Gå til innhold
Hundesonen.no

Mest utfordrende du har opplevd


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Hva er det mest tøffeste/vanskeligste/ mest utfordrende du har opplevd med hund? Mange vil nok si det å miste den, men jeg tenker på andre ting som for eksempel adferdsproblemer, spesielle hendelser, sykdom, kjemiproblemer osv. Og gjerne fortell om hvordan det endte.

Kan sikkert være godt for folk å høre om de vanskelige tingene med et hundehold også, og ikke bare alt det rosenrøde. Kan være til hjelp for de som står i noe lignende.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hm. Når det kommer til spesielle hendelser, så husker jeg spesielt da jeg var på tur alene med mine to tisper (overtok en godt voksen schäfertispe sammen med min unghund) og de to røk i tottene på hverandre. Jeg var godt inne i skogen og helt alene.

Jeg løste det ved å stige over schäferen slik at jeg hadde henne mellom bena mine og så gjøre stoppsignal og holde den andre hunden borte fra henne. Så fort jeg fikk litt avstand mellom dem, så roet gemyttene seg, og jeg kunne gå med dem begge i bånd hjem uten problemer. Men det var skremmende.

Atferdsmessig så vil jeg si at Ozus nåværende varselbjeffing i tide og utide er det mest utfordrende. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrygg hund med store utageringsproblemer. Skjedde veldig gradvis, og jeg kan egentlig ikke huske når det begynte fordi det kom helt naturlig på en måte. Hun hadde ikke noe særlig dårlige opplevelser (noe var det, men ikke noe som skulle tilsi at hun skulle bli så "ødelagt").

Hun ble egentlig bare værre og værre med tiden, og etterhvert var hun nesten truende til å fly på folk for å bite dem. Selv ble jeg bitt utallige ganger, men da kun som overslagshandling.

Til å begynne med trente jeg med mer tradisjonelle treningsmetoder, om jeg kan kalle henne det. Hadde ikke mye kunnskap om hundetrening så jeg rykket i båndet og kjeftet på henne når hun var på sitt værste. Etterhvert lærte jeg mer og ble mer og mer fokusert på å trene positivt, noe jeg gjorde resten av livet hennes. Hadde litt framgang, men alltid tilbakefall og hun ble alt i alt mye verre. Både mot hunder og folk. Barn og folk i røde klær var værst. Hun hatet også søppelbilene, sikkert fordi hun forbindte dem med menn i røde klær. Hvorfor hun reagerte ekstra sterkt på disse vet jeg ikke.

Vi var aktive sammen, spesielt med trening i lydighet. Vi fikk masse skryt, hun var en super hund så lenge det ikke var fremmede folk eller hunder rundt.

Vi fikk hjelp fra flere dyktige hundefolk og noen instruktører. Vi prøvde medisiner (clomicalm og daphalsbånd). Og vi trente passering ved hjelp av kindereggmetoden. Ingenting hjalp...

5år gammel ble hun avlivet. Jeg klarte ikke å ha det slik lenger. Gruet meg til turer osv, og på slutten overlot jeg det meste av turgåingen til pappa og vi kuttet ut felles lydighetstrening en liten stund fordi jeg ikke orket det.

Selv hjemme var hun på vakt hele tiden og stresset seg opp om hun hørte noe på utsiden.

Jeg klamret lenge megselv for at hun var som hun var. Har jo alltid hørt "det er aldri hunden, men alltid eieren som er problemet", men jeg har nå innsett at mye av problemene hennes mest sannsynlig var arvelig. Blandingshund,hun var visstnok den i kullet som alltid nølte litt i bakgrunnen i forsjjellige situasjoner. Faren var en buhund, vet ingenting om han. Moren var blanding, men vet ikke noe mer om hennes slekt egentlig.

Gjorde nok en hel del feil oppigjennom, men frykten hennes var så sterk at hun ikke kan ha hatt et topp utgangspunkt.

Ikke veldig oppløftende dette her da, men jeg har hvertfall skjønt mer i løpet av tiden at ikke alt skyldes eier. Dette kan være godt å huske på til tider tror jeg!

Edit: og det aller mest utfordrende oppi alt dette var å ta avgjørelsen om avliving...

Med hunden jeg har nå, boxer, er allergien en liten utfordring. Pollenallergi og middallergi, med andre ord ikke noe hun kan skjermes helt mot. Hun har fått en del utslett og ørebetennelser, men nå er hun heldigvis i grei form. Diverse tiltak hjemme hjelper mot midden hvertfall. Pollen har vel trekt seg litt tilbake nå, men er redd det blir en utfordring til våren og sommeren igjen. Har liksom ikke lyst å begrense henne så mye at hun ikke får nye livet ute om sommeren.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter en del hunder har det "samlet" seg opp en del erfaringer...

Jeg syntes at det mest slitsomme var å ha en unghund som jeg forstod feilet "noe", men vi fant ikke ut hva. Hunden var snill, STOR korthåret vorsteh, uten av-knapp ute, inkontinent for urin (så jeg var ute ca 3 gg hver natt med henne). Kort fortalt så begynte hun å halte da hun var 4 mnd gammel. Voksesmerter - tenkte alle først. Deretter tenkte vi overstrekk, forstuing osv. Ho ble røntga fra topp til tå uten funn. Tatt ørten prøver av uten funn. Vi rehabiliterte i basseng 2 gg per uke. Uten effekt. Og jeg fikk beskjed om å holde henne igjen og ikke la henne gå annet enn i skritt ute på tur (ikke lett med stor løpshund som bare vil LØPE!!)
Jeg slet meg i praksis ut den perioden. Vi holdt på frem til hun var 14 mnd, dvs i 10 mnd med våkenetter, rehabilitering, utredning osv. På beskostning av mann, barn og andre hunder… Det endte med at vi forstod athun hadde hjertesvikt da jeg "testa" henne med en lett joggetur, og jeg løp fra henne i motbakkene, ho kollapsa da vi kom hjem og lå og skumma i en halv time på gulvet. Etter enda en ny utredning emd ultralyd av hjertet denne gangen, var konklusjonen klar. Prognosen elendig. Ho ble avlivet noen dager senere. Og jeg sov i en uke etterpå….

En annen hund var en AH/pointer-tispe vi tok over da hun var ca 4 år, som var humørsyk, hormonell, og ekstremt sky og redd. Hun skadet et par av valpene våre, ene ble skadet ganske stygt. Vi forstod etterhvert at hun ikke kunne være i rom med valper overhodet, for det øyeblikket mitt fokus svikta litt (feks hente en kopp kaffe) så tok ho valpen… Ho skada også en unghund stygt en gang. HUn angrep uten forvarsel, og hogg da hardt - for å skade.
Vi hadde henne en del år, hun ble holdt adskilt fra valper og unghunder (hun trivdes i hundegård, pog stod der på dagtid og hver gang jeg ikke var hjemme og kunne følge henn med argusøyne) og fikk ikke omgås barn (selv om hun aldri viste aggresjon mot barn - men jeg stolte ikke på henne) med mindre jeg holdt i henne/var sammen med henne. Hun fungerte ikke andre steder enn hjemme hos oss, så hundepensjonat osv gikk ikke. Ferie var vanskelig de årene vi hadde henne. En venninne passet henne et par -tre ganger i lpet av de årene, slik at vi kom oss på familieferie. HUn fikk kreft og ble avlivet da kreften tok overhånd og hun ble skikkelig syk av den. Jeg følte mest lettelse da hun ble avlivet. Og etterpå har jeg bestemt: ALDRI MER en slik hund. Min terskel for å avlive hunder med store adferdsforstyrrelser har blitt betydelig lavere etter å ha hatt henne. Mens jeg stod midt oppi det greidde jeg ikke se på avliving som en løsning, bla fordi mannen min var så knyttet til henne. Jeg hadde et hat-kjærlighets-forhold til henne.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min forrige utagerte jo i hytt og pine, og hadde sep. angst, så det er egentlig mange hendelser å ta av. Det aller, aller verste er nok den gangen hun var løs, og bet moren til en vennine. Tok ikke hull på huden, men var ganske sint. Det er nok nesten en av de verste tingene jeg har opplevd sett bort fra hund også, og jeg blir småkvalm bare ved tanken ett år senere.

En annen gang møtte vi på en bekjent ute på tur, som kom litt brått på i mørket og gjerne ville hilse på hunden min, hvorpå hun hopper og bjeffer og glefser etter ansiktet hans, og han blir livredd. Den opplevelsen var også relativt kjipt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det mest utfordrende for meg nå er at jeg blir hemmet en del i det sosiale fordi jeg har en hund som ikke er så omgjengelig og sosial med andre hunder og mennesker. Og at jeg alltid må være på vakt og planlegge alt om det er nye hunder/folk tilstede ol. Slitsomt!

Sent from my iPhone using Tapatalk - now Free

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det mest utfordrende for meg nå er at jeg blir hemmet en del i det sosiale fordi jeg har en hund som ikke er så omgjengelig og sosial med andre hunder og mennesker. Og at jeg alltid må være på vakt og planlegge alt om det er nye hunder/folk tilstede ol. Slitsomt!

Sent from my iPhone using Tapatalk - now Free

Og er hunden verdt det??

Jeg angret på at jeg ikke avlivet tidligere da vi hadde tilsvarende vanskelig hund…

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Leverte gamlefar til operasjon for to timer siden. Bikkja har blitt feildiagnostisert og har gått med unødvendige og store smerter over relativt lang tid. Som følge av denne feilaktige diagnosen, har skaden fått "satt" seg, og sjangsen for at dette skal gå bra er mindre enn den kunne ha vært.

Operasjonen er omfattende, og jeg har slitt mye med det etiske rundt det her. Gamlefar fylte nylig 12 år, og jeg har vært i tvil om det er riktig å utsette han for det her. Etter samtaler med x-antall veterinærer, så har vi kommet fram til at det er riktig å prøve. Alderdom er ingen sykdom, og med den livsgleden han har så er det verdt et forsøk. Uten operasjon ville han ikke blitt så mye eldre..

En annen side ved dette, er det økonomiske. Operasjonen kommer på rundt 40.000, i tilegg til undersøkelser gjort iforkant. Agria dekker bare 25.000, og det kommer til å balle på seg etterhvert med opptrening.

I tilegg til dette, klarte tispa å dra på seg livmorbetennelse for tre uker siden, som selfølgelig ble akutt og måtte opereres midt på natta. Det ble komplikasjoner med blødninger dagen derpå, og i går natt ble det også en tur på akutten med henne. Da reagerte hun mest sannsynlig på noen av de indre stingene, og hadde en heftig infeksjon med store smerter.. 45.000,- grensa til Agria passerte vi for 17.000,- siden...

"When it rains, it poors"...Jeg blir litt hodeløs ifht. økonomi når det kommer til hundene mine. Andre ville nok satt ned foten for lenge siden, strengt tatt burde vel jeg også gjort det. Men jeg klarer ikke. Noe hus og nye bikkjer blir det ikke på en stund, ihvertfall..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det verste, å se og vite hva som skjer inni hunden min når han stivner og står og logrer mot en løs hund som "bare er snill, bare vil hilse, og bare løper unna om min blir sint"...

Det har vært verdt det, alt strevet, all jobbingen, alle tårene, fordi han har blitt ganske bra og vært fungerende med de fleste hunder de siste par årene. Men det vet man jo aldri, og jeg tror aldri jeg vil jobbe så hardt igjen.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

:hug: til alle som står i en vanskelig tid nå. Det er litt fint å lese om andre sine erfaringer og se at det er normalt å ha det tungt eller at man har gjort feil eller tatt valg som er veldig vanskelige som viste seg å være rett.

Hera var min første hund og prøve klut de luxe. At det var en krevende rase og jeg hadde null hundeerfaring gjorde sitt til at flere ting ble gjort feil. Hun var en hund som utagerte mot mennesker, var usikker og redd rundt spesiellt eldre menn. Så det var tungvindt å være på vakt hele tiden, og avvise alle som ville hilse (ja eller forklare den lange leksa om å la hunden komme til seg osv). Når veninnene mine fikk barn og de kom til oss, stolte jeg såpass lite på henne at jeg brukte munnkurv på henne rundt barn.

Men andre hunder var det mye fryktagressjon, mye utagering. Hun gikk fint overens med de man møtte fast, men tilfeldige hunder gikk ikke bra (men aldri gjort noe alvorlig mot noen) . Hun dro også mye i båndet, så det å gå tur var slitsomt og fustrerende. Noen ganger grudde man seg til å gå ut.

Og så hadde hun seperasjonsangst og kunne ikke være alene pga vi bodde i leilighetsbygg. Det var konstant bekymring med tanke på dette og planlegging på hvor hunden skulle være når vi skulle ut. Og hun hylte og skrek så høyt og mye i bilen når vi kjørte til turene at det var forferdelig.

Jeg ser nå at hun må ha vært min største utfordring, men samtidig når man lever oppi det hele, så tenker man ikke helt slikt. Jeg var utrolig glad i henne og det å omplassere for eksempel. ville aldri falt oss inn. Jeg hadde jo heller ingen annet hundehold å sammenligne med, så det å ha et lettere hundehold visste jeg ikke hva var. Jeg husker mye av det gode nå, og savner henne. Men jeg ville ikke hatt en til hund av samme sort.

Det at hun ble så dårlig i foten og den lange prosessen med operasjoner og styr gjorde vel ikke opplevelsen av henne noe bedre, for jeg sitter også igjen med mye vonde minner. Stakkars hunden.

Neste utfordring kom med Chanti, omplasserings hund som jeg fikk null kjemi med. Det var mange issues å ta tak i, jeg klarte ikke å bonde med henne og det var mye fustrasjon, sinne og kranglig i forholdet. Tror ikke vi har kranglet så mye i forholdet vårt før eller siden. Jeg /vi følte oss veldig bundet til det at hun hadde vært omplassert flere ganger før og vi ville ikke gjøre det, oppdretter ville ikke ha henne tilbake, og å avlive en frisk hund byr oss i mot. Så det at hun faktisk ble dårlig i beinet og vi lot henne få slippe, var en slags lettelse for meg. Selv om det var veldig tungt i prosessen.

Grensen mellom et godt og dårlig hundehold er ikke så stor,man vet liksom aldri hvordan det vil bli. Man må bare krysse fingrene for at neste hund blir bra, og gjøre det beste for at det skal bli bra. Heldigvis har jeg en helt herlig hund med Nitro, god kjemi og et godt hundehold. Valpen min er slitsom for øyeblikket, men tenker mye på at det blir bedre, det blir bedre. Så jeg håper det blir det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mumle mu :hug:

Min verste utfordring er med Kuro og separasjonsangsten hans. Fine yndlingsbølla som gjerne hyler en arbeidsdag i strekk hvis han er alene og i dårlig form. Nå klarer han fint å være alene hjemme hos mamma og pappa, og dersom jeg blir på østlandet så kan han være her frem til jeg har tid til å virkelig LÆRE ham å være alene når jeg flytter (velger jeg å tro), men den er dritkjip altså, den følelsen av at man ikke egentlig kan gå ut døra uten hunden... Jeg stresser en del med det i forhold til å flytte videre selv om det sannsynligvis er en stund til vi skal det.

Edit: Jeg har nok gjort en del feil med ham som jeg ikke ville gjort om ikke samboer også hadde noe han skulle ha sagt. Kjipt når man må inngå kompromisser i hundeoppdragelsen når den ene parten faktisk ikke kan noenting om det. :getlost:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Donna går ikke overens med andre tisper. Rolige, eldre, Donna ypper og hisser opp den andre.

Vi var og så på valp, Donna er med, hun er grei med valper, veldig fin.

Moren til valpen, på sin eiendom. Fire år gammel fin tispe. Donna, stiv hale. Her blir det ikke det kjekt. Satte Donna i bilen. Hanner unge og eldre av samme størrelse er hun som smør.

Hvis jeg tar med andre rolige tisper og går tur, løse, går det det greit. Hvis de finner noe, kommer Donna ilende og vil ha. Da hun var valp brydde ikke eldre tisper seg. Men hun er ikke valp, valpelov lengre. Skrekken er tispekamp, med den Donna er. Hun gir seg ikke! Tar ikke fem flate for å skade en annen hund, det er jeg sikker på.

Dette er et problem. De sier her, (Canarias) hun må trenes med støt (lydighet). Sitt og legg deg. Tror ikke det kommer til å virke, bryr seg ikke om smerte, utenfra. Forstyrres overhodet ikke. Hele de greiene byr meg imot. Selv om jeg har sett det med fuglehund/sau. Helt ok for meg.

Ikke vet jeg, om framtida, hun er 11 mnd. Om hun roer seg mer som voksen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Santo har en del utfordrende problemer. Han liker ikke fremmede mennesker som kommer brått på (spesielt om de er redd/ikke vant til hunder), eller fremmede hannhunder. Fremmede mennesker kan van finne på å hoppe på mens han knurret og bjeffet dersom de kommer brått på han inne/på en trang plass/i bånd. I tillegg så har han separasjonsangst.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min største utfordring var Rex, border collien jeg hadde tidligere, som var min første (egne) hund. Jeg nevner hele hunden, fordi det var en utfording å ha en hund som redd for alt, mentalt ustabil og kunne glefse til, ekstremt stress (pga redsler), andre psykiske greier som skyggejaging og lysjaging, men allikevel en hund som var verdens beste! Han gikk bra med andre hunder, var morsom å trene med, var kosete og jeg "leste han" og klarte å håndtere han. Men det var ikke et hundehold jeg ønsket, det å være konstant redd for at det skulle gå ut over noen andre, at han en gang skulle tippe over å bite noen.

Jeg prøvde med omplassering (som helt sikkert var feil av meg) for å se om reddslene ble forsterket av meg og dermed også stresset, men det gjorde det ikke, og jeg fikk han igjen. Etter mye tenking og samtaler med flinke hundepersoner jeg hadde rundt meg, ble det bestemt at han skulle få slippe.

Og det er det vanskeligste valget jeg har tatt. Jeg gikk ikke på skolen i dagene føre, gråt meg i søvn og følte at jeg ga opp. Men uansett hvor kald jeg enn høres ut, så følte jeg kun lettelse etter det var gjort.

Fineste border collien :wub:

div-rex061.jpg

Rexminne.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel to hunder som har "utfordret" meg kraftig.

Først Z, som menneske ville han vært innesperret på tvungen psykisk helsevern på livstid pga seriedrap... Fært å si slikt om en død hund, men det er fakta. Han hadde mange gode øyeblikk og det de beste var definitivt under jobb. Ellers hadde han skuddfobi, ressursforsvar som eskalerte til att han eide hele huset og det var kun jeg som kunne kontrollere han inne og ute + litt annen grums som kom i kjølevannet av dette. Han levde i 6 år pga knallhard lydighet. Den dagen han truet min datter rett opp i ansiktet fikk han slippe. Han var utredet og frisk som en fisk, bortsett fra en c-hofte.

Kopiavaazizcodrive1.jpg

Også A da *ler* Idioten over alle idioter. Jeg liker å si han at han har litt antisosial atferd mot andre hunder, han har ett stressnivå av en annen verden og er rett og slett litt dum. Han er den rare merkelige store gutten med adhd i klassen som er verdens søteste og snilleste når man blir kjent med han. Det har tatt meg 3 år å snakke om han med kjærlighet i stemmen, de tre første årene var det mest snørr, tårer og hat, og jeg ble kjent med en side av meg selv jeg slettes ikke likte. Han er fortsatt en utfordring og kommer til å være det til den dagen han ikke finnes mer, men det er ikke lenger forbundet med sinne å gå ut med han. Han fortjener at jeg tar meg sammen rundt han, for han gitt oss så mye likevel.

page.jpg

En blir så glad i disse rare utfordrerne dyrene

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mest utfordrande må vere Pia på 3 år. Utagerar mot fremmede/ukjente folk og hundar. Om ein random person går forbi oss på tur, ein hund på andre sida av gata 30 meter unna. Og ho går bananas.

Får vi besøk av folk ho ikkje kjenner så godt, eller ikkje kjenner overhode, går ho raskt etter buksebeinet deira. Ho stressar, bråkar og det tar gjerne litt tid før ho slår seg til ro igjen.

Skal ho bli kjent med nokon, må det gjerast på tur. Skal ho bli kjent med nye hundar, bør det skje på tur eller i frie omgivelsar.

Og når ho vart passa av mamma når eg var vekke nokre dagar, klarte ho og bite ein person i kneet. Til blods. Så tanken om avliving, som har surra lenge rundt i hode på meg, har komt meir til overflaten.

Eit problem eg kjem til å møte på den dagen eg faktisk tar det siste skrittet og går til veterinæren med Pia, då har eg Catania. Ho har blitt alt for avhengig av Pia når dei er aleine heime. Bjeffar og uler når ho er heilt aleine, stille når Pia er der.

Edit: Kjenner meg veldig igjen i Laikamor sitt innlegg. Men Pia har aldri bitt folk ho kjenner, dei elskar ho over alt på jord.

Endret av Bellare
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff måtte smile litt av de bildene Margrethe la ut. Det er noe med det der, å ha en helt tullete hund man kan bli helt svett av, og folk bare står å ser på deg slik: :shocked::huh: når man kommer gående, og alikevel holder man ut og knytter seg til og blir glade i disse tullballene sine. De øyeblikkene alt går bra, hunden er bare skjønn og viser stor kjærlighet til deg, da svekkes de hatske tankene litt. :ahappy:

Noen ganger har man godt av en utfordring. Ikke alt kan gå på skinner bestandig. Det er slikt man lærer av.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sykdommen til Kahlo og alt det førte med seg. Å se drømmehunden sin fanget i en kropp som ikke fungerer bli beskyldt for å innbille seg at hunden er syk av oppdretter... Jeg er fremdeles bitter mot oppdretter kjenner jeg.

Ellers har jeg jo hatt noen utfordringer med hunder som ikke har gått sammen i perioder, men det har aldri vært "for mye". Og noen generelt rare hunder; Min kjære autistiske collie, Aro - var en håndfull og litt til den første tiden, men duverden han var verd det. Rexie, min nevrotiske følgesvenn og skygge gjennom mange vanskelige ungdomsår - jeg er på en måte glad for at min mor ikke fantes objektiv når det kom til den hunden, slik at hun fikk leve alt for mange år med skrudd psyke. Hun fungerte jo i hjemmemiljøet, og slapp stort sett å forholde seg til situasjoner hun ikke fungerte i.

Kampen for å finne ut hva som feilte både Rikke, Aro og Kahlo - hvor jeg faktisk måtte gi opp og avlive uten konkrete svar på Aro. Den nagende følelsen av at syrinomyeliaspøkelset plaget lille Abby også, som ble bekreftet da jeg endelig orket å se realiteten i øynene.

Hvorfor har jeg hund igjen? :cry:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja. Den største utfordringen var vel basenjien, som jeg var så innmari glad i og sjarmert av, men det var henne jeg lærte av hva "kjemi" med en hund er for noe. For den var ikke der når hun var over valpeperioden.

Den døde, eller var tydelig fraværende, når hun begynte å nekte å ta godbiter fra meg (totalt uinteressert), når hun tygget opp sofa, stuebord, sofaputer, bøker, penner, skittentøy, osv osv fordi hun var frustrert i hodet sitt fordi hun kjedet seg, og jeg ikke fikk til å dirigere energien mot noe konstruktivt, fordi hun ikke tok godbiter, ikke ville leke, ikke ville noe med meg..

Når hun plaget kattene så de flyttet ut i stallen og ikke turde å komme inn.

Når hun stakk av ved første anledning og var omtrent umulig å fange inn.

Når hun nektet å gå på do ute fordi det var hundre millioner ting å se på og følge med på, og når hun trykket møkka INN igjen fordi hun trodde hun så noe som beveget seg. Og deretter gikk på do inne fordi jeg måtte på jobb og ikke hadde tid til å gå mer med henne.

Når hun klippet leiebånd som man klipper hyssing med saks.

Når hun prøvde å drepe sauer, og ikke minst sauebukker, enda så liten hun var.

Når hun beit sjefen til blods når han løftet henne opp, enda hun sto oppover benet hans og "ba" om å bli løftet.

Når hun fløy i trynet på hunder hun kjente fra før.

Når hun kun viste glede over å se meg når jeg kom inn døren hvis hun hadde ødelagt noe.

Når hun flyttet tilbake til oppdretter var det trist og tomt, men det var også en lettelse å ikke bekymre seg for hva hun nå hadde ødelagt i den møblerte leiligheten jeg bodde i, å kunne være ute med hund uten å bekymre seg for om det kom andre hunder, eller biler eller sykler som hun jaget hvis mulig. Og når jeg så bilder av hvor fornøyd hun virket i sitt nye hjem, så var det egentlig bare godt, selv om jeg var veldig lei meg for at jeg ikke klarte å få ting til å fungere for oss.

Akkurat nå er den største utfordringen varslingen til Lundii, som egentlig bare er litt irriterende utendørs.

Og såklart Martin som ble utagerende i bånd etter han ble angrepet, men der har han blitt så mye bedre enn han var at det merkes nesten ikke lenger.

Med Chiara er det egentlig ingenting annet enn at hun drar i båndet så hun hoster, det løste vi så enkelt som å bruke sele i stedet. Og det er jo kun vår egen feil som ikke har trent mer på å gå pent. :P

Edit: la til litt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og er hunden verdt det??

Selvsagt er hun det, jeg har jo henne enda. Men jeg kan kanskje kjenne en gang at det ikke er verdt det lengre, og da får jeg bestemme meg for hva jeg gjør da. At jeg vil angre på å ikke ha avlivet tidligere, om det skjer en gang, ville jeg helt sikkert, men tidspunktet har ikke vært riktig før det. Om ikke hadde jeg jo gjort det før.
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det mest utfordrende for meg nå er at jeg blir hemmet en del i det sosiale fordi jeg har en hund som ikke er så omgjengelig og sosial med andre hunder og mennesker. Og at jeg alltid må være på vakt og planlegge alt om det er nye hunder/folk tilstede ol. Slitsomt!

Sent from my iPhone using Tapatalk - now Free

Akkurat det samme her. Pippin stresser så voldsomt hvis jeg får besøk av folk han ikke kjenner at jeg må putte han i bilburet mens de er her. Han må være i bilen sånn at han ikke hører at det er "inntrengere" i huset hans, ingen vits i å bare sette han på et soverom eller noe sånt. Hvis folk plutselig bøyer seg ned og tar på han så kan han snerre så folk blir skremt. Et par ganger har han også tatt hånda til folk i munnen, uten å bite til, men uansett veldig utrivelig situasjon. Det betyr at jeg må ha stålkontroll på han når vi er sammen andre folk. Jeg har ingen peiling på hvorfor han ble sånn. Han har ikke hatt noen uheldige opplevelser, har møtt bare hyggelige folk, og han er oppdratt med positive metoder.

Dette setter selvfølgelig begrensninger for livet mitt, blant annet på den måten at det er bare Sara og eksgubben som kan passe han for meg. Jeg kan ikke ha besøk når det er veldig varmt eller veldig kaldt sånn at han ikke kan være i bilen. Når det er bare meg og hundene så er han en grei hund, full av sjarm og personlighet, og høyt elsket. Så ja, det er verdt det. Men jeg håper at hundeholdet mitt blir litt enklere når Pippin (som er ni år nå) ikke er her lenger.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

"Eneste" problemene jeg har med min valp/hund, er at hun er spinnvill til tider, og er både høyt og lavt til nesten alle tider. Stjeler ting fra bordet, og hun får tak i det aller meste. Og når hun får tak i det, så spiser hun det opp/tygger det i stykker. Hun har ingen av-knapp når hun er løs, men putter jeg henne i buret derimot, så blir hun slått av - og kan slappe av. Er hun løs ute, så skal hun i allefall ikke fanges - men dette er nok mangel på innkallingstrening. Også er det slik at det tok laang tid før hun sluttet å tisse inne. Nå er det slutt, foruten om på nattene. De aller fleste nettene så må jeg ut med henne midt på natten, og da båder tisser og skiter hun. Dersom jeg ikke er rask nok, så tisser hun inne. Det er sannelig ikke morsomt å sitte i halvsøvne å tørke opp en svæær tissedam fra parketten midt på natta... Det siste som jeg har å nevne, er at hun virker mørkeredd. Ute om kveldene så er hun så opptatt av å se seg rundt, høre etter og følge med på ting som egentlig ikke er der - slik at hun ikke får tid å gjøre fra seg (dette er nevn av noen andre tidligere). Hun kan ha funne seg en perfekt plass å skite, men dersom hun hører noe akkurat i det hun skal sette seg til rette - ja da stopper det opp... da er det bare å gå inn igjen, og vente på at hun gir beskjed om å få gå ut igjen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har jo ikke mange års erfaring, og vært ganske så heldig i hundeholdet mitt tror jeg. Største (eneste?) utfordringen per nå er varslinga til Khela.

Men, det er ei spesiell tispe oppi hundegården her. Klipp og lim fra det jeg har begynt å skrive til en tråd om teamet vårt, og litt ekstra:

Frøya, «Gamla» vår, superledertispa, supersæringen, superbitchen, superutbryterdronninga, the list goes on and on.

Vi vet ikke så alt for mye om henne før hun kom til oss, men det er dette vi har fått vite:
Frøya levde sitt første år som bortskjemt, usosialisert sofahund før hun kom til en hundekjørerkompis av oss. Der lærte hun alt som var å lære for en spannhund, men hun trengte mer utfordringer ifht det hun fikk i hans hobbyspann i tillegg til at hun ble mobbet av de andre tispene hans, og kom derfor til oss for litt over 3 år siden.

Jeg og Frøya har fått et helt spesielt bånd, jeg er hennes favorittperson her i verden. Da hun først kom til oss fikk ingen røre henne, hun hatet menn og var rett og slett forferdelig. Glefset etter alt og alle, så hun en av de andre hundene våre føyk busta i været og hun flekka tenner. Kjefta på alt.

Jeg brukte lang tid på henne, satt ved siden av henne i mange timer i strekk, nærmere og nærmere for hver dag, helt til jeg var nærme nok til at hun selv kunne velge å komme bort til meg. Hun var sinna og prøvde å glefse etter meg flere ganger, men godtok etterhvert at jeg var der. En dag løsnet det, hun la hodet i fanget mitt og krevde kos. Etter det har hun vært verdens største kosehund som blir svært fornærma om hun ikke får like mye kos som hun mener hun skal ha. Litt etter litt godtok hun også menn. Barn har hun alltid vært ganske fortrolig med. Hun fungerer veldig bra i flokken vår og er en fantastisk spannhund som bare vil fortsette og fortsette og fortsette. Hun har blitt klippen i spannet, og mitt lille godgull. Helt god er hun fortsatt ikke, det hender hun kommer i klinsj med de andre tispene noen ganger, og å klippe klør er helt ****** og en evigvarende prosess. Men hun har blitt mye tryggere, utagerer ikke mot folk og fremmede hunder lenger. Men jeg/vi har jobba ekstremt hardt og mye med henne, og veldig glad for at vi har fått fikset det aller meste.

Jenta mi :heart:

46f47927-60ff-4ba0-a722-832e7f06b35c_zps

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den tiden hvor Ozzy skadet seg og hadde flere operasjoner, komplikasjoner og mye stress. Jeg var nesten konstant redd i over 12mnd for hva som kunne skje, og jeg gikk en stund og ventet på at dyrlegen skulle si at de ikke kunne gjøre mer.

Han rev løs albuen, og både knakk skruer og støtet fra seg metallet som var operert inn. Ukentlige kontroller hos veterinærer, alt for mange ned-dopinger og 6mnd med gips. Og det var mye, alt for mye, for bikkja å oppleve. Og meg for den saks skyld, jeg var bare 17 når det skjedde og det viktigste for meg var å holde han i live.

Hadde aldri gjort det samme igjen, og jeg har enda dårlig samvittighet for alt han måtte gå igjennom.. Selv om han er frisk nå, så har han vært igjennom mer enn noen hund fortjener.

Og jeg grøsser av tanken på hvor konstant bekymret jeg var, og hvor mye jeg gråt på den tiden. Var ekstremt vanskelig faktisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat det samme her. Pippin stresser så voldsomt hvis jeg får besøk av folk han ikke kjenner at jeg må putte han i bilburet mens de er her. Han må være i bilen sånn at han ikke hører at det er "inntrengere" i huset hans, ingen vits i å bare sette han på et soverom eller noe sånt. Hvis folk plutselig bøyer seg ned og tar på han så kan han snerre så folk blir skremt. Et par ganger har han også tatt hånda til folk i munnen, uten å bite til, men uansett veldig utrivelig situasjon. Det betyr at jeg må ha stålkontroll på han når vi er sammen andre folk. Jeg har ingen peiling på hvorfor han ble sånn. Han har ikke hatt noen uheldige opplevelser, har møtt bare hyggelige folk, og han er oppdratt med positive metoder.

Dette setter selvfølgelig begrensninger for livet mitt, blant annet på den måten at det er bare Sara og eksgubben som kan passe han for meg. Jeg kan ikke ha besøk når det er veldig varmt eller veldig kaldt sånn at han ikke kan være i bilen. Når det er bare meg og hundene så er han en grei hund, full av sjarm og personlighet, og høyt elsket. Så ja, det er verdt det. Men jeg håper at hundeholdet mitt blir litt enklere når Pippin (som er ni år nå) ikke er her lenger.

Nora har ikke knurret eller bitt(etter) noen fremmede på besøk før, heldigvis, men jeg vet hun er usikker til å begynne med, og derfor må jeg holde alle folk rolige. Hun kan reagere litt om de er veldig voldsom i bevegelser osv. før hun er trygg på dem. Ingen får kosemose før hun selv kommer opp i sofa til dem ol. Det er en person hun ikke liker så godt, det er min onkel. Hun kan bli kost av han og slik, men hun reagerer litt på hvordan han oppfører seg. Han liker jeg å holde henne unna når vi er sammen på hytten, på besøk hos dem(overnatter der da) osv. Ingen knurring, men har bitt "forsiktig" etter han 2-3 ganger. Men det er så "lite" at det er bare jeg som har fått det med meg. Han har ikke sett det, og ingen andre rundt heller. Og når jeg sier hun ikke liker han så godt, så sier alle "Joda, de er jo så gode venner". Ehh, nei. :P

Tror egentlig folk her inne tror hun er mye verre enn hun er, fordi jeg er så overforsiktig med henne for å unngå at ting kan skje. Hun har jo aldri angrepet eller noe slikt en fremmed hund heller liksom... Har bare snust og hilset på fremmede løse hunder som kommer bort. I bånd kan hun knurre på noen hunder. Men jeg tar ikke sjanser på noe.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for råd 😊.Han har opplevd å utforsket mye på de 2 uker han har vært med meg .Men tror det lett kan bli for mye inntrykk på en gang .Mulig jeg skal ta frem Valpe gården .Kom på at den brukte jeg til forrige hund .Den er 90* 90 .Jeg satt stoff buret der når min forrige hund skulle slappe av .Jeg har som sagt helt glemt rutiner jeg hadde på forrige hund .Takk for «oppfriskning «
    • Det er lett å glemme hvor krevende valpetiden faktisk er. Å holde lek utendørs synes jeg er en fin regel, men ha gjerne tyggeleger tilgjengelig innendørs for å begrense tygging på uønskede ting. Han er jo fortsatt en baby som vokser og oppdager verden i stort tempo. Det er viktig å ha noen rolige dager innimellom, men jeg tenker også at det er viktig å dra litt rundt og oppleve ulike miljøer, treffe ulike folk, underlag, lyder, lukter osv. Dra på oppdagelsesferd ihvertfall et par dager i uken. Lek og oppdagelse i eget tempo er fint. Her går det an å skille mellom kjedelige, korte lufteturer for å gjøre fra seg, og lengre turer for å leke, oppdage og trene litt. Lær valpen tydelig skille mellom disse. Inne tenker jeg også at det er greit å skille tydelig mellom ro og aktivitet. Men såklart, er valpen aktiv så bruk det, tren en kort økt med kontakt eller øvelser, ta en kort pause og en liten økt til, og så prøv å avslutte. Du kan jo gjerne avlutte alle økter med å jobbe med å gå å legge seg i senga/teppet/plassen, så han lærer å gå dit og slappe av etter aktivitet.
    • Hei  Jeg har en chi valp gutt på nå 12 uker .Dette er min andre chihuahua valp . Min forrige ble 12 år. Merker jo at denne valpen er 10 ganger mer hyper en den jeg hadde .   Føler jeg har glemt ut igjen Valpe stadiet .vet jo at det er en periode der man må forvente at det går litt i « hundre «  Den forrige chi var mye roligere og var lettere å roe ned . Håper å få noe råd -føler meg som en nybegynner igjen . Vi er mye ute -leker og han får sosialisering  vi holder lek til utendørs -inne forsøker jeg mental stimulering .Han klarer ikke roe seg inne .Han har nå vært hos meg i nesten 2 uker .Ble veldig raskt husvarm  Han har leker og tygge ting tilgjengelig inne Er det en ide å fjerne leker inne ? Er heller ikke lett å vite om han er understimulert eller overstimulert Håper på noen innspill her for hva som har fungert for andre           
    • Vi hadde en skikkelig ups and downs tur i går. Skulle "bare" på Posten og hente en pakke. Dr. Jekyll og Mr. Hyde ble med. På tur til bussen vekslet han mellom å være nevnte. Knallbra adferd avbrutt av skikkelig problematferd. Det ble bykset og bjeffet og knurret. Det ble gått aldeles eksemplarisk pent. Vanskelig å si hva som utløste det ene eller det andre. Han reagerte da naboer kom syklende med hund. De var åpenbart også på opplæring, gitt hvordan vi fikk et stresset og angstfylt tilrop bakfra om vi kunne stå i ro mens de passerte. Det skulle gå fint, trodde jeg, og ba Ede om en sitt jeg forventet han skulle mestre. Fysisk nærkontakt med en annen hund har han ikke hatt siden han flyttet fra oppdretter, så ingen forventninger om det når han ser en, og sladretrening på passering av mennesker har resultert i en svært høy suksessrate nå. Han bare overser de fleste uten å engang forvente belønning. Passerende syklister som kommer bakfra er vi IKKE i mål med. De ser antakelig ut som en kombinasjon av leketøy og deilige kjøttstykker, men disse kom så sakte, jeg trodde ikke det skulle trigge noen byttedrift. Til min overraskelse reagerte Ede mer enn han vanligvis gjør på Tour de Finance racerne som pleier trene på denne strekningen. Først ble jeg bekymret for et nyoppstått problem med utagering på hunder. Så forsto jeg at dette handlet om en slags misunnelse og en reaksjon på lovbrudd. Brudd på naturlovene. Hunder og sykler har vi nemlig ikke observert sammen før. Sykler er kjempespennende, og disse hundene fikk altså lov til å løpe sammen med syklene?! "The audacity! Stop in the name of the law! Jeg vil også være med! Hvem **** tror dere dere er?! Er ikke vi i familie? Dere lukter kjent! SVIKERE!" Vel. Han roet seg ned igjen en stund etter at de var forsvunnet ut av syne, og alt gikk vel til vi kom av bussen. Nå var han høy på mestring fra å gå ned trappen og en trang til å undersøke og kontrollere kjente omgivelser han ikke har vært i på en stund. Vanskelig å få kontakt med. Brukte lang tid på å komme oss til Posten fordi han var helt i sin egen verden angående omgivelsene. Ham ville utforske og kontrollere, han ville FREM og han var vokal om det. Det ble full stopp hver gang han strammet båndet uten å stoppe og vente på meg. Det ble full stopp hver gang han bjeffet av frustrasjon. Det ble lange stopper for å vente på kontakt. Heldigvis har han forstått hva som skal til for å utløse fremdrift og hva som er "straffen" for stressbetont dårlig adferd. Jeg trenger knapt be ham, han legger seg rett ned og later som han slapper av - regelrett skuespiller avslappet. Om ikke haka på bakken temmelig umiddelbart utløser videre fremdrift, så slenger han seg på hofta, krøller den ene fremlabben og SKUESPILLER relaxed AF for å komme fortere videre.  Strekningen fra bussen til Posten tok så lang tid fordi han ikke evnet oppføre seg, vi måtte avblåse planen om å busse tilbake, og istedenfor ta beina fatt og trene mer på å gå pent og rolig for å komme oss hjem igjen.  Omsider fremme ved Posten brukte vi også lang tid på å komme oss inn, pga ivrige byks frem fra hver eneste pent utførte straffestopp med bøtesitt. Virker som han gjør det med viten og vilje. Trigger en ny straffesitt i håp om å innkassere. Ikke helt forstått konseptet ennå. At en straffesitt belønnes med videre fremdrift. For ham er en sitt en sitt, foreløpig. Sitt pleier som regel å medføre en eller annen form for belønning, enten ved å holde den en stund eller å bli bedt om noe annet som så belønnes, så han bykser altså ut av sitten når jeg gir klar for å gå videre uten å ha belønnet, for å trigge meg til å be om en ny sitt i håp om belønning. Dette kan ta litt tid. Endelig inne på Posten kom vi oss for første gang gjennom seansen uten lyd, fordi jeg var godt forberedt. Kjørte en sitt med belønning (tørrforkule, jeg prøver fase ut, men lek var malplassert i settingen) for hver halvmeter inn gjennom døren og slapp ikke fokus fra ham mens betjeningen scannet kode og hentet pakke. Han var IVRIG spent, men vi kom oss gjennom det hele uten en lyd og uten poter på disken. Gedigen lettelse. Her er det håp.  Så var det å ta fatt på den 40 minutter lange driiiikjedelige strekka langs bilveien. Nesten strakt. Laaaange rett frem strekker med åker på ene siden og vei på den andre. Veldig lite som skjer og det føles som det går frustrerende sakte fordi en kan se så langt fremover. Denne strekningen har vi gått mange ganger før, både hele og deler av den, og HVER GANG har Ede fått utbrudd. Den er for kjedelig. Det er frustrerende å se bilene fare forbi mens vi nær snegler avgårde på stedet hvil ifht landskapet.  I tillegg lukter det tydeligvis hund fra enkelte av bilene. Jeg forstod det da en schæferoppdretter kom fra treningsbane og kjørte ut på hovedveien ~20 meter foran oss. Det tok sekunder før Ede ble merkbart alert og gikk opp i stress. Han forbinder lukten av andre hunder med trening. Utløser sterke forventninger i ham. Jeg innså med ett at dette antakelig er tilfellet med mange av bilene som passerer på veien. De eimer av hund. Ga meg delvis svar på hva som får ham til å gå så opp og ned i stress langs den strekningen der. Det har tidligere vært en gåte for meg hvorfor han plutselig stresser, så roer seg ned og går avslappet, for så å plutselig gå opp i stress igjen. Den passerende schæferoppdretteren ga meg svaret på det.  Men, så hadde Ede noen virkelig stygge utbrudd. Plutselige raptuser med påfølgende aggresjon mot meg pga frustrasjon med de selvpåførte rykkene i halsbåndet, tror jeg. Raptusene starter med vill byksing og så vender han seg mot meg i raseri fordi han sitter fast i båndet. I sele har han ikke blitt aggressiv mot meg under disse plutselige raptusene. Halsbåndet er tydeligvis mer smertefullt når han rykker til sånn. Nå var han direkte truende. RASENDE. Truet med å gjøre alvor av å rive meg i filler i sinne. Såpass skremmende at jeg vurderte om han kanskje skal gå med munnkurv en stund fremover. Han nærmer seg pubertet.. Men han roer seg fort og oppfører plutselig eksemplarisk igjen. Avslappet kroppsspråk. Går pent. Massivt hodebry å prøve forstå triggerene for både stress og ro. Det hele ga lite mening for meg. Omtrent halvparten av turen var eksemplarisk adferd. Utbruddene utgjorde kun en liten del. Det i mellom der var irriterende, men tolererbar vimsing, stramt bånd uten å trekke i fremdriftsstress. Han er flink til å ikke trekke, men det bygger seg tydelig opp frustrasjon over min ufattelige treghet. Hvorfor kan jeg ikke alltid løpe? Han vet at jeg KAN løpe. Har gjort det før, så hvorfor gjør jeg det ikke hele tiden? Antakelig en tung medvirkende trigger for utbrudd mot meg.  Han var glad da vi nærmet oss hjemme. Lettet og glad og ville inn. Vel inne forventet jeg at han skulle sovne som en stein, som han pleier gjøre. Istedenfor å sovne forble han stresset. Peste. La seg ned, men sluttet ikke pese. Ble turen for lang? Nope. Dette har vi gjort før. Resultatet pleier å være rett i søvn. Det slo meg etterhvert at han kan ha fått i seg noe. Han har beitet en del i det siste, også tidligere på dagen. En lengre konsultasjon med Grok senere er jeg sikker på at den merkelige Jekyll og Hyde adferden, hvor han vekslet uforutsigbart mellom eksemplarisk avslappet adferd og voldsomme utbrudd skyldes ubehag fra smørblomst og hundekjeks. Jeg kan erindre at han var borti den ene hundekjeksen langs veggen rett utenfor her, og han kan ikke ha unngått å få i seg smørblomst sånn som han har gresset midt i klaser av dem. Han holdt på å kveles av å drikke vann (krampe i øsofagus?) da vi kom hjem, hvilket passer symptomene fra smørblomst.  Regner det som en case solved. Han hadde sterkt ubehag i slimhinnene og muligens også noe ubehag fra hundekjeks. Han ble frustrert de gangene han var oppmerksom på det, og avslappet når han hadde fokus på annet og ignorerte det. Antar munnkurv er unødvendig på tur så lenge vi klarer unngå beiting. Smørblomst har høysesong frem til juli og er ALL OVER THE PLACE her hvor vi bor, så dette blir spennende. 
    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...