Gå til innhold
Hundesonen.no

Få hund som ung - har du angra?


Mackenzie
 Share

Recommended Posts

  • Svar 75
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Aldri angret. Alt som har skjedd, alle erfaring og opplevelser har gjort at jeg står her jeg står idag.

Man kan angre uansett alder. Man vet aldri hvordan hundeholdet blir, hvilke problemer man står over, ting ikke blir som man hadde sett for seg. Men det er naturlig og angre når ting står på som vers

Jeg har reist veldig mye i perioden mellom videregående og før jeg begynte å studere. Jeg har også reist mye mens jeg studerte, men da kortere turer til mer siviliserte strøk enn da jeg syntes stråhyt

Jeg kjøpte min første hund som 13-åring. En herlig golden som bodde med meg hjemme hos familien. Etter vgs. bestemte jeg meg for å leve ut drømmen om et år med hundekjøring og friluftsliv i Finnmark. Foreldrene mine stilte villig opp til å passe henne det året, og det er jeg veldig glad for!

Når jeg flyttet sørover igjen for å studere ble hunden min med. Sommeren før 2. året i bacheloren kjøpte jeg en ny valp. Det var ikke noe problem for meg med to hunder og være student. Jeg har bodd i utlandet før jeg fikk hund og reist litt med familien tidligere. Etter jeg kjøpte hund som 13 åring har jeg omtrent ikke vært i utlandet. Jeg har ikke kjent noe savn på det da min drømmeferie stort sett er å være på tur i Norge med hundene over lengre tid.

Nå har jeg to malamuter som ikker er bare bare å sende bort, men jeg er så heldig at jeg har foreldre som vil ha en, og foreldrene til min samboer tar veldig gjerne en om vi skal bort. Har også en oppdretter som stiller opp om jeg trenger pass :)

Jeg har aldri angret et sekund på at jeg kjøpte hund som 13-åring, og har hatt hund siden. Hund er livet mitt og ferier for meg innebærer også hundene. Jeg kan heldigvis fint ha hund som student :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Man kan angre uansett alder. Man vet aldri hvordan hundeholdet blir, hvilke problemer man står over, ting ikke blir som man hadde sett for seg. Men det er naturlig og angre når ting står på som verst, men ofte er det bare der og da. Angrer man over en lengere periode må man gjøre noe med det (omplassere osv) Sånn sett er jo hunder ikke så ille hvis man skulle angre, verre med unger ;)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk hund da jeg var 12, og hadde ansvar for den.
Fra jeg var 16, har jeg bodd litt borte, med ett år utenlands, og noe hjemme. Jeg er nå 20, og kommer ikke til å ta med meg hunden når jeg flytter igjen. Hun er snart 8 år gammel, og jeg tror hun har det best hjemme, med stor hage og et sted å bade rett utenfor tomten. (Vi bor litt i skogen. :P)

Har aldri angret på at jeg fikk meg hund, har lært veldig mye, men så har jeg også hatt foreldre som ikke har hatt noe i mot at jeg "reiste fra" dem og hunden. :P

Jeg kommer nok ikke til å skaffe meg hund med det første, fordi jeg ikke har peiling på hva som skjer de neste 10 årene i livet mitt. Jeg drømmer litt om å bo et år til i England. Jeg synes jeg er for voksen til å "sette bort" hunden til foreldrene min så lenge. Om jeg bestemmer meg for å bo i Norge resten av studietiden min, ser jeg ikke bort ifra at jeg skaffer meg hund. Jeg er ikke typen som kommer til å reise 3 mnd på backpakking i Asia, liksom.

Edit: Når jeg fikk hund når jeg var 12, så var jo foreldrene mine helt klar over at interessen kunne forsvinne helt, og at de gjerne måtte ta over ansvaret for hunden helt.

Endret av Ingridhw
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er noen dager jeg skulle ønske jeg kunne være mer fleksibel, ettersom hundene setter en stor begrensning der, men jeg har aaaldri angret på at jeg fikk hund som ung. Jeg har alltid hatt hund og tilpasset meg det livet, og aldri ønsket et annet liv. Kanskje fordi jeg ikke kjenner til noe annet :P

Jeg har aldri hatt ønsker om å reise bort i mange måneder, men elsker ferier, noe som heller ikke er noe problem siden jeg har folk som stiller opp som hundepassere :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Litt på siden, men:

Jeg er nå 32 år, og hunden kom i hus for et år siden.

Jeg er glad jeg ikke fikk hund før nå, ifht min livssituasjon. Jeg har reist litt, og fått to barn, kjøpt hus, bil og alt det der.

Det kan fort bli kostbart med hund, plutselig må hunden til vet. med en skade eller sykdom. Det burde tenkes på før en hund kjøpes.

(regner med at dere gjør det ;)

Ønsker at mine barn skal vokse opp med hund, slik som jeg gjorde da jeg var liten. :)

Om jeg vil reise på tur med venninner eller på familietur, så har vi familie som passer hunden.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt dyr hele livet, fikk hest (mitt ansvar i alt det daglige) som trettenåring, og solgte han igjen to år senere. Da hadde jeg to år uten dyr, før jeg fikk min egen hund - som jeg har hatt siden. De to årene uten ansvar trengte jeg veldig, det er veldig krevende å ha hest, og i den perioden var det så vidt jeg så venner utenom skolen. Da jeg solgte han og begynte på vgs flyttet jeg også på internat, og levde det frie livet - før savnet etter hund ble så stort at jeg fikk min første egne. Det var gull verdt å ha et par år uten hund, men jeg ville aldri byttet ut de årene med hund heller. Jeg har aldri drømt om jorden rundt eller utveksling, jeg elsker å flytte og har flyttet mye, men da innenlands - og det har vært uproblematisk med hund. Jeg er rett og slett en type som søker den type spenning og utfordringer i livet som kan kombineres med dyrehold, og da er det ikke mye jeg forsaker. Jeg har lydige og greie hunder som mange vil passe, og får derfor dratt på de helgeturene jeg har lyst til å dra på. Jeg føler det å ha hund er en såpass stor del av den jeg er at jeg aldri ville byttet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er en av de som ikke fikk hund i ung alder fordi jeg ville holde mulighetene åpne og ha mulighetene åpne. Jeg har ikke reist et eneste sted utenfor norge, og feriene mine har vært teltturer og bilturer landet rundt, og jeg har tenkt "f*** at jeg ikke har hund" ved hver reise! So much for å vente med hund:p

Så jeg har altså angra andre veien:p

Eneste gangene jeg syns hundehold er surt er om jeg skal i dåp/bryllup o.l. og ikke får vært med pga at jeg ikke får hundepass og ikke rekker/orker å kjøre tur/retur f.eks oslo for å kunne ha med hunden:/

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk hund i fjor, 23 år og student. Hunden er omplassert og det var vel derfor jeg tok han i mot. Ikke en ideell situasjon iom. at han har separasjonsangst og har en del sykdommer, og jeg fortsatt har mange greier jeg skal være med på, men det blir et spørsmål om prioriteringer og planlegging. Og når jeg spør meg selv om jeg angrer, og jeg ser ned på Isac - da tenker jeg at det var helt helt riktig, og vi finner ut av alle problemer underveis :)

Ps. jeg har ikke en enorm reiselyst, men setter jo pris på å dra ut en gang eller to i året. Prøver å få til det fortsatt. Mer et økonomisk spørsmål enn tidsspørsmål, har massevis av venner som vil passe for meg.

Lykke til! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 weeks later...

Jeg fikk hund da jeg var 21 år, den ble omplassert da jeg var 23 av diverse grunner. Den ene av de var faktisk at livet tok en annen vending og et hundehold ble for krevende. Jeg hadde flere planer for meg selv som ble begrenset av en hund. Nå har jeg gått 1,5 år som hundeløs og fått skikk på ting igjen. Vurderer sterkt å få hund igjen, men må se det an videre. Jeg vil først ha litt kontroll på bosituasjon og planer fremover.

Så å ha hund i ung alder er ikke bare en dans på roser, for det passer ikke for alle :)

Personlig hadde jeg for dårlig hjelpe nettverk og for mange ting jeg ville gjøre.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fikk min første egne som 15-åring, min andre som 18-åring. Angrer ikke i det hele tatt :) Men så har jeg en veldig snill, pensjonert dag-tante som passer Khela når jeg er borte. Så for min del har jeg jo ikke blitt hindret til å reise på ferier og sånn. Denne snille tanta har også tilbudt seg å passe knøttet mitt når jeg reiser til Afrika, en tur som jeg ikke har bestemt tidspunkt for engang :P

Men jeg hadde ikke angra om jeg ikke hadde hatt tante som fast passer, da jeg egentlig ikke har det store behovet for å reise rundt. Hadde det vært en veldig viktig tur her og der (f.eks. Afrikaturen jeg har i drømmene) hadde jeg nok fått til pass uansett.

Hund har blitt livet mitt, og det smerter meg ikke å ofre ting for dem :) Selvfølgelig ville nok ting blitt enklere om jeg var mer etablert og sånn, men det er en utfordring jeg ikke ser så altfor mørkt på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Var 20, aldri angra, og har aldri lyst til å være uten igjen. :ahappy: Er ikke opptatt av å reise, har ingen hobbyer som kræsjer med hund, og er villig til å gi slipp på det meste om nødvendig. Enkelt og greit.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 18 år da Bella spratt inn i livet mitt. Hun ble min da jeg var 19. Angrer ikke i det hele tatt. Hund passer helt fint i livet mitt. Reiselysta er liten. Og skulle jeg plutselig finne ut at jeg vil oppleve litt mer, og er avhengig av hundepass, er ikke det noe problem. Har foreldre som mer enn gjerne passer Bella. Litt vanskelig nå når jeg bor på østlandet, men skal flytte tilbake til neste år, og da har jeg flere som kan passe Bella i lengere perioder hvis det trengs.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var 13 år da jeg fikk min første egne hund. Jeg kan ikke si jeg angrer, men det har vært dager hvor jeg ønsket at jeg ikke hadde den forpliktelsen. Det var egentlig mest på videregående at jeg kjente på disse følelsene. Klassekamerater drog til byen i lag rett etter skolen, mens jeg måtte hjem. Selv om mamma og pappa alltid sa at de kunne ta henne for meg om jeg skulle studere i utlandet eller lignende, så tenkte jeg nok at det aldri var nødvendig. Jeg skulle finne en måte hun kunne være med på om jeg ønsket å studere i utlandet. I tillegg var de veldig opptatt hele veien av at det var min hund og mitt ansvar, så jeg fikk ikke hjelp fra dem uten en god grunn.

Nå er jeg i jobb, bor for meg selv, og har anskaffet meg hund nummer to. Den kommer ikke mine foreldre til å hjelpe meg med noen sinne, og det var jeg klar over før jeg skaffet meg henne. Hverdagen nå er slik at jeg aldri kunne tenke meg å være foruten dem. De beriker livet mitt så mye. Jeg har selskap, de underholder meg, de gjør meg glad, de får meg ut på tur :ahappy: . Jeg har gode venninner som stiller opp om jeg trenger pass, så jeg kan fremdeles reise. Ønsker jeg å studere i utlandet en gang, så finner jeg ut hvordan jeg skal løse det da. Om man alltid skal tenke hvis, om atte det og det skjer, så burde man jo bare holde seg i sengen sin hele livet og aldri ta noen valg som kan gi konsekvenser. Jeg lever i nuet og tar ting når det kommer :) Man kan ikke planlegge alt uansett.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 4 weeks later...

Hadde helt glemt denne tråden, gitt. Tusen takk for alle svar dere, det hjelper veldig å høre andres opplevelser. Nå har jeg vært her i USA i godt over to måneder, nærmer seg 3. Og *trommmevirvel*..... det blir USA etter vgs også! Planen er å søke meg inn på University of Washington (og antakeligvis University of Oregon og et par til, men UW er førstevalget), og ta et utvekslingsår derfra. Men det koster penger, forferdelig mye penger, så vi får se om det blir drømmeskolen eller om jeg må gå for noe som er mindre ambisiøst men derimot snillere med lommeboka :aww:

For å ta denne tråden enda et stykke videre, i hvilken "studiesituasjon" var du i når du fikk valp? Når var det at tiden virkelig passet? For mye å ta innover seg og bli vandt til det første året til at valp var aktuelt? Eller var det en bedre idè for at hunden var eldre og "enklere" til de siste eksamene? Hva gjorde at du valgte akkurat da? :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest bikkje1

Jeg vet ikke om jeg svarer på spørsmålene dine nå, men jeg kan jo fortelle om hvordan det var å få hund for meg.

Jeg fikk hund i sommerferien i år, og da var jeg 14 år (har blitt 15 nå). Det var et halvveis impulsinnkjøp, men alternativet hadde blitt å vente til neste sommer. Og i den situasjonen jeg var i, så var det vanskelig å se så langt fremover.

Men bikkja kom den, og det har vært mye jobb. Opp om natten og tidlig om morningen, hive på seg klær og løpe ut. Men så mye glede det også har tatt med seg! Jeg har opplevd helt nye sider ved meg selv (på en veldig positiv måte), og vanskelige ting har faktisk ikke blitt fullt så vanskelige lenger (nå ligger det vel egentlig mye mer bak anskaffelse av hund enn bare det at jeg ville ha en hund å lufte og kose med, men ja..)

Men jeg går i hvert fall i 10. klasse nå, og til neste år blir det vgs. Bikkja kommer mest sannsynlig til å være med meg gjennom siste året av 10. klasse, hele vgs, og veterinærhøyskolen (hvis jeg kommer inn..). Poenget mitt er at han kommer til å være med meg gjennom hele utdanningen min.

Hadde jeg ventet til sommeren og vgs, så tror jeg ikke at jeg hadde villet ha hund (/kunnet). Å få hund denne sommeren passet perfekt. Og da slipper jeg å ha en helt gal valp (forhåpentligvis) når vgs starter, og når det blir eksamen til våren. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første hund når jeg var 18 og hadde et friår, det var ganske perfekt for da jeg begynte å studere igjen var hunden godt over et år og vant til å være hjemme alene, og trengte ikke like mye av meg som når den var valp.

Nå har jeg fått valp igjen, jeg er 23 år og går siste året på bacheloren min, og synes helt ærlig at det har vært et ******* i forhold til studier. Har gått glipp av mye, synes det er vanskelig å sitte hjemme å lese lenge da jeg har ei lita frøken som kan være aktiv til tider. Gruer meg skikkelig til eksamener nå til jul, for jeg har ikke like god oversikt som jeg har hatt de siste årene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Bodde du hjemme under friåret ditt? Isåfall, hvordan var det å ta med hunden når du flyttet for å studere? :)

Kjedelig at det ble så travelt, kan jeg spørre hva du studerer?

Ja jeg bodde hjemme da jeg hadde et friår, men har familie som har null interesse i hund, så fikk svært liten hjelp av dem.

Når hun ble rett over året flyttet jeg til Oslo, bodde i en liten et roms leilighet, og det gikk ganske så fantastisk å ha henne med. Hun var ganske rolig inne, og klarte seg fint hjemme alene. Jeg fikk aldri noen venner da i Oslo, så var for det meste hjemme med henne, noe jeg tror hun satt pris på. Men hun var liksom såpass gammel at jeg kunne sitte å studere i timer på rad uten å bli forstyrret, eller spise en rolig middag. Nå føler jeg at med en gang jeg setter meg ned for å gjøre nå, så våkner valpen alltid, og jeg må holde et øye med henne hele tiden. Jeg får ikke skikkelig ro. Jeg er helt alene da, uten noen som helst hjelp, kjenner med en gang det blir lettere når kjæresten kommer på besøk.

Jeg studerer nå til å bli ingeniør i kjemi og bioteknologi, har da ganske mange obligatoriske timer som lab osv, men har ofret mange forelesningstimer for å være hjemme. Det kommer nok til å gå bra tilslutt, men jeg kjenner stressnivået er rimelig høyt akkurat nå!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg fikk min første valp som 13 åring, og med hjelp av mamma var det ikke vanskelig. Den neste valpen kjøpte jeg i slutten av august 2011, altså på starten av 2. året på min bachelor i biologi. Jeg satt mye hjemme og leste og skaffa meg valpepass da det var obligatorisk lab osv. Dette gikk kjempefint for meg. Eneste jeg husker var vanskelig med den valpetiden var at jeg ble litt sosialt isolert og kunne ikke være med på alt jeg pleide det halve året. Den siste valpen min hentet jeg nå i slutten av april. Altså 3. året og rett før avslutningseksamnene i min bachelor. Det gikk knirkefeitt og jeg har aldri fått så gode karakterer som denne våren :lol: Jeg tar nå master med to ganske unge hunder. Null problem. Har ikke angra et sekund. Nå har jeg omtrent ikke noe obligatorisk og mye oppgaveskriving, så for min del er det enkelt å være student med hund :-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hvorfor vil du bytte hvis hunden fungerer på Vom? Hvis hunden fortsatt har løs avføring etter en uke ville jeg nok droppet det fôret ja.
    • Hei hundesonen! Jeg har en valp på 3-4 mnd som jeg holder på å bytte for på. Jeg bytter gradvis, startet med 4 dager hvor jeg ga 3/4 gammelt for (V&H), 1/4 nytt for, deretter 4 dager med 50/50, og så 3/4 nytt for en dag eller to, før jeg gikk tilbake til 50/50 fordi; Valpen har litt løs avføring. Typisk at det først kommer litt i normal konsistens, og så etterhvert blir det bløtere og bløtere. På ingen måte flytende/diare, men slik at det blir rester igjen i gresset der jeg plukker opp. Noen ganger går valpen to ganger på rad, først en med bra konsistens og så løsere i en tynnere strimle rett etterpå. Ofte er det og små halvfordøyde pinnebiter, små biter av stoff, grus og annet hun har fått i seg i dette løse. (Dette er små biter, prøver så godt jeg kan å forhindre dette men valpen spiser mye rart). Syns det begynner å lukte metallisk fra analen nå, mulig kjertlene ikke får tømt seg når det er litt bløt avføring? Høres dette normalt ut i en overgang til nytt for for en valp, eller bør jeg gi opp det nye foret og finne noe annet?
    • Haff, jeg sliter med de luksusproblemene vi har med casual turgåing. Altså, de er luksusproblemer ifht hvordan den gjennomsnittlige hunden i gata oppfører seg på casual tur - men ikke i gata vår. Våre nærmeste naboer er Midt-Norsk kompetansesenter for hund, så vi har en litt annen standard å måle oss etter, hence min følelse av å slite med hva folk flest synes er luksusproblemer, gitt den gjennomsnittlige hunden i andre sine gater. Med unntak av ved veldig spennende lukter så trekker ikke Ede i det hele tatt. Aldri vært hans greie. Han stopper og snur seg og venter på meg om båndet blir stramt. Foretrekker selv å ha det slakt. Han hører på meg når jeg ber han om noe og er ivrig på vakt etter oppgaver. Går omtrent halvparten av tiden pent ved min side som frivillig adferd. Har noen byks etter løv i vinden og drar LITT etter interessante lukter innimellom, og mister fokus og blir vimsete og tenderer mot raptus mot slutten om vi går for langt, men som energisk 6 mnd gammel (i dag, gratulerer med dagen, Edeward 🐾) er jeg ikke veldig bekymret for at sånt vil vedvare som problem i voksen alder. Han er stort sett flink gutt, MEN han er langt fra så veloppdragen som jeg helst vil ha ham. Han ploger og han går foran meg, han vimser til siden og han krysser foran meg. Det er irritasjonsmomenter. Vil gjerne ha en sånn robothund som bare går pent ved min side og følger med på hver minste bevegelse jeg foretar meg, altså.  Har på råd fra de langt mer kompetente naboene begynt å fase ut godbiter for å få bedre kontakt og kontroll. Belønner nå med lek og godsnakk og tempovekslinger istedenfor godis. Bygge relasjon. Han skal fokusere på meg, ikke på hva jeg har i hendene og lommene. Det er en omstillingsprosess. Gamle damer kan lære nye triks, men det tar tid. Fant ut det å belønne en fin turfot med hurtig gange og jogging fungerer som bare det. Ingen problemer å veksle tempo heller. Ede synes det var spennende med vekslinger mellom jogge, løpe og gå fort eller sakte. Spennende i seg selv, så lenge det er nytt, antakelig. Han er typen som liker variasjon og alt nytt er mer gøy enn det vi har gjort før. Med unntak av å sitte, ligge eller stå for å få kastet en apportleke, så surner han og protesterer om jeg ber om for mange repetisjoner av det samme. Temmelig nøyaktig fire rep av noe synes han er nok og nekter gjerne på den femte fordi han heller vil gjøre noe annet. Ikke Border Collie, m.a.o. Trenger mer variasjon i trening på øvelser.  Vi faser ikke fullstendig ut godisen enda. Mamsen er som en gammel hund med innarbeidede vaner og trenger tid på å finne tillit til at det skal gå an å få til. Har sluttet belønne fin turfot med godis, nå får han godprat, flere øvelser underveis og belønnes med lek for de istedenfor. Øvelsene blir da en sekundær forsterker. ..eller tertiær, for jeg tør ikke la være belønne gode 'slipp' med godis iblant. Han liker IKKE å slippe kampelekene sine  Akkurat på det punktet der har jeg svært lav tillit til fullstendig godisfrie metoder ennå. Vi får se.  Inntil videre lønnes også passeringer med godis. Dette fordi han har sterk byttedrift, spesielt på syklister som kommer bakfra og farer fra oss - de som kommer andre veien er han mer nonchalant om, da de innbyr ikke til jakt fordi de skal feil vei – helt motsatt av border collie, altså – og han har så sterke impulser til å hilse på forbipasserende mennesker, sladretrening med godis av høy verdi må vi bare fortsette med, fordi det fungerer.  I likhet med BC-blandingen jeg hadde, så trigger han her også frykt for å miste ham i en påkjørsel. Han har forstått at det sitter mennesker inni bilene, som han gjerne vil hilse på, og han har ikke NOEN konseptforståelse av mekanisk fysikk. Masse og fart i forbindelse med trafikk er ikke noe det går an å lære ham kløktig på den harde måten, så sladretrening på passerende biler er helt nødvendig med han her.  Strømgjerder derimot, det kan han lære på den vanskelige måten, så minner meg selv på å få det gjort. Trenger få narret ham borti gjerdet på en tom luftegård snarest, fordi en hest ville hilse på ham her om dagen. En vi har vært på nikk med ved passeringer en stund, han kom ivrig løpende til gjerdet for å si hei til oss, og Ede ble henrykt og ville borti for å hilse snute mot mule, som hesten innbød til. Ble en kjip opplevelse, fordi Ede har ingen anelse om hva strømgjerde er, og forstod ikke hvorfor jeg var så teit og holdt ham tilbake fra den nye kompisen sin. Han trenger finne ut hvorfor. Spørsmålet er hvordan narre han borti gjerdet på sitt eget initiativ når det ikke står en hest der. Vil jo ikke at han skal bæde på hester, for det kryr av dem her. Det er viktig å gi ham forståelsen av at det er gjerdet som er farlig og gjør vondt, ikke hestene. Fører opp på listen over to dos. 
    • Nå skal ikke jeg skryte på meg å kunne kjempemasse om hverken Malle eller hollender, men mitt inntrykk og det andre sier er at det er så store variasjoner innenfor begge rasene at du kan få begge type hunder (f.eks. mer skapt vs mer sosial, osv)  i begge rasene.   Men basert på de individene jeg kjenner av begge raser (som stort sett da er avlet for IGP ol) så vil jeg ikke si at hollender er noe mer krevende eller noe skarpere enn malle. Heller ikke mer energiske. Av de jeg har sett har hollendere litt lavere terskel for stress og lyd, men jeg er nok farget av hun jeg har selv 😂 og jeg har jo sett 10x fler maller enn hollendere.   Og hun jeg har er ikke spesielt selvstendig. Eller altså, hun kan fint være selvstendig og der det kreves, men hun henger jo etter meg som en skygge i typ alle situasjoner vi er i 😂 hun vil helst gjøre ting sammen med meg dagen lang 😂    Men den typen du beskriver høres ut som en typisk KNPV hund, hunder avlet mot bruk i politiet i Nederland osv. og de er nok sånn. Men min oppdretter av hollender blander KNPV linjer med sportslinjer, hvor hundene ikke er fult så skarpe, mer sosiale og ikke så selvstendige. De fleste i Norge er mer sportsavla.  Ble  langt svar ja 😄 I og med at det er så mange fler malle oppdrettere enn hollender tror jeg det er lettere å finne en bra malle. Jeg er heldig og kjenner flere som kan masse om både schæfer og malle til IGP bruk, så jeg må spørre og grave litt rundt 🧐😊  
    • Tatt bilder av pliktfølelse i dag. Han pleier være flink til å bli sittende/stående/liggende når jeg står oppreist, ter seg som et skolelys, men somehow har han tolket det at jeg setter meg ned på huk som: "Kom!" Forståelig nok. Et ekstra håndsignal mens jeg setter meg ned var alt som skulle til for å fikse den, men når jeg tar frem mobilen virker det som han er redd den skal fange mamsen, og han klarer ikke holde posisjonen, men haster inn for å redde turen fra den gledesdreperen der.  En real tålmodighetsprøve for begge å få lov til å ta bilder av de flotte sitt/dekk/stå han vanligvis har, da vi ikke snakker samme språk og har vidt forskjellige oppfatninger av hva den der svarte, flate greia er for noe, men vi fikk det da til etterhvert. Tjue bilder av naturskjønne omgivelser forsøplet av en lilla gummisnor, noen av dem også med hale og rumpestump på lagt i søpla, og så presenterer vi oss som om vi har litt fotoskills og hverdagslydighet sånn noenlunde på stell. Å få tatt fine bilder med langlina skjult eller litt penere dandert får være neste mål.    BTW, han har fått seg en praktisk custom klipp. Korrekt riesen frisyre drar nemlig inn sånne MENGDER med sand, en blir tullerusk. Fra å være vant med korthårede hunder på asfalt og gress i bymiljø, ble jeg virkelig smågal av all sanden de nydelige riesenbeina dro inn fra gårdsveiene her. Dessuten er flared jeans silhuett SÅ 90's. Vi gikk for en 2020 women's jeans fashion silhuett istedenfor. Praktisk. Ørene klarer jeg ikke klippe før det blir virkelig varmt, for han er så nuskesnusk kosemose søt med sånn spanielpels på dem. Litt sånn Lady og Landstrykeren hybrid look nå. Gen Z synes sikkert han ser ut som en skikkelig kjekkas hen/them/they. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...