Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Valpetiden er ikke bare en dans på roser, men den har sin sjarm :) jeg ville ikke vært foruten valpetiden, selv om det kan være litt styr med det.

Unghunder derimot kunne jeg i perioder ha klart meg uten...

  • Svar 126
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Klokka er 00:02 og jeg er på nippen til å til å legge ut følgende annonse: Hyperkativ Kleinspitzvalp 1,3kg og 13 uker byttes mot kosebamse eller lignende.

Valper er innmari forskjellige. De har forskjellig behov for å bite, de har forskjellig energinivå, de har forskjellig søvnbehov, de har forskjellig lydnivå, biteterskel, aktivitetsbehov, etc etc. De

Det å ha valp ligner en del på det å ha småbarn, synes jeg. Slitsomt, koselig, bekymringsfullt, spennende, morsomt, irriterende, frustrerende, til å bli gal av, fantastisk. For meg var summen positiv,

Skrevet

Denne ungdomstiden som alle sier er så forferdelig, når kan man forvente at den starter?

Og er det da de skal gjøre ungdomsopprør og strekke alle grenser?

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Avhenger vel av både rase og individ, men på et punkt slutter de å være valper og blir frekke ungdommer som ikke gidder å høre på at du vet best, oppdager kjønnsdriften, eksperimenterer med frisyren, er ute hele natta, synes livet skal være bare gøy og stjeler i barskapet. :no:

  • Like 3
Skrevet

Jeg elsker valpetiden! Jeg elsker generelt hundevalper, ildervalper, kattunger osv. Alt av dyrebebiser :wub: Kunne hatt dyreunger hele tiden jeg altså :lol:

  • Like 1
Guest Belgerpia
Skrevet

Åååå jeg synes valp er kos, slitsomt - men mest kos - det er så gøy å se utvikligen som Susanne skriver.

Jeg skulle nok kanskje gjerne ha hoppet over perioden fra 7-18 måneder *ler* - Belgerhannhunder føles av og til litt slitsomme i den perioden, men valp er kos - det er ikke noe stress å tørke tiss og bæsj heller.

Skrevet

Ikke hatt så mange valper og 12 år siden sist, før vi fikk Lio i mars

Han har vært en veldig snill valp så det har vært lite stress selv om det alltid er litt jobb

Vi har ikke stresset noe med trening heller (det får vi muligens svi for senere) og siden både jeg og sambo har vært ganske rolige og trygge på at Lio blir en bra hund, har hele valpetiden vært "rolig"

Når Toya var valp for 12 år siden så var jeg mer opptatt på at alt skulle gjøres riktig og ordnet mye med det. Nå er vi mer avslappet og det er deilig.

Nå er Lio bare 6,5 mnd så vi skal gjennom litt til, men så langt har det meste gått greit. Deilig

Skrevet

Kommer helt an på individet. Noen er snille og greie, og gjør ikke mye utav seg, mens andre valper er noen troll :P Har hatt begge deler, og foretrekker i grunnen første variant. Trives best med voksne fornuftige hunder, men samtidig er valpetiden noe en må gjennom dersom en vil forme hunden sin selv. Blir neppe å ta over en omplasseringshund igjen.

Skrevet

Den blir sikkert koselig å se tilbake på, da :thumbs:

Det heter selektiv hukommelse! :D Så når du vurderer å ha valp neste gang og husker at du syntes det var slitsomt, så tenker du at, det kan ikke ha vært så ille som du sa det var. Når den neste lille er i hus så er det enda verre enn sist :D Lykke til! :P

Skrevet

Jeg tror ikke jeg får multiquote fra Tapatalk...

Ut i fra hva dere svarer så kan det bli riktig så spennende å se hvordan Abby vil oppføre seg når hun kommer i ungdomsperioden:) Uansett så må vi bare ta det som det kommer og spørre om hjelp, tips og råd så vi ikke gjør alt for mange feil.

Langline for å forhindre at de stikker av visste jeg, vi har hatt den på et par ganger allerede for å venne henne til den.

Huff, de vokser alt for fort! Vi hadde så fin kosestund i sengen i dag, med bare kosing, tafsing, nussing og magestryking. Vi nøt det alle tre, og jeg vil ikke at det en dag skal bli stopp på det... *Snufs*

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Skrevet

Flaks valper er søte sier jeg og! Mine hunder er nå 4 og 8 og jeg er storfornøyd med det :innocent:

Men samtidig vil jeg ha valp på neste hund for å forme den akkurat som jeg vil.

Skrevet

Jeg merker nå, som at vi har fått valp i hus at det er fryktelig slitsomt - men samtidig veldig kos! Jeg syns også det er viktig å forme hunden sin selv og ser det på som et lite must rett og slett (for min del). Også har jeg dårlig erfaring med omplasseringshund :P Men jeg skal selvsagt ikke dra alle over en kam! Men selv om valpetiden kan være slitsom, føler jeg at det er aboslutt vært det. Forhåpentligvis blir det snart valp på meg også! Men ja, valper (hvertfall den vi har i hus nå) burde være glad for at de ser søte ut.. :rolleyes:

Skrevet

Åååh, valpetida er LYKKE <3 Med shibaen tenkte jeg "fy f, aaaldri mer valp", men med doberen har alt bare vært pur glede. De første mnd bare suste avgårde og vips var han stor gutt. Nå som han begynner å bli doberMANN kjenner jeg at det er hakket mer pes, man må ha mer kontroll, være mer årvåken og generelt drive med mer oppdragelse. Så perioden 0-1 år har vært sweet, perioden 1-4 år derimot vil være mer blandet. Forrige doberen fikk jeg i hus som 2 åring, det er en fin alder for omplasseringshund synes jeg, fortsatt godt formbar, men ingen spesielle valpehensyn man må ta. Men man går jo liksom glipp av de praktfulle første mnd da...

Skrevet

Jeg husker Amiga sin Valpe tid som herlig. Jeg klarer ikke huske noe dumt hun gjorde og gudene vet hvorfor. Jeg vet hun var terror fra jordas indre :-P Thorstein husker bare Valpe tiden som da han ikke sov og da hunden var helt umulig :-P

Det skal vel sies at Amiga faktisk ganske så krevende men jeg har fortrengt alt det dårlige haha!

  • Like 2
Skrevet

Vi har overtatt voksne hunder og vi har hatt hunder fra de var valper. Begge deler har sine fordeler og ulemper. Visst er det moro med valpetid, og man lærer stadig noe nytt som er nyttig neste gang en får valp. Men: valpetida krever sitt. Og sett i et "trekkhundperspektiv" (jeg passer sånnsett ikke heelt inn her på sonen, da): med en voksen hund vet du akkurat hva du får. En valp har et potensiale, og så må man ta det som kommer. Voksne hunder som selges, selges av en grunn. Men noen ganger passer den hunden som ikke var noe for Ola helt perfekt for Kari.

Så- jeg vet ikke om jeg vil si at valpetiden er oppskrytt, men både morsomt og et SLIT til tider? Ja! (titter nå ned på valpen som sover så søtt. Jammen er de søte da!)

Skrevet

Heisann :)

Vet ikke om det er laget tråd om dette tidligere, men jeg kunne hvertfall ikke finne det da jeg leita :)

Jeg lurer da enkelt og gret på om dere liker valpetida? eller om det er noe dere lett kunne vært foruten om man hadde fått en "ferdig hund" akkurat som man hadde formet den selv i valpetida istedenfor?

synes det er interessant å høre andres meninger rundt dette da jeg har min første egne valp nå (har tidligere hatt voksne omplasseringshunder), og synes for øyeblikket at det er liiitt mer slit enn idyll, hehe :D gleder meg litt til valpis blir voksen jeg ;)

Svaret er enkelt; Nei! Foretrekker voksne hunder, omplasseringshunder er undervurdert. :)
Skrevet

Jeg husker jeg lengtet fælt etter at Melvin skulle bli voksen når han var valp. Det var absolutt veldig koselig, men også veldig slitsomt til tider! Og jeg blir faktisk ikke valpesyk av å møte valper enda :lol:

Allikevel skal det mye til for at jeg skaffer meg en voksen hund tror jeg. Jeg liker at når jeg har vært med helt fra valpestadiet kjenner jeg hunden såppass godt at jeg til en viss grad kan se hva som ligger bak evt problemer som skulle oppstå. At jeg får mulighet til å forme hunden som jeg vil har også mye å si :)

Skrevet

Hvis jeg hadde visst hvor slitsomt det var å ha valp tror jeg at jeg ville tenkt meg om ett år eller to til! :P Men det er bra jeg ikke visste det, for det er verdt det. Jeg tror vi har vært veldig, veldig heldige, for til tross for bitehull i bukser og litt frynsete sofa tror jeg vi har fått en veldig enkel valp. Han sover om natta, har aldri bæsja inne siden vi har fått ham, sier fra når han må ut (selv om han fortsatt driver og lærer at man må prate med store bokstaver så de dumme menneskene skal skjønne hva han sier), han lærer så fort at det nesten er vanskelig å finne på nye ting å lære ham, han er rolig, trygg og nysgjerrig. Han er nesten litt for lite redd for ting i blant, som hesten til kjæresten som han godt kunne vært litt mer skeptisk til :lol: "Å, er hun ikke farlig sier dere, da vil jeg gå mellom beina hennes".

Selv om han er så lett å ha med å gjøre er det veldig, veldig slitsomt. Det verste er egentlig å måtte ut så ofte siden vi bor i blokk og har veldig langt ned til bakken. Blir mye venting på heisen, og jeg tror ikke jeg har prata så mye med naboene på de årene jeg har bodd her til sammen som jeg har gjort de siste ukene. For all del, koselig det, men det blir faktisk litt mye "næmmen så søt en liten valpedalpe søte lille bjørnen hva er det her for en søt nydelig liten vofse da hva kalte du rasen igjen sa du *klappe uten å spørre om lov* ". Jeg møtte til og med en dame her om dagen som skjønte det - hun sa hun hadde møtt en mann med Eurasiervalp som gledet seg sånn til valpen ble stor, fordi det var håpløst å få gått noe sted, for alle skulle prate med den søte valpen. Jeg trodde jeg var veldig sosial av meg, men nå er det ofte jeg skulle ønske folk bare kunne holde kjeft og gå forbi :lol: Tror faktisk det sosiale er noe av det mest slitsomme med valpetida... Det blir helt vilt mange like samtaler i løpet av en dag. Han bør jo sosialiseres på folk, så det er bra om han får hilst på en del folk også, men jeg orker snart ikke mer menneskesosialisering :P Og jeg har virkelig fått et nytt syn på unger. Jeg har ikke vært helt komfortabel med dem før, men nå blir det verre. Ganske store barn, opp til sånn sjuårsalderen, har tydeligvis kjempeproblemer med å skjønne "du kan hilse hvis du setter deg ned og ikke klapper ham oppå hodet, du kan klappe ham her og her", for da klapper de ham oppå hodet. Men men, de spør da for det meste, det gjør ikke de fleste voksne, som bare hiver seg over valpen før jeg får sagt noe som helst.

Så... Hm. Valpetida er tydeligvis mest slitsom pga folk, ikke valpen i seg selv :lol:

  • Like 1
Skrevet

Jeg har aldri blitt frarøvet søvn av valper jeg, hva gjør dere? I motsetning til med menneskebarn kan man jo bare legge seg og ignorere dyret liksom. De sover jo gjerne 10 timer i strekk de... Mine 3 har i hvertfall gjort det fra begynnelsen av.

  • Like 2
Skrevet

Åååå jeg elsker valpetiden. Helt fra de er født til de kommer i de ufyselige tenårene og man har lyst til å sette de på en øde øy til de er 3 år. :sint_01:

Har nå ei lita tulle på 3,5 mnd som det lyser djevelskap av, hun henger i bukseben og genser ermer, og jeg elsker hvert sekund :wub:

jeg elsker å starte på nytt i treningen, se hva som bor i den lille, oppdage hvor lett/vanskelige de er å trene og og rett å slett ligge på gulvet med de, leke og herje og kosemose.

Ja det er mye arbeid med å få de rene- men det er jo gjort på noen uker, ja det er noen våkenetter, men pyttsann da kjenner man at man lever :yawn:

De ødelegger ting (dørmatta vår ble nettopp ett par hjørner fattigere) men det bruker jeg som en fin unnskyldning til å shoppe litt :hyper:

Kort og godt- jeg digger valpetiden :bananas: bare synd den går så fort :cry:

  • Like 2
Guest Gråtass
Skrevet

Non-stop: "ikke" er et ord som hjernen vår ikke kan oppfatte, det er et tillært begrep gjennom erfaringer som vi forstår først når vi begynner å utvikle empatiske evner ved 12 års alder. Så unngå ordet ikke til barn. Si til de: "sett deg på huk så kan du klappe han i brystet her, det liker han godt" det er kommunikasjon som når inn om du samtidig viser ved å sette deg ned og klappe på ønsket sted.

OT ferdig...

Skrevet

Jeg har hatt begge mine fra de var valper, og jeg husker det slo meg da Aiko hadde blitt ett år at det hadde gått overraskende lett, hehe. Jeg hadde jo lest om disse skrekkelige shibaene som var helt umulige det første leveåret og som var en grusomt dårlig idé å skaffe seg om en ikke hadde hatt hund før. Greit nok, frøken trollbolle hadde et ressursforsvar ut av en annen verden, men hun var så himla morsom og sjølgående, og vi hadde det så utrolig gøyalt sammen. :heart: Hun var veldig lett å lære ting, så vi trente masse, masse, og min største utfordring med henne var rett og slett det at hun ikke var så fryktelig opptatt av meg, og ikke ønska så mye kroppskontakt eller nærhet. Hun var som shibaer flest veldig reinslig, og har bare bæsja inne en gang, fordi de to stutene jeg bodde med ikke skjønte hvorfor hun gråt så sårt. (Det er forøvrig eneste gang Imouto har bæsja inne med vilje også, fordi jeg ikke skjønte hvorfor hun gråt og maste. :(

CIMG1173.jpg

Imouto var en veldig annen type som valp, og ønska mye nærhet og brydde seg om hva jeg mente om ting. Hun likte å sitte nært oss og susse og se meg inn i øynene med sine tindrende, sorte øyne som lyste av kjærlighet. Med henne trengte jeg ikke bekymre meg for å få revet opp neseboret eller leppa sånn som med Aiko, for Imouto bare slikka lett på oss og var søt. Hun hadde også en veldig bløt og deilig bollekropp med den mest hinsides mjuke og lange fleecepelsen, og hun var bare så utrolig deilig! :D Hun hadde noen skrekkelig grevlinglyder fra første dag, noe som raskt ga henne navnet knertmonster, men bortsett fra at hun var ekstremt aktiv (virkelig!), var det kun en eneste plage med denne bikkja, og det var at hun ikke brydde seg om hvor hun tissa. Min seng, Aikos seng, sofa (heldigvis bare en gang) og egen seng - ittno problem, vi legger oss bare oppi det og sover videre. :lol: Noen hadde visst glemt å lese rasebeskrivelsen for shiba... Så mitt deilige knertmonster dusja ganske ofte de første månedene hun bodde hos meg, kan du si, for den valpelukta hennes var stort sett ganske urinbefengt. :P En annen ting jeg lo mye av, var hvor naturlig skrekkfrekk hun var. Hele verden var hennes lekeplass (og er det fortsatt), så dersom hun feks trengte bedre utsikt eller å sitte litt bedre, spilte det ingen rolle hva som sto i veien. Hun har ikke vært så mye på bord, bare et par ganger, og reaksjonen hennes er alltid nonsjalant og helt uforstående: "Hæ? E det du er så streng for, a? Jeg må jo kunne se ut, liksom!" :D

DSC_1095.jpg

Jeg har elska mine valper fordi de har vært så enkle, fornuftige, nydelige og sjølstendig, men jeg merker jo at valper fra andre raser kan irritere vettet av meg, der de ikke klarer å være aleine i et rom, ikke forstår noenting, bare maser og bråker, bæsjer og herjer. Valper ER jo helt ubrukelige. :D

  • Like 2
Skrevet

Næh. Valpetid er oppskrytt- eller iallefall babyvalptiden fra 2-3 mnd.. Kunne gjerne fått de fra de er 4-5 mnd, om ikke eldre. :lol: Klart de er søte og nusselige, men det stopper egentlig der.

Skrevet

Utrulig søte når de er trøtte og kosete, men når villmannsherjingen slår til, daaa.. også når ting ikke går som planlagt, feks man hadde tenkt å få dem husren på 1-3 uker, men når dem passerer 14 uker gamle og fortsatt gjør fra seg inne uten antydning til å ville noe, daa.. når jeg er på besøk hos andre er det nesten et mareritt, for må heele tiden passe på at hun ikke gjør fra seg inne, hopper på bordene, river ned duker og gjenstander eller spiser på treverk eller sko.. Da ender det som oftest med at hun blir plassert i buret igjen, for hva er vitsen med besøk når man ikke har tid til å gi andre oppmerksomheten din?

Men når det er sagt, så skulle jeg aldri vært valpetiden foruten. For det første så vil man jo gjerne forme valpen selv, og oppleve hver eneste dag sammen med dem <3 Det er bare å bite i det sure eplet når det står på som verst, og prise seg lykkelig over nurket når de er rolige <3 De er jo ikke valper så lenge, i forhold til hvor lenge de er voksen - så man må huske på å nyte det som er å nyte mens de er små :)

Skrevet

Når jeg leser tråder som dette så gleder jeg men ennå mer til valp!! For min del er kosen :heart: så mye mer fremtredende enn all jobben og ev "bryet" ved det. Og jeg har hatt TO valper i slengen flere ganger :jump::frantics: , dvs dobbelt med jobb. Og likevel syns jeg det er koselig, først og fremst. :)

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...