Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvilke raser er perfekte "byhunder"?


Snickers
 Share

Recommended Posts

Jeg er nysgjerrig :P

Hvilke raser synes du passer perfekt/best til å leve i en storby? Da tenker jeg type Oslo, New York, London osv. Sentralt i byen.

Nå tenker jeg på hvilke raser som kan trives i en by, uten noe særlig "ekstra pes" fra eier (som å måtte ta bussen til skogen hver andre dag f.eks). Raser som har lettere for å trives i byen enn andre.

Hva tenker dere er bedre, liten eller stor hund, og hvorfor? Hvilke egenskaper burde hunden ha?

Hiv dere på :Grin:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at det burde være en liten hund, som enkelt kan sitte på fanget på kollektivtransport eller på armen dersom man er i svære folkemengder. Også fordi man gjerne bor litt smått om man ikke har supergod råd og bor i en stor by.

En hund som krever mer mental enn fysisk stimuli.

En som hverken er kjent for å være oversosial eller reservert – for mange mennesker til at hunden skal kunne ha sååå lyst til å hilse på alt og alle, og for mange mennesker til at den skal synes mye folk blir pes og kjipt.

Kanskje heller ikke ha så mye lyd i seg siden man bor tett.

Hvilke raser dette passer til aner jeg ikke :)

Heldigvis er vi jo såpass heldige her i Norge at selv om vi bor i de største byene (Oslo, Bergen, Trondheim etc.) så er det aldri langt til nærmeste skogssti.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vil tro de fleste kan klare seg fint i byen om de må. Jeg bor i storby med en shiba og en akita og de har aldri klaget på noe de. Her ser vi alle type hunder fra fuglehund til selskapshund og de aller fleste ser ut til å ha det helt fint (men er desverre en god del av de som er overvektige).

Det er jo parker og løpegårder man kan få litt utløp i, men selv trives vi best med å gå lange turer langs veien og stoppe innom på en kafé for å lese litt/ slappe litt av.

Jeg mener det er bedre med en liten hund - lettere å få med seg på bussen og metro: Jeg har gitt opp tanken å løfte med meg en på 35kg og en på 12kg i rulletrappa.. det er ikke plass under armen. Men nå går vi uansett stort sett dit vi skal, så vil ikke si det er et problem. For en gammel dame i byen er det kanskje greiest med en liten sak.

Stor hund i store folkemengder er heller en fordel da folk gjerne går i en stor bue utenom :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Slik jeg kjenner rasen etterhvert tror jeg papillon funker veldig godt som byhund :) Har selv en i liten leilighet. Hun krever minimalt med plass og er lett å aktivisere både inne og ute. Rasen skal være miljøsterk, noe min i alle fall er. Ja, det er i det hele tatt mye som taler for rasen som en god byhund altså!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror alle raser kan passe og trives i byen, så lenge den er vandt til det. Men det er jo såklart en fordel å ha en hund du kan ha på fanget når du reiser kollektivt, da.

Men hvis du mener sentrum, der alle butikker er osv, så høres det ikke helt optimalt ut for en hund, i hvert fall ikke hvis den trenger mye aktivisering. Men i Oslo er det ganske lett å komme seg fra sentrum til skogen, så det er jo egentlig ikke noe problem. :Grin:

...

Stor hund i store folkemengder er heller en fordel da folk gjerne går i en stor bue utenom :P

Det hørtes faktisk ganske deilig ut. :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min erfaring: Stor svart og litt skummelt utseende - men ikke for skummelt. Med mindre man har et sterkt behov for å bli bestevenn med halve byen - hver dag, og konsekvent være sent ute til ALT man har med hunden på, fordi person nr 369 bare MÅÅÅ hilse på hunden, gjerne uten å spørre først, og forventer at du har tid til å høre hele livshistorien. :aww: Collie og cavalier var bare slitsomt.

Riesen var i grunnen perfekt :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis mine hunder fikk velge, ville de nok valgt fortauskanter, søplekasser og kebabrester framfor natur og fuglekvitter. Det er en nytelse å pisse oppetter den samme stolpen som 35 andre bikkjer har pisset på før på dagen. Nå har de det selvfølgelig superduperfint i skogen, men når de får gå først og velge vei, svinger de konsekvent til høyre og mot gangveiene. Dustehunder. Bortsett fra det, tror jeg alle hunder trives hvor som helst, så lenge de får brukt seg på høvelig vis :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jo større hund, jo mer må til får å bygge muskler... da holder deg ikke med slentring på fortauet og litt lek i hundeparken av og til, tenker jeg.

Jeg tenker at en liten hund er best jeg, lett å ta med rundt, og det er lettere å finne steder der den kan få løpe fra seg, i forhold til store hunder som bykser 10 meter i slengen liksom.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser ikke problemet med noen. Vet ikke helt hva jeg skal si spiller inn ellers heller, tenkte på at det kan være praktisk med liten hund om man tar mye kollektivt, men nå er det jo ikke sikkert man gjør det fordi man bor i byen heller, jeg gjør jo ikke det.. Har bodd i byen med alaskan malamute og nå en malinois, null stress. Det er mest stress for meg, for jeg vil gå i skogen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gode svar her :) Noen sier stor, noen liten.. Noen sier at alle raser kan trives i byen. Og det kan de nok, hvis eier er engasjert! Men er det noen som egner seg spesielt godt til bylivet? Som om de var skreddersydd til akkurat det? Ser papillon er foreslått, og riesen.

Trives virkelig malamuter og huskyer i byen? Sentralt i byen. Det hadde jeg ikke tenkt meg egentlig. Som sagt tenker jeg midt i smørøyet i storbyer. Kan en husky få det den trenger i byen? Vil den like å bo der?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gode svar her :) Noen sier stor, noen liten.. Noen sier at alle raser kan trives i byen. Og det kan de nok, hvis eier er engasjert! Men er det noen som egner seg spesielt godt til bylivet? Som om de var skreddersydd til akkurat det? Ser papillon er foreslått, og riesen.

Trives virkelig malamuter og huskyer i byen? Sentralt i byen. Det hadde jeg ikke tenkt meg egentlig. Som sagt tenker jeg midt i smørøyet i storbyer. Kan en husky få det den trenger i byen? Vil den like å bo der?

Ja, hvorfor ikke? De er sosiale, stødige hunder. Enkle sjeler.. Hvilke egenskaper er fint i byen da? Er noen hunder mer byvennlige enn andre? Isåfall, hvorfor? Hva tenker du på? Skjønner spm, men skjønner ikke hvordan noen dyr skulle være spesielt egnet eller tilpasset byliv. Om det er trim biten det står på så går det jo bare eier. Str, hva har det og si annet enn evt på kollektivtransport o.l? Pels går på personlige preferanser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå vet ikke jeg med andre storbyer, men bor du midt i Oslo kan du ha hvilken som helst rase, er mange turområder du kan dra til via kollektiv.

Personlig hadde aldri jeg orket å måtte ta kollektiv/bil etc. hver gang jeg skulle gått en litt ordentlig tur, men så lenge eier er bevisst på det og faktisk gidder de aller fleste dager i uken, så ja, hvilken som helst rase. :-)

Er det ment mer som en bonus at man oppsøker skogen/ordentlige turområder du mener, så ville jeg satset på en av de mindre selskapsrasene. De er som ligger til navnet - selskapelige, og tror de fleste kunne levd et helt fint liv med å bare gå i parkene i hverdagen, leke med andre hunder eller eier i parken etc.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mange gode svar her :) Noen sier stor, noen liten.. Noen sier at alle raser kan trives i byen. Og det kan de nok, hvis eier er engasjert! Men er det noen som egner seg spesielt godt til bylivet? Som om de var skreddersydd til akkurat det? Ser papillon er foreslått, og riesen.

Trives virkelig malamuter og huskyer i byen? Sentralt i byen. Det hadde jeg ikke tenkt meg egentlig. Som sagt tenker jeg midt i smørøyet i storbyer. Kan en husky få det den trenger i byen? Vil den like å bo der?

Jeg kjenner til flere malamuter som bor sentralt i byene og stort sett får turer i parken ol. Det går fint det :)

For min del syns jeg ikke det er ideelt, men de er absolutt tilpasningsdyktige hunder.

Selv tenker jeg litt mindre hund må være praktisk. Jeg hadde ikke anbefalt en krevende rase fysisk som parkhund. Det er jo heller ikke alle godt pelsa hunder som hadde trivdes i en leilighet uten utemuligheter. Dette går gjerne mer på individ enn rase. Jeg har en malamute som helst er ute og en som gjerne ligger i senga og snorker :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

En stoooor svart grand danois hannhund :-D Da kanskje man får gå i fred!

Mekk deg en enorm, kraftig og småtrippende dobermannhanhund med kuperte ører, du, da får du være i fred. Selv hundeglade jeg blir småskjelven i beina når jeg ser de beista... :lol: Nesten så jeg går over på andre siden av vegen om jeg ser sånne :whistle:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har bodd i byen med rottis, og det gikk helt utmerket. Den fikk masser av miljøtrening (og masser av mosjon utenfor bystrøkene). Den gangen bodde jeg i et litt belastet miljø en stund, og jaggu var det betryggende å ha en slik "svær, svart jævel ". Uanset hvilken rase man har i byen, er det j viktig at hunden får luft, gress og skog å løpe fritt rundt i med jevne mellomrom

Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min del tror jeg det kommer mer an på individet enn rasen.

Jeg har 2 chihuahuaer, begge har bodd i oslo sentrum og den ene er oppvokst der.

Den som ikke er oppvokst der ELSKER byen, jo mer asfalt jo bedre og jo mer mennesker jo bedre - kan jo hende noen vil hilse?

Den som er vokst opp i byen derimot har alltid vært mer forsiktig og han trives mye mer nå som vi har flyttet bort fra sentrum. Han liker skog og mark. Er det i tillegg få mennesker så er det topp :P

Det samme gjelder de to store gutta mine, han ene trives uansett hvor han er imens den andre stresser for mye til å trives i byen.

Str. messig synes jeg dog at chihuahuaen er best, men føler meg tryggest med en av de store.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

De fleste kan vel bo i by, kommer an på hvordan eieren er. Men jeg ser for meg typisk byhund som en litt mindre rase, kanskje type chihuahua eller fransk bulldogg, mops, boston. Liten og lett å ta med seg overalt, og kanskje ikke en av de mest aktive type hund. (trivest med mest båndturer og litt lek i parken for eksempel.)

For min del ville jeg helt klart følt meg tryggere i byen med store hunder. Jeg var aldri redd når jeg gikk alene på kvelden med min dobermann da jeg bodde i byen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nåja, det funker ikke på alle! Jeg møtte på en gigantisk sort grande i Oslo tidligere i år, jeg måtte gå bort for å hilse på den bare fordi de er så gigantiske! :lol:

Jeg har ikke inntrykk av at mange er redd grander. Stort sett er det småhundeiere som har vært skeptisk, mens ikke hundefolk strømmer på:P

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Endelig er det et spørsmål hvor jeg har erfaring - som relativ fersk hundeeier er det jo sjelden det selv om man leser mye.

Hva som er perfekt byhund spørs jo hvilken funksjon hunden skal ha. Man føler seg tryggere med en stor hund i byen, for eksempel på joggeturer og sene kveldsturer. Det var en grunn til at vi har fått oss så vidt stor hund som vi har. Størrelsen er ikke noe hinder i trafikk/folkemengder - hundene er jo stort sett mindre enn mennesker. Ville vært mer skeptisk til en liten hund som kan bli tråkka på.

Dalmatineren min er oppvokst midt på Grønland og han trives tilsynelatende svært godt med det. Han er blitt utrolig miljøsterk, og bryr seg lite om folk annet enn de som oppsøker han (da er det opp i 100). Husk at i byen er det også stort sett kort til steder hvor det er friområder - og hvor hunden kan gå løs selv når det er båndtvang (vi kan velge mellom to steder - Ekeberg og Ola Narr). Hvis man ikke er interessert i at hunden skal leke med andre så går man på et tidspunkt hvor det ikke er folk der - altså ikke mellom 16 og 18.

Vi må innrømme at vi ikke lenger har en veskehund, men en dalmatinerstørrelse er likevel ikke til hinder for å sitte på fanget dersom det skulle bli veldig trangt på bussen. Ok det er ikke optimalt,men det har gått veldig fint - til unghundens store glede :ahappy: På tbanen går jo alle hunder uansett.

Jeg tror ikke det er en perfekt byhund så lenge de tåler miljøet og støyen. På Grønland virker det som folk har alle typer raser, unntakene er kanskje "gårdshundene" og gjeterne - de er det sjelden man ser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Giganter i storby er perfekt det. De er som regel rolige og stødige, opptar ikke mer plass innendørs enn det du gir dem, de leker som regel godt med andre hunder i parker (og får derved ut eventuelle lopper i blodet) og de har ikke noe imot å traske midt i folkemengder. Folk vil veldig gjerne hilse og klappe og snakke, men det er bare å plassere de bak deg og si *ha'kke tid* og gå på. Har tatt kollektivt med begge mine omtrent daglig, null problem (joda, noen få passasjerer er hysteriske og enkelte sjåfører er sure, men det har aldri vært vanskelig/tungvindt).

En av USAs beste oppdrettere bodde i Manhattan med sine 8 grander man-fred i en rimelig liten leil, og reiste til landstedet sitt hver helg/ferier i nesten 20 år. Hele valpekull ble sosialisert og *trimmet* i Central Park, null problem. Hun flytta på landstedet etter at hun knakk ryggen og fikk streng beskjed om å holde seg unna asfalt om hun ville unngå å havne i rullestol.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
    • En del lyd og dårlig helse og mentalitet på dem.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...