Gå til innhold
Hundesonen.no

Recommended Posts

Skrevet

Nå vet jeg ikke om dette blir postet i riktig del av forumet. Har ikke vært så aktiv siden jeg registrete meg her inne, men nå trenger jeg virkelig noen trøstende ord selv om dere ikke kjenner meg godt enda.

Min lille Boston-frøken har blitt 9 måneder nå og livet hennes har såvidt kommet igang. Men hun ble ganske stiv i bakbeina for noen måneder siden. Hun har aldri likt å gå på tur noe særlig, men siden hun er vintervalp tenkte jeg bare at det hang sammen med årstiden og at det kom bli å bli mye bedre når våren satte igang. Der tok jeg feil, og hun ble bare mer og mer vrang når det gjaldt turgåing. Jeg var heldig om jeg fikk henne rundt blokken uten at hun strittet imot.

Så lang historie kort - Vi dro avgårde til dyrelegen for å se om hun hadde vondt i beina. Dyrelegen trykket rundt omkring på henne og da hun kom til korsryggen falt hele bebisen sammen, det var der smertene lå. Prøvde en runde med smertestillende/betennelsesdempende før vi tok røntgen, men disse gjorde ikke noe annet enn å gjøre magen hennes ordentlig sur. Resultat av røntgen var absolutt ikke noe bra greier, hun har tre deformerte ryggvirvler og har begynt å vise nevrologiske skader (hun går plutselig sidelengs).

Hun har det virkelig ikke noe bra, ligger ofte og piper på et annet rom mens hun stirrer i luften. Piper i situasjoner der hun normalt sett er helt rolig og virker generelt sett ganske nedstemt mesteparten av tiden. Stresset er hun også, har begynt å bite seg fast i skoene mine igjen når vi er ute, og glefser etter alt hun får tak i når jeg skal stoppe henne. Hun lever absolutt ikke livet sitt sånn som hun burde, og dette kommer bare til å bli verre etterhvert som tiden går. Både meg og dyrelegen mente det samme, at hun skal få slippe...

Datoen er satt til mandag, og jeg gruer meg sånn. Dette blir den andre hunden jeg må avlive på under ett år. Den forrige var greit - en eldre omplasseringshund der hele kroppen begynte å svikte etter et liv i forhold som ikke har vært optimale. Men han fikk iallefall et kjempefint år sammen med meg før ting ble alt for galt. Det gjorde utrolig vondt det også, savner han hver dag, men dette føles bare helt grusomt. Nå var jeg jo så innstilt på å ha klovnen min rundt meg til jeg nærmet meg 40!

Noen andre her som har opplevd å miste hunden/valpen sin alt for tidlig?

Elektroniske klemmer mottas med takk :'(

Utrolig vanskelig avgjørelse å ta, men jeg kan ikke være egoistisk heller. Hun har det bedre slik. Jeg har iallefall ikke tenkt å gi opp hele hundeholdet enda, klarer ikke å forestille meg selv uten hund i nærheten. La oss bare krysse fingrene for at jeg er hakket heldigere med framtidige hunder, for om dette skjer igjen på kort tid så vet jeg ikke hva jeg skal gjøre...

IMG_9475.jpg

Verdens søteste og fineste snorkefrøken!

Skrevet

Vi er desverre en ganske stor gjeng her inne som har mistet hundene sine så alt for tidlig. Har ikke noen trøstende å ord å komme med, men kan sende deg en diger klem. :hug: Er ikke slik det skal være... :cry:

Skrevet

Den vonde delen av å ha dyr.

Man kan ikke si stort, men måtte si farvel til hesten min så alt for tidlig for 4 år siden, og det er vondt, så uendelig vondt. Men til tross for smerten, så er vissheten om å ta det riktige valget utrolig godt.

Jeg husker dagen som det var i går, men ettersom tiden har gått så er ikke smerten like intens - men jeg tenker på han hver dag, og ikke minst at vi ses igjen en dag.

Så vil bare gi deg en stor klem, og si at jeg tenker på deg, og jeg vet hvordan du har det :hug:

Skrevet

Takk for støtte og klemmer alle sammen, det varmer veldig oppi det hele. Hadde ikke sett for meg at denne dagen skulle komme igjen på maaange år, men er jo ikke stort å gjøre med det akkurat nå. Bortsett fra å kose oss ordentlig de to siste dagene nå, har tatt ut en liten sykemelding for å kunne være sammen med henne så mye som mulig og skjemme henne ordentlig bort (som om hun ikke er bortskjemt nok fra før, hehe).

Har fått time så sent som mulig på mandagen, og det er meldt godt vær - så tenker vi pakker sekken og stikker langt bort fra alle og bare koser oss i solen sammen til tiden er inne. Det blir en veldig bittersøt ting. Hun har iallefall brakt utrolig mye glede de 7 månedene jeg har hatt henne. Tatt imot alt av utfordringer på strak arm omtrent, omfavnet alle fremmede som har ville hilse på som om de var bestevennene hennes og generelt sett vært et helt utrolig herlig vesen å ha rundt seg. Kommer til å leve lenge på gode minner selv om ting ender alt for brått :')

e7edea16-18c1-42a4-96f8-fe8721a52eaa.jpg

Skrevet

Utrolig trist! :( Tenker på deg!

Mistet min boston terrier for rett over 1 år siden. Han rakk bare å bli 6,5 mnd gammel før han brått ble påkjørt og døde når noen bekjente passet ham..

Skrevet

Huff, så trist å lese.

Dessverre skjer det fra tid til annen at noen ikke får noe langt og lykkelig liv - og det er jo ingenting annet enn trist for alle parter. Måtte selv avlive en 13 mnd gammel hund pga dårlige albuer. Tre gangen ble han operert for å prøve å løse dette - så stort sett hele hans liv var en eneste lang smertetrip. Tenker stadig vekk på min lille "Smule" og skulle ønske man hadde avlivet han når det først ble oppdaget når han var 4-5 mnd..

Men de fortjener såklart at man gjør det man kan for dem - men de fortjener jo at livet hovedsakelig er smertefritt og at de skal kunne utfolde seg og leve slik de selv ønsker. Og en boston SKAL være hopp og sprett, aktiv, løpe, leke, klatre og klenge - der liksom bare sånn de er..

Så det er klart at du har tatt den eneste mulige avgjørelsen, og selv om det er bortimot umulig å tenke slik nå, så får kanskje trøsten være at hun har hatt et flott liv til nå. Og du har forstand til å avslutte dette før hun blir nødt til å gå i lengre tid i smerter.

Gi henne en herlig siste tid, bruk det du har av smertestillende (hvis de funker), gi henne masse kos og få det hun liker aller, aller best her i verden. En verdig og fin avslutning er de siste vi kan gi dem - og det fortjener dem!

Masse trøsteklemmer herfra også! Min bostonfrøken skulle sikkert gjerne ha nusset deg og gryntet og snøftet på deg som trøst også!

Susanne

Skrevet

Det du går gjennom nå er virkelig bakdelen med å ha dyr i livene våre. Så vondt det enn gjør, så er det dessverre en del av å ha dyr. Ta med deg hundekjærligheten og de fine minnene videre :heart:

Når du ikke lenger kan gjøre noe for henne for at hun kan få et verdifullt hundeliv, da er det beste du kan gjøre å la henne slippe den hverdagen med sterke og begrensende smerter som du beskriver. Tøft valg for det å gjennomføre, men nødvendig :(

Stor elektronisk trøsteklem sendes også herfra!

Skrevet

Har også måttet avlive en veldig ung hund pga fysiske plager, det er så utrolig leit. Savner henne, lille trollet mitt, selv om det var det riktige å gjøre. Føler virkelig med deg. *klem*

Skrevet

Jeg mistet min sjelevenn og store håp, bare 11 mnd gammel, i februar.

Orker ikke ta hele historien her, det er fremdeles for rått og vondt, men det er bare å sende en pm dersom du trenger prate(om du vil ringe, kan vi utveksle tlf der)

Jeg hentet en ny valp i midten av mai, og han er hjerteplaster av ypperste kvalitet :wub:

Men han er ikke Tassen (heldigvis) og jeg sørger fremdeles over ham.

Han tok med seg halve hjertet mitt når han dro, og lille Linus har tatt bolig i den biten som er igjen... det er en rar og litt vanskelig følelse. Men det er godt å ha Linus her, ville ikke byttet ham for noe, han er en fantastisk liten kar.

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Bare det lille du beskriver om dognanny gjør at jeg vil fraråde hva som helst hun anbefalte ihvertfall. Som dere jo har oppdaget så er det å korrigere, rykke eller kjefte på en allerede frustrert hund ikke konstruktivt. Det er helt fint å høre hva dere har prøvd å hva som skjer. Men jeg lurer litt på, hva skjer om dere deler opp turene? Maks 15-20 minutter på en tur. Skjer det like ofte på morgen og kveld som på den lengre turen på dagtid? Et par enkle oppgaver i løpet av turen (som allerede er grundig innlært inne og som han kan), en enkel sitt, kontakt, håndtarget e.l. Da tenker jeg en kort stopp og en øvelse, maks to repetisjoner, og så rusle videre. Hvis dere får lært inn igjen grime så kan det være tryggere med å prøve halsbånd, men det er nok lettere for dere å få hjelp av en instruktør som ser dere og hunden. Jeg er helt sikker på at dette er løsbart, selv om dere er kjempetålmodige og har prøvd masse allerede! Håper vi får en oppdatering her også når dere har fått litt hjelp.
    • Takker igjen for godt svar! Vi har brukt både sele og halsbånd, med de siste 6 mnd har vi utelukkende brukt sele som sitter godt. Har flere ganger vurdert å bruke halsbånd i stedet men ser at vi ikke tørr da han helt sikkert hadde klart å vri seg ut av det når han klikker. Flere ganger har jeg vært redd for at han skal komme seg ut av selen når vi krangler. Han river å sliter, ruller å hopper. Eneste gangene jeg er trygg på at han ikke kommer seg ut av sele/halsbånd er om han er bundet fast, for da står han helt stille. Og både sele og halsbåndene vi har brukt er passer han og er justerbart. Vi brukte også retrieverkobbel i starten (fikk anbefalt det av oppdretter) men bruker ikke det lengre. En av teknikkene dognanny viste oss var å bruke retrieverkobblet til å "få han av oss" når han hopper på, ved å rykke i båndet, men det fungerte i en halv dag så trosset han det også å vi ønsker ikke å bli stående å rykke i et så tynt med kraftig bånd, det økte bare stressnivået hans.  Vi har ila året som har gått tenkt at han kan være både over og understimulert og gjort endringer i hverdagen i perioder for å justere aktivitetsnivået både opp og ned. Men det har ikke blitt bedre. I periodene vi har justert det ned ser vi at han blir verre, og gjerne mer pågående inne også. Noe vi mener taler imot at han er overstimulert. Og vi har siden han var liten forsøkt å gjøre tydelig skille på at lek og oppgirende aktiviteter skjer ute, mens inne er det ro.  Mulig jeg ordla meg litt feil i forrige kommentar, men vi krever stort sett ingenting av han ute. Det resulterer i at vi henger etter han å han drar som en galing. Men slik har det blitt fordi hver gang vi prøver å lære han noe ute (gå pent, søke kontakt med oss, sladretrening ol) så ender det etter et pr min med et nytt utbrudd. Så frustrasjoenen vår kommer av at vi føler vi er i en ond sirkel. Han vimser rundt å vet ikke hva som er forventet av han > vi forsøker å korrigere han å lære han noe/forstyrre han ved å gi han en oppgave eller mål med turen > han klikker > vi rykker tilbake til start. Slik har det blitt da vi har tenkt at vi kanskje bare må stå i disse episodene til han lærer seg hvordan han skal oppføre seg på tur, det er jo tross alt en rase som er lærevillig og gjerne vil ha en oppgave. Men selv etter lengre persioder der vi prøver igjen å igjen så later det ikke som at han forstår tegningen. Så de siste pr månedene så har vi ikke krevd eller forventet noe av han. Å selv når han er løs å kan løpe som han vil, feks på inngjærdet hundepark (Maridalen hundepark og Nordkisa hundepark) å vi forsøker å kalle han inn, så kommer han løpende (som jo er bra) men kommer da flyvende med sine 40 kg rett på oss å begynner å bite. Så kort sagt så klikker han både av for mye frihet, for lite frihet, lite/ingen forstyrrelse fra oss og for mye forstyrrelse fra oss... Mulig jeg høres ut som jeg bare kommer med motargumenter til alle forslag, å det mener jeg ikke! Men vi har virkelig prøvd alle vinklinger og teknikker vi kan tenke oss til og finne ut + litt til.  Men tusen takk for konkrete tips til adferdskonsulenter og fysio 😀
    • Nå vet jeg ikke om alle instruktørene til Norges Hundeskole, men jeg har ikke kjent eller møtt mange instruktører derfra med adferdskompetanse. Dognanny kjenner jeg ikke til, men jeg synes bakgrunnen kanskje var litt tynn. Selv om dere ikke ser noe mønster i adferden og han er røngtet fri så kan det godt være muskulære eller skjelett-problemer som bygger seg opp over tid og trigger på ulike tidspunkter, når det bare renner over. Og når du nevner at han har hatt ryggproblemer så blir jeg raskt mye mer oppmerksom på at det kan være noe uoppdaget der.  Bruker dere halsbånd eller sele? Hvis dere bruker halsbånd ville jeg forsøkt en godt tilpasset sele. Om dere allerede gjør det ville jeg faktisk forsøkt halsbånd, for å se om det gjør noen forskjell. Som du sier, ut fra det du beskriver, kan det høres ut som stress, frustrasjon og overtenning. Har dere forsøkt å kutte langt ned på kravene? Og kutte ned på aktiviseringen? Det er ikke det vanligste, men det hender også at hunder er overaktiverte og overstimulerte. Og selv om det er en aktiv rase så finnes det alltids unntak.  Korte, rolige turer, med litt løping om det ikke trigger for mye, og mer ro og hvile hjemme. Prøv å ikke stille for mye krav, gi ham litt mer slakk, litt mer "forberedelse" på at "nå skjer ting", og om mulig la han heller gå en kort tur i lengre bånd og gå hjem før det smeller. Alt dette er såklart forslag til ting å prøve ut, uten at jeg har sett hunden og situasjonene. Dere trenger definitivt en kompetent adferdsekspert til regelmessig oppfølging. https://www.atferdskonsulenter.no/finn-konsulent/hund#Innlandet-hund Kjersti Bjøntegaard kan jeg personlig anbefale. Vi brukte henne mye med vår til dels krevende ridgeback unghund. Turid Hovland kjenner jeg bare såvidt til, men i likhet med Kjersti har hun en solid og god utdanning og mye god kompetanse ser jeg. Ta kontakt med en av dem, og de kan sannsynligvis anbefale andre om de selv ikke har kapasitet. De kan godt mulig også anbefale en fysioterapeut. I Oslo kan jeg anbefale smarthund.no (Hilde Iren).
    • Går det an å bruke kickspark i langrennsporene? Eller der de har oppkjørte løyper? Finnes det ski på dem? Har lyst på men må se om jeg kan kjøre det først da de vanlige veiene her jeg bor blir strødd. Hvordan trener man da hunden til å trekke? 
    • Glemte å legge til at vi gjør daglig korte økter med søk, hjernetrim, lek, «skattejakt» etter godbiter og leker både inne og ute. Øver mye på håndteringstrening ol.  Å han mestrer alt annet som en drøm, ingen problemer med å være hjemme alene, stueren på 1-2-3, trygg og veldig fin hund på alle andre måter, akkurat det vi så for oss. «Bare» dette ene problemet som skygger over så mye av det som har gått bra..
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...