Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Om det er en periode så håper jeg den går over snart :fear: Lillegutt har vært håpløs med søvn siden dag 1, selv på sykehuset lå han og nektet å sove. Nesten sovnet, og så våken med et vræl.

Han er nå 4,5 uker, og vi har den siste uka logget søvntimene hans. I snitt 9 timer til sammen i løpet av et døgn. Tenger jeg å nevne at vi er litt firkantede i øynene av søvnmangel hele gjengen? :frantics:

Men han vokser som et uvær og er frisk og rask, så han er vel bare født med lite søvnehov.

Nå fikk jeg vondt av dere, selv om du ikke la det frem "sånn."

Men gjenkjennelsesfaktoren er stor.

Og det er helt lov å være utslitt og litt fortvilet over det, selv om han er et etterlengtet barn. :flowers:

Så en klem i tilfelle det trengs bare.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Nå fikk jeg vondt av dere, selv om du ikke la det frem "sånn."

Men gjenkjennelsesfaktoren er stor.

Og det er helt lov å være utslitt og litt fortvilet over det, selv om han er et etterlengtet barn. :flowers:

Så en klem i tilfelle det trengs bare.

Takk :hug:

Det har vært noen netter jeg har sittet på stua med våken gutt og grått litt av frustrasjon og utmattelse, men så ser han på meg med store blå øyne og smiler og plutselig er alt verdt det alikevel :wub:

Men alle sier "nyt denne tiden, du får den ikke igjen". Vel, takk og lov for det, sier jeg bare :P

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Takk :hug:

Det har vært noen netter jeg har sittet på stua med våken gutt og grått litt av frustrasjon og utmattelse, men så ser han på meg med store blå øyne og smiler og plutselig er alt verdt det alikevel :wub:

Men alle sier "nyt denne tiden, du får den ikke igjen". Vel, takk og lov for det, sier jeg bare :P

Skjønner deg veldig godt!

Og til det siste, der er jeg heelt enig! Så mye mye bedre etterhvert. Like mye kos uten alt det vonde. :)

(Sånn det var for oss hvertfall.)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forstår deg veldig godt! Jeg sov sammen med mine tre yngste til DE ikke ville lenger. Og mannen la seg på gulvet slik at vi hadde plass :)

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Jeg er ikke overbegeistret for barn, jeg skjønner meg heller ikke på dem og vet ikke helt hvordan jeg skal forholde meg til dem. Dette ble litt bedre etter at jeg fikk mitt eget.

Jeg synes ting er litt pes, jeg føler at jo mer jeg planlegger jo mindre får jeg tid til for ungen er uforutsigbar i sovetid. Det er dyrt med barn, man må gjerne oppgradere både bil og bolig. Alle er forskjellige og man kan velge hva slags foreldre man vil være, men det er jo kalrt at tilværelsen endres når man går fra å være to voksne mennesker til en familie med barn. Jeg savner feks å gå kveldstur med kjæresten. På en annen side så har vi reist like mye som før, vi har bl.a vært i new york og valencia og valnlige sydenferier med baby. Gleden ved å se at ungen min trives og har det bra overskygger alle andre følelser jeg noen gang har hatt.

Morsinstinktet hos meg våknet umiddelbart etter fødselen og jeg føler ikke at jeg må ofre noe som helst :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Jeg syns overgangen har vært veldig naturlig og ikke så veldig utfordrende. Noen tøffe tak nå og da, særlig i starten, men jeg storkoser meg med han, selvom jeg ikke er en utpreget baby-person. Men med B føles det bare veldig riktig alt sammen, instinktene våre er gode å ha ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig  :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes? 

 

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

;) tro meg, ikke noe av det man gjør som foreldre, for barnas del, føles som et offer.

Og per i dag er det å være sammen med barna mine bare kos. Vi turer sammen, vi trener hund sammen, vi gjør mye vi alle liker.

Med de to første dro vi rundtomkring som vi ville, bla back-packing der vi sov ute. Haika m hurtigruta, sov på dekk, og levde som vi ville m barna med. Etter tredje hadde vi "metta" oss på mye av denslags, og det ble istedet turer gjennom England ol. Mannen min drar stadig på turer til USA og har med unger. Jeg er land og strand rundt på kurs og utstillinger og treninger og har med min likesinnede datter.

Livet ble rikere og fullere med barn. Ikke mer begrenset.

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Instinkter og hormoner sier jeg bare :aww:

Neida. Jeg har visse ting i livet mitt jeg har holdt fast på og ikke ofret for noe i verden. Vi er alltid vært veldig TO om ting, og selv med småbabyer har jeg dratt på hundetrening, vært sosial osv. Noen ganger har jeg egentlig ikke orket, men dratt uansett fordi jeg vet jeg får energipåfyll på en annen måte av å gjøre sånne ting. Men, jeg og faren deres var veldig klar på at det er våre unger, våre babyer og vi er to om ting. Han har aldri regnet med at jeg bare gjør ting, eller at jeg er den som sitter hjemme osv. Og jeg har aldri latt han "slippe unna" babylivet, som jeg har sett ekstremt mange av mine venninner gjør :P (Og klager på at mannen aldri deltar, og den ene gangen mannen faktisk har ungen blir den stakkars fyren kritisert for alt mulig :P )

Man vet jo aldri hva slags baby man får, men den følelsen man får mot barnet sitt er så sterkt at det blir verdt det selv om man har en fæl barselstid og er alene om alt. Og ungene blir sakte med sikkert større så man kan finne seg selv igjen også :)

Jeg synes det er kjempepes å ha med ungene mine på ting om dagen, men det er kanskje fordi jeg føler vi er på et mellomstadiet enda og jeg er som regel alene om å ha de da med rundt. Enklere alene eller inni skogen, skjerme folk fra tantrumen deres :lol: Det har nok ofte med at jeg TRENGER alenetid for å fungere, samme hvor høyt jeg elsker trollene mine, så derfor verdsetter jeg "turene" mine alene veldig høyt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig  :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes? 

 

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

For å si det enkelt: de følelsene der er akkurat de samme som folk som ikke har hund sier at man blir jo så bundet.

Bare det er lettere med barn enn hund på mange måter, siden man kan ta med seg barnet overalt..

Jeg følte at livet mitt kom til stoppe den dagen tøtta ble født, siden jeg sikkert ikke kom til å få drive med det jeg liker aller mest osv. Men jeg har funnet eb løsning, men krever bare en annen type planlegging.

Og så hjelper det å finne løsninger og kompromiss med seg selv, istedenfor å følge boka..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får visst ikke formulert noe fornuftig om barn og endringer, men ting endrer seg helt klart, man "ofrer" mye, men man velger også hva man vil prioritere. Det har gått mest utover tiden med hestene hos meg, men det har heller ikke vært hoveprioriteten heller. Og er det som er minst forenelig med barn av det jeg driver med. Alt annet kan hun være med på. Hvertfall nå som hun kan sitte på bakken og leke mens jeg ordner kaniner (eller krabbe halveis inni kaninburet, dra ut høy, smake på på kaninbæsj og pellets, kjenne på flis, og i det heletatt utforske alt som er).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dette er noe av det som gjør at jeg fremdeles bremser mtp på barn (og at leiligheten er knøttliten :P ). Det virker som man må ofre "alt", konstant? Jeg er redd for at å få barn skal føles som en plage, og ikke noe hyggelig :| .

Jeg skjønner at man kan vel til en viss grad velge hva slags forelder man skal være, men det virker som hormonene skrur seg på og mange f. eks bare sitter hjemme med babyen mens den er liten og gjør ingenting fordi alt har blitt pes?

Litt negativt formulert her, men jeg er såå skeptisk. Tenker samtidig at jeg kommer til å angre når jeg blir eldre og "ensom" hvis jeg ikke har barn..

Edit; i tillegg forstår jeg meg ikke på barn og syns de er like uforutsigbare som valper, hehe.

Ja for meg ble det sånn i starten, men jeg tenker litt at det er de tre første månedene som er mest intense for mor.

Da er babyen helt liten og hjelpeløs og hvis du ikke får den til å ta flaske så er det kun deg som er bra nok.

Far her var den som ønsket seg barn mest og stod klar til å hjelpe til med alt, men det var ikke babyen interessert i dessverre. Hun ville bare amme, sovne ved puppen, skiftes bleie på av far også tilbake til meg igjen. Det han kunne gjøre da, var å lage mat til meg, hente ting til meg og gå med henne når hun hadde vondt i magen. :heart:

Så ble det bedre fra 4 måneders alder, hun kunne ligge på gulvet og lekes med, og lettere å ta med ut i vogn/ bæresele og hadde hun ikke vært syk så hadde nok alt blitt mye bedre allerede da. :)

3 måneder er lite for et barn det er meningen at man skal ha glede av livet ut. Og tenk alt barna ofrer tilbake når vi blir gamle. Ikke alle selvfølgelig, men jeg kjenner en dame som dro ned til gamlehjemmet flere ganger i døgnet for å hjelpe sin gamle mor med å få opp slim hun hadde i lungene. Siden de ansatte ikke hadde kapasitet til å gjøre det ofte nok.

Det er jo sånn med kjærlighet at man tar og gir.

(Selvfølgelig ofrer man mer for barna enn de tre første månedene, men ikke like intenst om det ikke er noe galt. )

Men det skader ikke å være forberedt på at det kan være tøft heller.

Jeg har akkurat lest denne boken: http://www.vg.no/rampelys/bok/bokanmeldelser/bokanmeldelse-helena-brodtkorb-mammasjokket/a/23281120/ og kjente meg veldig igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det kan kanskje se ut som jeg "ofrer" mye for A, men det føles ikke som noe offer..

Jeg har blitt tilført så mye nytt.

Det eneste det har blitt mindre av er byturer og hundetrening, men til gjengjeld har det blitt langt flere ( og koseligere ) skogsturer etc.

Man velger også litt selv.

Jeg er ikke veldig glad i lekeland, lekeplasser etc så for meg er det naturlig at vi drar i skogen i stedenfor.

Livet har jo endret seg selvfølgelig, men det har jeg også.

Og jeg kan faktisk med hånden på hjertet si at jeg har langt flere stunder hvor jeg er komplett lykkelig nå enn før jeg fikk barn. Det hadde jeg aldri trodd.

Før var lykken tur alene i skogen etc , nå er lykken barnelatter, å se han mestre noe han blir stolt av, de gode samtalene etc. Følelsen jeg fikk første gang han slapp puppen for å se meg inn i øynene og smile bredt var av en så intens Lykke at den sitter i enda

Jeg ler mye mer også, for jeg synes faktisk ungen min er det morsomste mennesket i hele verden *flir*

Utrolig hva hormoner kan gjøre :P

Så får det heller være at jeg er mer sliten, litt mer trøtt og har mye mindre alenetid.

For meg er det verdt det.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er det periode for unger der de ikke skal legge seg eller er det bare håpløse gener fra far? Tøtta nekter å gi etter for søvnen uansett hvor trøtt hun er..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Ingen av mine trengte søvn, untatt han med autisme. Han sov, sov og sov. Og spiste innimellom. Han var så rolig at han fikk sove med meg og hadde meg til smokk :D De andre 3 snurret rundt hele døgnet. 2 hadde kolikk, jeg var nesten utilregnelig på slutten før det ga seg med nr. 2. Han var da 7 mnd. og hadde skreket "døgnet rundt" føler jeg. Tror til og med helsesøster syntes det var et uløselig problem. Andre babyer lå på golvet og løftet hode og prøvde å kravle rundt, han lå med nesa og munnen i golvet og siklet og skrek. Til slutt fant fastlegen en låsning mellom skulderbladene som ble korrigert, violá-ny unge. Minstejenta var akkurat lik, men hun dro jeg til fysioterapeut med i 4-mnd.alder. Hun hadde to massive muskelknuter, en på siden av halsen og en ved skulderbladet. (hadde ligget i skråleie under svangerskapet). Når fysioterapeuten hadde jobbet med henne noen uker og kiropraktor behandlet henne til slutt så ble hun rolig. Søvn har hun imidlertid aldri behøvd, unntatt det siste året. Nå sover hun døgnet rundt, sovner hvorsomhelst og nårsomhelst hvis hun ikke er i aktivitet.

Var nettopp til en sjekk med henne på grunn av all sovingen, men alle blodprøvene er normale og hun ser frisk ut, greier skolen fint og har mange venninner. Så det er visst bare all den tapte søvnen fra babystadiet hun tar igjen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har besøk av klassebamsen i helgen. For tredje gang i løpet av 1. og 2. klasse har han ligget i gangen under trappa en hel helg. Det forventes en historie og bilder av alt det morsomme han har vært med på, men jeg har ingenting å skrive ... og jeg gidder ikke mase på datteren om å ta han med seg heller, for hun synes det er kjedelig :hmm:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kan ikke annet enn å si at ting forandrer seg fort. Hun bare gråt og gråt i går kveld, og klarte ikke å roe seg. I mårest våknet hun tidligere enn vanlig og var helt utslitt. Så da var det sutring og bæring i et par timer før hun sovnet igjen. Men da vi sto opp da, har ting vært helt på skinner. Så blid og fornøyd, og har sovet flere lengre dupper. Sovner med en gang også istedenfor å gråte i 2 timer først.. Plutselig tilbake til det gamle..

Forandringene skjer jo så plutselig at man blir jo bekymra når hun plutselig sover igjen :lol:

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

15062116148_e21dcdf1be_z.jpg

Lille klatremus. Kom hjem fra barnehagen og brått har hun funnet ut at hun kan reise seg opp uten å bruke armene som støtte, står av seg selv uten å holde, og når jeg løfter henne opp så prøver hun å klatre med beina. Hun kunne ikke det der i går. Stå har hun gjort en stund da, men ikke bevisst uten å holde seg.

  • Like 9
Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 uke nå, så de eneste tydelige tegnene er kvalme :P

Synes det er kult at du har gått ut med det så tidlig! Det er vel en "regel" at man ikke skal si det til andre enn de nærmeste før 12 uker, men det synes jeg er teit. Skjønner de som vil vente altdå, men de som vil dele med en gang liker jeg! Tror ikke jeg vil vente til 12 uker. Jeg tenker at om vi mister det, så er det lettere om folk vet, enn om alt er hemmelig. Vet om en del som har fått småsure kommentarer om de har gått ut med det før 12 uker, "for sånn er jo regelen".. Det gjør meg sinna :P

Vet alle om deg? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes det er kult at du har gått ut med det så tidlig! Det er vel en "regel" at man ikke skal si det til andre enn de nærmeste før 12 uker, men det synes jeg er teit. Skjønner de som vil vente altdå, men de som vil dele med en gang liker jeg! Tror ikke jeg vil vente til 12 uker. Jeg tenker at om vi mister det, så er det lettere om folk vet, enn om alt er hemmelig. Vet om en del som har fått småsure kommentarer om de har gått ut med det før 12 uker, "for sånn er jo regelen".. Det gjør meg sinna :P

Vet alle om deg? :)

Jeg fortalte om det da jeg var 9 uker på vei.. Da hadde jeg vært på tidlig UL og de så da hjerteslag osv og da er sjansen for at ting går galt veldig liten allikevel.

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi ventet til uke 12 når vi hadde vært på tidlig ul.

Nå er snuppa blitt 11 uker og det skjer stadig ting. Hun er så flink til å løfte hode når hun ligger på magen. Og har så smått startet å gripe etter ting. På sjekk hos helsesøster i dag ble jeg rådet til å ta en sjekk hos manuell terapeut siden hun ligger vridd med hode når hun sover, er så sterk i nakken og hyler i bilstolen. Mulig hun er litt stiv/har låsning som gjør at bilstolen er vond å sitte i. Så da skal jeg gjøre det. Hadde vært deilig med bilkjøringen løste seg, håpløst når man ikke kan reise noe sted.

Ellers nyter vi tiden hjemme og koser oss.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har besøk av klassebamsen i helgen. For tredje gang i løpet av 1. og 2. klasse har han ligget i gangen under trappa en hel helg. Det forventes en historie og bilder av alt det morsomme han har vært med på, men jeg har ingenting å skrive ... og jeg gidder ikke mase på datteren om å ta han med seg heller, for hun synes det er kjedelig :hmm:

Du får ta bilde av han under trappen og skrive "Helgen til bamsen var mørk."

:lol:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...