Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva ville dere gjort? Hund bet barn


Camare
 Share

Recommended Posts

Fikk akkurat en meld om en tragisk hendelse.

En unge på 9år som ble bitt av en hund hun kjenner godt.

Det er 2 historier på hva som skjedde,

2 vitner sier ; jenta var kjempe gira og helt i 100, de satt i sofaen og plutselig hadde Jenta tatt tak i hunden sitt halsbånd og ristet han fra side til side. Hunden hadde da bitt henne i begge underarmer.

Jenta sier; at hun satt seg på han og da bet han.. Dette sa hun på legevakten og hun ville bare si unnskyld til hunden...

Hun måtte ikke sy, men får nok noen stygge arr..

Jenta kan være veldig voldsom og hun har fått beskjed ganske mange ganger om at hun må roe seg og la bikkjene være, noe hun ikke hører på dessverre..

De som eier hunden vil avlive den, hva hadde dere gjort?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 66
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hvor store puter har de egentlig sydd under armene til denne ungen?

Stakkars eiere og stakkars barn med de foreldrene. Og stakkars hund som ikke hadde noen som grep inn.

Jeg hadde aldri i verden avlivet hunden min i den situasjonen. Jeg mener at for å avgjøre sånt så må man egentlig ha sett an hund, situasjon og barn for å kunne bedømme alvoret i hundens ugjerning. De

Jeg hadde aldri i verden avlivet hunden min i den situasjonen. Jeg mener at for å avgjøre sånt så må man egentlig ha sett an hund, situasjon og barn for å kunne bedømme alvoret i hundens ugjerning. Derfor ser jeg bort i fra dette og heller fokuserer på jenta.

Hun føler seg skyldig i dette og vil si unnskyld til hunden. Det hjelper nok lite å fortelle henne at det ikke var hennes feil når hun vet med seg selv at hennes handling førte til bittet. Hvis hunden blir avlivet grunnet dette, så vil det kunne legge stein til byrden og få jenta til å føle at hun har drept hunden. Det mener jeg at en 9 åring skal slippe.

Hvis eier har mistet tilliten til sin hund og mener det er fare for at noe sånt skal skje igjen, så kunne de kanskje heller gi den noen måneder hvor de passer ekstremt godt på, samt holder den unna barn. Så kan de heller etter noen måneder si at hunden ble syk og måtte avlives, så slipper jenta å slite med skyldfølelse i ettertid.

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Jonna

Om jentungen har fått beskjed mange ganger at hun må roe seg å la bikkjen være så er jo dette noe som er "ventet" kanskje?

Noen har ikke gjort en god nok jobb i å skjerme hunden. Og om det er to voksene/eldre mennesker som ser dette, så vet jeg hva jeg hadde trodd på.

Bor denne ungen der fast så hadde jeg vurdert omplassering (fram til ungen blir eldre så vil dette for de fleste mennesker være en stressa og rar situasjon), er dette bare en jente som en innom så får man fjerne hunden når hun kommer.

Så til en de tingen som er viktigst å spørre seg om: er dette noe hunden har gjort før?

Å gi råd i slike ting uten å kjenne hunden/ungen/situasjonen er egentlig vanskelig ettersom vi kun får den lille snutten som er beskrevet i første innlegg, så etthvert råd blir jo egentlig ren "synsing".

Feks finner jeg det ikke logisk å bli bitt i begge underarmer om man sitter på hunden, da er hunden veldig-veldig mobil og ungen veldig lite mobil og sen med å sprette unna og få opp armene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ut i fra det lille som kommer frem i startinnlegget så hadde jeg ikke avlivet hunden. Da tar jeg utgangspunkt i at hunden er normal i psyken og at denne jenta er noe aktiv med "støyende" språk og at hun har trigget hunden til å prate med store bokstaver.

Jeg kan ta feil, det er vanskelig å vurdere situasjoner som dette uten selv å ha vært der.

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns også det er vanskelig å gi råd når man ikke kjenner verken hund, eier eller barn - eller så situasjonen selv forøvrig. Men hvis jeg skal gå ut i fra det som blir forklart i startinnlegget, så hadde jeg ikke avlivet hunden, for da tar jeg også utgangspunktet i at jentungen var for hardhendt mot hunden. Hun har jo også fått beskjed om å roe seg ned rundt hunden(e), noe hun heller ikke hører på - for meg hadde det ihvertfall nesten vært litt ventet at det skjedde, helt ærlig. Selv om det selvsagt ikke burde ha skjedd!

Jeg stusser også over hvordan den kan ha klart å bite i begge underarmene..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som de andre her sier, det er vanskelig når man ikke har sett situasjonen, med egne øyne. Men skal man gå ut i fra at hendelsen er korrekt gjengitt, fra vitners side, så skal selvfølgelig ikke hunden avlives!

Hundens eier og foreldrene sviktet hunden her, ingen tvil om det!

Forundret er jeg dog ikke, leser stadig ( også her inne, mener jeg og huske..) hundeeieres skryt om hvor fantastisk hunden( e) deres er, de/ den finner seg i alt fra ungenes side.. :s Så er det jo selvfølgelig straka vegen til veterinæren, når den stakkars hunden til slutt sier i fra..

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg var ikke der så jeg vet ikke nøyaktig hva som hendte.

Jeg må ærlig si at jeg ikke er overrasket over at dette skjedde..

Hunden har bitt henne tidligere, men det av samme grunn.. Da prøvde hun å dra hunden ut av buret når hun var mindre, pg han hadde gått inn der for å "slippe" unna litt. Da var alle på vei og sa høyt at hun måtte la han være, men før vi rakk frem glefset han til. Ble bare et rødt merke heldigvis, og vi håpet at hun hadde lært..

Ellers har hunden aldri gjort noe, og i mine øyne snill som dagen er lang.

Barnet bor ikke med hunden, men er nær familie, så hun er innom et par ganger i uken.

Når det kommer til mine hunder har jeg snakket til henne flere ganger, og senest den dagen ifl min samboer, ble hun igjen fortalt at hun må la hundene være, og ikke løfte dem hele tiden. Når de går bort og ikke vil mer, må hun respektere dette.

Jeg stoler ikke på henne med mine hunder, og hun får ikke være alene med dem, men det er fordi jeg vet hvordan hun er når hun er "gira". Og den snilleste hund må forsvare seg når det blir for mye og får vondt.. Dette er hun også fortalt flere ganger.

Syns dette er veldig vanskelig, men jeg har sagt at jeg ikke ville avlivet hunden pga dette..

Jeg er enig i det dere skriver om at de heller burde holde hunden unna i en periode når hun er tilstede, og at om de avliver hunden kommer hun til å føle skyld..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det er vanskelig og si, men det jeg kan si er at jeg ikke nødvendigvis ville ha avlivet. Men alt kommer an på situasjonen hjemme, hvordan hunden er skrudd sammen (sannsynlighet for at det hender igjen) og hva som faktisk skjedde. Si at ungen var for voldsom med hunden og den bet i forsvar, da hadde jeg vurdert avliving, omplassering og muligheter for og beholde selv, det at en hund biter til blods, selv i forsvar, er jo ekstra stress/usikkerhet og leve med, så man må jo finne ut om det er noe man kan ta ansvar for og sørge for at det ikke skjer igjen. Kanskje er det greieste og omplassere til noen uten barn etc eller kanskje er hunden litt ustabil i psyken og det ikke er forsvarlig og hverken omplassere eller beholde selv. Hadde jeg vært på andre siden så har ikke jeg nødvendigvis ville krevd hunden avlivet, men jeg hadde krevd at de hadde tatt ansvar og forhåndsregler for og sørge at det ikke skjer igjen..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis denne ungen er normal og ikke utviklingshemmet på noen måte, så er hun mer enn nok gammel til å forstå tilsnakk. Jeg kan ikke se noen som helst grunn til å skjerme ungen med å lyve og si at hunden ble omplassert, hvis den i realiteten blir avlivet. Fortell ungen det, så forhåpentligvis lærer hun at dårlig oppførsel får konsekvenser.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mitt inntrykk er at oftest blir hunder blir avlivet når de har bitt barn. Omgivelsene har også med å legge forventninger om det, uansett forhistorie, tror jeg.

Jeg hørte aldri noen tvile da en hundeeier gikk over en åpen lekeplass med sin løse hund, og en ti-tolv år gammel jente dessverre disset rett inn hunden som da tuslet uvitende forbi. Det ble et hardt sammenstøt mellom jentas bein og hund, og hunden reagerte kontant med å bite foten til jenta. Hunden ble avlivet uten diskusjon, for hunden hadde jo bitt. Punktum.

Jeg synes det kan virke urettferdig innimellom, men mest irritert blir jeg på de voksne som ikke tenker i forkant og kunne forhindret helt åpenbare konflikter som kan oppstå mellom hund og barn. Spørsmålet er jo også om de det gjelder har selvinnsikt nok til å forhindre slike situasjoner med eventuelle fremtidige hunder da.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes hunden burde omplasseres til noen som tar ansvar og lar den få fred for unger hvis foreldre ikke klarer passe på.

En hund skal slippe å gjemme seg for plagsomme barn. Eieren skal sørge for at den blir skjermet, og når de fra før av vet at ungen ikke høres, og bikkja har bitt jenta før, anser jeg ikke eierene som særlig ansvarsfulle.

Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 4 Beta

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal hunden omplasseres til et annet hjem når det er jentungen som er på besøk der et par ganger i uken?

Om jenta bare inke klarer å ka bikkja være i fred så må jo bikkja skjermes fra henne når hun er til stede mener jeg.

Men alt dette blir jo bare egne synsinger. Det er hva hundeeierne selv mener som teller. Heg håper i hvertfall at de hverken avliver eller omplasserer om de trives med hunden i hverdagen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg kjenner jeg blir skikkelig provosert av slikt. Møkkaunge og møkkavoksne. Jo, når ungen er ni (!) år og fortsatt ikke hører etter, da er det en møkkaunge. Møkkavoksne som ikke passer bedre på når de vet at jenta er slik. Og det er hunden som må lide for det. Jeg blir så sint av slike historier at jeg blir mannevond.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal hunden omplasseres til et annet hjem når det er jentungen som er på besøk der et par ganger i uken?

Om jenta bare inke klarer å ka bikkja være i fred så må jo bikkja skjermes fra henne når hun er til stede mener jeg.

Men alt dette blir jo bare egne synsinger. Det er hva hundeeierne selv mener som teller. Heg håper i hvertfall at de hverken avliver eller omplasserer om de trives med hunden i hverdagen.

Ja, og når hunden har bitt jenta to ganger så er det tydelig at eierne (og foreldrene) ikke gjør jobben med å skjerme bikkja.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvorfor skal hunden omplasseres til et annet hjem når det er jentungen som er på besøk der et par ganger i uken?

Om jenta bare inke klarer å ka bikkja være i fred så må jo bikkja skjermes fra henne når hun er til stede mener jeg.

Men alt dette blir jo bare egne synsinger. Det er hva hundeeierne selv mener som teller. Heg håper i hvertfall at de hverken avliver eller omplasserer om de trives med hunden i hverdagen.

Men eierene har jo ikke skjermet hunden. Den har bitt henne en gang før, og de vet jo at foreldrene ikke har kontroll på ungen sin, da burde eierene ta ansvar så lenge de lar ungen komme på besøk.

Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 4 Beta

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men eierene har jo ikke skjermet hunden. Den har bitt henne en gang før, og de vet jo at foreldrene ikke har kontroll på ungen sin, da burde eierene ta ansvar så lenge de lar ungen komme på besøk.

Sent from my GT-I9300 using Tapatalk 4 Beta

Er det ikke det jeg skriver da?:-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, jeg vet ikke helt hva jeg skal svare dere utenom det jeg har skrevet. Jeg er egentlig enig i alt det som dere skriver.

Jeg blir mer og mer provosert når jeg tenker på det, fordi jeg syns ikke bikkja skal lide fordi hun ikke kan høre. (Lider jo ikke når den dør, men syns det er en veldig drastisk handling.)

Men uansett, så har den hunden bitt, 2 ganger i selvforsvar pga en unge som ikke hører og plager hunden rett og slett, og jeg skjønner at dette er en vanskelig situasjon for eierene.

Tiltak er allerede i gang, hun får aldri lov til å være alene med hundene mine, noe hun egentlig forsåvidt aldri har vært heller, men ekstra påpasselig nå. Hva de gjør med hunden som bet, er jeg usikker på da jeg ikke har fått snakket så mye med dem, men de er veldig klar over at jenta har tråkket langt over grensen for hva en hund bør finne seg i.

Jeg har nevnt mye av det dere har skrevet her, og de er også helt enig i det..

Så det det egentlig står på å er vel foreldrene, men som jeg skjønte så har ikke de sagt noe særlig om dette enda..

Eierene skal også snakke ordentlig med jenta, pg prøve å forklare nok en gangn hvordan man behandler hunder, og hva man gjør når de går unna, samt forklare for henne at det hun gjorde var galt.

Jeg tror hun er smertelig klar over at hun tråkket over grensen, men hun tørr ikke å innrømme dette, da hun vet det er hennes skyld at hunden bet..

Jeg er på jobb og får liksom bare meld og slikt tikkende inn når jeg spør om fremgang.

Skal holde dere oppdatert om det blir noe utvikling i saken.. :)

Takknemlig for alle innspill.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde aldri i verden avlivet hunden min i den situasjonen. Jeg mener at for å avgjøre sånt så må man egentlig ha sett an hund, situasjon og barn for å kunne bedømme alvoret i hundens ugjerning. Derfor ser jeg bort i fra dette og heller fokuserer på jenta.

Hun føler seg skyldig i dette og vil si unnskyld til hunden. Det hjelper nok lite å fortelle henne at det ikke var hennes feil når hun vet med seg selv at hennes handling førte til bittet. Hvis hunden blir avlivet grunnet dette, så vil det kunne legge stein til byrden og få jenta til å føle at hun har drept hunden. Det mener jeg at en 9 åring skal slippe.

Hvis eier har mistet tilliten til sin hund og mener det er fare for at noe sånt skal skje igjen, så kunne de kanskje heller gi den noen måneder hvor de passer ekstremt godt på, samt holder den unna barn. Så kan de heller etter noen måneder si at hunden ble syk og måtte avlives, så slipper jenta å slite med skyldfølelse i ettertid.

Helt enig med over.

Og ansvaret, for at det skjedde, ligger hos hundeeier.

Niåringen sier det var hennes skyld. Der er jeg også enig, uansett versjon. Barn er logiske, jeg satte meg på hunden og hunden bet. Derfra, til at, jeg satte meg på hunden, hunden bet, og derfor blir den avlivet, er drøyt å utsette niåringer for. Ikke en gang jeg som voksen ville taklet å gjøre en fatal feil overfor en hund, så går eierene avgårde og avliver den? Eller ville kanskje forstått, at det var en anledning eier brukte. Det har ikke en ni-åring abstrakt tenkning nok, til å begripe.

Hvis eierene vil avlive sin hund, bør de finne en mer passende anledning. Og den reelle grunnen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

En 9 åring er ikke ansvarlig for sine handlinger. Hadde hun forstått konsekvensen av det hun gjør, så hadde hun sannsynligvis ikke gjort det. At hun påtar seg all skyld er irrelevant, unger tar alltid på seg skylda i sånne situasjoner når de er glad i hunden (evt hunder).

De som har skyld her, er hundeeieren. Først og fremst. De har failet stort i å skjerme sin hund/besøkende barn. Unger er unger, bikkjer er bikkjer, da er det vi voksne hundeeiere og/foreldre sitt ansvar å påse at omgang mellom unger og bikkjer er trygt - for både ungene og bikkjene.

Jeg personlig ville ikke hatt en hund som beit hverken fordi han "ble ristet frem og tilbake i halsbåndet" eller fordi noen setter seg på dem. Hvis hun er bitt i begge underarmene, så har det ikke bare vært et glefs heller, da har den aktivt bitt flere ganger. Jeg vil ikke ha hunder som reagerer med sånn aggressjon - en ting er et glefs som en advarsel, det er noe helt annet å gå inn og bite flere ganger.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
    • Er en del med god helse og super mentalitet også? Vår golden var på ingen måte taus, han bjeffet forholdsvis mye. Cavalieren vår var helt ekstremt gneldrete med vakt som sin selvpålagte hovedoppgave. Mest savage villdyr jakt-, vakt- og trekkhund jeg har hatt. Understimulert.  Ingen lyd på finsk lapphund og chihuahua, som begge fikk over gjennomsnittet med oppmerksomhet og stimuli. Begge rasene kjent som gneldrebikkjer, begge individene så og si tause, i motsetning til de to kjent for å være verdens enkleste og greieste, som i bunn og grunn var veldig hundete hund på mange måter, bl.a. ressursforsvar. Såfremt en skal trene og aktivisere hunden er oppdragelse og aktivisering vel så viktig som rase og genetikk, tror jeg. En golden som kjeder seg er ingen plysjhund, den vil bjeffe og ødelegge ting. En spisshund som får tilfredsstilt behov og blir trent trenger verken lage lyd eller ugagn. Kan lyd handle vel så mye om hvordan ulike raser blir valgt av ulike typer hundeeiere til ulike typer hundehold? Hvilke raser vil ikke bli gneldrebikkjer om en ofte og lenge av gangen plasserer dem i en kjedelig hundegård alene, hvor de kan se/høre/lukte forbipasserende? En gjenganger med små, såkalte gneldrebikkjer av selskapsraser er at eierne verken forstår dem eller trener dem, og så retter det seg når de får hjelp til å tolke hunden og interaktere bedre med den.  Jeg har forøvrig hatt store problemer med LYD på riesenvalpen jeg har nå (ikke en rase for trådstarter). Ikke noe jeg forventet, og er pga generelt konsensus om bjefferaser usikker på om det er genetisk lyd eller om det i hovedsak er miljøpåvirkning fra den individuelle mammaen. Fra mitt eget anekdotiske erfaringsgrunnlag tror jeg egentlig det siste. Det har tatt to mnd å bli kvitt problemet hjemme, ved å forstå mer av hva han vil når det kommer lyd, og hvordan respondere på det. Ikke super lystbetont oppgave å jobbe med, for jeg forventet ikke det problemet.  Den personlige efaringen min er altså at rase is like a box of individuals i litt større grad enn mange andre mener.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...