Evnen til å takle motgang

[KristinR]

Jeg er generelt veldig glad i livet og har sjeldent problemer med å fokusere på det positive. Alt ordner seg tenker jeg stort sett om det meste, og det gjør jo virkelig det. Men derimot takler jeg stress på en dårlig måte, dvs jeg løser ikke oppgaver godt om jeg stresser. Og jeg tror jeg har en tendens til å la meg stresse raskere opp av ting enn mange andre.

Jeg er ikke i tvil om at slikt er veldig arvelig. Jeg ser tendenser i slekta mi, mine barn og deres slekt. Iallfall kan jeg lett peke på hvor egenskapene kommer fra om dere forstår.

[Hermes]

Takk for mange fine svar. Var ikke klar over at det er såpass stor arvelighet på det! Menneskelig psyke er virkelig ikke mitt fagfelt overhode, annet enn at jeg kan en del om konflikthåndtering (men det går med på å roe eller eskalere situasjoner, mer enn hvordan man takler det i ettertid...).

Jeg syns ikke 70% var "såpass stor"... hadde forventet det. Men en studie gir heller ikke det fulle bildet.

Når det gjelder psyken og det mentale vet vi at hjernen vår er mer plastisk i barndommen, og helt opp til omtrent 27 års alder. Så jeg vil igjen gjenta — barndommen er viktig her, det er da man legger mye av grunnlaget! (Og dette kan ikke den studien som vises til si noe om, for da måtte man naturligvis skilt eneggede tvillinger og latt de vokse opp i forskjellig miljø )

[Tabris]

Når det gjelder psyken og det mentale vet vi at hjernen vår er mer plastisk i barndommen, og helt opp til omtrent 27 års alder. Så jeg vil igjen gjenta — barndommen er viktig her, det er da man legger mye av grunnlaget! (Og dette kan ikke den studien som vises til si noe om.)

Dette er kanskje litt på siden, men jeg synes også det er interessant at barn kan ha lignende erfaringer, men reagere helt forskjellig på den. Et barn blir kanskje mishandlet av sine foreldre og ender opp som narkoman. Et annet barn med tilsvarende erfaringer vil selvsagt også ha emosjonelle traumer og skader, men klarer seg likevel med karriere, ekteskap, barn osv.

[Anette]

Jeg syns ikke 70% var "såpass stor"... hadde forventet det. Men en studie gir heller ikke det fulle bildet.

Når det gjelder psyken og det mentale vet vi at hjernen vår er mer plastisk i barndommen, og helt opp til omtrent 27 års alder. Så jeg vil igjen gjenta — barndommen er viktig her, det er da man legger mye av grunnlaget! (Og dette kan ikke den studien som vises til si noe om, for da måtte man naturligvis skilt eneggede tvillinger og latt de vokse opp i forskjellig miljø )

Men jeg som har vært så flink til å takle motgang og bare er 24??? jeg må jo bli suveren evnt drittlei

[Mud]

Men jeg som har vært så flink til å takle motgang og bare er 24??? jeg må jo bli suveren evnt drittlei

Du kommer til å få et drømmeliv fra 25 og kjede deg i hjel

[Anette]

Du kommer til å få et drømmeliv fra 25 og kjede deg i hjel

Lill har konkludert at jeg må vinne i lotto eller et eller annet bra snart

[Hermes]

For min egen del har jeg god erfaring med såkalte arv og miljø, og jeg takler motgang relativt godt. Jeg var 18 år da jeg fikk vite at min far ikke var min far, og at jeg hadde en annen, biologisk far, som jeg ikke kjente. Nå kjenner jeg min biologiske far, og det er vanskelig å si for meg hvem jeg har mest fra. Jeg kjenner min far som jeg har vokst opp med best, og vil selv mene at jeg har veldig mye fra ham, til tross for at jeg ikke deler hans gener.

Jeg er også som Djervekvinnen fra en familie som snakker lite om følelser og viser lite følelser, spesielt min far, som ikke er min biologiske far, er slik, og jeg er slik. Det har både positive og negative konsekvenser. Av og til ser jeg det på som en mangel, hvor det ville vært riktig å kunne vise mer følelser. Andre ganger som en styrke, fordi jeg ikke lar meg affisere av ting jeg ikke kan ha kontroll over, ting jeg ikke har valgt selv, for eksempel hvem som er min far.

Men jeg som har vært så flink til å takle motgang og bare er 24??? jeg må jo bli suveren evnt drittlei

Er litt usikker på hva du mener, selv om jeg skjønner at du mener å være morsom Det jeg skrev, betyr ikke annet enn at man som voksen vil ha vanskeligere for å bryte og endre et atferdsmønster, enn tilfellet vil være for et barn; uansett hvordan man er genetisk disponert eller ei.

[Nirm]

Jeg syns ikke 70% var "såpass stor"... hadde forventet det. Men en studie gir heller ikke det fulle bildet.

Når det gjelder psyken og det mentale vet vi at hjernen vår er mer plastisk i barndommen, og helt opp til omtrent 27 års alder. Så jeg vil igjen gjenta — barndommen er viktig her, det er da man legger mye av grunnlaget! (Og dette kan ikke den studien som vises til si noe om, for da måtte man naturligvis skilt eneggede tvillinger og latt de vokse opp i forskjellig miljø )

Jeg syntes det var høyt, for jeg hadde ikke forventet at genene styrte såpass mye av det som 70-77% av det. Så på en måte så vil det jo være best å være utstyrt med de riktige genene og en litt trøblete oppvekst, enn de svake genene og et perfekt barndom. Siden da genene + erfaringen med å gå littegrann på tryne av og til vil gjøre en bedre rustet for motgang i voksenlivet antakelig?

Man ser jo bare hvordan folk takler å miste jobben / få sparken. Som spriker fra alt fra selvmord i ene ytterste ende på skalaen, til folk som bare bretter opp ermene, skriver en bok, starter sitt egent firma eller noe slikt i stede.

Nå trur jeg at kunnskaper og psykisk forbredelser har veldig mye å si også. Jo mer forberedt man er på at en ting kan skje og at man har en tankegang rundt hvordan man skal reagere på det, jo større sjanse er det for at man takler enkelte ting bra. Nå gjelder det kanskje ikke alle situasjoner, men man bruker jo slike teknikker innen yrker som har en viss belastning psykisk. Men det kan vel gjelde andre mer private ting også?

[Hermes]

Jeg syntes det var høyt, for jeg hadde ikke forventet at genene styrte såpass mye av det som 70-77% av det. Så på en måte så vil det jo være best å være utstyrt med de riktige genene og en litt trøblete oppvekst, enn de svake genene og et perfekt barndom. Siden da genene + erfaringen med å gå littegrann på tryne av og til vil gjøre en bedre rustet for motgang i voksenlivet antakelig?

Man ser jo bare hvordan folk takler å miste jobben / få sparken. Som spriker fra alt fra selvmord i ene ytterste ende på skalaen, til folk som bare bretter opp ermene, skriver en bok, starter sitt egent firma eller noe slikt i stede.

Nå trur jeg at kunnskaper og psykisk forbredelser har veldig mye å si også. Jo mer forberedt man er på at en ting kan skje og at man har en tankegang rundt hvordan man skal reagere på det, jo større sjanse er det for at man takler enkelte ting bra. Nå gjelder det kanskje ikke alle situasjoner, men man bruker jo slike teknikker innen yrker som har en viss belastning psykisk. Men det kan vel gjelde andre mer private ting også?

Som sagt, jeg ser ikke på det som et endelig svar, og mener det blir litt som å prøve å si hvor mye av hjernens kapasitet vi bruker—slik jeg forstår nevrovitenskapen i dag er dette betydelig mer dynamisk, og kropp og sinn er nært bundet sammen. Men genetikken ligger jo til bunn uansett, og noen ting vil være fastsatt fra fødselen av, det er det ingen tvil om. Hvis vi ser på statistikk, og ikke "enkeltskjebner", er det jo for eksempel ingen hemmelighet at flere menn tar selvmord enn kvinner—det handler om hvordan man takler motgang, og det indikerer kjønnsforskjeller.

Jeg tror ganske bastant at alle kan lære å takle motstand bedre, men for noen er det vanskeligere enn andre.

[Eska]

Ved siden av det som er nevnt med arv og miljø, vil jeg nevne kostholdet. Magnesium f.eks. er viktig for å håndtere stress. Og gener kan vi også påvirke gjennom livsstilen, ved å påvirke metyleringen i kroppen. Det er kjempeinteressant forskning! Særlig når det kommer til sykdommer.

Alice Miller forklarer hvordan barna det går bra med har en eller flere som ser dem. En lærer, venn eller noe. Hun kaller disse personene 'helping witnesses'. De får gjerne noen problemer senere i livet likevel. Det blir som ptsd; Når du er i krigssonen tilpasser du deg - det er verre å tilpasse seg freden etterpå. Om du kun vet hvordan det er å ha et ****** familieliv, er det ikke bare bare å danne et harmonisk hjem selv med tid og stunder. Du kan rett og slett ikke "spillereglene". Dårlige mestringsstrategier går i arv for en grunn. Pete Walker, med flere, kaller det kompleks ptsd. Da det har pågått over lang tid (barndommen) og dermed formet personligheten såpass.

[Rocket]

Takk for mange fine svar. Var ikke klar over at det er såpass stor arvelighet på det! Menneskelig psyke er virkelig ikke mitt fagfelt overhode, annet enn at jeg kan en del om konflikthåndtering (men det går med på å roe eller eskalere situasjoner, mer enn hvordan man takler det i ettertid...).

Det er første gangen jeg har hørt noen forklare det på den måten som en slags intelligens, og jeg synes virkelig ikke det var en feil måte å si det på heller. For noen har jo rett og slett bedre "teknikker" (i mangelen på et bedre ord) til å takle å gå på tryne om og om igjen, og likevel reise seg opp og smile til livet. Mens andre trenger årelang terapi for ting som for andre vil virke som helt uforståelig at man overhode ramler såpass sammen av. Alt vil jo selvfølgelig være subjektive opplevelser, og det vil jo alltid være erfaringer bak der som gjør at man ikke vet hvorfor en person reagerer slik eller sånn.

Men kan man "tenke seg" verre eller bedre i en gitt situasjon etter hvordan man fokuserer på ting, slik at man egentlig kan "trene" seg til å takle ting bedre eller verre? At jo mer man kretser om det negative rundt en episode og hendelse, jo verre forestiller man at den egentlig var og jo mer belastende blir den psykisk og at man nærmest eskalerer den selv i sin egen tankegang og ender med å takle dette mye dårligere enn "nødvendig"? (om noen skjønte det sammensuriet....). Og det motsatte i positiv retning. Og er dette måter man kan egentlig få hjelp til si av en psykolog eller psykiater, slik at neste gang man er oppe i noe dritt så takler man det rett og slett det bedre, og har fått bedre teknikker?

Dumme spørsmål, men man må få kunne spørre det også. For dette er så langt utenfor mitt fagfelt som overhode mulig rett og slett...

Akkurat det siste avsnittet ditt der finner jeg interessangt da jeg har en instruktør på facebook som nettopp omtalte et lignende tema. Skal se om jeg finner link. Noe om toppidrettsmentalitet, og lære seg å kjenne på hva som er bra/ble gjort rett istedenfor det som gikk galt. (Var snakk om skihoppere her) De hopperne som kjente på hva som gikk bra hver gang hoppet bedre og bedre, men de som fokuserte på hva som gikk galt gradvis fikk kortere og kortere hopp.

Ellers bor jeg sammen med et såkalt løvetannbarn og jeg må si den styrken han utviser er utrolig. Det er selvfølgelig MYE som påvirker ham enda, men det er kun nærmeste familie som ser dette. Hadde man møtt ham på gata eller på jobb hadde man aldri kunne tenke seg hva han har gått igjennom.

[Hermes]

Akkurat det siste avsnittet ditt der finner jeg interessangt da jeg har en instruktør på facebook som nettopp omtalte et lignende tema. Skal se om jeg finner link. Noe om toppidrettsmentalitet, og lære seg å kjenne på hva som er bra/ble gjort rett istedenfor det som gikk galt. (Var snakk om skihoppere her) De hopperne som kjente på hva som gikk bra hver gang hoppet bedre og bedre, men de som fokuserte på hva som gikk galt gradvis fikk kortere og kortere hopp.

Mental styrke får stadig mer oppmerksomhet innenfor toppidrett. Det kom en god (og tjukk) norsk bok om dette i fjor, Norske vinnerskaller: Veien til mental styrke og gode prestasjoner.

[Gjest]

Nå trur jeg at kunnskaper og psykisk forbredelser har veldig mye å si også. Jo mer forberedt man er på at en ting kan skje og at man har en tankegang rundt hvordan man skal reagere på det, jo større sjanse er det for at man takler enkelte ting bra. Nå gjelder det kanskje ikke alle situasjoner, men man bruker jo slike teknikker innen yrker som har en viss belastning psykisk. Men det kan vel gjelde andre mer private ting også?

Der er grenser for hva man kan forberede seg på. Også psykisk. Og i ekstrem-situasjoner er det mange faktorer som spiller inn. Både såkallt robusthet, og nettverket man har rundt seg, og alder/tidligere erfaringer. En av brødrene mine opplevde da han var knapt 20 år at hans beste venn så og si ble halshugget i en ulykke de begge var involvert i. Og bestevennen døde i armene hans lenge før det var mulig å få på plass helsepersonell/politi for å hjelpe. Min bror ble akutt psykotisk, og trengte psyk.behandling i ett år etterpå før han var frisk igjen. EN slik ulykke er det umulig å forberede seg på psykisk.

Jeg selv opplevde, i midten av 20-årene, også en gang et ekstremt traume, med dødsfall, men pga min utdannelse hadde jeg en viss "erfaring" med bla å se ubehagelige ting. SÅ jeg ble IKKE psykotisk. Men brukte mange år på å sørge likevel. Vi har samme foreldre, samme oppvekst. Jeg var noen få år eldre. Men med den fordelen det var å ha gjort meg noen erfaringer med "Liv og død". Og mulig jeg er hakket mer robust enn han.

Men ingen av oss kunne forbedere oss psykisk på akkurat det vi opplevde.

[Mud]

Det er bare en ting jeg vet jeg aldri ville taklet og det hadde vært å miste A. Helt ærlig hadde jeg neppe hatt et ønske om å takle det heller..

[Gjest]

Det er bare en ting jeg vet jeg aldri ville taklet og det hadde vært å miste A. Helt ærlig hadde jeg neppe hatt et ønske om å takle det heller..

Noen ganger MÅ man…Og når man står midt oppi det verst tenkelige mobiliserer man krefter man ikke visste at man hadde.

Been there.

[Mud]

Noen ganger MÅ manOg når man står midt oppi det verst tenkelige mobiliserer man krefter man ikke visste at man hadde.

Been there.

Jeg hadde ikke klart det. NO WAY. Han er mitt eneste barn. Veldig glad i sambo, familie og venner, men det hadde ikke holdt.

Jeg jobber med noen som mistet sin førstefødte 7 mnd gammel og for meg er det helt ufattelig at noen er sterke nok til å gå videre.

Jeg har bare ikke den styrken kjenner jeg, at dere har klart det er nesten supermann-aktig for meg.

Hjernen min sprenges nesten av tanken.

[Malamuten]

Men kan man "tenke seg" verre eller bedre i en gitt situasjon etter hvordan man fokuserer på ting, slik at man egentlig kan "trene" seg til å takle ting bedre eller verre? At jo mer man kretser om det negative rundt en episode og hendelse, jo verre forestiller man at den egentlig var og jo mer belastende blir den psykisk og at man nærmest eskalerer den selv i sin egen tankegang og ender med å takle dette mye dårligere enn "nødvendig"? (om noen skjønte det sammensuriet....). Og det motsatte i positiv retning. Og er dette måter man kan egentlig få hjelp til si av en psykolog eller psykiater, slik at neste gang man er oppe i noe dritt så takler man det rett og slett det bedre, og har fått bedre teknikker?

I aller høyeste grad. Negativitet, "stakkarslighet" og alle andre slike negative tankebaner er utrolig selvforsterkende og destruktive og kan påvirke veldig mye. Og stort sett så hender jo dette helt automatisk, fordi det har blitt et reaksjonsmønster man har lagt til seg utifra det man har i bagasjen. Bevistgjøring på problemet, trening på "alternative" reaksjoner, det og samtale om måten man reagerer på (er det konstruktivt? hjelper det? Hva kunne man gjort istedet? etc) er veldig gode verktøy. Det krever en solid innsats og endre inngrodde tankebaner og reaksjonsmønster, det tar tid og det er ikke sikkert at det blir 100%bra bare av det, men påvirke gjør det, og det kan hjelpe mye, om ikke problemet forsvinner så bare at man rett og slett lærer seg og takle ting bedre enn før. Psykologer/psykiatere hjelper med slikt, og har stort fokus på slikt i saker hvor det er hjelpsomt, feks hos deprimerte.

[Gjest]

Jeg hadde ikke klart det. NO WAY. Han er mitt eneste barn. Veldig glad i sambo, familie og venner, men det hadde ikke holdt.

Jeg jobber med noen som mistet sin førstefødte 7 mnd gammel og for meg er det helt ufattelig at noen er sterke nok til å gå videre.

Jeg har bare ikke den styrken kjenner jeg, at dere har klart det er nesten supermann-aktig for meg.

Hjernen min sprenges nesten av tanken.

Ja, og slik tror jeg alle foreldre kjenner det. Og jeg tenkte det samme selv. Men jeg kom meg videre. (det tok mange år før jeg kunne KJENNE glede igjen - men den dagen kom. Merkelig nok.)

[Mud]

Ja, og slik tror jeg alle foreldre kjenner det. Og jeg tenkte det samme selv. Men jeg kom meg videre. (det tok mange år før jeg kunne KJENNE glede igjen - men den dagen kom. Merkelig nok.)

Jeg kan ikke se for meg at jeg hadde ønsket å gå videre, hvor makabert det enn høres ut. Det ville liksom ikke hvert verdt det..

[Lola Pagola]

Det tror jeg ingen klarer å se for seg, men de fleste klarer å gå videre likevel, heldigvis...

[Guest Yellow]

Det tror jeg ingen klarer å se for seg, men de fleste klarer å gå videre likevel, heldigvis...

Så en dokumentar/undersøkelse av noe av det samme på TV for en stund tilbake, husker ikke hva programmet het, men alle som ble spurt om hvordan de trodde de kom til å takle å f.eks bli lam i beina, kom mye raskere over det og inn i vanlig rutine igjen, enn det de først hadde antatt.

(Mente ikke på noen måte at det er det samme som å miste et barn, men det med å generelt takle at hverdagen blir snudd på hodet).

[Hanna]

Jeg syns ikke 70% var "såpass stor"... hadde forventet det. Men en studie gir heller ikke det fulle bildet.

Når det gjelder psyken og det mentale vet vi at hjernen vår er mer plastisk i barndommen, og helt opp til omtrent 27 års alder. Så jeg vil igjen gjenta — barndommen er viktig her, det er da man legger mye av grunnlaget! (Og dette kan ikke den studien som vises til si noe om, for da måtte man naturligvis skilt eneggede tvillinger og latt de vokse opp i forskjellig miljø )

Med å sammenligne eneggede og toeggede tvillinger kan man skille ut hvor stor den arvelige komponenten er, og 1-arv = miljøeffekten, så man kan beregne miljøbidraget selv om det ikke er målt direkte.

Jeg syns arvelighet på 70-77% var overraskende høyt! Vi snakker om en ganske diffus egenskap som jeg tror "folk i gata" mener først og fremst skyldes oppvekstvilkår og egen instilling. Noe av det mest overraskende i studiet er:

"Familiemiljøet du vokser opp i har ingen effekt på variasjonen i evne til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. "

Men ja, det er bare ett studie, så det hadde vært spennende å se om flere forskergrupper finner det samme.

[Hermes]

Med å sammenligne eneggede og toeggede tvillinger kan man skille ut hvor stor den arvelige komponenten er, og 1-arv = miljøeffekten, så man kan beregne miljøbidraget selv om det ikke er målt direkte.

Jeg syns arvelighet på 70-77% var overraskende høyt! Vi snakker om en ganske diffus egenskap som jeg tror "folk i gata" mener først og fremst skyldes oppvekstvilkår og egen instilling. Noe av det mest overraskende i studiet er:

"Familiemiljøet du vokser opp i har ingen effekt på variasjonen i evne til å gjenvinne sitt vanlige funksjonsnivå etter belastninger. "

Hvis den arvelige komponenten er en statisk størrelse, ja. Jeg er ikke sikker på det, med all ny kunnskap om genuttrykk, epigenetikk, osv. Noen vil mene det er fånyttes å lete etter prosentmessige fordelinger av arv og miljø på individnivå, og gener utgjør jo ingen stimuli for atferd. Et eksempel på en som vil hevde dette, fra kronikk hos forskning.no: «Arv er ingen håndterlig gjenstad for atferdsvitenskapelige undersøkelser.» Så jeg betviler prosenten som et godt svar på dette. Det blir litt som før da man antok at mennesket kun brukte en liten del av hjernen—nå vet vi at det er bare tull, vi bruker hele hjernen (slik atferd bruker hele kroppen, tar i bruk hele organismen, og organismen interagerer med en ansamling gener, slik den interagerer med et miljø, hvis ikke hadde det ikke vært noen organisme). Så derfor syns jeg ikke tallet var overraskende høyt, men da underforstått at jeg ikke anser det som konstruktivt å operere med en dualisme mellom arv og miljø, eller at arv skal være statisk (gitt) og miljø dynamisk (stadig i forandring). Men dette blir jo teori, og her har vi ikke klare svar, og vi må forholde oss til de studiene som er

[Tommy]

Hvor går skillet mellom arv og miljø? Alle menn i familien min håndterer motgang med å slite seg fysisk ut, enten det er 8 timer overtid hver dag, bygge et hus eller bare vandre opp og ned en gate mange timer i strekk.

Hvis jeg starter å gjøre det samme, vil det være et resultat av arv eller at jeg opplever det som en metode å bruke gjennom oppveksten?

[Guest Gråtass]

Mæland sier noe om at det sosiale nettverket vi har rundt oss, familie, venner, arbeidskollegaer, naboer, etc gir oss en gruppetilhørighet som har betydning for hvordan vi takler motgang og sorg.