Gå til innhold
Hundesonen.no

Mest utfordrende du har opplevd


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Separasjonsangst. Blir snart sprø av det faktisk. Sitter hjemme på sofaen og "leser" når jeg burde vært på laben og veid prøvene mine. De fleste dagene finner jeg noen til å være her med han, men ikke i dag! Vi jobber med saken, men det kommer til å være et problem for resten av hans liv. Gruer meg til jeg må flytte og begynne å jobbe, hvor han faktisk MÅ være alene over lengre tid!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Separasjonsangst. Blir snart sprø av det faktisk. Sitter hjemme på sofaen og "leser" når jeg burde vært på laben og veid prøvene mine. De fleste dagene finner jeg noen til å være her med han, men ikke i dag! Vi jobber med saken, men det kommer til å være et problem for resten av hans liv. Gruer meg til jeg må flytte og begynne å jobbe, hvor han faktisk MÅ være alene over lengre tid!

Hjelper ikke med selskap av annen hund heller, sånn at en hund til kunne vært en løsning?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det største problemet jeg har hatt med min hund, var det at han utagerte mot alle Golden Retrievere. Det var en lang periode med mye trening og jobbing, og jeg var ikke så gammel selv (type 14-16 år, husker ikke helt :P ). Jeg hadde jo god hjelp av folk rundt meg, men jeg tenkte ofte mage negative tanker og følte for å gi opp så mange ganger - men han var jo så herlig på de fleste andre punkter. Og jeg er glad jeg ikke ga opp, og per dags dato nå bor vi sammen med golden til venninna mi, og det har vi gjort i to år nå! :D Han var/er også på type langhårete hunder (aussie, BC o.l.) etter alt dette med Golden startet, men dette er også noe som definitivter blitt bedre på! Det er godt å vite at all jobbingen og treningen gir resultater! :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest bikkje1

Det aller mest utfordrende har nok vært all drittslengingen jeg har fått med tanke på valget av hund. Det har vært utfordrende, og sårende.

Når det kommer til drittbikkja ( :P ), så har, og er, det mest utfordrende stresset hans. Det skal ikke så mye til før han bgeynner å stresse, og da blir det biting, raptus og ødleggelse. Men vi jobber med det, og det går framover, til tross for et lite tilbakeslag etter at han var på kennel.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hjelper ikke med selskap av annen hund heller, sånn at en hund til kunne vært en løsning?

Kanskje, men jeg har bare en hund. Og jeg er redd for å få en til som kanskje blir smittet av hans frykt, ikke omvendt! Men tar gjerne imot erfaringer og tips ang å ha to hunder?

Det aller mest utfordrende har nok vært all drittslengingen jeg har fått med tanke på valget av hund. Det har vært utfordrende, og sårende.

Når det kommer til drittbikkja ( :P ), så har, og er, det mest utfordrende stresset hans. Det skal ikke så mye til før han bgeynner å stresse, og da blir det biting, raptus og ødleggelse. Men vi jobber med det, og det går framover, til tross for et lite tilbakeslag etter at han var på kennel.

Hva slenger de dritt om? Synes dyret ditt er veldig søt, jeg :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje, men jeg har bare en hund. Og jeg er redd for å få en til som kanskje blir smittet av hans frykt, ikke omvendt! Men tar gjerne imot erfaringer og tips ang å ha to hunder?

Hva slenger de dritt om? Synes dyret ditt er veldig søt, jeg :ahappy:

Jeg har ikke noe annen erfaring med det enn at mine definitivt trives best sammen, og er mer urolige hvis resten av flokken er borte, selv om en av oss er hjemme. Jeg vet om folk der det IKKE hjelper at den andre hunden er hjemme, og folk der det har løst alt at de har en hund til. Ikke godt å si hva som er lurt, og hva som ikke er lurt, hva som kunne fungere og ikke. Men hvis du har venner med hund som han kjenner godt, og som han er trygg og god på, og den hunden er trygg med å være aleine hjemme, så kunne dere kanskje prøve? :ahappy:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den tiden hvor Ozzy skadet seg og hadde flere operasjoner, komplikasjoner og mye stress. Jeg var nesten konstant redd i over 12mnd for hva som kunne skje, og jeg gikk en stund og ventet på at dyrlegen skulle si at de ikke kunne gjøre mer.

Han rev løs albuen, og både knakk skruer og støtet fra seg metallet som var operert inn. Ukentlige kontroller hos veterinærer, alt for mange ned-dopinger og 6mnd med gips. Og det var mye, alt for mye, for bikkja å oppleve. Og meg for den saks skyld, jeg var bare 17 når det skjedde og det viktigste for meg var å holde han i live.

Hadde aldri gjort det samme igjen, og jeg har enda dårlig samvittighet for alt han måtte gå igjennom.. Selv om han er frisk nå, så har han vært igjennom mer enn noen hund fortjener.

Og jeg grøsser av tanken på hvor konstant bekymret jeg var, og hvor mye jeg gråt på den tiden. Var ekstremt vanskelig faktisk.

Kjenner meg veldig igjen, ikke i selve skadene, men bekymringene, tårene... Alt som kommer med en sånn skade og operasjons-situasjon... :(

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det mest utfordrende har vært å hatt en hund som stadig ble syk, og tilslutt se livet hennes ebbe ut på en forferdelig uventet og trist måte. Det tok veldig på meg.

Samme hund slet med usikkerhet mot enkelte mennesker hele livet og var til tider en utfordring for meg.

Min nåværende eldste fikk kraftigere separasjonsangst når min første hund døde. Det var ikke barebare å ha en slik hun i min hverdag, men vi kom oss igjennom. Angsten forsvant da yngstefrøkna kom i hus. Nå har jeg to hunder som er lykkelige i hverandres selskap :ahappy:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det mest utfordrende jeg har vært med på var seperasjonsangst av en annen verden. Han ble ikke gammel,så jeg vil tro at han hadde vært en helt annen som frisk. De mnd vi hadde ham kunne jeg ikke gå fra ham i 5 min. Ikke utav bilen for å handle,ikke 20 meter ned gangen for å henge fra meg noe. Han kunne ikke være hjemme med gubben (som var med og hentet ham han også og var like mye sammen med hunden etter hjemkomst),ikke sitte i bilen med gubbe om jeg gikk ut,gubben kunne ikke ta ham med ut,eller hente ham på min jobb når han skulle hjem. Han måtte være ved beinet mitt alltid. Hele tiden. Jeg var ikke inne i en butikk på de mnd vi hadde ham,jeg underviste med ham ved siden av meg. Han ble bare 14 mnd før hjertet gav seg,og vi rakk bare å ha ham noen mnd,antakelig kjente han på noe hele tiden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fibi var alt i ett pakken. Fysisk sterk som en hest, psykisk klin kokos. Aldri mer tullingbikkje. Hun passer inn i alle beskrivelsene her. Men hun var høyt elsket og så klok og varm. Hvis verden bare hadde vært hun og hennes flokk, hadde hun vært perfekt :)

Tenk å kunne bo i blokk, gå tur når jeg vil og hvor jeg vil, stoppe og prate med folk, la de som spør få kose så mye de vil, ha det stille inne. Alltid. Sånn har jeg det nå og sånn vil jeg ha det med hundene mine :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Laikamor skrev mitt innlegg! Min bet aldri noen, men hun hoppet og bjeffet som om hun ville ta livet av alle fremmede folk og dyr, også på laaaang avstand. Gjester gikk fint etter hun ble kjent med personen, så mine beste venner var ikke et problem å være sammen med, men folk som ikke var interessert i å bli ordentlig kjent med henne, eller som ikke var på besøk ofte eller lenge nok var et mareritt.

Jeg kunne ikke engang ta henne utenfor døren på egen eiendom uten at det ble stress og utagering pga stedet jeg bor på, og turene våre ble konsekvent tatt midt på natten. Helst mellom 2 og 4, for da var det veldig liten sjanse for å treffe på folk.

Jeg tror egentlig det aller vanskeligste for meg var at jeg i mange år gikk rundt å følte at jeg hadde gjort noe feil. Min fine, søte valp var allerede blitt et mareritt når hun var 6 mnd gammel. Aldri hatt noen negative opplevelser med folk eller hunder siden jeg fikk henne som 8 uker gammel, og jeg tror hun har hatt det supert hos oppdretter før den tid. Men det er finnes ikke dårlige hunder, bare dårlige eiere eller dårlig oppdragelse, så da måtte jeg jo ha gjort noe veldig, veldig feil.

I de senere år har jeg begynt å tenke sånn at vi mennesker kan bli født med dårlig psyke og ikke bli helt stabile og velfungerende til tross for miljøet vi vokste opp i. Det kan selvfølgelig hunder også. Det er sjelden folk er så åpne om det som i denne tråden, og man føler seg ofte helt alene når man sitter med hunden fra helvette. Man skammer seg ute, man skammer seg på forum, og man lider gjerne i stillhet (jeg gjorde det selv om min hund IKKE gjorde det. hun foretrakk å være så høylytt som mulig).

Noen vil, som over her, spørre om det var verdt det. Noen ganger lurer jeg på om det var verdt det for hennes del. Hun fikk aldri det livet jeg ville gi henne. Jeg har ny valp nå, og noen ganger må jeg bare gråte fordi jeg kan gjøre ting med valpen som jeg skulle gitt alt for å gjøre sammen med monsteret mitt. Hun fikk aldri oppleve et hundeliv som det burde være. Etterhvert ble det minimalt med turer, lite variasjon i hverdagen, og livet hennes besto stortsett av meg og familien etter alt var prøvd og jeg hadde innsett at hunden ikke kunne fixes av meg, trening, medisiner, andre mennesker, eller adferdsterapauter.

Men for MEG var det verdt det. Hun var jo jenta mi, og hadde hun ikke blitt syk så hadde jeg hatt det lille monsteret fremdeles. Jeg ville gitt ALT for å ha henne tilbake, med fryktaggressjon, utagering og det hele. Fine, gode jenta mi.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tror egentlig folk her inne tror hun er mye verre enn hun er, fordi jeg er så overforsiktig med henne for å unngå at ting kan skje.

Om det er noen trøst, tenker hvertfall ikke jeg at hun er så ille. :) Men jeg har jo kun sett dere en gang.

Største utfordringen med Grim var overslagshandlingene, og hans usikkerhet mot folk, og manglende advarsler synlig for folk flest. Heldigvis er det bak oss nå, og jeg lærte masse.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har begynt å svare på denne tråden flere ganger, men jeg vet liksom ikke hva jeg skal svare.

Å få en jrt som førstegangshund var utfordrende. Å ta over en klin gæærn groenendael var også utfordrende. Tolleren jeg måtte avlive bare 2 år gammel pga sykdom og dårlig mentalitet var utfordrende og Loke var vel strengt tatt mer enn utfordrende når han kom.

Men fordi hundene kom på forskjellige stadier av mitt hundeliv er det vanskelig å vite hvem som ga meg mest utfordringer.

Hadde jeg fått Loke først hadde jeg muligens ikke mestret han. Men siden han kom etter Tellus og Pan var han bare litt morsom. Hadde jeg fått Pan før Tellus hadde jeg muligens virkelig trodd på at alle hunder kan bli bra av TLC og vært enda mer frustrert. Vet ikke.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Å måtte avlive en 8 mnd gammel valp etter "test" behandling i 4 mnd som ble holdt skjult av veterinær. (det kom fram i journalen når jeg tilslutt fikk den).

Valpen skulle egnetlig vært behandlet på en helt annen måte i følge NVH og veterinæren ville egentlig fortsette ekspremitere. Måtte selv bestemme når nok var nok...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det mest utfordrende for meg har vært å se min lille, fantastiske trollbolle blir mer og mer slarkete i ganglaget, fram til det punktet hvor jeg måtte bære henne ned alle trapper. Ingen svar å få hos dyrlege inntil en luring kom på å røntge bekkenet hennes. Sammenvokst lendevirvel og bekken, mye nevrologisk treighet (som ikke kan påvises ved MR), går som hun har bleie og legger seg alltid i passgang så bakbeina går som hjulvisper, og fryktelig dårlig balanse. Hun responderer også ekstremt dårlig på bedøvelse, og kommer ikke til seg sjøl før skrekkelig lenge etterpå. Jeg unngår derfor å bedøve henne med mindre noe akutt og livstruende oppstår. Hun er fin hver høst og vinter, og så kommer våren og hun forsvinner inn i seg sjøl, vil ikke ha kontakt med andre enn menneskene sine og Imouto og orker ingenting.

Det er vondt å vurdere avliving fast en gang i året når bikkja ellers er helt fantastisk, å gå på nåler og alltid monitorere formen, for å si det sånn. Jeg har blitt forespeila at det VIL komme forkalkninger og mer smerte, og røntger henne derfor hvert år.

Våren 2013 er første gang hun har vært i god form hele tida, og det har vært helt fantastisk. Hun er riktignok tidvis VELDIG dårlig til beins nå om dagen, ramler og snubler og må bruke mye tid på å forsere hindringer, men det gjør ingenting så lenge hun er glad og seg sjøl. Og det er hun. :heart: Aiko vil forsvinne fra meg alt for tidlig, og sjøl om hun i dag veksler mellom å være grand old lady og en skrekkelig gøyal unghund i atferd i en alder av 4 år, så er det nesten umulig for meg å være nær henne og kose uten å gråte litt. Hun er jo mitt livs lys.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo ikke så mye å sammenligne med, men jeg kjenner det er utfordrende å ikke stole helt på Aro. Egentlig så beviser han igjen og igjen at han er en hyggelig fyr så lenge folk tar litt hensyn, ikke bøyer seg over han, koser for hardt med ørene, og ikke er store hannhunder eller unger :P Han har jo aldri gjort noe, men jeg er en litt uggen følelse av at han er en type som kan bite hvis han føler seg presset. Så oppsøker han det han er redd for- flyr heller rett på i stedet for å avvente eller flykte. Tror ikke han stoler så veldig på at jeg ordner opp :P
Jeg skulle virkelig ønske at han var stødig og trygg med barn. Da hadde han vært nesten perfekt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sean min første hund, han terrier (veldig han terrier) Men jeg lærte utrolig mye, de 9 årene han levde. Han blei kronisk syk i ung alder, angrepet 3 ganger av stor hund. Men for en utrolig hund som kom seg, gang på gang.

Diva hadde vi bare i 3 år, min største frustrasjon. alerede det første året merket vi mye nervøsitet. Vi jobbet og jobbet med henne. fikk tips og hjelp fra hundetrenere. Men 3 år gammel fikk hun slippe. Da var hun red alt. Kroppen var stiv hele tiden, for hun var så engstelig. Da tenkte jeg aldri mer hund, for å være så håp løs hunde eier .... Heldig vis hadde vi enda Sean, som da var 6 år. Å fikk meg til å fortsette

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Klematis

Det må vel være 4 operasjoner på 1 år og 5 måneder, det.

Jeg var ikke akkurat fra meg av lykke da han måtte Cherry-eye opereres bare 13 uker gammel, og uflaks som han hadde måtte han operere det andre øyet 17 uker gammel.

Da den ene testikkelen havnet i lysken, og han måtte operere ut den, kastreres og fjerne en tann som ikke kom ut av seg selv på 1-årsdagen tenkte jeg at nå er vel uflaksen over.

Selvfølgelig må vi operere beinet pga røket korsbånd og PL grad 2 til uka.

Jeg er i allefall fornøyd med at jeg valgte å få testikkelen fjernet allerede nå, og ikke ta sjansen på at kreften ikke dukker opp, det holdt ikke for meg at kreft vanligvis ikke dukker opp før hunden er 5-6 år. Det orker da ikke jeg å bekymre meg for.

Men, han har da et bakbein til, så det forundrer meg vel ikke akkurat om grad 1 han har der vil utvikle seg til å måtte opereres den også etterhvert.

Han har vært gjennom mye på kort tid, så jeg håper han slipper flere prøvelser på lenge når vi er ferdige med denne operasjonen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Nei, en slik statistikk finnes ikke. Vi kjenner til titalls antall hunder som er avlivet, noen bare for bagateller og andre uten bevis, vi vet siden vi har fulgt med i sakene hva som lå til grunn og hvordan de endte. Ifølgje Martinsen har alle som har klaga på avlivingsvedtak sidan 2014 fått avslag. Det finst ingen nasjonale tal for kor mange hundar som blir avliva kvart år. Berit visste ingenting då hunden vart avliva Quercus og Nala De siste fire årene har politiet sørget for at 77 hunder er blitt avlivet på bakgrunn av den nye hundeloven. Fra 2014 til 2018   Det har ikke blitt bedre etter den nye hundeloven kom i 2021 - 2022 for politi og rettsvesen som selv mangler kompetanse på hunder og hundeatferd bruker bare klipp og lim fra tidligere vedtak og domsavgjørelser. Dette er bare så trist både for hundene og deres eiere og jeg lurer på hvor mange saker vi ikke har hørt om enda. Noen av sakene er tilfeldig at vi fikk høre om og det var dette som var bakgrunn for å spørre her på forumet.                
    • Utallige? Hvor mange hunder har blitt avlivet i Norge etter anmeldelser de siste 10 årene? Jeg antar det finnes klar statistikk på dette?
    • "Vi" er to uavhengige personer, se brevet jeg linket til for våre fulle navn, som selv ikke har hatt noen hendelser med egne hunder eller hunder jeg har hatt for trening før omplassering. Vi har kun fulgt sakene fra sidelinjen, for min del fra rundt 2010, og har gjennomgått vedtak og dokumentasjoner vi har fått fra hundeierne. Jeg skulle virkelig ønske at det var slik som du tror, men sånn er det dessverre ikke. Det er derfor vi har valgt å engasjere oss for bak dette finner man utallige døde hunder og ruinerte hundeeiere som har mistet alt de eide hvor de prøvde å redde livet til hunden sin som betydde alt for dem, men alene har de ikke hatt en sjanse mot maktapparatet som overkjørte dem på en skremmende kynisk og ulovlig måte. Hvis du har Facebook, jeg er ikke der, så er det en gruppe Hund hjelper hund hvor flere av sakene er omtalt. En hund Tonic som var i bånd hvor en unge kom løpende og tråkket ham på poten, Tonic glefset og det ble et rift i buksa til gutten, Tonic ble avlivet. Luna sitter på kennel nå hvor eier kjemper i retten, en nabo påsto Luna lagde et lite blåmerke på ham, men det finnes ingen bevis. En annen hund, Rex i bånd som forsvarte seg selv mot en løs hund som bet den, begge hundene ble skadet, men Rex ble avlivet fordi han var størst. Huskyen Luk, også i bånd, slåss med en annen hannhund og der ble Luk avlivet fordi politiet trodde en husky er større enn en tervueren. Sistnevnte hendelse har jeg beskrevet i en kommentar under dette innlegget publisert i avisa Nordlys. Saken om Milo beskrives i selve innlegget og i brevet til justisministeren. I denne videoen er Luk, Luna og Milo.
    • Hvem er "vi" i denne saken? Det har vært flere avlivingssaker de siste årene, og mange som kjemper mot. Enkelte av sakene har virket ganske urimelige, men uten å ha førstehåndskjennskap til situasjonen og saksbehandlingen så er det vanskelig å si hva som er riktig. Politiet har rutiner for dette, og jeg vil tro at det langt oftere er tilfelle at slike saker blir henlagt, enn at en hund avlives. Både på grunn av kapasitet, bevissituasjon og fakta. En avliving foretas ikke normalt etter vurdering av en enkelt saksbehandler og om de har en god eller dårlig dag. Politiet har hundekyndige folk der minst to ulike vurderer en hund før et slikt vedtak. Jeg er sikker på at noen som kjenner systemet bedre enn meg kan beskrive prosessen fra anmeldelse til potensiell avliving av hund. Likevel er politiet også mennesker med ulike meninger og motivasjoner og systemet kan svikte.  Jeg har vært på forumet her en del år nå, og kan ikke huske at noen her har fått hunden sin avlivet etter anmeldelse, selv om noen har vært borti uheldige tilfeller med bitt. Men flere av sakene som har vært i media har selvfølgelig vært diskutert her også.
    • Jeg ønsker å høre om hundeeiere her på forumet har opplevd å få sin hund avlivet etter uhell hvor saken ble anmeldt til politiet? Uansett, dette er viktig informasjon om du ikke har opplevd det - enda. Vi har fulgt en del slike saker over mange år og er sjokkerte over hvor små hendelser som skal til, et lite rift i et klesplagg eller et lite blåmerke, hunden blir omtrent alltid dømt til døden selv om den har opptrådt helt normalt i gitte situasjoner. Gjengangeren i sakene er at politi og rettsvesen helt uten kompetanse på hund bryter hundeloven, forvaltningsloven og dyrevelferdsloven for å gå til slike drastiske skritt. Nå har vi sett så mye urett er blitt begått at vi har valgt å skrive brev til justisministeren, der har vi tatt for oss den siste saken hvor hunden Milo skal avlives selv om han sto fastbundet i et bånd på ca. en meter og uten fluktmulighet bet han en unge. Det finnes sprikende forklaringer på hendelsen, men felles for de to vitnene som ble avhørt er at hundens handlinger ikke kan betegnes som uprovosert, og det var ikke flere bitt eller skadeomfang som oppfyller kravet til betydelig skade. Andre tiltak skal da etter loven prøves først, men politiet går rett til avliving som de nesten helt uten unntak gjør uansett foranledning og skadeomfang. Et fåtall, kan telles på en hånd, har hatt flaks og truffet en menneskelig saksbehandler eller noen som kan litt om normal hundeatferd, men sånn skal det ikke være at hundens liv avgjøres av hvilket politidistrikt som får saken. Brev til Justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen ligger her: Vi krever at politi og rettsvesen følger loven Vil du forebygge at din hund blir neste offer for offentlig maktmisbruk anbefales det på det sterkeste å underskrive brevet. Alle kan være uheldige og neste gang er det kanskje deg og din hund det gjelder, men da er ingen der som vil kunne gjøre noe for dette er siste mulighet for å få stanset denne praksisen. Alt annet er prøvd.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...