på å love foran venner, familie og en utenforstående makt (ikke staten...) at jeg og sambo skal være sammen for alltid.

Skrevet

Jeg ønsker å gifte meg før jeg får barn. Rett og slett fordi å få barn er en utrolig stor forpliktelse og jeg synes at man bør ha vært sammen en stund, og tatt valget om å leve sammen resten av livet før man får barn. 

 

Om det skjer sånn kan man aldri vite, er ikke sånn at jeg løper å gifter meg hvis jeg blir smelt på tjukka i morgen. Men ideelt sett for meg så vil jeg være gift før jeg får barn. 

Kan man ikke ha vært sammen lenge og bestemt seg for å leve sammen resten av livet uten å gifte seg/være gift? :) Ser ikke helt hva det har med giftermål å gjøre.

Jeg har vært sammen med samboer i seks år, ikke godt eller barn. Har flere bekjente som har vært sammen i to år og er gift og har barn. Så giftermål før barn har jo ikke noe med å ha vært sammen lenge ol. å gjøre :)

Vi gifter oss først. Nå har vi ikke planlagt noe barn enda, men har sagt at det blir etter vi har giftet oss. Mest for stabiliteten sin greie. Vi kjøpte nettopp leilighet, gifter oss øyeblikk så barn om et par år (:

Samme her egentlig. Er det mer stabilitet fordi man er gift? :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Kan man ikke ha vært sammen lenge og bestemt seg for å leve sammen resten av livet uten å gifte seg/være gift? :) Ser ikke helt hva det har med giftermål å gjøre.

Jeg har vært sammen med samboer i seks år, ikke godt eller barn. Har flere bekjente som har vært sammen i to år og er gift og har barn. Så giftermål før barn har jo ikke noe med å ha vært sammen lenge ol. å gjøre :)

Såklart kan man det, men jeg ønsker å gifte meg. Hvis jeg ønsker å leve med en mann resten av livet mitt, vil jeg gifte meg med han. Hva andre gjør bryr jeg meg ikke noe om, men jeg vil det. Spørsmålet er jo hva vi ønsker. :)

(Og barn er noe jeg vil vente en del år med. Nå er ikke jeg mer enn 22, så jeg har god tid :P )

Skrevet

Barn kan komme når man minst venter det så lenge man er seksuelt aktiv. Tro meg.

Skal man absolutt gifte seg først eller være skråsikker på at man skal tilbringe resten av livet med vedkommende så må man enten være avholdende eller forberedt på abort.

Jeg fikk barn med en jeg visste jeg ikke ville dele resten av livet med på det tidspunktet jeg fant ut jeg var gravid.

Det er uansett det beste som har skjedd meg.

Livet kan ikke alltid planlegges.

  • Like 6
Skrevet (endret)

Barn kan komme når man minst venter det så lenge man er seksuelt aktiv. Tro meg.

Nuvel, det finnes da de som ikke kan få barn uansett hvor seksuelt aktive de er ;)

Red: Nevermind, jeg angret meg for å blottlegge meg sånn :P

Endret av Stine
Skrevet

Det er helt greit å ikke ønske barn.

Her vurderes også ingrep for å fjerne muligheten for flere.

Jeg ønsket ikke barn, men motviljen var åpenbart ikke større enn at jeg valgte å beholde han når han først var der.

NÅ er jeg takknemlig hver dag for det lille uhellet, men det betyr ikke at jeg tror alle ville snudd sånn.

Men det holder med en :)

  • Like 1
Skrevet

For meg spiller det ingen rolle. Jeg må ikke gifte meg, så sånn sett så er det ikke sikkert at jeg kommer til å bli gift, men barn vil jeg gjerne ha. Om jeg gifter meg så er det nok hovedsaklig fordi min kjæreste vil og/eller fordi det gir en større trygghet/forutsigbarhet viss det skulle skje noe med en av oss.

Skrevet

Jeg er verken gift eller har barn, men om det nå skulle skje i fremtiden så ønsker jeg giftermål først. Jeg er litt konservativ på den måten. Andre får gjøre det de har lyst til.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Det høres utrolig slitsomt ut, og dere har prøvd det meste jeg ville anbefalt. Både cocker spaniel og puddel er jo raser som kan ha en del lyd, og ved å kombinere dem med litt ulike forutsetnigner så kan det rett og slett være genetikk, og dermed veldig lite å gjøre noe med.  Jeg går ut fra at han også er sjekket hos veterinær og at stoff- og hormonnivåer er noenlunde normale? Antar dere også har prøvd Adaptil og lignende? Er det like ille om det f.eks. står på radio i bakgrunnen? Har dere prøvd å enten redusere mengden aktivitet betraktelig over en periode, eller å endre balansen mellom mental og fysisk aktivitet annerledes? Det er ikke alltid at mer aktivisering er løsningen, for noen er det også mindre. Er han kastrert? Det er ikke noe som anebfales som en første løsning, men for meg høres det ut som dere har prøvd det meste annet av profesjonell hjelp. Hvis han ellers er trygg og velfungerende ift. sosiale situasjoner med folk og andre hunder, så ville jeg forsøkt evt. kjemisk først for å se hvordan det går.  
    • Hei. Jeg har en cockapoo gutt på 5 år som har noen «problemer» som vi sliter med. Helt siden var liten har han hatt et skikkelig stort varsler innstinkt som har blitt værre med årene. Han varsler på hver minste ting som skjer utenfor huset (av og til inne), og sliter veldig med å roe seg ned igjen. Han varsler på naboer som smeller med bildører, folk utenfor i gata som snakker, hunder som bjeffer, tuting, folk som går forbi vindu, katter i hagen, lillebror som løper inne, om vi bruker høy stemme osv osv. Det siste året har han også av og til begynt å varsle at vi åpner ytterdøra, eller at vi bare sier så lite som «hei» i en telefonsamtale fordi han tror det kommer noen. Ringeklokka og banking på vindu/dør er også veldig vanskelig, og han stopper ikke å bjeffe før han får se hvem som kommer og får hilse. Hvis vi stenger han inne på et annet rom bjeffer han enda mer og slutter ikke. Det er værst på kvelden, ofte etter vi har gått lang tur. Han klarer ikke roe seg, og ligger ofte i flere timer å bare knurrer og bjeffer på ting vi ikke hører eller ser. Dette har også gjort han har har en forferdelig av-knapp fordi han alltid ligger på vakt. Selv etter flere år med konstruktiv rotrening hver dag, skal det mye til for at han går å legger seg av seg selv på kvelden. Vi har prøvd ekstremt mange måter å trene dette vekk, uten at noe har hatt noe innvirkning. Vi har snakket med veldig mange hundetrenere, hatt besøk av adferdskonsulent og prøvd stressreduserende tilskudd i maten. Vi har prøvd alt fra desenstering på lyder, ignorering, sladretrening, klikkertrening, sende han på plassen sin, sende han på et annet rom til han roer seg ned, vært streng, søksaktiviteter for å distrahere han og ros og kos når han roer seg. Det begynner virkelig å bli et problem, da det er stressende for oss, men ikke minst for hunden.    Han syns også det er vanskelig å roe seg når vi får besøk. Vi vet at dette ikke grunner i redsel fordi han vil rett opp på fanget til besøket og ha kos, men vi merker også at han stresser mye mer. Det er absolutt ikke noe vondt i han, og han ELSKER andre mennesker (vil helst hilse på alle), men vi merker at varsler innstinktet tar overhånd i hverdagen og gjør det vanskelig for han. Det skal også sies at han er verdens beste hund å ha med på tur og bjeffer aldri da, men med en gang han kommer inn inntar han rollen som vokter uansett om vi er i vårt eget hus eller et annet.    Sånn at det er sagt så vet vi også at problemene ikke skyldes for lite aktivisering da vi driver med hundesport og har en veldig aktiv livsstil sammen.    Vi er ganske rådville nå og begynner å bli rimelig lei av at vi sjelden får mer enn 10-30 min stillhet av gangen. Sliter også på oss mentalt da vi prøver så veldig hardt uten at vi får noe resultat. Heller ikke gøy å få besøk eller kommentarer om at vi ikke har trent hunden vår, når det er det jeg bruker største delen av tiden min på. Veldig usikker hva problemene bunner i, men virker som han har hatt et høyt stressnivå hele livet.    Noen som har erfaring med dette og har tips for å gjøre hverdagen litt enklere?
    • Det krysser vi også fingrene for. For akkurat nå er vi tidvis ganske slitne her hjemme🤪
    • Jeg er i prinsippet enig i at det er tidlig med løping og sykling, samtidig som jeg som sagt tror det ligger noe i balansen mellom fysisk og mental aktivisering her. Han er definitivt en ekstra utfordring i forhold til normalt, og jeg tipper det vil gå seg til med alderen, men det betyr jo ikke at det ikke bør jobbes med i mellom tiden. Håper dere finner nøkkelen etterhvert!
    • Ja og det prøver vi å jobbe med. Vi bruker langline 10-15 m. Munnkurv har vi trent inn, men ikke brukt mer enn på en tur enda. Venter på en bestilling på munnkurv fra usa som skal sitte bedre. løpe og sykle har vi ikke gjort enda da han kun er 6 måneder. Pleier å vete til de i alle fall er 9-10 måneder før jeg starter med det. vi har både prøvd å kutte ned og øke for å se om det er endring, men ingen forskjell. vi vurderer om det kan være ernæringsmessige årsaker til oppførsel. Men det er vi ikke i mål enda
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...