Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

Høres kjent ut :lol:

Jeg syntes han ble så rolig når han rundet 1 at jeg var redd det var noe galt, men barnehage ga meg tilbakemelding på at han fortsatt var over gjennomsnittet aktiv. Det var bare ikke samme galskapen :lol:

:lol: jeg gleder meg til hun begynner å krabbe jeg, for at klarer hun å aktivisere seg selv litt bedre.. For nå er det kjedelig å ligge bare på magen, rygginga er heller ikke bra nok mener hun, og hun skal helst stå på beina og hoppe hele dagen ;p

I tillegg er hun så festlig at hun synes det er kjedelig å være i vogn, så trilleturer utgår. Bæresele går an hvis jeg holder på med noe spennende, hvis ikke skal hun uti derfra :P

Man blir bra sliten av å være "alenemor" innimellom ja :lol:

Ah, da er det bare å vise hvordan man koser istede. trodde du hadde ett lite trassetroll. :P

Hun har absolutt trass i seg også, men det blomstrer vel ikke opp før om et års tid ell no :lol: vi gleder oss til det :lol:

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Var dere ferdige med utdanningen før dere fikk barn, og hvor gamle var dere eventuelt på førstemann?

Jeg sitter her, 20 år gammel, babysjuk og med samboer som ønsker barn, men har fortsatt 4 semester igjen (inkludert dette) før jeg er ferdig med bacheloren min i pedagogikk. Og jeg er livredd for å bli for gammel, haha

:P

'Frykten' min ligger i at jeg har hormonforstyrrelser, som i teorien skal gjøre det hardt å bli gravid. På grunnlag av det ser jeg på meg selv som et sånn timeglass hvor tiden sakte, men sikkert renner ut. Vanskelig å forklare :( Men ja.. Har tidligere vært gravid én gang, men mistet etter 6 uker og hentet Ludde 3 dager etter det igjen, så klarte aldri helt å komme over det..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var dere ferdige med utdanningen før dere fikk barn, og hvor gamle var dere eventuelt på førstemann?

Jeg sitter her, 20 år gammel, babysjuk og med samboer som ønsker barn, men har fortsatt 4 semester igjen (inkludert dette) før jeg er ferdig med bacheloren min i pedagogikk. Og jeg er livredd for å bli for gammel, haha

:P

'Frykten' min ligger i at jeg har hormonforstyrrelser, som i teorien skal gjøre det hardt å bli gravid. På grunnlag av det ser jeg på meg selv som et sånn timeglass hvor tiden sakte, men sikkert renner ut. Vanskelig å forklare :( Men ja.. Har tidligere vært gravid én gang, men mistet etter 6 uker og hentet Ludde 3 dager etter det igjen, så klarte aldri helt å komme over det..

Jeg har ingen utdanning, planen var egentlig å starte neste høst. Men det får rett og slett bli senere.

Men egentlig tenker jeg at om dere ønsker det, har økonomien sånn någelunde stabil nok så kjør på!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var dere ferdige med utdanningen før dere fikk barn, og hvor gamle var dere eventuelt på førstemann?

Jeg sitter her, 20 år gammel, babysjuk og med samboer som ønsker barn, men har fortsatt 4 semester igjen (inkludert dette) før jeg er ferdig med bacheloren min i pedagogikk. Og jeg er livredd for å bli for gammel, haha

:P

'Frykten' min ligger i at jeg har hormonforstyrrelser, som i teorien skal gjøre det hardt å bli gravid. På grunnlag av det ser jeg på meg selv som et sånn timeglass hvor tiden sakte, men sikkert renner ut. Vanskelig å forklare :( Men ja.. Har tidligere vært gravid én gang, men mistet etter 6 uker og hentet Ludde 3 dager etter det igjen, så klarte aldri helt å komme over det..

Jeg er midt i masteren min nå. Itt'no problem! 26 nå, 25 da lillemann ble født. Satt med mange av de følelsene du har, så kjenner meg igjen i de følelsene. Viktigst av alt er at dere begge er klare for det, og forberedt på at det vil ta lengre tid før du er ferdig utdannet og før økonomien blir sånn som man egentlig vil ha det. Lånekassen er kjekke å ha, men det er mye regler og lovverk å sette seg inn i. Nav har og mye særegne regler i forhold til om du har jobb i tillegg. Greit å være forberedt på hva som står der :)

Jeg har hvertfall ikke noe problem med å anbefale baby og studier samtidig - og det sier jeg før jeg er ferdig med permisjonstiden min :lol: Så egentlig burde jeg kanskje ikke snakke så høyt, men det ér mange fordeler tross alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var dere ferdige med utdanningen før dere fikk barn, og hvor gamle var dere eventuelt på førstemann?

Jeg sitter her, 20 år gammel, babysjuk og med samboer som ønsker barn, men har fortsatt 4 semester igjen (inkludert dette) før jeg er ferdig med bacheloren min i pedagogikk. Og jeg er livredd for å bli for gammel, haha

:P

'Frykten' min ligger i at jeg har hormonforstyrrelser, som i teorien skal gjøre det hardt å bli gravid. På grunnlag av det ser jeg på meg selv som et sånn timeglass hvor tiden sakte, men sikkert renner ut. Vanskelig å forklare :( Men ja.. Har tidligere vært gravid én gang, men mistet etter 6 uker og hentet Ludde 3 dager etter det igjen, så klarte aldri helt å komme over det..

Nope, absolutt ikke :lol:

Men viktig at den ene parten har stabil økonomi, for man får ikke mye hjelp av verken nav eller lånekassa..

Jeg er litt der at skola er jo der, så vil man ha barn, så prøver man ;) så lenge resten rundt er greit :) men som sagt: den ene parten bør jo ha stabil inntekt :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Første gang ute av leilighet/sykehus på ordentlig tur i går, bare meg og hunden!

Ungen var tanket opp og koste seg med pappan sin :wub: Utrolig deilig å kjenne frisk luft og å kunne GÅ igjen (les=ikke vralte). Jeg er helt overrasket over hvor fort kroppen går tilbake til sitt normale! Igjen, all hail biologien :bow:

Var dere ferdige med utdanningen før dere fikk barn, og hvor gamle var dere eventuelt på førstemann?

Jeg er 31 år, og var ferdig med doktorgrad og ett år i ny jobb før jeg ble gravid. For meg var valget helt bevist ettersom det ikke ville fungert for meg å være stipendiat med barn (lange dager, helge og kveldsjobbing, presetasjonspress + kurset i stressbiologi inkl prenatalt stress, altså effekten av mors stresshormoner på fosteret gjorde intrykk. Jeg hadde heller ingen aktuell pappa før siste halvdel av perioden hvor stresset øker gradvis mot innspurten). Men det er mange som får barn som doktorgradsstipendiat, ettersom man stort sett er i "riktig alder" (25-35) og tross er betalt ansatt og ikke student.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så, i lys av diskusjonen om personvern for ungene vil jeg herved fortelle dere om Tuvas do-vaner :lol: Eller, rettere sagt, i dag gikk hun på do for første gang! Hun har en stund sagt ifra at hun må på do (eller, "beie, beie!"). Og et øyeblikk senere må bleien skiftes. I dag sprang vi på do og hun skjønte greia med en gang og var såå fornøyd med å få trykke på knappen på do etterpå og ikke minst få vaske hendene.

Synes hun er flink jeg, hun er jo bare 18 mnd :)

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så, i lys av diskusjonen om personvern for ungene vil jeg herved fortelle dere om Tuvas do-vaner :lol: Eller, rettere sagt, i dag gikk hun på do for første gang! Hun har en stund sagt ifra at hun må på do (eller, "beie, beie!"). Og et øyeblikk senere må bleien skiftes. I dag sprang vi på do og hun skjønte greia med en gang og var såå fornøyd med å få trykke på knappen på do etterpå og ikke minst få vaske hendene.

Synes hun er flink jeg, hun er jo bare 18 mnd :)

Flinke Tuva! :D Her er ikke E klar for det enda, men det kommer nok snart :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nydelig hun er Soelvd.

Vi er hjemme fra hytta og bilturen gikk like strålende som oppover. Sov hele veien.

Nettopp prøvd oss på en kvelds trilletur men det ville hun ikke. Skrek hele veien fra vi snudde. Ble helt svett jeg. Tror jeg skal pakke ned bæresjalet i stelleveske og ha som backup. Puh for en tur. Grusomt når man ikke får gjort så mye. Nå slapper vi av i sofaen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skulle egentlig ikke ta noe spes utdanning, så jeg var egentlig ferdig med skole før jeg fikk barn. Fikk første når jeg var 23.

Så fant jeg ut at jeg skulle ta mer skole allikvel, og brukte deler av permisjonen på skole, og skal ta mer neste år. :)

Jeg er jo på 2. året og skulle jeg ha bestemt hadde jeg sett for meg å bli gravid slik at terminen ble i sommerferien/tidlig august kanskje :) Vi er jo to om det, og begge ønsker barn. Han er 23, men har akkurat begynt på forkurs ingeniør.

Jeg har ingen utdanning, planen var egentlig å starte neste høst. Men det får rett og slett bli senere.

Men egentlig tenker jeg at om dere ønsker det, har økonomien sånn någelunde stabil nok så kjør på!

Økonomien er grei. Begge jobber ved siden av studier, men alt går rundt og ingen lider noen nød igrunn :) Men jaa.. Når var det du hadde termin igjen @SiriEveline ? :D

Jeg er midt i masteren min nå. Itt'no problem! 26 nå, 25 da lillemann ble født. Satt med mange av de følelsene du har, så kjenner meg igjen i de følelsene. Viktigst av alt er at dere begge er klare for det, og forberedt på at det vil ta lengre tid før du er ferdig utdannet og før økonomien blir sånn som man egentlig vil ha det. Lånekassen er kjekke å ha, men det er mye regler og lovverk å sette seg inn i. Nav har og mye særegne regler i forhold til om du har jobb i tillegg. Greit å være forberedt på hva som står der :)

Jeg har hvertfall ikke noe problem med å anbefale baby og studier samtidig - og det sier jeg før jeg er ferdig med permisjonstiden min :lol: Så egentlig burde jeg kanskje ikke snakke så høyt, men det ér mange fordeler tross alt.

Det er godt du har god erfaring :) Jeg ser for meg å jobbe noen år etter bachelor før jeg tar masteren min. I teorien da etter at mannen er ferdig med sin utdanning og i jobb, for å gjøre alt med økonomi lettere ;) Sett en del på NAV og Lånekassen, men det er jo ikke helt til å bli klok av :P Så om du har en fin link eller lignende til forklaring nærmere, taes det imot med stor takk :ahappy:

Jeg ble gravid da jeg gikk 1. året på sykepleien. Tok permisjon 2. året (hun ble født i november), startet opp igjen på høsten og er nå ferdig.

:) Da er det ikke en umulig drøm da

Nope, absolutt ikke :lol:

Men viktig at den ene parten har stabil økonomi, for man får ikke mye hjelp av verken nav eller lånekassa..

Jeg er litt der at skola er jo der, så vil man ha barn, så prøver man ;) så lenge resten rundt er greit :) men som sagt: den ene parten bør jo ha stabil inntekt :)

Ingen av oss har fast inntekt, men vi har grei økonomi (får støtte fra Lånekassen + jobb) :) Men skal sette meg inn i både Lånekassen og NAV, men syns det er vanskelig :P Og tror forøvrig jeg ganske greit kunne ha jobbet meg opp til å få foreldrepenger (eller hva det heter), men spørs jo hvor mye jeg totalt ville fått da jeg tjente rett under 40.000 ifjor og lite året før..

Jeg er 31 år, og var ferdig med doktorgrad og ett år i ny jobb før jeg ble gravid. For meg var valget helt bevist ettersom det ikke ville fungert for meg å være stipendiat med barn (lange dager, helge og kveldsjobbing, presetasjonspress + kurset i stressbiologi inkl prenatalt stress, altså effekten av mors stresshormoner på fosteret gjorde intrykk. Jeg hadde heller ingen aktuell pappa før siste halvdel av perioden hvor stresset øker gradvis mot innspurten). Men det er mange som får barn som doktorgradsstipendiat, ettersom man stort sett er i "riktig alder" (25-35) og tross er betalt ansatt og ikke student.

Doktorgrad og stipendiat er ikke aktuelt for meg (blir nok maks en master i sped- og småbarnspedagogikk), men skjønner problemer :) Hadde det vært aktuelt eller et 'hardere' studie, så ville barn nå vært totalt uaktuelt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk tre barn mens jeg studerte medisin. Var steinsjuk hele første svangerskap, så hadde ikke barselpermisjon fordi jeg måtte "henge med" for å få fortsette studiene som planlagt. Det gikk greit med dagmamma rett ved sykehuset fra gutten var 3 mnd gammel, jeg løp bortom og ammet i pausene.

Ble alvorlig syk svangerskap nr 2, som endte med akutt innleggelse og prematurt barn, rett fra prematuravdeling til eksamen, deretter 2 mnd sommerferie før "på-an" igjen med to krevende barn. Drit sliten. Sov ikke en enda natt. Datteren min døde da hun var 9 mnd gammel. Gikk rett på skolen igjen etter begravelsen fordi jeg måtte….gikk siste kull av den "gamle" studieordningen" og hadde ingen mulighet til "Permisjon". Fikk barn nr 3 knapt et år senere,, samtidig som jeg fullførte studiene uten pause. Etter siste eksamen tok jeg 6 mnd pause for å trekke pusten før jeg gikk i gang med turnustjenesten. Har fått to barn til senere.

Min konklusjon: Det å studere og ha barn går greit. Forutsatt at alt går på skinner. Når ting skjærer seg, blir alt mye vanskeligere når man "bare" er student. Få rettigheter økonomisk om barna blir syke eller man selv blir syk. Det var mye enklere å slappe av med et spebarn da jeg hadde permisjon fra jobb. Men enklere å ha friske barn når jeg var student -fordi studenttilværelsen er mer fleksibel i det daglige enn det å ha medisinsk ansvar for en sykehusavdeling eller for pasienter i en almenpraksis.

Og i ettertid ser jeg forskjellen mellom min studietid og de andres som ikke fikk barn. Jeg var SLITEN….. de andre levde livets glade dager med sosiale treff, fester, student-aktiviteter osv. Jeg var mor. Som studerte.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk tre barn mens jeg studerte medisin. Var steinsjuk hele første svangerskap, så hadde ikke barselpermisjon fordi jeg måtte "henge med" for å få fortsette studiene som planlagt. Det gikk greit med dagmamma rett ved sykehuset fra gutten var 3 mnd gammel, jeg løp bortom og ammet i pausene.

Ble alvorlig syk svangerskap nr 2, som endte med akutt innleggelse og prematurt barn, rett fra prematuravdeling til eksamen, deretter 2 mnd sommerferie før "på-an" igjen med to krevende barn. Drit sliten. Sov ikke en enda natt. Datteren min døde da hun var 9 mnd gammel. Gikk rett på skolen igjen etter begravelsen fordi jeg måtte….gikk siste kull av den "gamle" studieordningen" og hadde ingen mulighet til "Permisjon". Fikk barn nr 3 knapt et år senere,, samtidig som jeg fullførte studiene uten pause. Etter siste eksamen tok jeg 6 mnd pause for å trekke pusten før jeg gikk i gang med turnustjenesten. Har fått to barn til senere.

Min konklusjon: Det å studere og ha barn går greit. Forutsatt at alt går på skinner. Når ting skjærer seg, blir alt mye vanskeligere når man "bare" er student. Få rettigheter økonomisk om barna blir syke eller man selv blir syk. Det var mye enklere å slappe av med et spebarn da jeg hadde permisjon fra jobb. Men enklere å ha friske barn når jeg var student -fordi studenttilværelsen er mer fleksibel i det daglige enn det å ha medisinsk ansvar for en sykehusavdeling eller for pasienter i en almenpraksis.

Og i ettertid ser jeg forskjellen mellom min studietid og de andres som ikke fikk barn. Jeg var SLITEN….. de andre levde livets glade dager med sosiale treff, fester, student-aktiviteter osv. Jeg var mor. Som studerte.

Først trenger du en :hug:

Det var leit å høre om alle utfordringene dine, det unner man ingen foreldre :( Men det er godt å få et rått syn på hvordan hverdagen kan bli om barnet eller foreldre ikke er friske, uplanlagte hendelser oppstår og ikke minst babyen ikke er 100 % frisk :hmm:

Tror vi bare må se det litt an de neste månedene, og ta en avgjørelse da :) Sjekke ut litt med tanke på økonomisk hjelp fra NAV og Lånekassen, situasjonen med jobb og hva vi vil prioritere. Når det kommer til det sosiale ved studiet har det utgått for min del da jeg bor på Østlandet, men fortsatt studerer i Bergen :ahappy: Jeg er forøvrig aldri på byen da jeg føler at Ludvig har fortjent mesteparten av den tiden jeg ikke er på jobb, trening eller andre nødvendiger :)

Skal vi kun se på det mentale er vi begge klare for barn. Vi vet hva vi går til, og det skremmer oss ikke :innocent:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg studerte endel før, men begynner med skole igjen nå for å "bli noe", har en ettåring. Aner ikke hvordan det blir med skole, jobb og barn. Men veldig mange klarer det veldig bra, så er ikke spesielt bekymret.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Foreløpig synes jeg det går veldig greit.

Vi har jo barnehage, og er på universitetet når han er der. Så leser vi om kveldene når han sover i tillegg.

Var ikke med på fadderuka og den slags, men har likevel blitt kjent med folk i klassen, så så ikke det som noe problem.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kan vel fortelle hvor mye hjelp jeg fikk av Nav og lånekassa:

Nav:

Jeg hadde ikke jobbet ofte nok til å få foreldrepenger, til tross for at jeg hadde tjent nok. Dette er ikke et krav de har skrevet på hjemmesiden sin, men vistnok så er det som står der bare en "forenkling" og omfatter ikke alle kravene. Jeg ringte de til og med i fjor for å høre hvordan jeg skulle gå frem, pg allikevel ble søknaden min om foreldrepenger avslått. Så jeg fikk en engngssum fra dem.

Siden jeg ikke hadde krav på foreldrepenger, får heller ikke gubben pappaperm. Han har heller krav på de 14 dagene som alle får, siden han er sjømann.

Lånekassa:

Det de som regel gjør er at man ved en fødsel varsler ifra, får stipend som vanlig og så regner de om til foreldrestipend etter de har fått dokumentasjonen. Jeg hadde termin i januar og gikk ut i permisjon da semesteret i januar startet. Jeg skulle da ikke betale studieavgift for det semesteret, noe som gjorde at lånekassa ikke fikk noen bekreftelse på at jeg var student ved en linje. De kunne heller ikke behandle søknaden min om foreldrestipend siden jeg ikke hadde dokumentasjon - de krevde fødselsattest. Når jeg endelig hadde født og kunne søke, hadde de 12 ukers behandlingstid.

Men det gjaldt jo selvfølgelig kun vårsesmesteret, så måtte søke på nytt for høsten. Dette trodde jeg gikk automatisk siden de fikk attest fra skolen om permisjonen osv, men nei. Så i starten av juni søkte jeg på nytt for høsten, i dag fikk jeg tilsendt at jeg kunne signere og har sikkert pengene i neste uke. Håper jeg.

Så økonomisk for meg fikk vi ca 35000kr i januar til å klare oss på til stipendet kom i starten av april. Deretter fikk jeg 7800kr i mnd, unntatt i juni da fikk jeg ca 11000kr. For høstsemesteret får jeg nå ca 27 000kr frem til jeg starter på skola igjen i januar.

Det hjelper jo selvfølgelig på, men koster også ha unge i tillegg man skal leve selv. Så vi hadde nok ikke klart det med mindre gubben hadde stabil inntekt. Særlig under behandlingstiden av søknadene.

I tillegg var jeg så dårlig under svangerskapet at jeg hadde blitt sjukmeldt på rappen hvis jeg hadde hatt jobb. Men kunne ikke pga jeg prøvde å tjene meg opp nok til foreldrepenger og i tillegg måtte ta høstsemesteret for å slippe å starte på skolen igjen etter 6mnd etter fødselen eller stå over enda et år. Med det presset på i tillegg til en hard graviditet, gikk jeg ned mange kg under hele svangerskapet og på slutten var legene reelt bekymret for både meg og babyn. Heldigvis hadde jeg nok å ta av ;)

I tillegg har vi flyttet til en kommune med veldig dårlig barnehagedekning. Så det spøker litt for studiene mine fra januar siden gubbe må jobbe og jeg må på obligatoriske Lab-undervisninger..

Så min konklusjon: jeg hadde nok tatt den samme avgjørelsen igjen og beholdt arbeidsuhellet vårt. Men; jeg hadde nok ikke planlagt barn midt i studiet før en av oss hadde hatt en fast jobb med fast inntekt. Barn er dyr hobby det..

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sophia sier det innimellom kan være en vond affære det der, hun kom seg i samme alder nesten helt på toppen, glapp litt og ramlet så hun nesten brakk nesa :lol:

Herlighet så fin Tuva er :)

Tuva hilser til Sophia og sier at hun har prøvd det der et par ganger - men glemmer det igjen siden det er så gøy. Og kjedelig å gå rundt og stå i kø!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...