Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Nå vet jeg ikke om dette blir postet i riktig del av forumet. Har ikke vært så aktiv siden jeg registrete meg her inne, men nå trenger jeg virkelig noen trøstende ord selv om dere ikke kjenner meg godt enda.

Min lille Boston-frøken har blitt 9 måneder nå og livet hennes har såvidt kommet igang. Men hun ble ganske stiv i bakbeina for noen måneder siden. Hun har aldri likt å gå på tur noe særlig, men siden hun er vintervalp tenkte jeg bare at det hang sammen med årstiden og at det kom bli å bli mye bedre når våren satte igang. Der tok jeg feil, og hun ble bare mer og mer vrang når det gjaldt turgåing. Jeg var heldig om jeg fikk henne rundt blokken uten at hun strittet imot.

Så lang historie kort - Vi dro avgårde til dyrelegen for å se om hun hadde vondt i beina. Dyrelegen trykket rundt omkring på henne og da hun kom til korsryggen falt hele bebisen sammen, det var der smertene lå. Prøvde en runde med smertestillende/betennelsesdempende før vi tok røntgen, men disse gjorde ikke noe annet enn å gjøre magen hennes ordentlig sur. Resultat av røntgen var absolutt ikke noe bra greier, hun har tre deformerte ryggvirvler og har begynt å vise nevrologiske skader (hun går plutselig sidelengs).

Hun har det virkelig ikke noe bra, ligger ofte og piper på et annet rom mens hun stirrer i luften. Piper i situasjoner der hun normalt sett er helt rolig og virker generelt sett ganske nedstemt mesteparten av tiden. Stresset er hun også, har begynt å bite seg fast i skoene mine igjen når vi er ute, og glefser etter alt hun får tak i når jeg skal stoppe henne. Hun lever absolutt ikke livet sitt sånn som hun burde, og dette kommer bare til å bli verre etterhvert som tiden går. Både meg og dyrelegen mente det samme, at hun skal få slippe...

Datoen er satt til mandag, og jeg gruer meg sånn. Dette blir den andre hunden jeg må avlive på under ett år. Den forrige var greit - en eldre omplasseringshund der hele kroppen begynte å svikte etter et liv i forhold som ikke har vært optimale. Men han fikk iallefall et kjempefint år sammen med meg før ting ble alt for galt. Det gjorde utrolig vondt det også, savner han hver dag, men dette føles bare helt grusomt. Nå var jeg jo så innstilt på å ha klovnen min rundt meg til jeg nærmet meg 40!

Noen andre her som har opplevd å miste hunden/valpen sin alt for tidlig?

Elektroniske klemmer mottas med takk :'(

Utrolig vanskelig avgjørelse å ta, men jeg kan ikke være egoistisk heller. Hun har det bedre slik. Jeg har iallefall ikke tenkt å gi opp hele hundeholdet enda, klarer ikke å forestille meg selv uten hund i nærheten. La oss bare krysse fingrene for at jeg er hakket heldigere med framtidige hunder, for om dette skjer igjen på kort tid så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre...

IMG_9475.jpg

Verdens søteste og fineste snorkefrøken!

Skrevet

Vi er desverre en ganske stor gjeng her inne som har mistet hundene sine så alt for tidlig. Har ikke noen trøstende å ord å komme med, men kan sende deg en diger klem. :hug: Er ikke slik det skal være... :cry:

Skrevet

Den vonde delen av å ha dyr.

Man kan ikke si stort, men måtte si farvel til hesten min så alt for tidlig for 4 år siden, og det er vondt, så uendelig vondt. Men til tross for smerten, så er vissheten om å ta det riktige valget utrolig godt.

Jeg husker dagen som det var i går, men ettersom tiden har gått så er ikke smerten like intens - men jeg tenker på han hver dag, og ikke minst at vi ses igjen en dag.

Så vil bare gi deg en stor klem, og si at jeg tenker på deg, og jeg vet hvordan du har det :hug:

Skrevet

Takk for støtte og klemmer alle sammen, det varmer veldig oppi det hele. Hadde ikke sett for meg at denne dagen skulle komme igjen på maaange år, men er jo ikke stort å gjøre med det akkurat nå. Bortsett fra å kose oss ordentlig de to siste dagene nå, har tatt ut en liten sykemelding for å kunne være sammen med henne så mye som mulig og skjemme henne ordentlig bort (som om hun ikke er bortskjemt nok fra før, hehe).

Har fått time så sent som mulig på mandagen, og det er meldt godt vær - så tenker vi pakker sekken og stikker langt bort fra alle og bare koser oss i solen sammen til tiden er inne. Det blir en veldig bittersøt ting. Hun har iallefall brakt utrolig mye glede de 7 månedene jeg har hatt henne. Tatt imot alt av utfordringer på strak arm omtrent, omfavnet alle fremmede som har ville hilse på som om de var bestevennene hennes og generelt sett vært et helt utrolig herlig vesen å ha rundt seg. Kommer til å leve lenge på gode minner selv om ting ender alt for brått :')

e7edea16-18c1-42a4-96f8-fe8721a52eaa.jpg

Skrevet

Utrolig trist! :( Tenker på deg!

Mistet min boston terrier for rett over 1 år siden. Han rakk bare å bli 6,5 mnd gammel før han brått ble påkjørt og døde når noen bekjente passet ham..

Skrevet

Huff, så trist å lese.

Dessverre skjer det fra tid til annen at noen ikke får noe langt og lykkelig liv - og det er jo ingenting annet enn trist for alle parter. Måtte selv avlive en 13 mnd gammel hund pga dårlige albuer. Tre gangen ble han operert for å prøve å løse dette - så stort sett hele hans liv var en eneste lang smertetrip. Tenker stadig vekk på min lille "Smule" og skulle ønske man hadde avlivet han når det først ble oppdaget når han var 4-5 mnd..

Men de fortjener såklart at man gjør det man kan for dem - men de fortjener jo at livet hovedsakelig er smertefritt og at de skal kunne utfolde seg og leve slik de selv ønsker. Og en boston SKAL være hopp og sprett, aktiv, løpe, leke, klatre og klenge - der liksom bare sånn de er..

Så det er klart at du har tatt den eneste mulige avgjørelsen, og selv om det er bortimot umulig å tenke slik nå, så får kanskje trøsten være at hun har hatt et flott liv til nå. Og du har forstand til å avslutte dette før hun blir nødt til å gå i lengre tid i smerter.

Gi henne en herlig siste tid, bruk det du har av smertestillende (hvis de funker), gi henne masse kos og få det hun liker aller, aller best her i verden. En verdig og fin avslutning er de siste vi kan gi dem - og det fortjener dem!

Masse trøsteklemmer herfra også! Min bostonfrøken skulle sikkert gjerne ha nusset deg og gryntet og snøftet på deg som trøst også!

Susanne

Skrevet

Det du går gjennom nå er virkelig bakdelen med å ha dyr i livene våre. Så vondt det enn gjør, så er det dessverre en del av å ha dyr. Ta med deg hundekjærligheten og de fine minnene videre :heart:

Når du ikke lenger kan gjøre noe for henne for at hun kan få et verdifullt hundeliv, da er det beste du kan gjøre å la henne slippe den hverdagen med sterke og begrensende smerter som du beskriver. Tøft valg for det å gjennomføre, men nødvendig :(

Stor elektronisk trøsteklem sendes også herfra!

Skrevet

Har også måttet avlive en veldig ung hund pga fysiske plager, det er så utrolig leit. Savner henne, lille trollet mitt, selv om det var det riktige å gjøre. Føler virkelig med deg. *klem*

Skrevet

Jeg mistet min sjelevenn og store håp, bare 11 mnd gammel, i februar.

Orker ikke ta hele historien her, det er fremdeles for rått og vondt, men det er bare å sende en pm dersom du trenger prate(om du vil ringe, kan vi utveksle tlf der)

Jeg hentet en ny valp i midten av mai, og han er hjerteplaster av ypperste kvalitet :wub:

Men han er ikke Tassen (heldigvis) og jeg sørger fremdeles over ham.

Han tok med seg halve hjertet mitt når han dro, og lille Linus har tatt bolig i den biten som er igjen... det er en rar og litt vanskelig følelse. Men det er godt å ha Linus her, ville ikke byttet ham for noe, han er en fantastisk liten kar.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Takk for mange gode tips 😌 Det er ikke noe problem hos veterinær, hun er veldig snill ved håndtering og sånn da  ☺️
    • Hun er ung, og har dårlige erfaringer. Jeg tenker at det kan hjelpe å gi henne tid, og trene i utstillingslignende settinger. Tren uten å stille opp for dommeren, belønn masse, og gå ut igjen av ringen uten å stille opp for visning. Tren også på oppstilling og visning for seg selv uten for ringen og i andre settinger, hjemme, på parkeringsplassen, i parken osv. Gå videre med å trene i utstillingsring og stille opp, men la treningsdommer bare belønne uten å ta på henne. Og selvfølgelig respektere alle signaler på at hun er utrygg, la henne selv ta initiativ. Om utstilling ikke er viktig for dere er det såklart like greit å droppe det, men det kan nok fint gjøres å gjøre positivt igjen med trening og tålmodighet. Og det er viktig at hun f.eks. kan stå på et veterinærbord og bli undersøkt også.
    • Har ei tispe på snart 2 år. vi har drevet litt med utstilling siden hu var valp fra 4 måneder til hu ble ca 1 år. Den første tiden på treninger gikk det veldig bra , hu er sosial hund utad og elsker oppmerksomhet og byliv. Etter en tid begynte hu å rygge fra dommeren i ringen , kunne sette seg og rygge unna men vi fikk allikevel satt hun opp igjen og fikk bra premier på utstillinger . Helt til vi kom til den 5 siste utstillingen, da gikk det bra første dagen men 2 dagen da vi gikk i ringen gikk det bra helt til vi skulle stille henne opp, hode og tenner gikk fint helt til dommer skulle kjenne mot rygg da rygger hun bakover og klappet med tennene mot dommer .  Så jeg tok en avgjørelse med å si vi trekker oss .. her innså jeg kanskje at hun har jo prøvd å gitt oss tegn litt hele veien med å sette seg og rygge unna, men folk rundt trodde det var kun trass siden hu er en bestemt tispe .  etter dette oppsøkte jeg fysioterapeut og tok MR og røntgen av henne og det ble påvist betennelse på begge sider i lysken/ hoften. Det vi så når fysio skulle gå over hu var at det var tydelig vondt . Men nå i dag 1 år etterpå med gjentatte behandlinger og styrke treninger har hu endelig blitt friskemeldt og vi kan gå tilbake til det normale. Vi har vært med 2 ganger på utstillingstreninger , første gangen gikk veldig bra . Men det var folk som hu kjenner i miljøet fra før  .2 gangen oppsøkte vi nytt sted , hu var veldig glad for å komme og se så mange hunder og mennesker og hu hilste og koste med flere .  Men da vi løpte i ringen og skulle stille henne opp før treningdommeren rakk å ta på henne «snappet « hun . Så da gikk vi ut av utstilling posisjonen ,da gikk hun bort til dommer og damen og nusset og koste med dem.. utenfor ringen er det heller ikke noe problem .  Så nå lurer jeg på om jeg bare skal droppe utstilling helt for hennes del, når jeg ser at det minnesbilde fra smerte fra siste utstillingene sitter i henne så sterkt ..  Hun er jo en fantastisk og glad hund ellers. Vi skal vertfall ha en lang pause og fokusere på  noe annet og bare være hund. Har noen opplevd noe lignende, og er det beste å bare droppe utstilling helt ?
    • En viktig del av å drive med utstilling er jo å lære hundene å slappe av i buret når de ikke er i ringen. Det er ikke bare oppbevaring.  Og har du flere hunder så ville jeg enten hatt med hjelpere eller bare én hund på utstilling om gangen, ihvertfall til de er vante til omgivelsene og slapper av i buret.
    • Tenkte jeg skulle prøve det også men er så redd hunden rømmer ut av gitteret. Opplevde det med hunder før mens jeg gikk i ringen så kom de løpende inn i ringen. Veldig festlig. Ikke i det hele tatt.    Men nå har jeg nye hunder så har ikke turt å prøve på dem men hadde vært så enklere å bære inn enn de tunge gitterbura.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...