Gå til innhold
Hundesonen.no

Er valpetida så fantastisk?


Koxer
 Share

Recommended Posts

  • Svar 126
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Klokka er 00:02 og jeg er på nippen til å til å legge ut følgende annonse: Hyperkativ Kleinspitzvalp 1,3kg og 13 uker byttes mot kosebamse eller lignende.

Valper er innmari forskjellige. De har forskjellig behov for å bite, de har forskjellig energinivå, de har forskjellig søvnbehov, de har forskjellig lydnivå, biteterskel, aktivitetsbehov, etc etc. De

Det å ha valp ligner en del på det å ha småbarn, synes jeg. Slitsomt, koselig, bekymringsfullt, spennende, morsomt, irriterende, frustrerende, til å bli gal av, fantastisk. For meg var summen positiv,

Denne ungdomstiden som alle sier er så forferdelig, når kan man forvente at den starter?

Og er det da de skal gjøre ungdomsopprør og strekke alle grenser?

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Avhenger vel av både rase og individ, men på et punkt slutter de å være valper og blir frekke ungdommer som ikke gidder å høre på at du vet best, oppdager kjønnsdriften, eksperimenterer med frisyren, er ute hele natta, synes livet skal være bare gøy og stjeler i barskapet. :no:

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Åååå jeg synes valp er kos, slitsomt - men mest kos - det er så gøy å se utvikligen som Susanne skriver.

Jeg skulle nok kanskje gjerne ha hoppet over perioden fra 7-18 måneder *ler* - Belgerhannhunder føles av og til litt slitsomme i den perioden, men valp er kos - det er ikke noe stress å tørke tiss og bæsj heller.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke hatt så mange valper og 12 år siden sist, før vi fikk Lio i mars

Han har vært en veldig snill valp så det har vært lite stress selv om det alltid er litt jobb

Vi har ikke stresset noe med trening heller (det får vi muligens svi for senere) og siden både jeg og sambo har vært ganske rolige og trygge på at Lio blir en bra hund, har hele valpetiden vært "rolig"

Når Toya var valp for 12 år siden så var jeg mer opptatt på at alt skulle gjøres riktig og ordnet mye med det. Nå er vi mer avslappet og det er deilig.

Nå er Lio bare 6,5 mnd så vi skal gjennom litt til, men så langt har det meste gått greit. Deilig

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kommer helt an på individet. Noen er snille og greie, og gjør ikke mye utav seg, mens andre valper er noen troll :P Har hatt begge deler, og foretrekker i grunnen første variant. Trives best med voksne fornuftige hunder, men samtidig er valpetiden noe en må gjennom dersom en vil forme hunden sin selv. Blir neppe å ta over en omplasseringshund igjen.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Den blir sikkert koselig å se tilbake på, da :thumbs:

Det heter selektiv hukommelse! :D Så når du vurderer å ha valp neste gang og husker at du syntes det var slitsomt, så tenker du at, det kan ikke ha vært så ille som du sa det var. Når den neste lille er i hus så er det enda verre enn sist :D Lykke til! :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror ikke jeg får multiquote fra Tapatalk...

Ut i fra hva dere svarer så kan det bli riktig så spennende å se hvordan Abby vil oppføre seg når hun kommer i ungdomsperioden:) Uansett så må vi bare ta det som det kommer og spørre om hjelp, tips og råd så vi ikke gjør alt for mange feil.

Langline for å forhindre at de stikker av visste jeg, vi har hatt den på et par ganger allerede for å venne henne til den.

Huff, de vokser alt for fort! Vi hadde så fin kosestund i sengen i dag, med bare kosing, tafsing, nussing og magestryking. Vi nøt det alle tre, og jeg vil ikke at det en dag skal bli stopp på det... *Snufs*

Sent from my iPad using Tapatalk HD

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg merker nå, som at vi har fått valp i hus at det er fryktelig slitsomt - men samtidig veldig kos! Jeg syns også det er viktig å forme hunden sin selv og ser det på som et lite must rett og slett (for min del). Også har jeg dårlig erfaring med omplasseringshund :P Men jeg skal selvsagt ikke dra alle over en kam! Men selv om valpetiden kan være slitsom, føler jeg at det er aboslutt vært det. Forhåpentligvis blir det snart valp på meg også! Men ja, valper (hvertfall den vi har i hus nå) burde være glad for at de ser søte ut.. :rolleyes:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åååh, valpetida er LYKKE <3 Med shibaen tenkte jeg "fy f, aaaldri mer valp", men med doberen har alt bare vært pur glede. De første mnd bare suste avgårde og vips var han stor gutt. Nå som han begynner å bli doberMANN kjenner jeg at det er hakket mer pes, man må ha mer kontroll, være mer årvåken og generelt drive med mer oppdragelse. Så perioden 0-1 år har vært sweet, perioden 1-4 år derimot vil være mer blandet. Forrige doberen fikk jeg i hus som 2 åring, det er en fin alder for omplasseringshund synes jeg, fortsatt godt formbar, men ingen spesielle valpehensyn man må ta. Men man går jo liksom glipp av de praktfulle første mnd da...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker Amiga sin Valpe tid som herlig. Jeg klarer ikke huske noe dumt hun gjorde og gudene vet hvorfor. Jeg vet hun var terror fra jordas indre :-P Thorstein husker bare Valpe tiden som da han ikke sov og da hunden var helt umulig :-P

Det skal vel sies at Amiga faktisk ganske så krevende men jeg har fortrengt alt det dårlige haha!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vi har overtatt voksne hunder og vi har hatt hunder fra de var valper. Begge deler har sine fordeler og ulemper. Visst er det moro med valpetid, og man lærer stadig noe nytt som er nyttig neste gang en får valp. Men: valpetida krever sitt. Og sett i et "trekkhundperspektiv" (jeg passer sånnsett ikke heelt inn her på sonen, da): med en voksen hund vet du akkurat hva du får. En valp har et potensiale, og så må man ta det som kommer. Voksne hunder som selges, selges av en grunn. Men noen ganger passer den hunden som ikke var noe for Ola helt perfekt for Kari.

Så- jeg vet ikke om jeg vil si at valpetiden er oppskrytt, men både morsomt og et SLIT til tider? Ja! (titter nå ned på valpen som sover så søtt. Jammen er de søte da!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heisann :)

Vet ikke om det er laget tråd om dette tidligere, men jeg kunne hvertfall ikke finne det da jeg leita :)

Jeg lurer da enkelt og gret på om dere liker valpetida? eller om det er noe dere lett kunne vært foruten om man hadde fått en "ferdig hund" akkurat som man hadde formet den selv i valpetida istedenfor?

synes det er interessant å høre andres meninger rundt dette da jeg har min første egne valp nå (har tidligere hatt voksne omplasseringshunder), og synes for øyeblikket at det er liiitt mer slit enn idyll, hehe :D gleder meg litt til valpis blir voksen jeg ;)

Svaret er enkelt; Nei! Foretrekker voksne hunder, omplasseringshunder er undervurdert. :)
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg husker jeg lengtet fælt etter at Melvin skulle bli voksen når han var valp. Det var absolutt veldig koselig, men også veldig slitsomt til tider! Og jeg blir faktisk ikke valpesyk av å møte valper enda :lol:

Allikevel skal det mye til for at jeg skaffer meg en voksen hund tror jeg. Jeg liker at når jeg har vært med helt fra valpestadiet kjenner jeg hunden såppass godt at jeg til en viss grad kan se hva som ligger bak evt problemer som skulle oppstå. At jeg får mulighet til å forme hunden som jeg vil har også mye å si :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis jeg hadde visst hvor slitsomt det var å ha valp tror jeg at jeg ville tenkt meg om ett år eller to til! :P Men det er bra jeg ikke visste det, for det er verdt det. Jeg tror vi har vært veldig, veldig heldige, for til tross for bitehull i bukser og litt frynsete sofa tror jeg vi har fått en veldig enkel valp. Han sover om natta, har aldri bæsja inne siden vi har fått ham, sier fra når han må ut (selv om han fortsatt driver og lærer at man må prate med store bokstaver så de dumme menneskene skal skjønne hva han sier), han lærer så fort at det nesten er vanskelig å finne på nye ting å lære ham, han er rolig, trygg og nysgjerrig. Han er nesten litt for lite redd for ting i blant, som hesten til kjæresten som han godt kunne vært litt mer skeptisk til :lol: "Å, er hun ikke farlig sier dere, da vil jeg gå mellom beina hennes".

Selv om han er så lett å ha med å gjøre er det veldig, veldig slitsomt. Det verste er egentlig å måtte ut så ofte siden vi bor i blokk og har veldig langt ned til bakken. Blir mye venting på heisen, og jeg tror ikke jeg har prata så mye med naboene på de årene jeg har bodd her til sammen som jeg har gjort de siste ukene. For all del, koselig det, men det blir faktisk litt mye "næmmen så søt en liten valpedalpe søte lille bjørnen hva er det her for en søt nydelig liten vofse da hva kalte du rasen igjen sa du *klappe uten å spørre om lov* ". Jeg møtte til og med en dame her om dagen som skjønte det - hun sa hun hadde møtt en mann med Eurasiervalp som gledet seg sånn til valpen ble stor, fordi det var håpløst å få gått noe sted, for alle skulle prate med den søte valpen. Jeg trodde jeg var veldig sosial av meg, men nå er det ofte jeg skulle ønske folk bare kunne holde kjeft og gå forbi :lol: Tror faktisk det sosiale er noe av det mest slitsomme med valpetida... Det blir helt vilt mange like samtaler i løpet av en dag. Han bør jo sosialiseres på folk, så det er bra om han får hilst på en del folk også, men jeg orker snart ikke mer menneskesosialisering :P Og jeg har virkelig fått et nytt syn på unger. Jeg har ikke vært helt komfortabel med dem før, men nå blir det verre. Ganske store barn, opp til sånn sjuårsalderen, har tydeligvis kjempeproblemer med å skjønne "du kan hilse hvis du setter deg ned og ikke klapper ham oppå hodet, du kan klappe ham her og her", for da klapper de ham oppå hodet. Men men, de spør da for det meste, det gjør ikke de fleste voksne, som bare hiver seg over valpen før jeg får sagt noe som helst.

Så... Hm. Valpetida er tydeligvis mest slitsom pga folk, ikke valpen i seg selv :lol:

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har aldri blitt frarøvet søvn av valper jeg, hva gjør dere? I motsetning til med menneskebarn kan man jo bare legge seg og ignorere dyret liksom. De sover jo gjerne 10 timer i strekk de... Mine 3 har i hvertfall gjort det fra begynnelsen av.

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Åååå jeg elsker valpetiden. Helt fra de er født til de kommer i de ufyselige tenårene og man har lyst til å sette de på en øde øy til de er 3 år. :sint_01:

Har nå ei lita tulle på 3,5 mnd som det lyser djevelskap av, hun henger i bukseben og genser ermer, og jeg elsker hvert sekund :wub:

jeg elsker å starte på nytt i treningen, se hva som bor i den lille, oppdage hvor lett/vanskelige de er å trene og og rett å slett ligge på gulvet med de, leke og herje og kosemose.

Ja det er mye arbeid med å få de rene- men det er jo gjort på noen uker, ja det er noen våkenetter, men pyttsann da kjenner man at man lever :yawn:

De ødelegger ting (dørmatta vår ble nettopp ett par hjørner fattigere) men det bruker jeg som en fin unnskyldning til å shoppe litt :hyper:

Kort og godt- jeg digger valpetiden :bananas: bare synd den går så fort :cry:

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Gråtass

Non-stop: "ikke" er et ord som hjernen vår ikke kan oppfatte, det er et tillært begrep gjennom erfaringer som vi forstår først når vi begynner å utvikle empatiske evner ved 12 års alder. Så unngå ordet ikke til barn. Si til de: "sett deg på huk så kan du klappe han i brystet her, det liker han godt" det er kommunikasjon som når inn om du samtidig viser ved å sette deg ned og klappe på ønsket sted.

OT ferdig...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt begge mine fra de var valper, og jeg husker det slo meg da Aiko hadde blitt ett år at det hadde gått overraskende lett, hehe. Jeg hadde jo lest om disse skrekkelige shibaene som var helt umulige det første leveåret og som var en grusomt dårlig idé å skaffe seg om en ikke hadde hatt hund før. Greit nok, frøken trollbolle hadde et ressursforsvar ut av en annen verden, men hun var så himla morsom og sjølgående, og vi hadde det så utrolig gøyalt sammen. :heart: Hun var veldig lett å lære ting, så vi trente masse, masse, og min største utfordring med henne var rett og slett det at hun ikke var så fryktelig opptatt av meg, og ikke ønska så mye kroppskontakt eller nærhet. Hun var som shibaer flest veldig reinslig, og har bare bæsja inne en gang, fordi de to stutene jeg bodde med ikke skjønte hvorfor hun gråt så sårt. (Det er forøvrig eneste gang Imouto har bæsja inne med vilje også, fordi jeg ikke skjønte hvorfor hun gråt og maste. :(

CIMG1173.jpg

Imouto var en veldig annen type som valp, og ønska mye nærhet og brydde seg om hva jeg mente om ting. Hun likte å sitte nært oss og susse og se meg inn i øynene med sine tindrende, sorte øyne som lyste av kjærlighet. Med henne trengte jeg ikke bekymre meg for å få revet opp neseboret eller leppa sånn som med Aiko, for Imouto bare slikka lett på oss og var søt. Hun hadde også en veldig bløt og deilig bollekropp med den mest hinsides mjuke og lange fleecepelsen, og hun var bare så utrolig deilig! :D Hun hadde noen skrekkelig grevlinglyder fra første dag, noe som raskt ga henne navnet knertmonster, men bortsett fra at hun var ekstremt aktiv (virkelig!), var det kun en eneste plage med denne bikkja, og det var at hun ikke brydde seg om hvor hun tissa. Min seng, Aikos seng, sofa (heldigvis bare en gang) og egen seng - ittno problem, vi legger oss bare oppi det og sover videre. :lol: Noen hadde visst glemt å lese rasebeskrivelsen for shiba... Så mitt deilige knertmonster dusja ganske ofte de første månedene hun bodde hos meg, kan du si, for den valpelukta hennes var stort sett ganske urinbefengt. :P En annen ting jeg lo mye av, var hvor naturlig skrekkfrekk hun var. Hele verden var hennes lekeplass (og er det fortsatt), så dersom hun feks trengte bedre utsikt eller å sitte litt bedre, spilte det ingen rolle hva som sto i veien. Hun har ikke vært så mye på bord, bare et par ganger, og reaksjonen hennes er alltid nonsjalant og helt uforstående: "Hæ? E det du er så streng for, a? Jeg må jo kunne se ut, liksom!" :D

DSC_1095.jpg

Jeg har elska mine valper fordi de har vært så enkle, fornuftige, nydelige og sjølstendig, men jeg merker jo at valper fra andre raser kan irritere vettet av meg, der de ikke klarer å være aleine i et rom, ikke forstår noenting, bare maser og bråker, bæsjer og herjer. Valper ER jo helt ubrukelige. :D

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrulig søte når de er trøtte og kosete, men når villmannsherjingen slår til, daaa.. også når ting ikke går som planlagt, feks man hadde tenkt å få dem husren på 1-3 uker, men når dem passerer 14 uker gamle og fortsatt gjør fra seg inne uten antydning til å ville noe, daa.. når jeg er på besøk hos andre er det nesten et mareritt, for må heele tiden passe på at hun ikke gjør fra seg inne, hopper på bordene, river ned duker og gjenstander eller spiser på treverk eller sko.. Da ender det som oftest med at hun blir plassert i buret igjen, for hva er vitsen med besøk når man ikke har tid til å gi andre oppmerksomheten din?

Men når det er sagt, så skulle jeg aldri vært valpetiden foruten. For det første så vil man jo gjerne forme valpen selv, og oppleve hver eneste dag sammen med dem <3 Det er bare å bite i det sure eplet når det står på som verst, og prise seg lykkelig over nurket når de er rolige <3 De er jo ikke valper så lenge, i forhold til hvor lenge de er voksen - så man må huske på å nyte det som er å nyte mens de er små :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Når jeg leser tråder som dette så gleder jeg men ennå mer til valp!! For min del er kosen :heart: så mye mer fremtredende enn all jobben og ev "bryet" ved det. Og jeg har hatt TO valper i slengen flere ganger :jump::frantics: , dvs dobbelt med jobb. Og likevel syns jeg det er koselig, først og fremst. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...