Få hund som ung - har du angra?

[Mackenzie]

Hva gjør man egentlig når man har to lidenskaper, to ting man føler man trenger - men den ene utelukker alltid den andre? *sukk*

Har tenkt mye på dette. Det er vel fire ting jeg virkelig interesserer meg for; bøker, grafisk design, og de to største - det eneste jeg egentlig kan si jeg er lidenskapelig opptatt av: hund og det å reise.

Jeg vil oppleve verden, se alt jeg kan, mens jeg kan. Uten noe som holder meg igjen. Det er flere ting som brutalt har fått meg til å innse at livet er kort og det er ingenting som skremmer meg mer enn tanken på å dø uten å ha gjort nettopp dette, lagt igjen et spor et eller annet sted.

Samtidig føles ting tomt uten hund. Det gir meg en så stor glede å ha hund, trene hund og lære noe nytt i den retningen. Det kan lett sammenlignes med følelsen jeg får når jeg er ute å reiser. Har vokst opp med hunder og det er liksom en del av meg. Høres så klisje ut, men det er sant.

Det gir meg jo et håpløst problem, da de utelukker hverandre.

Jeg har jo allerede for så vidt tatt et valg, den dagen jeg kjøpte Spés. Nå har jeg jo - enn så tragisk det er, fått muligheten til å velge på nytt.

Med en gang jeg tror jeg har bestemt meg, så faller jeg i andre retningen igjen.

Er det noen av dere som skaffet dere hund i ung alder og da har måttet ofre ting, gått glipp av andre ting dere også veldig gjerne ville ha gjort? Hva tenker dere om beslutningen deres nå, hva ville dere gjort hvis dere fikk velge på nytt?

[Anette]

Vi skaffet oss Amiga når Thorstein hadde 1 år igjen av bachelor og jeg holdt på med fagbrevet, det resulterte i at vi dro ikke til Australia (flere grunner enn bare amiga også), vi er mye mer bundet, kan ikke bare dra ut på en festival og andre ting. Men for oss er hund en livsstil og alle vennene våre åpner hjemmene for de så på fest ol blir de med. Men jeg merker jo jeg drar fortere hjem osv fordi jeg heller vil hjem til hundene, så de slipper å være så mye alene.

Egentlig kan jeg summere det slik: det krever mer planlegging.

Du mister det å være helt spontan og uten noen tilknytning.

T innrømmer at det plaget han mer i starten enn nå men nå har vi jo begge jobb og er mer etablerte enn når vi fikk Amiga.

Amiga var med i bag på eksamen, for jeg fikk ikke valpepass

Men vi har masse familie og venner som passer hundene så vi får fortsatt dratt på ferie, helgeturer ol, krever bare mer planlegging.

[Tabris]

Jeg flyttet ut og skaffet meg hund og to kattunger da jeg var rett over tyve år. (Vet ikke om det regnes som "ung" i denne sammenheng. ). Jeg fikk jo etter noen år lyst til å studere, kanskje da reise til en annen by og gjøre dette. Men med hund og to katter så ble det, om ikke umulig så i hvert fall veldig vanskelig. Selv om jeg aldri angret eller ville vært uten dyrene, så var jeg litt misunnelig på de unge studentene som bodde i småhybler midt Oslo eller Bergen og levde det frie studentlivet.

Men ville jeg byttet? Nei. For meg var det å ha dyr viktigere enn å leve det studentlivet. Slik vil det alltid være - når man tar et valg, så utelukker man samtidig andre valg. Problemet i dag er at vi så altfor mange valg, og blir da derfor så altfor bevisst på hva vi går glipp av når vi tar et valg.

[Guest Snusmumrikk]

Hadde jeg ikke hatt foreldre som ville ta over hunden min når jeg flytta hjemmenfra (avtalt ved kjøp av hunden 6 år tidligere) hadde det å ha hund satt en stor begrensning og hindra meg i å gjøre ting jeg ikke på noen måte ville vært foruten. Jeg var mye yngre enn du er nå da jeg kjøpte hunden, men omtrent på din alder da jeg lot foreldrene mine overta henne. Jeg er veldig, veldig glad jeg ikke hadde hund som bandt meg de åra rett etter videregående. På den andre siden kjøpte jeg meg jo hund ikke så veldig mange år seinere, og har ikke angra et sekund, selv om det binder meg og gjør reising mer utfordrende/dyrt. Men de åra mellom hvor jeg ikke hadde egen hund var gode å ha, selv om jeg savna å ha hund (nå drev jeg jo en del med bl.a. hundekjøring, så livet var ikke helt hundeløst annet enn ett år, men allikevel).

Men. Du kan spørre om råd, men strengt tatt så er det ingen andre enn deg som kan vurdere dette opp mot hverandre og hva som er viktigst for deg akkurat nå

[Nirm]

Har hatt hund siden jeg var 13 år. Aldri angret selv om jeg har måtte "ofre" mye... Ofre i sheltieører, fordi det egentlig aldri har vært et offer.

Hadde jeg kunne valg om igjen, hadde jeg valgt det samme om igjen.

[Ozzy]

Nå har jeg aldri måttet ofre noe "stort" men noe har jeg jo måttet ofre pga bikkja siden jeg fikk han som 15-åring.. Angrer ikke et sekund og ville glatt gjort det på nytt.

Han gir meg mer glede enn noe annet.

[Shlush]

Hva anses som ung alder? hehe!

Jeg skaffa meg hund midt i studietiden på høgskolen :-) Aldri angret!

[Lola Pagola]

Fikk hund da jeg var 22, ikke angret ett sekund

Har reist mye med foreldrene mine helt fra jeg var liten, og føler jeg har sett endel. Er mye mer jeg vil se altså, men da har jeg ikke hatt det behovet for at nå må jeg få sett verden før jeg blir gammel.

Jeg tror kanskje jeg ville ventet med en ny hund, hvis jeg var deg. Benytt sjansen til å gjøre det du brenner for, før du skaffer deg hund igjen. Med mindre foreldrene dine er villige til å passe hunden din mye da (og du klarer å være mye borte fra den).

[Raksha]

Hatt hund sammenhengende siden jeg var 12. Aldri angret, men jeg har aldri vært spesielt reiselysten (sannhet med modifikasjoner, men jeg har ikke hatt noe stort ønske om å reise og oppleve verden på samme måte som du beskriver). Hadde et år på fhs, og da var familiehunden hjemme. Tok heller ikke med meg henne da jeg flytta siden hun ikke var en hund å ha i leilighet/hybel, men hadde fått en hund til et par år før som var med på flyttingen.

Hvor bunden man blir avhenger jo litt av hvor enkel og grei hunden er da, er det en enkel og grei sak som "alle" kan passe, så står gjerne folk klare til å passe også. Er mye mer bundet av de hundene jeg har nå, enn de to jeg hadde rett etter at jeg flyttet hjemmefra, fordi disse er vanskeligere å finne pass til rett og slett.

Er jo kun du som kan ta valget, men jeg ville tenkt på at det er lettere å reise nå, som du er ung og ikke har allverdens forpliktelser og ikke er så skrekkelig etablert. Det kan bli verre å slippe alt og reise om noen år, men da passer det kanskje fint med hund igjen?

[Frida og fuglehundene]

Jeg har hatt hund hele livet og fikk min egen da jeg var ca 14. Hadde med hund da jeg begynte på universitetet og fikk en til like etterpå. Eneste det begrenset meg på var at jeg ikke kunne "bo" på samfunnet og bli så in i gjengen som holdt til der fordi jeg hadde hest og hunder jeg måtte hjem og trene og være med. Men jeg reiste på alle festene jeg ville. Jeg var ikke like sosial som de andre, men bodde i kollektiv og fikk sosial input der og i stallen. Det var aldri et alternativ å ikke ha hund Jeg hadde valgt det samme på nytt

[Ingvild]

Jeg er veldig, veldig glad for at jeg ikke kjøpte hund rett etter videregående, for eksempel. Vi hadde Tinka da, men hun hørte/hører like mye til foreldrene mine som til meg. Å ikke ha en egen hund å ha ansvaret for gjorde at jeg kunne få ha et lengre opphold i et annet land og finne ut akkurat hva jeg ville gjøre uten å være bundet av en annen sjel. Så endte jeg opp på Ås, og her er livet og hverdagen slik at det ikke er noe stort hinder å ha en hund. De få dagene det skjer veldig mye og det blir mange timer alene for hunden, er avstandene så små at det ikke er noe problem å stikke innom og lufte ham når det trengs, for eksempel.

Jeg angrer på ingen måte på at jeg kjøpte hund, men det gjør jo at jeg i mange sammenhenger ikke står så fritt til å gjøre hva jeg vil. Det kan være litt kjipt i blant, det må det være lov å si. Å ha hund hindrer meg ikke fra å ta 2-4 storbyferier i året eller en uke i Hellas, for det er jo heldigvis mulig å få hundepass. Men det må planlegges. Med studentøkonomien min har jeg uansett ikke råd til å ta flere utenlandsturer i året enn det jeg gjør nå, så det å ha hund påvirker ikke reisevanene mine så veldig mye egentlig. Det jeg derimot ikke kan gjøre er å dra inn til Oslo en formiddag og plutselig bli der hele kvelden og så bestemme meg for å ligge over hos ei venninne til neste dag. Det er litt vanskeligere å være spontan når man har hund. Jeg kjenner at det helt greit å ha blitt et parogtjue år før jeg har dette ansvaret, så jeg kunne stå helt fritt som atten-nittenåring.

[Snøfrost]

Har hatt hund sammenhengende siden jeg var 17. Og jeg elsker og reise. Hundene har aldri vær en hindring, må bare planlegges litt mer både i tid og økonomi

Nå har jeg riktignok reist lite de siste årene, men det er ikke pga hundene. Det er fordi jeg ikke har fått ut fingeren.

[turbogutten]

Jeg fikk min første hund når jeg var tretten, etter det var jeg ikke på ferie uten han på endel år, men så kjøpte jeg meg en hund til og når jeg fikk muligheten til å flytte til utlandet for en periode tok mine foreldre over begge hundene, og den ene kom aldri hjem igjen

Etter den tid har jeg fått samboer og er så heldig at vi har familie på begge sider som gledelig passer mens vi er på ferie:)

Det viktigste for meg har alltid vært at jeg aldri skal ha flere hunder enn at jeg har pass til de om jeg ønsker å reise noe sted uten de. Men nå har jeg også de to (snart tre) siste gangene kjøpt chihuahua og de er litt enklere for folk å passe enn f.eks ambullen:)

Men ja, jeg har tenkt tanken at livet hadde vært enklere uten disse dyrene, men hadde ikke ville vært uten:)

Jeg tenker litt som så at du nå skal til usa for en periode stemmer ikke det? Jeg ville brukt tiden der på å kjenne på hvordan det er å være uten hund over en lengre periode og også finne ut hva du vil etter dette, det kan jo hende du ønsker å reise mer og at det da vil være bedre å være hundepasser når du er hjemme i norge:)!

[Renate A]

Da jeg flyttet hjemmefra, 21år gammel, så flyttet en vill katt fort inn til meg.

Jeg hadde også 4 aktive travere i full trening på den tiden, i tillegg til full jobb (ikke helt full, drev solsenter og jobbet 9.30-16.00), så det gikk mye tid til dyrene.

Jeg har alltid likt det livet jeg lever, med mye dyr rundt meg, er oppvokst med det.

Har aldri vært så glad i å reise, men hadde jeg likt det så godt som deg, så hadde jeg nok ventet med ny hund nå og heller passet på at jeg fikk reise og oppleve så mye som mulig, ellers så kan det hende man angrer seg.

Hund kan man ha senere i livet, men reise er ikke like lett når man får barn osv.

[førstegangs]

Som alle andre sier, så blir man bundet og man kan ikke være like spontan og det er et individ i livet ditt som du må ta hensyn til hele tiden. Det er jo du som er forsørgeren/forelderen til hunden, og den er avhengig av deg for mat, dotur ut, oppdragelse, fysisk og psykisk stimuli osv. Det er et stort ansvar å ha hund, men det gir mye glede også Men det er ikke alltid det passer seg å ha ansvar for en hund, og hvis man har veldig lyst til å reise, så ville jeg ventet med hund.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men jeg er glad for at jeg har klart å vente såpass lenge med å skaffe egen hund. Jeg har ønsket meg egen hund hele livet, men er glad for at jeg fikk ha ungdomstid og de første årene på universitetet uten en hund å tenke på. Det krever mer ansvar og planlegging i hverdagen. For min del så var det ikke noe jeg måtte ofre for å skaffe seg hund. Selv om jeg bare har hatt valpen i snart 8 uker, merker jeg at det er mer å ta hensyn til. Spesielt når hunden er valp Jeg har aldri vært den store reisesjelen, jeg har likt å dra på sydentur, men kunne ikke tenke meg å være backpacker osv. Jeg har jo også en samboer som hjelper til og vi har egentlig et veldig hundevennlig liv Og jeg har familie som kan passe hunden hvis vi finnet ut at vi vil på sydenferie osv.

Så mitt tips: REIS, reis, reis! Hvis det er det du har lyst til Hund kan man skaffe seg senere når man har slått seg mer til ro. Plutselig sitter man der med to hunder, to unger, mann, hus og bil. Da er det ikke så lett å reise lenger

[Titovn]

I en alder av 10 år gnålte jeg om egen hund fordi jeg ville starte med agility. Ett års tid senere etter "jobbing" som bevis for ta jeg virkelig ønsket å ha hund, fikk jeg det, og den dag i dag sitter enda den lodne hunden ved min side - og jeg angrer definitivt ikke, og hadde valgt det igjen! Men ja, jeg skal ærlig si at det er litt kjipt noen ganger, men jeg ville ikke endret noe!

Jeg har dog aldri vært den type ungdom som er spesielt sosial jeg da. Nå er jeg snart 19 år, og enda er jeg en så ganske usosial liten dott Fester og slike ting er ikke helt meg, jeg har foretrukket å være hjemme rett og slett - og for min del var det et stort pluss å ha hund da. Så jeg føler ikke at ungdomstiden min har vært wasted fordi jeg har hatt hund og ikke kunne gjøre litt mer ut av det - klart noen ganger har jeg tenkt over hvordan ting hadde vært, men nei, jeg for min del har trivdes gjennom ungdomsskolen og VGS, og trives nå! Og jeg er veldig reiselysten selv, men jeg tror det meste går ihvertfall for min del, med god planlegging

Jeg føler det er mye vanskeligere å finne pass til 10 kaniner og 3-10 rotter Rotter kan jeg heller ikke se for meg å leve uten, kaniner er det som ryker først hvis jeg aboslutt må, men jeg trives veldig godt med disse tre dyreslagene, og skal mye til før jeg blir kvitt dem! Så, jeg får kanskje bare holde på han kjæresten min, siden han ikke er noe glad i å reise på turer og slikt, også får han bli hjemme å passe dyra *ler* Jeg ville ikke byttet ut det rike dyrelivet mitt egentlig!

Men hvis det er reise du vil, så anbefaler jeg deg nok å gjøre det, som flere skriver så kan det nok hende det passer med hund senere i livet, og da har du kanskje andre forbindelser også! Lykke til!

[Pajko]

Jeg fik hund som 21 årig og lige efter startede jeg på studie. Jeg har aldrig angret at jeg fik ham, men det begrænser en del. Da jeg læste i Danmark var jeg afhængig af at mine forældre kunne passe om jeg skulle til fest. Så jeg kom ikke til så mange fester, men det er også okay. Jeg tilbringer hellere min søndag med hunden end med at sove på sofaen.

Nu hvor jeg er kommet ind på studie i Norge, hvor Pajko ikke kan komme med, er jeg super glad for at mine forældre gerne vil passe, for ellers ville jeg ikke have mulighed for at tage min drømmeuddannelse. Jeg kommer til at savne ham frygteligt, men det må jeg klare.

[Ingidano]

Eg har hatt katter siden eg var 18, og hund siden eg var 20. Eg var nok veldig heldig med bosted det første året eg hadde hund, det var alltid noen som kunne se etter hunden, og dermed var ikke fest/reiser noe problem. Etter det første året flyttet vi, og det ble litt mer planlegging for å kunne reise, men aldri noe problem å få pass. Hjalp nok også på at hunden var veldig ukomplisert, hvem som helst kunne passe henne Så, nei, har ikke angret. Er nok litt mer låst nå snart 10 år senere enn da eg var 20, pga hundene som er i hus her. Men, så lenge eg er i stand til å ta vare på en hund, blir det alltid hund i huset her.

[SandyEyeCandy]

Jeg har reist veldig mye i perioden mellom videregående og før jeg begynte å studere. Jeg har også reist mye mens jeg studerte, men da kortere turer til mer siviliserte strøk enn da jeg syntes stråhytter i jungelen var himmelen. Jeg er veldig glad jeg har fått reist så mye som jeg har før jeg fikk hund, for jeg ville aldri vært det foruten. Reisene mine har lært meg enormt mye, og også vært medvirkende til at jeg skjønte hva det var jeg skulle studere og ende opp som når jeg blir stor.

Det å reise og treffe mennesker der de befinner seg, smake på lufta, høre lydene, spise fra hull i veggen og ha tidenes kulinariske opplevelse, bli øyeblikksforelska i de varme øynene til en canadier du tilbringer en dag sammen med på en avsidesliggende øye, kjenne svetten sildre nedover ryggen mens du står og groover i takt med 6000 andre på en club så stor som et kjøpesenter, å diskutere God and the Universe med kelneren midt på Plaza Mayor i Madrid på gebrokken spansk-engelsk og hyle av skrekkblanda fryd over størrelsen på kakerlakkene i bula vi skal sove før en kajak skal frakte oss videre har lært meg noe om hva slags fotspor jeg ønsker å legge igjen i verden, og hvem jeg er. Det hadde jeg ikke kunnet med to hunder hjemme som stadig gir meg dårlig samvittighet om jeg ikke er sammen med dem.

På den annen side veit jeg at jeg NÅ gir dem det rikeste livet de kan få, og det er verdt ventinga.

[Guest LXT]

De fleste rundt meg hadde hund i min oppvekst. Tanten min, naboene, vennepar av foreldrene mine, vennene mine, jeg passet kjente og ukjente (faktisk) hunder, og jeg visste at jeg også ville ha egen hund. Men jeg visste samtidig at jeg ville gå skole, reise og fjase først.

Det har jeg gjort, og jeg har vært veldig spontan. Hevet meg på det som lå der og jeg har kost meg masse. Da mine barndomsvenninner emigrerte til Italia, fartet jeg ofte på besøk og lærte meg en del av språket. Jeg sa opp jobb og kvittet meg med ting for å jobbe i et Real Estate firma i Egypt. Og jeg brukte faktisk et år på å forberede meg på å lese språket hjemme, høre på sanger, lære meg å skrive og lese, og på å jevnlig reise nedover det året. (Sharm og Kairo). Min partner i dette ble forhindret i å følge det løpet ut, og jeg kunne ikke fortsette alene. Derfor ble det eventyret ikke noe av. Men firmaet ble bygget opp, og eksisterer for fullt den dag i dag.
Hvorfor Egypt? Tja, hvorfor Spania som er så vanlig

Jeg har truffet fantastiske mennesker i flere land, og jeg har sett elendigheten i flere land. Jeg har ligget på ryggen i ørkenen midt på natten og kjente varmen fra jorden i ryggen mens jeg lå med armene og bena rett ut og tittet på en stjerneklar himmel. Ikke en lyd, kun varmen og stjerne. Helt fantastisk!
Har reist fra Sharm til Kairo gjennom ørkenen på natten, og holdt på å fryse meg halvt i hjel. Ble stoppet av politi og millitære vakter med maskingevær flere ganger, men fordi vi hadde kontakter så gikk det bra. Farlig og ikke lov. Frarådes på det sterkeste forøvrig!
Det å besøke en beduin og diskutere Egypts politikk over en shay (te) og litt shisha (vannpipe), og kjenne at han imponerer med sin kunnskap om hvordan verden faktisk henger sammen.
Jeg har bestilt mat på døren til leiligheten min i Sharm, og klarte å låse meg ute. Måtte ringe mannen til kusina mi og få han til å sette jord i bevegesle for å få fikset mitt fantastiske stunt. Kjipern da, artig etterpå. Og det å sitte langs strandkanten med sjømat på tallerkenen og se Saudi Arabia i det fjerne. Bare fred og det finnes ingen tid. Digg!
Det å hive seg på turer, ferier og fester på stående fot har gitt meg mange artige opplevelser og festlige minner jeg sitter igjen med ennå. Jeg har lært mye og ledd mye. Noe har også gått skeis og ikke vært like festlig. Som da jeg skulle hjem fra en tur, med over 30kg i kofferten og de på flyplassen lurte på om jeg hadde stein i den. Ja, sa jeg, og de lo.
Gav passet og kofferten til mitt bekjentskap, som sjekket meg inn og sørget for at kofferten ikke ble veid og datautstyret mitt ikke ble sjekket.. (Hurra for korrupt system).
Kom meg hjem etter en mnd på farten, og hadde èn dag til å pakke om kofferten og dra videre uten returbillett. Og klarer kunsstykket å få med en annen kar sin koffert hjem. Og han skulle til England dagen etter. Festlig!

Da jeg kom hjem fra en måneds tur i Italia, mest fordi jeg ikke kunne leve av italienske lønninger med mine forpliktelser til Norge, så bestemte jeg for at nuh blir det hund.

Jeg har aldri angret på det, men om jeg hadde valgt annerledes, så tror jeg at jeg hadde vært fornøyd med det også. Jeg har alltid gått i meg selv og valgt det som føles riktig for meg, til tross for hva andre måtte mene om det. Og det er da jeg aldri har angret.

Du får tenke nøye igjennom hva du ønsker å gjøre akkurat nå, og i nærmeste framtid. Og så går du for det som er riktig for deg

[Kaja]

Ja, jeg angrer. Har ikke angret før nå, men akkurat nå angrer jeg og er bitter. Jeg har aldri vært reiselysten, selvom jeg har reist mye. Jeg har hatt hobbyer som lett kan krysses med hund som jeg aldri har tenkt vil "gå over". Jeg har trivdes aller best hjemme, og det har vært utenkelig å reise utenfor Norge.
Men så skjedde det utenkelige, en veldig eventyrlysten del av meg meldte seg. Heldigvis kan jeg drive med det i Norge, i hvertfall i førsteomgang (hele neste sommer) så hundene skal ikke lide under det. Jeg håper at det går over, og at jeg kan gå tilbake til å være kjedelig eremitt, som er det beste for de to fine jentene mine. Jeg er nå 22 år, men to hunder på 3år.
Det er ikke som solskinnshistoriene over her, men jeg tror flere tenker det uten at de kanskje vil inrømme det. Det sakt, så går det ikke utover hundene på noen måte annet enn at de neste sommer kanskje får en roligere sommer enn hva de er vant til, om jeg ikke finner noen som vil ha de, i hvertfall deler av sommern

[Ganzie]

Jeg fikk hund da jeg var 14. Eller, familien fikk hund, men hun var mitt ansvar. Hun var med meg på videregående (internat), og da hun fikk valper da jeg gikk 2.året så beholdt jeg den ene. (Ganzie) Hun har vært med meg i tykt og tynt siden da, og jeg har aldri angret en dag.

Joda, det ble litt vanskeligere å finne hybel da jeg skulle på høyskole, men det ordnet seg, og jeg tror ærlig talt ikke jeg hadde overlevd høyskolen uten henne.

Hun hentet hjelp de gangene jeg besvimte på tur, og hun hentet hjelp de gangene jeg ble så dårlig at jeg ikke greide å komme meg til telefonen og ringe etter ambulanse.

Har aldri tenkt på at å ha hund "hemmer" meg på noen måte, for meg har det snarere vært frigjørende.
Men nå har jeg aldri hatt økonomi til å reise så voldsomt, og de ytterst få ganger vi har reist bort har de vært enten innenlands eller i Sverige, og da er hunden(e) med.

[Barney]

Kanskje litt OT, men det går vel til en viss grad an å kombinere hund og reise. Min er så liten at han går i kabinen på de flyene som tillater det, og grei å ha med på tog/buss osv. Han er også såpass trygg at han ikke gjør seg noe av å bli forlatt på et hotellrom noen t hvis jeg vil gjøre andre ting.

Men jeg merker jo at hovedfokuset mitt er på hunden de gangene han har vært med, og jeg har det "i bakhodet" hele tiden, og det er det jo ikke alltid man vil:)

Her er bloggen til Mathilda Holger som kombinerer hund og reise:) http://matildaholger.blogspot.no/

[Kaja]

Kanskje litt OT, men det går vel til en viss grad an å kombinere hund og reise. Min er så liten at han går i kabinen på de flyene som tillater det, og grei å ha med på tog/buss osv. Han er også såpass trygg at han ikke gjør seg noe av å bli forlatt på et hotellrom noen t hvis jeg vil gjøre andre ting.

Men jeg merker jo at hovedfokuset mitt er på hunden de gangene han har vært med, og jeg har det "i bakhodet" hele tiden, og det er det jo ikke alltid man vil:)

Her er bloggen til Mathilda Holger som kombinerer hund og reise:) http://matildaholger.blogspot.no/

Det kommer litt mer ann på hvorfor/hvor man reiser enn om hunden får plass på flyet eller ei, sånn for min del hvertfall

[Djervekvinnen]

Jeg fikk hund da jeg var 20 år og syns det var passelig. Ferdig med all skole, etablert seg med type og kjøpt seg leilighet hvor det var lov med hund, jobb med fast inntekt. Alt lå til rette syns jeg. Er man i etableringsfasen er mye usikkert fortsatt, og det kan by på problemer med hund med tanke på å få seg bolig, skal finne ut av skolegang/jobbing/økonomi, ute på sjekkern osv. Mye som skjer. Bare det i seg selv er spennende, så da kan man like gjerne vente med å få seg hund til livet er litt mer hverdags og rolig.