Gå til innhold
Hundesonen.no

Har du fått den hunden du ønsket? (bruksmessig, utstilling, avl, gemytt osv.)


Heidihj
 Share

Recommended Posts

Har du fått den hunden du så for deg da du kjøpte den? Har den de rette egenskapene for det du vil drive med, eller må du rett og slett senke kravene med denne hunden, eller drive med noe annet?

Jeg tenker da på all type forventninger, men da særlig bruksmessig, innen utstilling og avl.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 64
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Ja! Jäger er alt jeg drømte om og mye mer. Han er greit pen og gemyttet hans er helt fantastisk,nå er han to år og han har ikke skuffet meg en eneste dag. Skjønne,ufattelig gode Jäger .

Ja, hun er helt PRIMA er nok ikke over forelskelsen helt ennå nei.

Så morsom tråd! Darrel The kortis - fy flaten som jeg digger den bikkja! Min sorte diamant var egentlig solgt til noen andre og jeg skulle bare innom oppdretter en lørdag for å drikke kaffe og drukn

Både ja og nei. Jeg ville ha en lettlært og enkel hund som jeg bruke til LP og agility. Det var ikke helt hva jeg fikk. Jeg tok ikke høyde for staheten, egenrådigheten og individualisten i spisshunden, så han er faktisk mer krevende enn jeg trodde. Jeg kan heller ikke drive med agility pga HD.

Når det er sagt, så har han også overrasket meg positivt. Han lærer raskere enn jeg trodde han ville gjøre. Utfordringen går på å holde motivasjonen hans oppe, ikke på lærevillighet eller læreevne. Når jeg har nøkkelen til motivasjonen, så er han en drøm å jobbe med, kjappere og mer motivert enn jeg ville trodd rasen kunne være.

Han overrasket meg også med å være svært motivert og lettlært når det kommer til spor, noe jeg aldri hadde drømt om med en slik rase.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Hehe, vel. Jeg kjøpte meg hund for å få meg en turkamerat, slik at jeg kom meg ut på tur. Ville ha en liten hund, fordi jeg som førstegangseier tenkte at det var lurt med en man kan håndtere med lite erfaring. At det ble akkurat Chihuahua var helt tilfeldig, og det var vel egentlig kun fordi jeg kjente noen som hadde et kull.

Lekte litt med tanken på utstilling/avl/agility, men lite ante jeg om hvor mange feil hunden min hadde, slik at alt dette ble utelukket da han var 3 mnd.

Hadde jeg visst det jeg vet nå, og også fordi jeg kunne tenkt meg en hund som det gikk an å kjøre ski med uten å være redd for å knekke beina på hunden, hadde jeg nok valgt meg en større rase.

Jeg er også litt svett av å måtte være så redd for at han skader seg hele tiden, redd for at bilene kjører på han fordi de ikke ser han når vi går langs veien, redd for han når han leker med store hunder som lett kan drepe han selv om de bare leker, og så videre. Ja, det er endel hensyn å ta med en så liten hund, og endel bekymringer jeg nok ikke hadde hatt med en mer robust hund.

Utover det, er jeg fornøyd med hunden, han er smart, lettlært, og sprek til å være så liten.

En utrolig sjarmerende liten fyr, veldig snill og god.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde ikke så høye krav. Jeg ville ha en snill og grei kompis som holdt meg med selskap på tur og i sofaen.

Og Ozzy er helt perfekt til det, han er snill og grei, tar livet på strak labb og er uendelig glad i meg. :)

Skulle vel gjerne hatt en litt mer lettlært hund da jeg selv ikke eier tålmodighet, men det er jo min og ikke hans feil. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nitro: ja har er en hund som passer meg veldig bra og har blitt bedre enn forventet. Gemyttmessig veldig bra! Han funker topp i marka på turer, venter på meg, stikker aldri av, et must for meg som går mye tur. Det eneste som jeg syns er synd, og som jeg hadde håpet på da han var mindre, var at han skulle bli mer spurt om av de som søker etter hannhund til avel. Jeg fikk det norske og svenske championatet klart, tok mentaltestene og helsetestene som var anbefalt, og når alt var gjort følte jeg selv at han kunne bli et godt valg for noen. Miljøet er lite og oversiktlig her til lands og han som eneste hannhund fra den kombiansjonen, hadde jeg trodd var en fordel. Men mye er nok pga jeg bor så lengt vekk fra alt og ikke økonomi til å reise mye å vist han frem. Så er skuffet over at en så bra hund ikke får sjangsen og at folk ikke får sjangs til å få sett han. :(

EDIT: det jeg ikke liker så godt med Nitro er at han ikke liker kos og er sær på det området. Men der får jeg jo igjen hos Mynte

Mynte: hun er så ung enda at jeg fortsatt er i "vente" modus :P Venter på hvordan hun skal bli. hehe. Til nå er hun mer hund enn hva jeg foretrekker for å si det sånn, men igjen, det er jo en valp. Så vi får se og jeg håper hun blir bra som voksen. Hun er ganske egenrådig, trekk jeg ikke liker så godt, og den type selvstendighet hun har er jeg ikke vant til, så det er noe jeg må venne meg til. Men ser fordeler med de mer uselvstendige typene siden de holder seg mer med deg og er opptatt av deg. Men hun har flere gode kvaliteter som jeg liker godt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med Sara: JA!! Hun er alt jeg ville ha i en setter: glad, godlynt, leken, liker å være ute i all slags vær, løper når jeg ber om det, trekker når jeg ber om det og går rolig når jeg ber om det. OG kan gå løs og stikker aldri av, kommer på innkalling. Og på toppen: vakker!!

Med valpene er det litt tidlig å uttale seg sikkert ennå, men jeg tror jeg har fått det gode HODET jeg ville ha i Bia, og en funksjonell atletisk fysikk. Ørene flipper ikke - de står rett opp som reveører - men det affiserer meg ikke nevneverdig. Jeg kjøper ikke hund pga ørene :ahappy:

Bella er vakker, og datterbarn er intenst forelsket i henne, og DET var forsåvidt hennes misjon her i verden - å være datterbarnets første egne hund. Godt gemytt på alle tre.

Så jeg mener og tror jeg ha fått det jeg ville ha :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei. Jeg ønsket meg en frisk hund jeg kunne trene og konkurrere i LP og bruks med, som samtidig var pen nok til å gjøre det greit på utstilling. Jeg har fått en allergisk hund som er så miljø- og lydberørt at hun/vi sliter i konkurranse. Hun er passelig pen da, uten at det hjelper stort, når hun står på kortison hele tiden og derfor regnes som dopa.

Men hun er snill og enkel å ha med å gjøre i hverdagen, og det teller jo mest, heldigvis :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hehe,Terkel hadde fantastiske kritikker og BIG plasseringer p ganske store valpeshow så han skulle egentlig bli utstillingshund. Stor hvit hanne. Men,så sluttet han vokse og bærer halen for høyt så utstillingshund er han absolutt ikke. MEN som et kjempepluss så løper han LC og vi har hatt turer både i Norge,Sverige og Danmark som har vært mye mere givende enn venstresvinger. MYE. Så han svarte ikke til akkurat de forventningene jeg hadde,men samtidig har jeg fått MYE mere enn forventet. Mentalt er han helt spesiell (positivt:)

Ataham hadde jeg et ønske om at han skulle både løpe LC og være ok på utstilling,så han er som forventet. Et stort minus med ham er at han er ukomfortabel med mennesker han ikke kjenner så det gir trekk i ringen - men han er helt RÅ på alt annet. Han har aldri snudd,tvilt eller snudd seg til meg og vært i tvil ved en utfordring i terrenget.

Walter hadde vi ingen forventninger til,han skulle bare være turkompis,men så hadde han tatt LC lisens hos oppdretter,og introduserte meg for den sporten og har fått litt premier på en god dag på utstilling så han har jo egentlig vært mye mere enn forventet :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mayah: Jeg ville ha en sterk og arbeidsom turkamerat med godt trekkhode, gemytt og eksteriør. her fikk jeg delvis det jeg ønska. Hun har et fantastisk gemytt og er en enkel og grei hund i hverdagen. Trekkmessig er hun ikke det jeg håpet på. Hun jobbe godt med pulk og kløv, og fungerer godt i tospann med sykkel, ski og pulk. Riktignok detter hun veldig fort ut og er et svakt kort i forhold til konkurranse. Utstillingsmessig har hun ikke oppnådd bedre enn vg. Helsen er god (hittil, 2,5 år) :)

Nuka: Hun er enda litt ung, men hun virker superbra! Jeg tror hun har de trekkegenskapene jeg ser etter. Har ingen problemer med å gå foran og trekke alene i flere km, og i to-spann med Mayah er hun med på å motivere og holde intensiteten. Perfekt! Gemyttet hennes er stort sett bra, men jeg syns hun er litt bøllete med hunder hun føler hun har overtaket over. Jeg har flere planer for denne frøkna, og blir positivt overraska omtrent hver dag. Jeg har en liten drøm om å kunne få kull på henne om alt er som det skal :heart:
Hun er ikke stilt på offisiell utstilling enda, men hun er en lovende jente.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Decoy - både og. På den tiden hadde jeg ikke de største konkurranseambisjonene og ville egentlig bare lære meg mer om hundetrening, og der har han fungert utmerket. I tillegg er han en super tur- og kosehund. Etterhvert utviklet ambisjonene seg og der faller han igjennom pga stress, spesielt når forstyrrelsene blir såpass som de er på konkurranser. Som jakthund har han vel falt igjennom på det meste, for høyt i stress, tyr lett til lyd og mener jeg kan hente de døde ekle fuglene selv. :P Flott sporhund da, det er han.

Bris - her har jeg fått akkurat den hunden jeg var ute etter, og vi passer utmerket sammen. Kort og greit. :ahappy: Får hun skikk på føreren sin kan vi nå langt i både jakt og LP, i tillegg til at hun fungerer supert i hverdagen vår. Syns dog hun kunne vært mer kosete, men Decoy er kosete nok for begge to (og vel så det). :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åhhhhh... jeg tror jeg fikk alt jeg ville ha og litt til i Willy :). Jeg fryktet jo at han skulle få sin mors eksteriør og sin fars manglende arbeidskapasitet, men heldigvis hadde jeg flaks. Han har blitt veldig lik sin far i utseende, og har nok fått motoren fra sin mor, så her fikk jeg både i pose og sekk: En frisk og artig arbeidshund som også gjør det strålende i utstillingsringen :). Når jeg snakker om arbeidshund, så tenker jeg sammenlignet med andre hunder i rasen, altså :). Han kunne kanskje vært noe mindre selvstendig og litt mer samarbeidsvillig med meg når det kommer til LP, men ellers kan jeg vel neppe klage når jeg har fått en hund som elsker å gå spor, elsker å trekke så snart han får på seg sele (ehhhhhh... han trekker vel ganske bra uten sele også *fnis*), er glad og entusiastisk nesten uansett hva jeg foreslår at vi skal gjøre :).

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil si ja for alle mine 4 hunder.

Kravene mine er at de skal fungere godt i familien, kunne omgås folk, andre hunder og dyr på en god måte.

Være friske både fysisk og psykisk.

I tillegg er jeg jo noe over middels utstillingsinteressert, og har vært utrolig heldig å få 4 hunder som hever seg godt nok i massevis til at det er gøy å reise på utstilling.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Da jeg skulle ha Chessea var nok ikke målene spesielt klare ift hva jeg ønsket å oppnå med henne. Men etterhvert som jeg ble mer bevisst hva jeg ønsker så når hun ikke helt opp hva gjelder arbeidskapasitet eller i utstillingsringen. Men hun er til de grader den hunden jeg ønsket meg hva gjelder kontakt, humor, gemytt, osv osv. Hun er en sånn once in a lifetime-hund. En personlighet lik ingen annen og hengiven mot familien. Hun er tettrent og helt ok pen på utstilling, men neste portis håper jeg blir hakket vassere ift intensitet og ennå bedre ift utstilling.

Leja var ikke nødvendig vis det mest planlagte kjøpet jeg har gjort. Men det jeg ønsket meg var en utstillingsmaskot. Det er hun ikke. Hun er en liten og spe papillon. Veldig pent hode og bra pels, men ingen stjerne i ringen liksom. Forventningene mine var nok urealistiske der. Men utover det hadde jeg knapt noen forventninger til det å få papillon. Som selskapshund er hun jo virkelig toppers! Hadde Chess hatt den ståpåviljen og den leken Leja har i trening hadde hun vært perfekt. Så de er veldig ulike der. Med Leja kan man nå hur långt som helst. Men hun ble anskaffet i innspurten av utdannelsen min, så aktiv trening med henne lar vente på seg.

Jeg er uhyre fornøyd med begge hundene mine. Men vet desto bedre hva jeg ønsker meg neste gang :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, absolutt ikke, hverken mentalt eller bruksmessig. Men jeg har ihvertfall fått en hund jeg er utrolig glad i og som etter mye arbeid begynner og bli riktig så fin også. Hun kommer aldri til og bli i nærheten av det jeg ønsket og så for meg, men det er greit, jeg liker henne lell, har lært mye også får neste hund heller bli den hunden jeg så for meg :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja og nei.
Jeg ønsket meg en hund jeg kunne trene og konkurrere i LP med, og det har jeg fått. Hos oss er det jeg som setter begrensningene, ikke hunden. Jeg er redd at jeg aldri noen gang vil få en så god trenings- og konkurransehund igjen. Hun hadde egnet seg innen de fleste sporter. I tillegg er hun en veldig enkel hund å leve med.

Jeg ønsket meg også en hund jeg kunne stille litt ut, og som jeg kunne ha et kull på. Pga flere EP-tilfeller på farssiden, blir det ikke noe kull, og hun har er ingen utstillingshund. Men for meg er det viktigste at hun passer inn i mitt liv. Og alt i alt digger jeg hunden min, måtte hun leve evig :wub:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, det vil jeg egentlig si :)

Ønsket meg en stabil og god turkamerat og familiehund. Mange av hundeinteressene mine som utstilling og LP dukket opp i etterkant, og han oppfyller godt nok innen det og. Innen utstilling er han ingen storvinner, men han er god nok til at han kan hevde seg på gode dager, og plukker excellent og endel CK. På LPen er det jeg som setter de største begrensningene, for han er en ålreit og morsom hund å trene med (for den som liker spisshundgemytt da, det gjør jeg), men matmor er litt miljøberørt på konkurranser :P Blir nok ikke noe championat hverken her eller der, men det føler jeg ikke at vi trenger heller. Som turhund har han vært fabelaktig, morsom og enkel å ha med å gjøre, og kan bidra med å bære kløv om vi trenger. Var bare litt over et år når han var med og gikk trekanten i Trollheimen, og han storkosa seg :) Og som familiehund er han rett og slett knall, aktiv når vi vil, og slapper av når vi vil. Lite stress og styr med ham, og en hund vi ikke føler setter begrensninger på oss, om jeg blir forstått rett .P Altså, hunden vi passet før vi kjøpte Thorvald var en stresset kar med separasjonsangst, og vi måtte hele tiden tilpasse oss ham for at det skulle være greit for ham, både vi og eieren hans. Mens Thorvald har fra dag 1 bare vært med han, på hva enn som trengs, og stort sett bare vært glad og fornøyd og stødig og trygg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Turbo: kjøpt som altmulighund og veldig fornøyd med han som det, skulle dog ønske at han funket bedre i konkurransesetting, men nå som han blir 8 år kan det bare være som det er:)

Bajaz: kjøpt som utstillingshund. Absolutt nådd det jeg ønsket med både vinnertittel og flere champion titler. Dessverre hangler han litt helsemessig med blant annet forkalkninger som gjør at humøret varierer.

Elias: kjøpt som utstilling/kosehund/kompis til Bajaz. Utstilling har det gått som forventet, ikke så bra:p men som kosehund og kompis er han herlig:)

Ulf: skulle bli den nye Turbo. Har vel feilet på alle områder utenom kosehund og delvis turhund. Han er dessverre syk både psykisk og fysisk.

Skal avlives.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, på alle måter :)

Whippeten ble kjøpt som "erstatningshund" da jeg mistet en hund som var helt spesiell for meg, så alt for tidlig. Jeg trengte rett og slett en ny hund. Vi ønsket oss en ukomplisert hund, som jeg kunne stille litt ut, og drive ag med på hobbynivå. Bestemte oss for whippet. Jeg og samboer traff oppdretter, besøkte hundene, og heldigvis kom det en tispe til oss. Vi hadde tatt henne selv om hun hadde hatt utstillingsfeil. :wub:

I forhold til utstilling gjør hun det helt greit. Hun har fått et res.cert og noen CK, og hun har fått noen blå. Hun kommer aldri til å bli noen stjerne, men hun er en pen hund.

Hun skal få prøve seg på LC etterhvert også. :D

Med neste whippet kommer vi til å være mer kresne i forhold til utstilling og sånt, så da vil jo fallhøyden være mye større. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hmm vanskelig spørsmål, og kanskje litt vel tidlig å svare på det.

Jeg bestilte valp uten å være klar over at valpens mor hadde lette ører (min feil). Jeg oppdaget det etter depositumet var betalt, men jeg kunne likevel trekke meg. Jeg valgte å ikke trekke meg, for så mye betydde det ikke for meg. Selv om jeg har vært på noen valpeshow, og godt kunne tenke meg å stille henne ut som voksen - så har hun en mellomting mellom lette og normale ører. Muligens noe man ikke vil avle på, og blir jo selvfølgelig litt trist av tanken. Men - nå er hun enda ung (8 mnd) så hvem vet om hun er noe bra avlsmateriale sett bort i fra ørene uansett. Dette tar jeg ikke så tungt, ikke enda i allefall :)

Jeg hadde en plan da jeg fikk meg valp, jeg skulle trene den til å bli superflink på triks og lydighet. Når valpen var noen måneder gammel, flyttet vi - og har frem til nå vært sykt opptatt med oppussing av bolig. Så det har vært alt for lite trening på lille jenta mi stakkars. Alle planene om trening i valpetiden ble bare borte..

Det "verste" er innkalling. Ikke f.. om hun kommer. Og kommer hun seg løs fra bandet, ja da vet hun at hun er løs - og utnytter det til det fulle. Men det kan jeg ikke skylde på henne for, for hun har jo ikke fått vært noe særlig løs - og heller ikke trent på innkalling. I tillegg bjeffer hun litt på folk når hun er ute i løpestreng alene, men dette trener vi på pr dags dato.

Men jeg elsker henne til de fulle. Hun er jo kjøpt for å være min beste venn og turkamerat, og det er hun :) Så hadde vi litt planer om utstilling, lydighet og agility, noe vi bare får se ann etterhvert :) Hun er kjempekosete, og tøff som få <3

Jeg angrer ikke på valg av rase, toller er hunden for meg. Jeg skulle heller ønsket at jeg brukte litt mer tid på å finne riktig oppdretter - istedet for å kjøpe den første ledige tispevalpen jeg fant. Min neste hund skal være godt planlagt før parring i allefall, men kan ikke på noen måte si at jeg angrer på Nuka :) <3 Og med tiden, så skal vi nok få til det meste :)

Og når hun blir gammel nok, så skal vi ta HD røngten - for å forhåpentligvis få klarsignal til å starte ordentlig trening av agility :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Med Ganzie har jeg vel på en skrudd måte fått alt jeg ønsket og litt til. Jeg ville bare ha en valp etter Tara, som skulle være min beste venn og pelsterapi. Det har hun oppfylt så det holder :wub:
Men med årene kom ønsket om å prøve litt mer, hun er en rå lydighetshund, det eneste som stopper oss er føreren :P Hun var aldri noen god utstillingshund, men som veteran ble hun brått pen også :lol: Hun er med på alt jeg ønsker å teste ut, spor og agility, freestyle og generelt bare tull, Ganzie er med :ahappy:

(at hun er steine gal og helt sinnsykt dårlig mentalitet er en annen sak, hun er for meg verdens beste Ganzie :sleep: )

Med Inya er målene litt høyere, men hun er enda veldig ung. Hun er (selvsagt) hovedsakelig familiehund og bestevenn, men jeg har også håp om å gjøre det tålelig greit i utstillingsringen, konkurrere litt i LP og om hun er god nok og består helsesjekkene; brukes i avl.
Foreløbig er jeg veldig fornøyd, hun er mye bedre mentalt enn Ganzie (det skal vel ikke så mye til, men :lol: ) og tegner til å bli en meget stødig hund.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Pia: Nei. Ho er verdens herlegaste og mest elskbare blant folk ho kjenner og stoler 100% på. Ute er ho verdens største stressmajor og eit herk å slepe med seg. Ville ha ho til utstilling med mulighet for avl, ho har gjort det greit på utstilling men er overhode ingen avlshund.

Catania: Både ja og nei. Ville ha ein familiehund som også kunne stillast litt i ny og ne. Ho gjorde det veldig bra på kvalpeshow, men er ikkje akkurat utstillings "materiale" lenger. LC var noko eg tenkte vi kunne prøve litt også, men det går ikkje lenger. Dermed prøvar vi heller lydighet.
Ellers er ho verdens beste. Kosegris. Leiken. Stikker ikkje av og held seg stort sett i nærleiken. Veldig enkel på tur i forhold til Pia.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er så heldig at jeg kan si ja x 2.

Begge har sine svakheter arbeidsmessig/mentalt, men ting vi fint klarer jobbe oss rundt uten store problemene. :)

Blaze fikk bare ett kull, men sånn er det. Hun gav meg hennes fantastiske datter Talli, så ingen klager på at det bare ble ett kull egentlig :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det eneste jeg har å si på hundene mine er at jeg egentlig ville ha en veldig sosial hund som virkelig elsker alt av mennesker. Begge rasene "skal" være sånn, men ingen av mine er det helt til det fulle på den måten jeg tenker på. Dvs. at fremmede mennesker er helt OK, og "elskingen" sparer de til folk de kjenner. :) Til gjengjeld er begge utrolig opptatt av meg / oss og kanskje det egentlig er mer verdt. (Det vet jeg ikke før jeg har prøvd å leve med en sånn supersosial en...)

Ellers er det et klart JA! :)

Ellie skulle være en fin førstegangshund for meg og mannen, en prøveklut jeg kunne lære sammen med, og en god turkompis.
Hun er med på alt og er en kjempefin potet som har gitt meg masse motivasjon og treningsglede. Hadde jeg ikke fått litt høyere ambisjoner etterhvert, hadde hun vært alt jeg kunne drømme om i en hund. Vi hadde en litt turbulent unghundsperiode (som jeg i ettertid er glad for pga alt jeg lærte), men nå er hun enkel og grei på alle områder. Jeg har gått fra å ha "angret" litt på at hun kanskje var litt for mye et impulskjøp, til en gryende takknemlighet ovenfor oppdretteren og tilfeldighetene som gjorde at vi fikk vår tvers igjenom godeste snilleste Ellie med de myke ørene og de dype kloke øynene, samt de litt ulydige dronningtaktene nå som hun er voksen og vet best. :ahappy:

Balrog skulle være en hund jeg kunne konkurrere i lydighet med og en prøveklut innenfor brukshundsporten. Før jeg fikk han hadde jeg ikke noe klart bilde av hva jeg egentlig "trengte", men nå som jeg vet mer om hva jeg vil ha og føler at jeg kan mye mer, så går det mer og mer opp for meg hvor heldig jeg har vært, og jeg vet ikke om jeg noengang får en hund som passer meg så bra igjen. Bortsett fra at rasen ikke er så stor, så ser han jo ut som en tøff brukshund, men han er en myk sjel som passer pipestemmen min perfekt! Jeg trenger aldri å være streng med han, og vi blir så utrolig glade sammen når vi trener - det er en lek hvor jeg glemmer tid og sted, nesten som å dra tilbake til den bekymringsløse barndommen igjen. Også i hverdagen er vi veldig "du og jeg" han er alltid i nærheten og er den mest kosete hunden jeg har kjent.

Begge hundene er veldig samstemte med familien, og så enkle og greie at vi kunne hatt de løse med oss overalt om det hadde passet seg. Og de er friske begge to, noe jeg er veldig takknemlig for.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, egentlig. Vida har vært min prøvekanin i brukshundsporten, og jeg har fått testet RIK med henne og fått henne dit jeg ville i NBF. Opprykk til A var målet vårt, men vi ha tre cert poeng i tillegg i klasse A (både i Norge og i Sverige). Hun er en fantastisk hund å ha i det daglige, frisk og superenkel.

Noomi har det jeg ønsker av en hund bruksmessig sett, og litt til. Hun er foreløpig et ubeskrevet blad, fordi 2013 har inneholdt mer enn å kunne trene hund dessverre. Selvfølgelig har hun negative sider også, men ikke verre enn at vi kan leve med utmerket. Det som ikke lå i planene var jo allergien, så helsemessig er hun ikke det jeg ønsket meg på det punktet.

Utstilling er de vel også akkurat det jeg ønsket meg. Vida fikk blå slufse på første forsøk, og jeg trur Noomi skal klare det også uten problemer.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Ingen bilder i dag, hvilket er et tegn på en god dag Vi har øvd korte økter av utgangsstilling og lineføring, fiklet med labber og klør, tatt på potesokker og gått litt både inne og ute med dem. Vi har hatt besøk og unintentionally øvd på å sove som en stein under kaffeslabberas, etter at det forsmådde besøket som kom ens ærend for å hilse på valp bare ble tilsett usle 20 minutter med lek og kos før han la seg til en software update, Windows style, hvorpå de ble sittende i to timer og vente på restart og få med seg en tissetur før de måtte dra.  Tissetur er en begivenhet. Baby Einstein forstod allerede på dag 2 her at å tisse er det mest lønnsomme han kan gjøre. Litt prøving og feiling med å tisse inne måtte til for å oppdage at det ikke var lønnsomt sånn som ute. Han var assertive vokal og høylytt om å bli snytt for lønn da jeg ikke betalte han for det de første gangene han tisset inne etter mange vellykkede turer ute, men så skjønte han at å begynne skvette noen dråper foran meg inne var nøkkelen til å komme ut i full fart, uten noen sommel med teit påkledning, for å innkassere deilige kjøttboller(*), og ikke bare en gang. Lille Ede på 10 uker, som tydelig har conscious kontroll på knipemuskulaturen, han fant ut helt av seg selv at om han skvettet bare litt inne og knep igjen for å spare det flytende gullet, så kom vi oss skikkelig fort ut. Ute var det god forretning å tisse LITT, stoppe strålen for å innkassere, tisse en ny minidam på samme sted for å innkassere igjen - og etter flere vellykkede forsøk med den strategien der, med dobbel jackpot på fôrautomaten, så rasjonerte han de neste gangene ut skvetten i tre omganger og forsøkte fortvilet også en fjerde, men da var det tomt, og det var han tydelig skuffet og frustrert av.  Fôrautomaten hans luktet lunta allerede etter noen få turer med to tett påfølgende skvetter, men da han la på de tredje forduftet all tvil og svindelforsøkene hans ble sanksjonert med økt betaling for den første skvetten og ingen ekstra betaling for mer enn en skvett. Tok heldigvis bare noen få repetisjoner av den for å få tømt hele blæra i en skvett igjen. *Puh* Han der kommer så til å ta innersvingen på meg igjen og igjen gjennom trening og utvikling. Ikke dum. Uncanny intelligent til så liten å være.  Han er forøvrig typen som synes det er teit med repetisjoner av samme øvelse. 3-5 ganger og så setter han seg ned og ser på meg med DET blikket, som om han lurer på om jeg er helt nedsnødd, og jeg må finne på nye oppgaver til ham, som han er rett med på med ny iver. Få repetisjoner og variasjon er virkelig nøkkelen til treningsglede med han her, noe som er utfordrende for meg fordi alle steg for steg oppskrifter jeg har basert meg på tidligere er lagt på mange flere repetisjoner av hver, og færre øvelser av gangen før en får cue på dem og går videre. Her må jeg gjøre masse forskjellige øvelser med få repetisjoner av hver, og jeg er veldig usikker på når jeg tør begynne sette cues på noen.  Heldigvis har det løsnet litt med klikkertreningen, da. Han var så passiv med meg i starten, etter å ha fått klekkelig godt betalt for kontakt i begynnelsen, han bare satt der og så på meg og ga meg ingenting å begynne shape fra i to dager. Ble utålmodig og begynte lokke han gjennom øvelser, for så å innse at jeg kan jo ikke den metoden. Helt nytt for meg som er flasket opp på Canis Forlag. Tidligere hunder var mer aktive og kunne klikkes til alt, så jeg har ikke tatt meg bryet med å følge godt med og ta mentale notater om hvordan progresjonen bør gå gjennom lokking, for jeg trengte jo ikke det 🙄 Det å innse hvor hjelpesløs og blank jeg var når klikkertrening ikke var en åpen vei å gå fratok meg selvtillit, som vibbet over på Ede, og vi hadde et par katastrofale økter hvor INGENTING fungerte, før jeg prøvde spille musikk for ham.  DET var magisk. Han initielle reaksjon ved første musikkopplevelse her var å løfte hele kroppen og ørene mens han stirret mot lydkilden i noen sekunder, og løp så logrende mot høytaleren. Skulle ha filma, men glemmer som regel det fordi jeg har bare to hender og er opptatt med hunden.  Ved neste diskokveld valgte jeg danse selv, for å forsterke inntrykket av rytmen for ham, og belønnet ham ivrig og entusiastisk med en godbiter for hver minste lille bevegelse han gjorde. Resultatet var en super happy valp som kom ut av passiv modus og vi hadde the time of our life so far sammen.    Over helgen nå har vi booket oss inn på treningsrom med balanseputer og diverse, hvor planen med det er økt kroppsbevissthet og motorisk utvikling.  Frem til da har vi utover håndtering og miljøtrening på tapetet: •Gå sideveis, forhåpentligvis med litt mer kreative justeringer etterhvert som vi mestrer •Sitt-stå repetisjoner (begge for utvikling og styrking av hoftemuskulatur, forebyggende) •Få cue på utgangsstilling fordi jeg bestemte meg for å høre på Leslie McDevitt om å ha en default behavior på cue før vi begynner med *leave it*. Hun klasker seg sikkert på panna av meg, fordi det er en teit låst posisjon å trene leave it fra ifht en langt mer fleksibel *sitt*, men jeg har et resonnement bak å velge gjøre det sånn med utgangsstilling først, og heller vente med å få *sitt der du er nå* på cue senere. Innvendiger og innspill er hjertelig velkomne, det er derfor jeg skriver her og ikke bare for meg selv     *)kjøttboller av fullfor med riktig balanse av næringsstoffer, ja. Tar ingen sjanser når det kommer til næringsinntaket gjennom vekstfase. Zero "treats" før han fyller 18 mnd, hvorpå han kan få litt "øl", type reinskav, sardiner og ostebiter. Ingen "sprit" (f.eks. grillpølse) før han er 21. Skjønner ikke hvordan det kan være lovlig å selge junkfood "treats" uten riktig balanse av næringsstoffer til valper. 
    • Haha! Ingen trening nødvendig før problematferd melder seg, for det er bra butikk for trenere?  Vær glad, Simira, du ikke er så mye på sosiale medier. Det kom en mottrend mot positiv trening. Yngre betamales med behov for et utløp for ubevisste mindreverdighetskomplekser har gjenopplivet den gamle skolen av dominansmyter og har skremmende stor suksess med struping og banking og tvang. Ikoner med store fanskarer, som DogDaddy (elller noe i den duren) med horder av unge menn som digger og forsvarer. Du hadde fått så mark og spader og fnatt og ikke klart holde deg fra å gå i dialog med dem, og du hadde bare gått i stykker innvendig etterhvert av hvordan de er fullstendig uimottakelige, ikke bare for etiske prinsipper og dyrevelferd, men beinharde vitenskapelige FÆKTS om treningsmetoder og relasjonsbygging og motivasjon. Den såkalte femininiseringen av samfunnet har trigget en stygg motkultur, og det går utover hunder.    Edit: Vi TRENGER maskuline machomenn som promoterer positive metoder med barske og bøse raser. All verdens kvinnelige trenere når ikke inn til det miljøet der, og det er stort. 
    • Vel, jeg regner med de får motbør i kommentarfeltet. Det er ikke alt jeg er enig med Maren eller Hun om hund med, men de har mye sunn påvirkning på hundemiljøer rundt om. Jeg er ikke mye på sosiale media, og som relativt ny bruker av snapchat er jeg veldig skeptisk til mangelen på åpent kommentarfelt der. På instagram kommer jo kommentarfeltkrigerene fram for hva som helst, og man får ihvertfall flere synsvinkler på ting (på godt og vondt), men på snap er det ingen som kan motsi et innlegg. Er det slik på Tiktok også?
    • Veldig fasinerende med den instagrammen som går rundt, med de fra en hundeskole som sier at det er ikke noe vits å lære eller gå på kurs med valpen før den er 9 mnd.  Det er så trist at slikt figurerer, og folk tror jo på det... sukk Ellers så er valpen drittvalp i dag, hjelper ikke at jeg jobber full dag i tilleggg. Blir gøy å komme hjem
    • Beklager så det nå  Var dårlig bilde på mobilen. Kos deg videre
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...