Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Det er veldig typisk norsk å ikke gjøre det, iallefall! Jeg prøver å være "flink" til å si hei til de jeg møter på - iallefall når jeg er utenfor allfarvei. Som regel er det jeg som hilser først, og da får man ofte et litt stresset "hei" tilbake, da vedkommende ikke hadde tanker om å hilse på meg. Og så er det forskjellige grader av allfarvei; er det en relativt trafikkert sti eller skogsvei så hilser ikke folk like hyppig, men dersom man møter noen på en øde fjelltopp så er man plutselig tilbake på hilsern. Kanskje det er litt sånn "hei, vi er begge friluftmennesker og derfor skal vi hilse" - litt sånn det er med motorsykkelister og trailersjåffører.

Dette med hilsing på kjente og ukjente er egentlig ganske rart, og litt situasjonspreget. Er man for eksempel på butikken, og møter noen kjente så hilser man første gangen. Men dersom man møter på samme person flere ganger i samme handlerunde blir det litt merkelig (men kanskje dette bare gjelder meg?)

Og så har vi de vi er på hils med i syden (eller på ferie da). Kanskje en bekjent av en bekjent av en bekjent, eller naboen syv hus nedenfor, eller en som gikk på samme barneskole som deg og da gjerne i ett par steg over eller under din klasse. Folk som man aldri hadde hilst på dersom man hadde sett de på butikken, kan man plutslig hilse på og til og med slå av en prat med dersom man møter de på ferie (kanskje helst utenfor norges grenser.)

Tilbake til tittelen; dama er IKKE en utpreget hilser på tur, og blir nesten litt flau over at jeg skal si hei til alle vi møter på. Jeg hilser ikke alltid; hvis jeg går tur med to hunder alene er det som oftest nok å tenke på når vi skal passere noen på en smal skogssti.

Hva gjør du når du møter på folk på tur, og hva er ditt inntrykk av hilseetiketten blant det norske folk?

Skrevet

På tur i fjellet har jeg hatt lange samtaler om de merkeligste tema med folk jeg aldri før har sett og aldri har sett siden.... hele livshistorier blir gjerne lagt ut i det vide og det breie. Til naboene her og i skauen like ved blir det med et høflig nikk eller et "hei". Aner ikke hvorfor det er slik.

Guest Belgerpia
Skrevet

Jeg sier hei :) - av og til utveksles meninger om vær og vind og skogen i seg selv..

Skrevet

Ute på landet hvor vi treffer lite folk - hei. I skauen - hei/snakk. På tur langs veien i Bergen treffer vi ofte mange folk så da blir det ikke noe av.

Skrevet

Etter en del år i butikk, så hilser jeg stadigvekk på fremmede overalt. Det holder lenge at de gir meg et kort blikk, så får de automatisk et smil og et kanskje i overkant hyggelig "Hei!" :lol:

  • Like 1
Skrevet

Sier ikke hei til folk når vi er på tur i nabolaget, bortsett fra om vi treffer noen vi ofte treffer, gjerne folk som lufter hundene sine på de samme rutene som oss. Men i skogen og på fjellet hilser vi så og si alltid på folk vi møter, og slår gjerne av en prat om det passer seg sånn. Det er en del utenlandske skiturister ved hytta vår, de skal helt sikkert som regel bare stå på ski i alpinanlegget, men i blant forviller de seg uti langtennsløypene forbi hytta vår, og det er tydelig at de har lest i turistguiden sin at nordmenn hilser på tur, for de hilser av hjertens lyst med et gebrokkent "hei" og store smil. Synes det er hyggelig, jeg. Her i romjulen møtte vi på en danske som hadde tryna og lå og kavet i snøen, da vi passerte, lyste han opp og sa hei. Spurte om han ville ha hjelp til å komme seg opp, men han ville klare seg selv :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Hilser som regel eller gir et smil og et nikk i skogen/marka/fjellet, får som regel det samme tilbake. Men om hundene krever oppmerksomhet (de kan bli litt ivrige på mennesker) da er det ikke alltid jeg får hilst :)

Skrevet

Sier hei, men stort sett ikke noe mer hvis ikke det er noe som faller seg som passende å snakke om;) På tur på fjellet er det oftere at det blir en samtale ut av det...

Skrevet

Sjelden jeg hilser. Men så går jeg ikke så mye i høye fjell heller. Treffer jeg noen i skogen så blir det kanskje et lite anerkjennende nikk eller smil, men ikke så mye mer enn det.

Skrevet

Det kommer nok litt an på hvor vi går tur, men som regel har jeg i det minste alltid et smil og nikk på lur, gjerne et hei og av og til blir det samtaler ut av det :).

  • Like 1
Skrevet

Jeg sier hei til stort sett alle jeg møter på, i nabolaget, på vegen, fjellet eller skogen :P I tillegg er jeg håpløs, jeg smiler til alle biler som passerer meg når jeg er ute å går. Vet ikke helt hvorfor, og jeg ser aldri de som sitter inne i bilen men de ser jo meg godt så da får de et langt smil :P Men så jeg er "litt" miljøskadet da, gjennom familie (vokst opp i en typisk "helse og sosial familie" hvor nesten alle er utdannet/jobber innenfor HS) og utdanning. Veldig opptatt av at andre skal føle at de blir sett, så har jobbet mye med meg selv ang det å si hei til fremmede. Nå er det blitt en så naturlig del av meg at jeg ikke synes det er litt flaut engang :) Men jeg blir alltid overrasket når fremmede rekker å si hei til meg først, da blir jeg litt sånn "eh, står det noen andre bak meg nå, eller var det meg? :p", før jeg kaster utav meg et Hei tilbake :P

Skrevet

Sier hei til folk vi møter på tur på skogen/fjellet :) Også eventuelt en kommentar om det er sau rundt neste sving ol. om de har hund.

Når vi kjører med bikkjene på grusveier hjemme så sier jeg ifra til andre om det kommer hester bak ol. til de med hund :)

I syden/andre steder borte ville jeg sagt hei til de fleste jeg kjenner/har vært med via via. Hjemme sier jeg bare hei til de jeg kjenner godt eller de som sier hei til meg :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Skrevet

Her er det mye hei i nabolaget, skikkelig koselig. Særlig utpreget blant hundeeiere (og vi er en god del).

På tur kan man fint slå følge et lite stykke om man skal samme vei, kjempekoselig!

Vil jeg gå tur alene for meg selv går jeg bare inn på småstier så er den saken løst.

Men jeg har også forundret meg over hvordan skille det er på å gå i nabolaget, byen, kontra marka.

Dog forstår jeg det også, tenk om man skulle hilse på ALLE idet man går nedover Karl Johan, eller inne på matbutikken mellom 16-17 (plutselig tok det en time istedenfor liksom).

Skrevet

Jeg hilser på ca 75% av folk vi møter på tur. :) de resterende 25% er folk som tydelig viser med kroppsspråk at de ikke er interessert. De fleste flirer litt der jeg kommer tuslende med fire mopser som leker trekkhunder og likevel har jeg alle bånd i en hånd og enser ikke gærningene mine engang. Verre de gangene Boris plutselig finner ut at akkurat DEN av sånn 3000 biler som kjører forbi her hver dag skal spises.. Da blir det kaos! Og forhåpentligvis en god latter for de passerende.

Skrevet

Jeg hilser sjelden på folk når jeg er ute. Møter jeg blikket deres når jeg går, blir det som oftest et lite smil eller et hei, men jeg søker ikke blikkontakt for å hilse :P

Ellers slår jeg som regel alltid av en prat med fremmede om de kommer bort først, det er jo bare hyggelig :) Senest forrige uke ble jeg til og med invitert med ut på date :lol: Tanken var fin den, men han kunne vært bestefaren min! :lol:

  • Like 2
Skrevet

I hjembygda gjør jeg alltid det - selvfølgelig fordi jeg kjenner alle jeg møter. Nå som jeg har flytta så vet jeg ikke om det vil komme naturlig, men jeg tenker å i allefall forsøke :)

Skrevet

Hilser nesten alltid når vi er ute på tur i skog og mark. Hvis vi går gjennom byen f.eks. er det sjeldent jeg hilser, hvis man gjør det blir det veldig mye "hei" i løpet av en liten gåtur :P

Skrevet

Jeg hilser! :) Kommer fra et lite sted og er oppvokst med å hilse på alle jeg møter (spesielt voksne, barn skulle være høflige!) også på fortauet. I tillegg har jeg to veldig sosiale hunder som folk gjerne vil snakke litt med og om når vi treffer på folk litt sånn utenom i nabolaget.

Jeg elsker hvordan en kan treffe på helt tilfeldige mennesker og noen minutter seinere kjenne til en hel del av dem, og kanskje forstå litt mer av verden. :) (Jeg er ganske lysende på å komme forbi pjatt og til kjernen av ting ganske fort, om jeg får si det sjøl).

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...