Gå til innhold
Hundesonen.no

Yrke - bli det man vil eller det man burde?


Lunatic
 Share

Recommended Posts

Hei sonen. Dette er egentlig et veldig vanskelig tema for meg. Et tema som får magen til å vrenge seg og tårene til å velle opp i øynene. Jeg er rett og slett livredd for framtiden. Og jeg bare må lufte tankene mine litt for noen som ikke bare fnyser og ler når jeg prøver å være ærlig og åpen.

Framtiden kommer snikende innpå, og det skremmer meg. Jeg HATER å ikke ha en plan. Skolen har vært planlagt og organisert, men nå må jeg velge mellom tusenvis av forskjellige yrker.

Jeg går siste halvåret på vgs nå, og står snart på en vei som deler seg og går i uendelig mange forskjellige retninger. Hva skal jeg velge?

Det skremmer vettet av meg at jeg ikke vet hva jeg vil. Jeg har mareritt om at jeg ikke får meg drømmejobben før jeg er langt oppe i 30-årene. Det er jo mange som gjør det, men jeg vil ikke det. Jeg vil vite hva jeg skal, jeg trenger en plan.

Og hva skal jeg velge? Jeg har jo selvfølgelig en formening om hva jeg vil, nesten, men jeg vil så mye. Og hva bør jeg velge? Det jeg har desidert mest lyst til er å bli fotograf. Enten portrett-, hunde- eller naturfotograf. Men både pappa, søsknene mine og mamma fnyser av det og sier at jeg bare må finne meg noe annet. "Det er så usikkert. Du kommer ikke til å tjene nok". Jeg har også tenkt veterinær, men jeg er redd jeg ikke kommer inn. Hundefører i forsvaret hadde passet meg ypperlig, men kommer jeg meg gjennom de fysiske kravene? Jeg tror rett og slett ikke jeg kommer til å få til det jeg vil. Og er yrket et lurt valg? Nå om dagen får jeg mange, veldig udiskre, kommentarer på at hva jeg burde bli. Men er det noe jeg VIL? Hva burde jeg og hva vil jeg?

Mamma sier hele tiden at jeg burde bli psykolog, fordi det å trene hund går jo mye på det, og da kan jeg tjene mye på mindre tid, og dermed ha mer tid til hobbyer som foto og hund. Det gir jo mening, men jeg vet ikke om psykolog faktisk frister. Litt, men det er et veldig "trendyrke" nå for tiden, så det blir vanskelig å komme seg inn.

Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skal gjøre. Og det skremmer vettet av meg. Jeg vil jobbe med noe jeg liker, men samtidig tjene nok til å ikke måtte jobbe 24/7...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker man må kunne ha både begge beina plantet på bakken, samtidig som man også skal kunne følge drømmene og ha hodet litt i skyene.

Det er ER vanskelig å leve av å være naturfotograf, nesten umulig. Men hvis du også kunne tenke deg og være portrett/hundefotograf, så er det vel ingenting i veien for å ta en slik utdannelse og så få jobb hos en fotograf? Jeg vet ikke hvor mye de tjener, men om du er i full jobb som portrett- og hundefotograf, så må vel det være nok til å leve av?

Psykolog er et svært krevende studie, jeg vil ikke anbefale å begynne på noe slikt om det ikke er det du virkelig ønsker.

Om du ønsker å begynne i forsvaret, så er det jo ingenting i veien for å gjøre det. Les deg opp om de fysiske kravene, og tren til du kan bestå dem.

Også vil jeg også anbefale deg og trekke pusten dypt og slappe av. Det er mange muligheter, og det er aldri for sent. Jeg sa opp en trygg jobb i slutten av 20-årene og tok en masterutdannelse, og er nå midt i 30-årene og midt i en helt annen karriere - som verken er relatert til min forrige jobb eller til utdannelsen. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For det første, du har god tid. Og du har tid til å velge feil. Det er ok om du oppdager om det er feil før du har fullført en 7-8 års utdanning, men det er mange før deg som har startet på både 2 og 3 utdanninger. Eller som jobber med noe helt annet enn det de er utdannet til.

Hvorfor har du lyst til det du har lyst til? Fordi det virker som et spennende yrke? Fordi du er flink til det? Fordi det har med dyr å gjøre?

Det å blande jobb og hobby er ikke alltid en god ting. Selv om man f.eks. er glad i dyr, så betyr ikke det at man vil trives i ethvert yrke som har med dyr å gjøre. Veterinærstudiet er krevende. Mange veterinærer har mer med kyr enn med hunder og katter å gjøre. Du må se dyr lide, dyr som har det vondt uten at du kan gjøre noe med det, du må avlive dyr. Som hundefører i forsvaret er hunden et verktøy, ikke bare en venn og koseklump. Det stilles krav til deg og hunden.

Jeg tenker det er viktig å se på hvilke egenskaper du har og hva du ønsker av livet. Hva er du flink til? Er du kreativ og selvstendig? Kan du takle å leve på ustabil og tidvis lav lønn? Ja, da kan det godt være at fotograf er noe for deg. Om du (som meg) ikke takler tanken på å kanskje ikke få betalt regningene en måned hvis du ikke er god nok til å få en fast jobb i en avis elns, så bør du tenke over det.

NAV har noen kartleggingstester liggende på nettsidene sine som jeg anbefaler å ta. De gir ingen fasitsvar, men gir noen forslag til hva som kunne passe for deg, basert på hvilke egenskaper du har.

Husk også at de aller fleste yrker har sine baksider, og du skal leve med dette hver dag, på godt og vondt. Men at det også som oftest er mulig å prøve noe annet.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sånn i forhold til å bli psykolog, kjempespennende fag med masse muligheter - også for å bruke hund og andre dyr i jobben. Det er en lang utdannelse, som krever pågangsmot og tålmodighet - men det er verdt det! Det er også et krevende yrke og en jobb som det er veldig lett å ta med seg hjem, men samtidig utrolig givende :)

Sånn uansett - du har god tid. Jeg tok meg to friår etter VGS for å finne ut hva jeg ville, og det er jeg veldig glad for den dag i dag. Så slapp av, snakk med vennene dine om hva de planlegger, kanskje de har noen gode ideer?

Lykke til!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først av alt, en klem pga tankene dine og et klapp på skulderen fordi du faktisk tenker seriøst på dette :)

Dette med vil vs burde er jo et fantastisk vanskelig valg. Altså, jeg er fan av at man skal trives på jobben sin, at man skal føle at man gjør noe nyttig, og jeg er en av de heldige som fant en yrkesvei som jeg både vil og burde ta, på en måte :P

Men det er jo mange måter å organisere livet på :) Ei jeg jobber med i dag jobbet en stund som renholder på nordsjøen faktisk, og hun sa at der var det mange som hadde den jobben, og hadde "drømmehobbyen"/aktiviteten på fritida, blant annet flere fotografer. Turnusene varierer jo litt, men poenget var i alle fall det at man kan finne måter å kombinere trygg jobb og allikevel få utfolde seg med hobbyen man har som kanskje er mer usikker :) Å få fast og trygg inntekt som fotograf er jo ikke til å stikke under en stol at er vanskelig. Jeg kjenner noen som delvis har klart det, blant annet et kjærestepar som sammen har flytta til utlandet og startet et magasin med noen andre, hun som fotograf og han som grafisk designer.

Mamma sier hele tiden at jeg burde bli psykolog, fordi det å trene hund går jo mye på det, og da kan jeg tjene mye på mindre tid, og dermed ha mer tid til hobbyer som foto og hund. Det gir jo mening, men jeg vet ikke om psykolog faktisk frister. Litt, men det er et veldig "trendyrke" nå for tiden, så det blir vanskelig å komme seg inn.

Og ellers må jeg bare kommentere denne. Jeg er psykolog, og for meg er det verdens beste yrke. Men det er et hardt studie, ihvertfall kravene for å komme inn. Og i skrivende stund er det videregåendekarakterer som er kravet for å komme inn i Trondheim og Oslo, og poenggrensene er høye (ikke helt som medisin, men i nærheten sist jeg sjekket), i Bergen og Tromsø kan man komme inn basert på karakterer fra årsstudium/grunnfag i psykologi, som ikke er et snillere krav, men det er i alle fall relativt relevante fag. Så det er jo også noe å tenke på, i forhold til dine nåværende karakterer og hvor du kunne tenke deg å bo :)

Men ihvertfall min arbeidshverdag er ikke mye som det å trene hund da, langt langt laaangt der i fra (akuttpsykiatri) :lol: Men en psykolog er jo i bunn og grunn en potet, og man kan brukes til så mangt, så det er nok andre stillinger som er mer slik enn min nåværende. Og man tjener virkelig ikke godt heller, den drømmen må jeg nok stikke hull på :P Eller, det er jo ikke dårlig betalt, men i forhold til varighet på utdannelsen og det studielånet du kommer til å få er det ikke bra betalt (ligger minst hundre tusen i årslønn under folk med tilsvarende utdannelser), men det er greit nok (unntaket er dog hvis du klarer å slå deg opp i privat praksis, men det er ikke akkurat det letteste når man er fersk, og jeg kan skrive under på at kollegialt samarbeid er nok det jeg setter mest pris på i nåværende jobb, og i fasen jeg er i nå som nyutdannet og i min første jobb så er det å skulle bli sittende på egen hånd uten et velfungerende kollegialt nettverk rundt meg (slik man ofte, men ikke alltid blir i det private, ihvertfall i følge de jeg kjenner som jobber privat) mitt største mareritt. Litt som Alvira skriver, du skal være påpasselig på å ikke få med deg jobben hjem, og mange mange ferske unge psykologer blir utbrent pga dette). Diskuterer det stadig med mine kollegaer, at hvis vi hadde valgt yrke basert på lønn hadde vi alle valgt noe annet :P Men heldigvis er det mye annet som er grunnlaget for alle oss enn akkurat lønna :) Så for meg er dette vært verdens beste utdannelse og verdens beste yrke, jeg elsker virkelig jobben min og gleder meg til jobb hver dag, men, det er jo ikke et yrke man hopper inn i hvis man ikke er sikker, syns jeg, å få andre menneskers kriser og problemer så tett på seg som man får som psykolog er ikke alltid positivt, og det kan være steintøft om man selv har en dårlig dag eller har det tøft en periode. Det er ikke sånn at man sitter i en stol og nikker til alt pasienten sier, gir noen hjemmeoppgaver og etter X antall timer er man frisk (sier ikke at du tror det altså, men det er slik endel ser det for seg), ihvertfall ikke der jeg jobber. Man kommer tett på folk og familier som har det grusomt av grunn X, Y, Z, man både ser og tar del i forferdelige skjebner og liv ukentlig om ikke daglig. Men man føler også at man virkelig utretter noe og gjør livet bedre for mange også, det er fantastisk givende. For meg er det lite som er like givende i alle fall :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Alle, absolutt alle jeg kjenner har hatt ett eller flere "friår" etter vgs. Enten for å reise, finne ut hva man vil eller prøve litt forskjellige ting.

Om du ikke kommer inn på veterinærhøgskolen i Norge så er jo utlandet et alternativ for mange, du finner veterinærstudenter i bl.a. Ungarn, Polen og Tsjekkia. Polen mener jeg også nå har startet et program hvor du tar de to første åra i Bodø og så de resterende tre der nede.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hundefører i Forsvaret er noe man bare må hoppe i og håpe man blir. Uansett om man ikke blir hundefører så er det ett ypperlig år å tenke på hva man vil og opparbeide seg studiepoeng (man får vel det som jente nå?)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner akkurat hva du mener med å stå på tampen til et nytt liv. Skoletiden er så tilrettelagt og man vet nøyaktig hva man går til. Før du begynte på skolen kjente du noen som var eldre og gikk der, samme med ungdomsskolen og vgs. Men etter VGS er alt åpent, og alle velger sine egne veier. En utrolig mektig følelse å ta innover seg!

Som det har blitt nevnt flere ganger tidligere, det er lurt å ta seg et friår. Jeg tok et jobb+flytteår, da jeg var ferdig med vgs var jeg helt oppriktig "sikker på" at jeg aldri kom til å åpne en bok frivillig igjen. I løpet av det året kikket jeg litt rundt etter utdanninger, men det var få ting som traff midt i hjertet. Men jeg ville jobbe med natur/samfunn/klima, og endte på geografi. Det viste seg å være perfekt for meg, men det er mange som har falt fra og begynt på andre ting underveis. En av mine første venninner her har vært med på fire fadderuker! Og det er helt OK :)

Så ikke stress over dette, ha is i magen og vit at det ordner seg. Hvis du lar tankene ligge litt i bakhodet, så vil du etter litt tid kjenne hva som føles mest rett. I Norge kan man faktisk bli hva man vil, bare du går inn for det. Hvis du vil i Forsvaret, tren et år da vel? Hvis du vil inn på et studie du ikke kom inn på, ta opp fag. Den muligheten har du alltid! Ikke press deg selv til å begynne med noe du ikke er klar for, eller er sikker på om du vil. Da kan du heller jobbe et år :)

Husk at det ordner seg alltid :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg anbefaler absolutt alle som ikke er hundre prosent dønn sikre på hva de vil bli, å gjøre noe annet etter videregående - særlig enten folkehøyskole eller forsvaret. det handler om å gi kropp og sjel litt fri til å kjenne etter hva man virkelig vil uten karakterstress og press fra omgivelsene. For din del er jo dette helt perfekt - enten førstegangstjeneste med sikte på hundefører, eller et år på fotolinje på folkehøyskole. Jeg begynte rett på universitetet etter videregående, og måtte bytte linje etter et par år. Det er ingen krise det heller, men jeg skulle ønske jeg hadde gitt meg selv det ene året til å bare gjøre noe gøy, annerledes og lærerikt.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Først og fremst er det ganske viktig å tenke på hva du egner deg til. Jeg synes det er ganske skremmende at unge mennesker i dag vurderer yrker som psykolog og lege fordi de kommer til å tjene godt eller fordi det ligger så mye prestisje i de yrkene, ikke fordi de hele livet har hatt funksjon som menneskehjelper og vært en ressurs for andre, eller har en iboende fascinasjon for mennesker eller et brennende ønske om å hjelpe. Det er selvagt mye mulig at det er jeg som er naiv her, altså, men jeg liker å tru at den personen jeg går og deler mine dypeste kvaler med eller tyr til når kroppen er så full av smerter at jeg ikke fungerer, i utgangspunktet sitter i den posisjoen fordi de faktisk er interessert i meg, ikke fordi de venter på neste lønning eller fordi de vil ut og ta bilder av hunder etterpå.

Mange mennesker jobber som fotografer. Det er ikke sant at det ikke er mulig å leve av å ta bilder av folk og dyr, men du må belage deg på å gå på skole og ta kurs, og ikke være gjerrig på studielånet. :) Hvis du virkelig trur at du kan ha lyst til å leve av å se folk og vise dem ditt perspektiv, så synes jeg du skal gjøre nettopp det. Ta kontakt med fotografer og spør om å få være med som assistent. Hør med nyetablerte hva de gjorde. For å kunne leve av noe du skaper sjøl, må du tilby noe ikke alle andre har. Jeg synes også det er gøy å ta bilder, men jeg har ikke 1) den tekniske evnen til å stille inn kameraet så det blir fine bilder :P 2) interessen for å kurse meg 3) lysta til å prioritere penger til å kjøpe utstyr 4) det blikket.

Hva føler du når du tar bilder? Hva inspirerer deg? Hva ønsker du å formidle? Hvordan skiller du deg ut fra alle de andre fotografene? Du trenger ikke ha svaret på alt dette nå, men det kan være kjekt å ha noen tanker om hvorfor du ønsker å gjøre det du gjør.

Og så sier jeg som jeg gjør til alle som er usikre på hva de vil bli når de blir store: Pust. Sett deg på en stein i skogen og kjenn etter hva som brenner inni deg. Ikke begynne å studere med en gang. Skaff deg en jobb (samma hva det er) og tjen nok penger til å reise bort. I ditt tilfelle - stikk til et varmt sted en måned eller to og se og opplev gjennom linsa. Sett bikkja igjen hos foreldrene dine. Bruk tid hver dag til å bli kjent med menneskene der og ikke minst deg sjøl. Kjenn etter.

I 2002 satt jeg i ei stråhytte på Bali mens regnet hølja ned og paddene kvekka, og leste om ei norsk dame som hadde tilbragt tilsammen 30 år av sitt liv sammen med fattigfolk i Kairo. Måten hun beskreiv hvordan spesielt en familie med den ene kvinnen som matriark strevde for å overleve under ekstremt vanskelige og trange kår, og hvordan de samtidig var så kloke, underfundige og hadde så mye humor, rørte noe i meg. "Går det virkelig an å være så tett på mennesker? Se dem sånn de virkelig er?" tenkte jeg. Og så jobba jeg et år og reiste bort på nytt. Da jeg kom tilbake begynte jeg å studere. Takket være Unni Wikans lille kapittel i ex.fac-boka mi (innførings i vitenskapsteori) valgte jeg altså både studiedisiplin og "karriere". Det var tredjevalget mitt da jeg søkte gjennom samordna opptak som 23-åring, og jeg ville valgt det samme igjen og igjen.

Jeg nevner dette for at du skal kunne slippe den panikken din litt. Du har ikke hastverk. Det å få sin første ordentlige jobb når en 30 er kanskje ikke så dumt om du har brukt de foregående årene på å bli alt det du kan være for å fylle den funksjonen du får med hele din kapasitet?

Skal du finne deg sjøl eller skape deg sjøl? :)

  • Like 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de andre sier, PUST. Det er ingen hast :) Jeg er en av de som kanskje er tidlig "ferdig". er 24 år og har en jobb jeg har utdannet meg for (bachelorgrad). Jeg rakk å begynne på lærerhøgskolen, og slutte, og begynne på nytt studium året etter. Jeg hadde flaks, prøvde og feila bare en gang, før jeg fant det jeg faktisk kjenner helt inn til margen at jeg ble skapt til å gjøre, selv om jeg skal gå videre om 1,5 års tid. Må bare samle yrkespraksis først. I klassen min så gikk det folk rett fra vgs og folk i 40 åra, og alt i mellom da. Og spesielt de som studerte og var passert 25 hadde med seg en helt annen perspektiv og innsikt i studiene. Jeg lærte så utrolig mye av disse som var eldre enn meg. Folk med litt livserfaring liksom. Så det kan også være greit å ha "levd" litt før studiene :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes stadig jeg leser sutring og syting i avisartikler fra unge mennesker, som er sååå fortørnet over å ikke få jobb når de har gått og tatt sin smale drømmeutdannelse.... UTEN å tenke på hvilke sjanser det er for å faktisk få en jobb og hvordan markedet for den type utdannelse faktisk ER. Neida, de skal bare ha og ha, og så får samfunnet innrette seg etter deres ønsker, ikke omvendt...idioti!

Velg en utdannelse med gode muligheter for jobb, sier jeg. Så blir ikke du en av dem som sitter der med en nærmest bortkastet "drømmeutdannelse" og klager og overlater til NAV/samfunnet å lønne deg, mens alle andre tenker "Du skulle gjort bedre research før du begynte da...."

Ikke bli en av de sutrepavene i media som sier "jamen det var jo det jeg VILLE bli, det er ikke min feil at det ikke er jobber...."

Fotograf? Drømmeyrke. Svært, svært få jobber, mange om beinet. Mange ønsker å leve av hobbyen sin. Jeg ville sagt "glem det". Finn deg en utdannelse som gir kjøtt på beinet og mat på bordet.

Hvis ikke drømmen om å bli fotograf vil gi seg, så kan du evt, senere i livet og mens du er i jobb, kanskje velge fotografi som deltidsutdannelse og ta det på siden mens du er yrkesaktiv. Så kan du evt søke jobber innenfor det faget, mens du faktisk har en godt betalt jobb du er utdannet til.

Du sier du vil bli fotograf, men vet du noe som helst om yrket? Hva får en fotograf i lønn pr år for eksempel?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes stadig jeg leser sutring og syting i avisartikler fra unge mennesker, som er sååå fortørnet over å ikke få jobb når de har gått og tatt sin smale drømmeutdannelse.... UTEN å tenke på hvilke sjanser det er for å faktisk få en jobb og hvordan markedet for den type utdannelse faktisk ER. Neida, de skal bare ha og ha, og så får samfunnet innrette seg etter deres ønsker, ikke omvendt...idioti!

Velg en utdannelse med gode muligheter for jobb, sier jeg. Så blir ikke du en av dem som sitter der med en nærmest bortkastet "drømmeutdannelse" og klager og overlater til NAV/samfunnet å lønne deg, mens alle andre tenker "Du skulle gjort bedre research før du begynte da...."

Ikke bli en av de sutrepavene i media som sier "jamen det var jo det jeg VILLE bli, det er ikke min feil at det ikke er jobber...."

Fotograf? Drømmeyrke. Svært, svært få jobber, mange om beinet. Mange ønsker å leve av hobbyen sin. Jeg ville sagt "glem det". Finn deg en utdannelse som gir kjøtt på beinet og mat på bordet.

Hvis ikke drømmen om å bli fotograf vil gi seg, så kan du evt, senere i livet og mens du er i jobb, kanskje velge fotografi som deltidsutdannelse og ta det på siden mens du er yrkesaktiv. Så kan du evt søke jobber innenfor det faget, mens du faktisk har en godt betalt jobb du er utdannet til.

Du sier du vil bli fotograf, men vet du noe som helst om yrket? Hva får en fotograf i lønn pr år for eksempel?

2nd that :) Veldig enig.

Jeg ville blitt fotograf "ved siden av" hovedjobben. En kompis av meg har jobbet som brannmann i mange år, han kjøpte seg et bra kamera, begynte å ta bilder, vips fikk han noen oppdrag, etterhvert vokste det fram en hel bedrift innen fotograf bare på siden av hans hovedjobb som brannmann! Nå jobber han 50% brannmann og resten som fotograf med egen bedrift.

Jeg er jo f.eks ekstremt interessert i luftfart. Det er min store lidenskap. Allikevel jobber jeg 100% med noe annet, også flyr jeg når jeg har mulighet (og da snakker jeg å fly fly selv, ikke bare dasse rundt som passasjer :P ). Luftfarten er et sted man ikke tjener mye penger, det er bare et slit å få det til. Litt som fotografi-verden. For meg er det ideellt å kunne gjøre noe jeg elsker, og tjene penger på noe annet jeg elsker (jobben min). Hvis jeg er en ****** god pilot vil jeg kanskje etterhvert få oppdrag og kunne livnære meg litt på det og, akkurat som han brannmann-kompisen min som var en jækla god fotograf. Helt uten at jeg står på bar bakke om jeg IKKE får oppdrag på hobbyen min :)

Jeg ville først kartlagt hva som interesserte deg, og så få meg en jobb hvor jeg kan ta mange forskjellige jobber. Man kan jo f.eks som matematiker og fysiker jobbe med alt fra mennesker, dyr, klimaforskning, astrofysikk, naturforvaltning, miljøvern, forskning - alt mulig. Psykologi kan jo brukes til mer enn å bli psykiater - du kan jo jobbe innen forskning og tilogmed innen luftfart! (F.eks med å utforme cockpiten og hvordan de er mest effektiv :D ). Tenk litt bredere på det enn at *den utanninga = BARE det* :) Da finner man kanskje en drøm?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har blitt mer plantet i bakken etter syv-åtte år med universitetsstudier (fullført og ufullført), og tror jeg kanskje har funnet min vei nå, uten direkte relevans til noe jeg har studert så langt—men jeg angrer ingen av årene på universitetet (og det jeg ellers har opplevd alle disse årene, også utenfor studiene). Jeg modnes vel bare sent. Vandrer litt her, litt der. Trygghet kan være en felle, tror jeg. Jeg kunne nok begynt med noe av det samme jeg driver med nå for fem-seks år siden, fått meg en utdanning innen dette, men føler på ingen måte, nå 30 år gammel, at det nå er for sent å eventuelt ta denne utdanningen. Det spørs jo helt hvilke andre forventinger man har i livet, så klart. Hus, stasjonsvogn, mann/kone, barn, og bikkje før man er fylt 24, eller er disse tingene mindre viktig? For meg er det livet ikke så viktig. Jeg er ute etter andre opplevelser i livet. Selv nå er jeg ikke sikker på hva fremtiden bringer. Tar jeg ny utdanning? Eller kanskje jeg fullfører tidligere grad, og på en eller annen måte klarer å lure meg til en doktorgradsstilling, som jeg også går med tanker om? Eller blir det noe helt annet...? Det eneste jeg kanskje vil anbefale, er å ta en yrkesrettet utdanning ("yrket" kan naturligvis være åpent, det betyr ikke at du blir fastlåst i noen få spesialiserte jobber), i stedet for en akademisk/teoretisk utdanning—gitt at du ikke har veldig klare ideer om hva du vil bruke sistnevnte til. For mange tar nok universitetsutdanning i dag, og det vil være mange som om 10, 20 år sitter med en utdanning de ikke får jobb med. Jeg ville heller sett imot høyskoler, samt universitet som UMB. Jeg ville også, hvis jeg var deg, gått et år på folkehøyskole, og da ville jeg, hvis jeg var deg, gått fotolinje. Ikke stress. Ikke ha dårlig tid!

EDIT: Hvis atferd interesserer, se nærmere på vernepleier eller lignende utdanning. Et bredt yrke, som du kan bruke til mye.

Endret av Marjan
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var dønn sikker på hva jeg ville bli og startet derfor rett på studiet etter videregående, og jeg har ikke angret, MEN, det er jo også et 6 år langt studie med stort fokus på personlig utvikling, så man "må" bare modnes :lol: Mange i kullet mitt hadde hatt venteår eller tatt andre utdannelser først, og det er aldri for sent å starte sånn egentlig, selv med en såpass lang utdanning som jeg tok :)

Psykologi kan jo brukes til mer enn å bli psykiater - du kan jo jobbe innen forskning og tilogmed innen luftfart! (F.eks med å utforme cockpiten og hvordan de er mest effektiv :D ).

Bare sånn for å klargjøre, da mange roter med det her :)

Psykiater: utdannet lege med spesialisering i psykiatri, som vil tilsi mer enn 10 års utdannelse etter videregående sånn røflig sett. En psykiater er spesialisert i psykiatri, som i stor grad innebærer psykopatologi (altså psykiske lidelser) og medikamentell behandling, men også samtaleterapi.

Psykolog: en som har gått profesjonsstudiet i psykologi (6-årig studie) ved enten Universitetet i Tromsø, Oslo, Bergen eller Trondheim (eventuelt tilsvarende utdannelse i utlandet og deretter gjennomført de godkjennelseskrav som finnes i etterkant). En psykolog er en med bred utdannelse innen sentrale områder innen normalpsykologi og psykopatologi, med fokus på forskning, biologi, klinisk arbeid, etikk, praktisk psykologarbeid etc etc, kan ikke skrive ut medikamenter slik som psykiatere kan.

Psykologi: et akademisk fagfelt som er en del av det man studerer både når man skal bli psykolog og psykiater, men man kan også ta bachelor eller master i psykologi, i ulike temaer etter hva man ønsker. En master i psykologi er gjerne mer forskningsbasert og mer spesialisert enn psykologstudiet. De som ikke er så interessert i den kliniske delen av psykologi velger ofte denne veien :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Klem til deg, framtiden kan virke skremmende. Anbefaler deg å prøve å senke skuldrene og slappe litt av, det går bra, uansett hva du velger å gjøre.

Tok meg ett friår (dvs jobbår..) etter vgs. Fikk verken reist utenlands eller spart opp penger, selv med 100% stilling :P Var sykt skolelei etter vgs, så for min del var jobbåret positivt kun på den måte at jeg innså hvor digg det fakisk er å gå på skole ;) Drømmen her har alltid vært veterinær, men orket ikke realfag på vgs, så søkte på dyrepleier-utdannelsen på NVH. Går den nå, drømmestudiet og yrket :heart: Veldig mye "hands on" på dyrene, noe jeg liker veldig godt! Og halvparten av studiet er praksis. :)

Meget lav lønn da. På lik linje med en Rema 1000 arbeider har jeg hørt.. Men du kan jo lese om studiet om du vil :) Man kan jo også jobbe med andre ting enn bare i dyreklinikk med utdannelsen, feks på en zoo.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tok et friår etter vgs fordi jeg var umotivert og usikker på hva jeg ville. La meg si det slik - etter 2 mnd med butikkjobb har jeg aldri vært mer sikker på at det ikke passet for meg resten av livet :) Det er jeg veldig glad jeg gjorde, fremfor å få 50.000 ekstra i studielån og et årsstudium jeg ikke hadde behov for i forhold til utdannelsen jeg tar nå :)

Signerer de med fotograf tipsene. Kanskje du kan ta et kurs eller to og ha det som en liten biinntekt/hobby? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg forstår deg veldig godt, og kjenner meg igjen i stresset og alle tankene. Men mitt råd er å "kule ned" – man har det ikke travelt!

Jeg var ferdig på VGS i 2011, og jobbet heltid som frivillig i ett år (organisasjonsarbeid). Det var utrolig givende, og lærte meg mye som jeg aldri kunne lært på noen skolebenk. Hva med å sjekke opp i frivillig arbeid? Lånekassen har en ordning som gir (husker ikke ordlyden korrekt) fullt studielån med ordinær omgjøring til stipend dersom man jobber heltid i en frivillig ungdomsorganisasjon sammenhengende i tre mnd. eller lengre (finner ikke paragrafen etter en kjapp leting på lanekassen.no, men det er fullt mulig å nøste opp).

Jeg er forøvrig en av dem som tar en sånn akademisk utdannelse som jeg ikke blir noe av. Jeg begynte på medievitenskap, droppa det til fordel for litt politikk og økonomi, og nå studerer jeg administrasjon og organisasjon. Mao: intet yrke i enden av bachelorgraden. Men det er helt ok for meg, for jeg vet jo ikke hva jeg vil bli uansett – og kompetansen man får av slike utdannelser (i motsetning til f.eks. sykepleien, hvor man "bare" blir sykepleier) kan brukes innenfor mange felt. Samtidig skulle jeg ønske at jeg visste hva jeg vil bli, for da kunne jeg studert akkurat dét, og hatt en tittel ved endt utdannelse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har sikkert blitt sagt flere ganger (mange lange svar så jeg gadd ikke lese alt).

Ikke legg for stor vekt på og ha alt spikret enda, selv med planer er det ikke alltid slik at alt går som man vil eller har planlagt og har man bare en plan spikret og ingen alternativ så er det nok verre enn og ikke ha noen plan.

Man skal absolutt velge noe man har lyst til, og det er fullstendig lov og drømme, dog kan det jo være en fordel og starte med noe som er litt forutsigbart så man ikke ender opp med og starte voksenlivet med et firma som ikke fungerer, gjeld og bremser på mange andre planer i livet. Har man en drøm så er det fult mulig og forfølge den enten i litt mindre skala samtidig med at man har annen jobb eller litt senere i livet når man har litt mer stabilitet (eier bolig/har sparepenger osv osv). Uansett om man vil drive med feks foto så skader det ikke og ha en plattform og stå på først. Men dette er jo ikke svart/hvitt, det er jo ikke enten drømme jobben eller en jobb man ikke vil ha.

Og utover det så tenker jeg at for noe man vil nok så får man det til, enten det er karakterer eller fysiske krav, men det kan godt hende det krever hardt arbeid og lange dager og nå dit.

Mitt forslag, velg en utdanning som gir god mulighet for jobb, og da helst noe du synes er greit og jobbe med, om enn ikke det er drømmejobben. Da har du en plattform og stå på, og evt falle tilbake på senere i livet. Du har forutsigbarhet og trygghet. Og det som er så fint med foto er jo at du kan bygge deg opp gradvis, både kunnskap, erfaring og rykte på fritiden, mens du jobber, også, om det går bra så kan du gradvis hoppe over på foto på heltid :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De tingene jeg har erfart etter å ha studert noen år:

1. Det er en overhengende sannsynlighet at du velger feil. Kanskje fagene ikke stemmer overens med hva du forventet deg, kanskje du blir lei av å hoppe rett på utdannelse, kanskje du har valgt feil sted. Ikke stress med å velge riktig første gang. Veldig få gjør det!

2. Ikke velg en hobby som utdanning. Både fordi det ofte er vanskelig å få jobb basert på hobbyer og fordi det er en mulighet gleden ved hobbyen går vekk.

3. Ikke tenk så mye på hva du kommer til å tjene, men heller på om det er mulig å få jobb i etterkant. Vurderte å bli ergoterapeut helt til jeg fikk vite at jeg mest sannsynlig kom til å ende opp med panting av flasker som hovedinntekt.

4. Tenk litt på hva du er flink til. Om du er heldig kan du velge noe du virkelig brenner for som et valgfag. Dessuten pleier man jo å like det man er flink til.

5. Om du velger feil, så må du huske på at det året er verdifull erfaring uansett.

6. Tenk veldig på bosted. Personlig kunne jeg aldri bodd nord for Trondheim, da jeg er allergisk mot mørke og kulde.

7. Se på alt som en læringsprosess.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Overrasket over hvor mange som ikke har gått rett på studier/ vært/er usikker på hva de skal velge etter vgs (sett bort fra Aslan, yay you (& me) :P ).

Forresten, om noen vil bli marinbiolog kan man ta doktorgrad… Da kan dette være et eksempel på arbeidsdagene… Auau :lol: (dykke i korallrev i karibien :P )

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3. Ikke tenk så mye på hva du kommer til å tjene, men heller på om det er mulig å få jobb i etterkant. Vurderte å bli ergoterapeut helt til jeg fikk vite at jeg mest sannsynlig kom til å ende opp med panting av flasker som hovedinntekt.

Jeg er enig med alle punktene dine, men har en liten innvending mot dette. Ikke fordi man på død og liv skal tjene mest mulig, men fordi man faktisk skal overleve. Jeg kunne f.eks tenke meg og jobbe i et universitetsbibliotek og vurderte lenge å ta en bibliotekarutdanning på kveldstid/deltid for å oppfylle den drømmen. Men faktum er at med bibliotekarlønn så ville ikke vi greid å beholde leiligheten vi eier i dag (og det er ingen overdådid eller stor leilighet, men det er dyre boligpriser her).

Noen kan trives med å ha drømmejobben og snu hver krone alltid. Jeg er ikke en av dem. TS må selv avgjøre om hun kan leve med det.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så mange svar! :| Må jo bare si at dere er så gode alle sammen! :hug: Jeg trengte å få ut litt tanker, og å få noen tilbake.

De siste tre årene har jeg slitt med stress i forhold til framtiden og skolearbeid. Jeg er kronisk stresser.Og noen ganger er det så ille at jeg gråter meg i søvn fordi jeg er redd for framtiden, eller at jeg nesten blir lammet fordi jeg har så mye å gjøre til skolen så jeg ender opp med å gjøre ingenting. Så det er ikke lett å tenke at "dette går bra", selv om det mest sannsynlig gjør det.

Jeg har en plan om å ta et friår der jeg skal jobbe og reise til Afrika for å jobbe frivillig med løver. Og kanskje reise litt i Asia etter det. Jeg har heldigvis en jobb (i dyrebutikk :wub: ), så jeg sparer allerede til nytt kamera og reise. Men hvis jeg kommer inn i Forsvaret, så vil jeg nok satse på det etter vgs, og heller reise året etter.

Jeg vil jo bli noe jeg har lyst til, selvfølgelig, og noe jeg har interesse for. Derfor er jeg usikker på om psykolog er noe for meg. Som SandyEyeCandy sier, det er noe man må ha interesse for, fordi man blir kastet inn i problemene til andre mennesker. Det hadde jo vært spennende, men det er ikke det magefølelsen sier at jeg burde. Derfor synes jeg det er vanskelig å snakke med foreldrene mine om dette. De støtter meg ikke på foto, det jeg kjenner jeg har absolutt mest lyst til, og det i seg selv er vanskelig, men når de i tillegg ler av det...

Veterinær har jeg hatt lyst til siden jeg gikk i førsteklasse (på barneskolen), men det siste året har jeg blitt usikker. Realiteten er jo at det er utrolig tøft. Og man må ta vanskelige valg. Har jeg lyst til å "bare" behandle ørebetennelse og diare hver dag? Da ville jeg nok gått for kirurgi, noe som kunne vært kjempeinteressant! Men det er heller ikke noe jeg tenker at "Å, det MÅ jeg bli!"

Jeg er bare så redd for å ende opp som ingenting. Det kan ha noe med at jeg har eldre søsken, og søsteren min har ikke klart seg. Hun ble mor som 20-åring, uten fullført vgs. Hun tok opp flere fag for å få den fullført, men hun droppa ut 5 ganger. Og hun klarer seg virkelig ikke. Foreldrene min endte opp med å kjøpe seg en leilighet til henne fordi hun ikke hadde inntekt eller noe sted å bo. Bror har heldigvis klart seg veldig bra. Han er rake motsetningen. Jobber som elektriker og kjøpte seg leilighet alene da han var 21. Men det er så mange på den alderen som bare blir liggende og gjøre ingenting. Og jeg vil ikke det. Jeg har jo pågangvilje, men jeg er redd for å mislykkes. Det er der det ligger. Hva skjer hvis jeg ikke får til det jeg vil?

Forresten, om noen vil bli marinbiolog kan man ta doktorgrad… Da kan dette være et eksempel på arbeidsdagene… Auau :lol: (dykke i korallrev i karibien :P )

Jeg har faktisk tenkt på biolog også. Men jeg takler ikke vann :no:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville faktisk anbefale deg å ta et friår før du går inn i forsvaret evt. Fordi når du først er der inne så får du vel potensielt tilbud om videre jobb og utdanning der, og det kan bli vanskelig å si nei?

Når det gjelder det å "klare seg" - så lenge du har fullført en treårig utdanning etter vgs, nesten uansett hva det er, så har du ok sjanser til å få en jobb. Jo mer spesifisert utdanning, jo mindre kan du velge og vrake, men det finnes utrolig mange rare jobber der ute, hvor man bare krever at man har evne til å sette seg inn i ting.

Om du ikke får til det du vil - så gjør du noe annet. Veldig få ender opp som søsteren din. Og med fullført vgs og uten barn så øker sjansene dine betraktelig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Kanskje på tiden med en oppdatering her også. Shero: Shero er nå 11 år og pensjonist. Han har vært pensjonert fra agility konkurranse siden 2022, men har fått gå blåbær med mamma, men etter at han begynte å halte i ett løp i sommer er han heltidspensjonist. Før han ble pensjonert rakk han å delta på ett NM, hvor vi kom igjennom 1. løp. Han har fått prøvd seg på nose work, men vi sliten med at han skal appotere luktboksne så det er lagt litt på hyllen til jeg finner en løsning. Eskene skal uansett enten stås på eller etes opp så... Han har også fått prøvd seg på svømming, han vet ikke om han er helt fan av å svømme hvor han ikke kan stå.M Mamma og Shero. Shero & Max er slitene etter NM  Max: Max er nå 6 1/2 år gammel (hvor tiden flyr). Han bommet på stigefelt i sommer og traff, så nå er vi klasse 3 på heltid. Stigefelt brenner vist, hilsen Max. Max er en fin storebror til Yoshi og er glad han endelig har fått noen å leke med. Jeg har vært instruktør i agility i høst, og Max stilte opp som lånehund siste gangen. Veldig moro at han er trygg nok til å gå, siden sist jeg prøve å få han til å gå med noen utenom familen løp han rett til meg. Vi har også vært innom Sheltie-VM i Kongsvinger hvor vi hadde mye fint, men ikke full klaff.  Max på Sheltie-VM Max og Yoshi
    • Dette har jeg aldri hørt om. Uff, lykke til, håper det går bra!
    • Frøkna har mest sannsynlig fått en blokkert spyttkjertel. I går skulle hun til utredning i CT, men forundersøkelse av hjertet viste at det ikke er et alternativ å dope henne ned slik hjertet er nå. Så hva i alle dager gjør jeg? Er det noen som har vært borti dette, og evt. fått utført noe slags behandling (f.eks. drenering?) under lokalbedøvelse? Hun ble satt på vanndrivende over helga for å redusere trykket på hjertet, så vil de ta en ny vurdering mtp. risiko ved narkose i neste uke,  men hun vil uansett være en høyrisikopasient så det er jo kjempeskummelt å gå den veien. Jeg har jo ikke lyst til å risikere livet hennes for en blokkert spyttkjertel, som tross alt ikke er livstruende og mest bare et irritasjonsmoment. Alt hva den stakkars hunden skal måtte gjennomgå 
    • Få en trener MED ERFARING (fra hundeklubben f.eks) ikke en som har tatt e kurs og er på sin første hund...  Dette må en hjelpe dere med in real life.  Har selv en valp på 16 uker som bodde på småbruk, men hun er miljøsterk og rå i miljø. Det er noe miljø og mye genetikk.  Kjenner ikke til Collie men tidligere slet de med nerver og det er jo bittelitt arvelig det... Det du opplever høres meget rart ut. Få hjelp hjem nå!!  Valpekurs er genialt, men treneren der har begrenset tid til å hjelpe med sånne problemer, men noe veiledning hjelper absolutt.   
    • Gratulerer med resultatene og hunden!
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...