Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3 2.0


Kaja
 Share

Recommended Posts

  • Svar 9.3k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Da var vi blitt foreldre Lillegutt kom til verden klokken 11.45 i formiddag etter en litt dramatisk fødsel som endte i akuttsnitt. Han veier 3580 gram, er 49 cm lang og selvsagt helt perfekt Mor,

Siden nærmeste familie nå er informert så får jeg snike meg sånn litt småoffisielt inn her

03:22 kom verdens skjønneste tass. Han fikk det veldig travelt på slutten og kom ut med superheltarmen først. Veldig effektiv og grei fødsel. Lystgassen var noe drit, ble bare kvalm og svimmel, så da

Posted Images

Nei :)

Nei :)

Vi har vært der noen ganger, Oliver var vel rundt 1,5 første gangen. Kjempesuksess. :)

Sent from my iPhone using Tapatalk

Menmenmen, er det sånn at man liksom bare slipper barnet inn også må de finne ut av ting selv, eller kan man "være med" å hjelpe til (hvis det trengs altså, skakke være helt teit)? Ser for meg masse store barn som løper og hyler og skriker og lille L som blir helt overkjørt og hoppet på... *bekymret mamma*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kanskje dere har lest denne allerede folkens? Jeg synes den var veldig tankevekkende: http://mammalivet.blogg.no/1393580921_ikke_fortell_min_datt.html

Jeg syns den der er vanskelig jeg. For jeg syns man skal ha lov til å fortelle barna at de er verdens nydeligste. Det trenger de å høre, men det gjelder å balansere. En ting er å se dem for det de gjør, men er ikke mange sidene siden @ElZorro frustrerte over at hennes Tuva får høre hvor "flink" hun er til alt mulig.

Jeg har tenkt å fortelle Ida hver eneste kveld at hun er verdens nydeligste lille jente. Med helt ren samvittighet, jeg kommer også til å fortelle henne at hun er flink/tøff når hun er det, og at jeg og pappan elsker henne over alt i verden UANSETT hvor pen/flink hun er. For det er den siste der som i min verden er den vesentlige. At de blir sett også når de ikke er pene (noe som vel er poenget til bloggeren), men også når de ikke er flinke. Vi elsker dem uansett. Ikke fordi de er pene eller flinke.

Mener det var @ som skrev at hun reagerte på kommentaren Ask hadde fått om at han var flink (?) som ikke gråt i barnehagen, og Ask selv hadde reagert veldig på den, og sa han måtte få lov til å gråte når han var lei seg, eller noe i den duren. Den ene kommentaren fra Ask syns jeg var mye mye viktigere enn det blogginnlegget.

Nå roter jeg meg vel langt ut på viddene. :icon_redface: Poenget er at vi må få frem at barnet er bra nok, selv om det ikke alltid er "pent" eller "flinkt". Bloggeren har et poeng, de dagene "pen"kommentarene uteblir så merker barnet det. Det skal man faktisk huske. Men likevel skal man "se" barnet når det gjør noe spesielt, og faktisk skryte av ting det "er" helt av seg selv også.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

 

 

 

 

Menmenmen, er det sånn at man liksom bare slipper barnet inn også må de finne ut av ting selv, eller kan man "være med" å hjelpe til (hvis det trengs altså, skakke være helt teit)? Ser for meg masse store barn som løper og hyler og skriker og lille L som blir helt overkjørt og hoppet på... *bekymret mamma*

Min 190 høye eks slet med å bli med gjennom løypa, men det går helt fint an for meg å være med. Området for de "små" var for kjedelig for Oliver, men jeg kunne ikke og vil nok fortsatt ikke ta øynene fra han og være mer enn 5-10 meter unna.

Det er veldig godt sikret overalt, men det er greit å være der om de trenger hjelp og ikke minst å unngå kjipe opplevelser med de store barna som ikke alltid er like flinke til å ta hensyn. Det betyr ikke at du er en teit mamma som kommer til å "gå i veien" for henne. ;)

Åh, vi burde tatt en tur dit igjen snart kjenner jeg.. @Loke? :D

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns den der er vanskelig jeg. For jeg syns man skal ha lov til å fortelle barna at de er verdens nydeligste. Det trenger de å høre, men det gjelder å balansere. En ting er å se dem for det de gjør, men er ikke mange sidene siden @ElZorro frustrerte over at hennes Tuva får høre hvor "flink" hun er til alt mulig.

Jeg har tenkt å fortelle Ida hver eneste kveld at hun er verdens nydeligste lille jente. Med helt ren samvittighet, jeg kommer også til å fortelle henne at hun er flink/tøff når hun er det, og at jeg og pappan elsker henne over alt i verden UANSETT hvor pen/flink hun er. For det er den siste der som i min verden er den vesentlige. At de blir sett også når de ikke er pene (noe som vel er poenget til bloggeren), men også når de ikke er flinke. Vi elsker dem uansett. Ikke fordi de er pene eller flinke.

Mener det var @ som skrev at hun reagerte på kommentaren Ask hadde fått om at han var flink (?) som ikke gråt i barnehagen, og Ask selv hadde reagert veldig på den, og sa han måtte få lov til å gråte når han var lei seg, eller noe i den duren. Den ene kommentaren fra Ask syns jeg var mye mye viktigere enn det blogginnlegget.

Nå roter jeg meg vel langt ut på viddene. :icon_redface: Poenget er at vi må få frem at barnet er bra nok, selv om det ikke alltid er "pent" eller "flinkt". Bloggeren har et poeng, de dagene "pen"kommentarene uteblir så merker barnet det. Det skal man faktisk huske. Men likevel skal man "se" barnet når det gjør noe spesielt, og faktisk skryte av ting det "er" helt av seg selv også.

Enig med deg. Jeg tror hovedpoenget til bloggeren var at mange er litt "lettvinte" når de gir respons til barn, det blir mye skryt for pene kjoler og lite respons av den typen barn har bruk for, nemlig sånt som gjør at de føler seg sett og verdsatt for den de er. :)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Forresten jobber vi en del med disse "kjipe" følelsene om dagen. "Lei seg", "sint" osv. Vi snakker om det. Både fordi jeg trenger å vite hvorfor han skriker hysterisk og fordi han har godt av å lære å sette ord på følelsene sine. Og ikke minst, når han forteller kan jeg ytre forståelse og så blir alt fort mye bedre. :D

Unntatt de gangene jeg må bryte han på plass i bilstolen fordi han er så sint at han står i bue...

Sent from my iPhone using Tapatalk

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min 190 høye eks slet med å bli med gjennom løypa, men det går helt fint an for meg å være med. Området for de "små" var for kjedelig for Oliver, men jeg kunne ikke og vil nok fortsatt ikke ta øynene fra han og være mer enn 5-10 meter unna.

Det er veldig godt sikret overalt, men det er greit å være der om de trenger hjelp og ikke minst å unngå kjipe opplevelser med de store barna som ikke alltid er like flinke til å ta hensyn. Det betyr ikke at du er en teit mamma som kommer til å "gå i veien" for henne. ;)

Åh, vi burde tatt en tur dit igjen snart kjenner jeg.. @Loke? :D

Sent from my iPhone using Tapatalk

Vi blir med! Men når? ?

A er ikke mulig å følge med på mer. Jeg måtte leid inn en toppidrettsutøver i så fall... Han er absolutt overalt i det vi kommer inn døra. Veldig bra for motorikk og selvfølelse da! Det er jo som en gigantisk hinderløype, bare innendørs :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi blir med! Men når? ?

A er ikke mulig å følge med på mer. Jeg måtte leid inn en toppidrettsutøver i så fall... Han er absolutt overalt i det vi kommer inn døra. Veldig bra for motorikk og selvfølelse da! Det er jo som en gigantisk hinderløype, bare innendørs :D

Han er min nesten alle helger i Mars. Så om jeg blir i form igjen passer det fint en helg du har A. :P

Jeg skulle ønske man kunne sykmeldes fra barn... :aww:

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at barn har godt av å bli møtt med en positiv respons på hvem de er, ikke hvordan de ser ut. I barnehagen jeg jobbet i møtte vi hvert barn hver morgen med "så fint at DU kom nå, jeg har ventet på deg og gledet meg til å se deg!!". Jeg tror mange voksne glemmer å fortelle barna (ikke egne barn gjerne, men kanskje besteforeldre, tanter osv) at de er glade for å se de, men heller møter de med et "så fin du er i dag!", eller roser veldig for de tingene de gjør. Det er bra det og, men jeg tror det er viktig å balansere, det er ikke noe særlig når barnet lærer at pent utseende og gode prestasjoner = positiv forsterkning. Vi må huske å ikke ta for gitt at barna skjønner at det er nettopp den personen de er som vi er glade i og gleder oss til å være sammen med, og ikke bare gi feedback på de ytre tingene. Tenker jeg da!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min 190 høye eks slet med å bli med gjennom løypa, men det går helt fint an for meg å være med. Området for de "små" var for kjedelig for Oliver, men jeg kunne ikke og vil nok fortsatt ikke ta øynene fra han og være mer enn 5-10 meter unna.

Det er veldig godt sikret overalt, men det er greit å være der om de trenger hjelp og ikke minst å unngå kjipe opplevelser med de store barna som ikke alltid er like flinke til å ta hensyn. Det betyr ikke at du er en teit mamma som kommer til å "gå i veien" for henne. ;)

Åh, vi burde tatt en tur dit igjen snart kjenner jeg.. @? :D

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lekeland var stor suksess! Trampoline var fantastisk, og L sover nå;) Mye bedre enn mamman fryktet (jeg hatet sånne steder da jeg var liten, men ting er nok litt annerledes bygd opp nå), og veldig bra at det var litt delt opp etter alder. Dog veldig greit å være der tidlig. Det var ikke fullt så morsomt å være 2år når hele bygget ble fylt opp av unger fra fem og oppover som hadde mye energi å bruke opp...

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

@Kyiomi

Da finner vi en dag. Neste samværshelg (altså neste helg) har jeg lovt A at vi skal være her på småbruket da..

Neste helg er den eneste helgen i Mars som jeg ikke har barn, så det passer fint. :P

Sent from my iPhone using Tapatalk

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker at barn har godt av å bli møtt med en positiv respons på hvem de er, ikke hvordan de ser ut. I barnehagen jeg jobbet i møtte vi hvert barn hver morgen med "så fint at DU kom nå, jeg har ventet på deg og gledet meg til å se deg!". Jeg tror mange voksne glemmer å fortelle barna (ikke egne barn gjerne, men kanskje besteforeldre, tanter osv) at de er glade for å se de, men heller møter de med et "så fin du er i dag!", eller roser veldig for de tingene de gjør. Det er bra det og, men jeg tror det er viktig å balansere, det er ikke noe særlig når barnet lærer at pent utseende og gode prestasjoner = positiv forsterkning. Vi må huske å ikke ta for gitt at barna skjønner at det er nettopp den personen de er som vi er glade i og gleder oss til å være sammen med, og ikke bare gi feedback på de ytre tingene. Tenker jeg da!

Helt enig, rett og slett være litt bevisst på hva man sier. Det er jo veldig lett / vanlig å si "så fin kjole du har" når man møtes som voksne og.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skal man ikke få gi unger komplimenter? Unnskyld, men :blink: Treffer jeg et barn jeg ikke kjenner så godt, blir det veldig rart å si: Åh, så glad jeg er for å se akkurat deg i dag. Det er like unaturlig å si til et fremmed barn at det er pent. Men det er ganske naturlig å si at buksa er tøff, hårspennen er fin, bamsen ser veldig snill ut, etc. Til mine egne forbeholder jeg meg retten til å kalle dem for verdens vakreste prinsesser, passe tynne, fine pupper, kjolen sitter som et skudd, kloke, varme, hva jeg føler for, egentlig. I grunnen kan jeg finne på å si sånt til andres barn, også, hvis det kjennes riktig. Ja, ikke det med puppene, kanskje :lol: Nei takk til sensur av komplimenter.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er vel ikke snakk om at man ikke skal gi barn komplimenter, men hva slags komplimenter man gir. Jeg sier også til barna mine at de er fantastiske, morsomme, smarte, whatever, Det hender også at jeg gir de komplimenter for hvordan de ser ut. Men for meg, som har en straks 17 år gammel frøken som er svært opptatt av at hun ikke (i følge henne) er pen nok, tynn nok, har fine nok klær, ikke har langt nok hår, ikke har rette nok tenner osv, så skulle jeg ønske at vi kunne være mer fokusert på hvordan vi er inni oss fremfor utapå oss. Ikke at vi aldri skal si noe om at noen er fine, men at det ikke er det de er alltid. De er mer enn hva vi ser på utsiden.

Jeg skjønner ikke hvordan blogginnlegget kan leses som at man ikke skal gi unger komplimenter heller jeg. Mulig jeg bare er veldig påvirket av tenåringslivet her i huset, men det ER overdrevent fokus på utseende nå om dagen, og det starter tidlig. Det er greit å tenke over hva for slags komplimenter man gir, og hva man setter fokus på når man roser unger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg skjønner heller ikke at det kan leses sånn @2ne .. Skjønner ikke at det skal være vanskelig eller unaturlig å si "så gøy å se deg i dag" eller "så fint å treffe deg, nå ble jeg glad", men jeg tror nok blogginnlegget er myntet på folk som kjenner barna godt. Jeg tror ikke det er så uvanlig, jeg har i alle fall noen i familien som alltid møter andre (og særlig barn) med veeldig utseendefokuserte komplimenter. "hei, så fin du var i dag", "oi, for et fint hår du har! ", og veien til å tenke at det er et pent utseende som genererer positiv feedback er jo ikke så lang? Man får da det man forsterker hos unger og. Det er jo forsåvidt ikke noe nytt poeng heller, i alle fall Jesper juul har snakket om dette i årevis.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bare så dere vet det, det er ikke spesielt å holde en liten frøken på 2 år i ro når hun har vært syk siden onsdag, og ble skadet i går. Hun er litt for aktiv for sitt eget beste akkurat nå, synes jeg!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen av dere som har tips på noen gode strømpebukser eller? Lille krabbelars her har jo laget på hull på knærne i alle nøstebarn-strømpebuksene sine :P Gjerne ull, men nå som det blir varmere er det vel ikke like farlig lenger. Men gjerne noe som varer mer enn noen få uker liksom :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...