Hvordan hadde du taklet det om en av dine nærmeste "kom ut av skapet"?

[Nirm]

Ny natt på jobb, og da tenker jeg på alt mulig mellom himmel og jord som vanlig. (Da man vet man burde hatt litt travlere dager....).

Jeg kjenner (kanskje ikke så overraskende nok), en del innenfor det "skeive" miljøet. Og dermed har man også fått høre en del historier om hvordan folk har taklet at de står fram enten som homofil, lesbisk eller transkjønnet. Noen mister venner, noen beholder venner + får en del nye, andre blir tatt imot med åpne armer i familien, mens andre igjen blir vel mer eller mindre forvist fra familien, selv i Norge i 2013.

Men hvordan trur du selv at du hadde taklet at en av dine nærmeste fortalte deg at de var enten homofil, lesbisk eller transkjønnet? Er det forskjell på om det er et barn, en søsken, en venn eller en foreldre? Og hadde du støttet vedkommende uansett?

[KristinR]

Det er kanskje vanskelig å svare helt sikkert på et slikt spørsmål før man har vært oppi det. Men jeg er ganske sikker på at jeg ville taklet det uten problemer om sønnen min hadde kommet og fortalt at han var homofil. Transkjønnet, er det bifil?

[Nirm]

Transkjønnet er å være" født i feil kropp". At man eksempel er født som jente, men føler seg som gutt og ønsker å skifte kjønn.

Man vet best når man har stått i den situasjonen selv ja, uansett hvilken "side" man står på. Men noen tanker gjør man seg jo opp sikkert.

[Justisia]

100% sikker kan man ikke være, men jeg håper da virkelig jeg hadde taklet og støttet vedkommende, i alle fall om det viste seg at sønnen min var homofil. Om han viste seg være transkjønnet, jeg tror jeg ville taklet det bra også, men kanskje ikke like lett som om han viste seg være homse.

KristinR: Transkjønner vil si at vedkommendes kjønnsidentitet er motsatt av hva vedkommende er. En mann føler seg som kvinne og vise versa, og man ønsker skifte kjønn.

Har ei venninne som jeg fra første dag jeg traff henne visste at var lesbisk. Hun brukte vel rundt tre år før hun kom ut av skapet, så den dagen hun ringte og sa hun ville fortelle meg noe, sa jeg: Å tenkt krabbe ut av skapet nå? Hun brukte et par år til før hun fortalte det til familie. Ble ikke så godt mottatt.

[breton]

Det ville på generelt grunnlag vært helt uproblematisk. Jeg blåser i hvem folk ligger med så lenge ingen skades av det. Når det gjelder datteren min, ville jeg vært bekymret for mobbing osv siden ungdomsmiljøet her er litt krevende. Men utover det spiller det ingen rolle for meg. Jeg ville blitt overrasket hvis hun var transseksuell siden hun er veldig jentete og alltid har vært det, men igjen ikke et problem for meg. Ville slitt med å kalle henne "ham" og Viktor tror jeg, men det er antakelig bare en overgang.

Edit: nå mener jeg ikke at legning dreier seg bare om sex altså, ser at setningen kunne misforstås. Poenget mitt var at jeg ikke bryr meg om hvem man vil dele livet sitt med (evt være særboer med eller hva man nå vil)

Endret 8. Februar 2013 av breton

[Cloudberry]

Nei, godt spørsmål.. Når det gjelder venner tror jeg det hadde vært helt ok. Men så er jeg under gjennomsnittet opptatt av legning da, jeg synes rett og slett ikke det er så interessant. Da en barndomskompis kom ut av skapet var det som om en brikke falt på plass, "Aha, selvfølgelig er han det" tenkte jeg, uten at jeg hadde lurt så mye på det på forhånd. Men det var ikke en større aha-oppdagelse enn da en annen barndomskompis fortalte at han utdanner seg til lærer liksom. "Aha, selvfølgelig bør du bli lærer".

MEN, stort men. Foreldre og barn, det hadde jeg nok brydd meg litt mer om. Foreldre fordi det da naturlig nok innebærer at mamma og pappa ville skilt seg, og det er jo en trist opplevelse selv om man er voksen og utflytta forlengst. Og kanskje opplevd sinne? En følelse av å ha blitt lurt i oppveksten kanskje.. Og om jeg får et homofilt/transkjønnet barn, vil nok det oppleves trist og vanskelig fordi det er vanskelig for barnet (antar jeg, i de fleste tilfeller).

Støtte vedkommende håper jeg at jeg kan gjøre uansett. Når jeg tenker meg om var kanskje reaksjonen min til barndomskompisen min litt fornærmende? Det er jo en kjempe-big deal for ham liksom, og så svarte jeg bare "Åja, så fint :)" eller noe i den duren.. Som sagt, i utgangspunktet synes jeg ikke det er så interessant.

[13de]

Jeg syns ikke det er så vanskelig å si om jeg hadde støttet vedkommende eller ikke selv om jeg ikke har blitt konfrontert med et slikt tilfelle før, det er en selvfølge for meg. Men viss det menes om jeg f.eks hadde støttet en avgjørelse om en kjønnsoperasjon viss vedkommende hadde spurt meg til råds (som er det mest ekstreme for meg av det som er satt opp her) så ville jeg hverken støttet eller sagt nei, men ville sagt at vedkommende må til rådgivning, være klar over alle konsekvensene og at det er en avgjørelse som en kun kan ta selv. Men vært der for personen hadde jeg selvfølgelig.

Det hadde nok vært merkelig viss faren min plutselig som pensjonist hadde gått ut offentlig i bygda med stiletter, brystimplantat og full stasj, men man hadde jo bare måtte akseptere det og prøve å se det med humor i steden, syns jeg.

[tm100021]

Mine nærmeste hadde jo naturlig nok blitt mannen min og barna mine. Om noen av barna kommer ut av skapet så bryr jeg meg ikke (Ok, det er løgn. Jeg har alltid drømt om en homo sønn. Og tenk om han fikk samme utstillingsinteresse som meg! * drømme * )

Om mannen min hadde plutselig kommet ut hadde det skapt trøbbel i mitt paradis, av naturlige grunner at jeg gjerne vil beholde han

Når det kommer til nærmeste venner og sånt så hadde jeg blitt glad for at personen har funnet seg selv, og er blitt sterk nok til å komme ut av skapet.

[turbogutten]

Tja, med hensyn til at jeg selv er forlovet med en av samme kjønn vil jeg vel si at jeg ville taklet det helt fint:) Men samtidig vil jeg jo si at dersom verden ikke forandrer seg, så håper jeg mine barn blir heterofile, av den enkle grunn at det er mye enklere, på mange punkter, har jeg iallefall inntrykk av. Du slipper endel fordommer og du slipper å f.eks måtte gå igjennom en prosess for å prøve å få barn. Nå kan det hende at jeg tenker at dette ikke var noe stress når jeg en dag sitter med ungen i armene. Men per dags dato er det vel det med graviditet og barn som er det "verste" med å være homofil, for min del.

Men JEG bryr meg ikke om hva de rundt meg liker å ta med seg hjem i senga, og dersom personen er transkjønnet så er heller ikke det noe problem for meg. Jeg syns bare det er så vanvittig trist at det fortsatt er mange som har problemer med det.

Min mor sa forresten at hun hadde visst det fra jeg gikk i parken, mens min far sa at han regnet med at han var like glad i meg uansett, og det er han jo så absolutt:)

[Papillon]

Jeg hadde støttet personen 100% Jeg gir egentlig blanke i om venner av meg liker det ene eller andre kjønnet, det er ganske underordnet

[Guest 2ne]

Jeg veit ikke hvordan jeg hadde reagert om en av foreldrene mine plutselig kom ut av skapet, de er snart 60 år begge to, så jeg ville jo synes de var litt trege i oppfattelsen hvis de ikke hadde skjønt de var homofile eller transkjønnet før nå. Jeg klarer ikke å se for meg pappa som dame da.. Og ikke misforstå, det betyr egentlig ikke at jeg kan se for meg mamma som mann, men pappa som dame er rarere Jeg regner med at jeg hadde støttet de, det er mamma og pappa.

Hvis brodern hadde vært homo eller transkjønnet, så ville jeg blitt veldig overrasket og lattermild, fordi han er som han er. Tror han ville slitt mer med det enn meg, for å si det sånn

Hvis en av ungene hadde kommet ut av skapet, så hadde det vært helt greit. Jeg tror jeg hadde slitt litt mer med å vende meg til at de var transkjønnet, men det er vel mest fordi at for meg så er han gutt og hun jente. Han har jo skjegg alt (snart 19 år.. Det ække kult ), og hun er ei veldig jentete jente (serr, hun kan ikke gå ut uten å ha retta håret.. Hun kan godt droppe å sminke seg en dag eller tre, men krøllete hår er skikkelig ikke mulig å vise seg ute med *himle*). Men de er ungene mine, jeg er glad i de samme hva de gjør, føler eller ønsker.

Jeg har bare hatt en bekjent som har kommet ut av skapet mens jeg har kjent personen, de andre har vært åpne fra da jeg ble kjent med de, og med denne bekjenten så svarte jeg vel bare at det var på tide. Jeg pleier å ha ganske god homoantenne (på menn, ikke så mye på damer, men det er kanskje fordi at hetero damer gjerne kliner med eller ligger med jenter bare for å ha prøvd det, liksom), så jeg pleier ikke å bli så overrasket. Eller, det var ei frøken som var ganske slitsom før hun kom ut av skapet, fordi hun var litt krampeaktig på dette at hun likte gutter samtidig som hun mer eller mindre overfalt meg hver gang hun ble full, så det var egentlig bare en lettelse når hun kom ut av skapet og turte å sjekke lesbiske damer.

Jeg pleier ikke å bry meg om hva slags kjønn folk er eller hva de ligger med og hvordan, så lenge det er snakk om samtykkende sex mellom forholdsvis voksne folk (les: over seksuell lavalder). Jeg har mer problemer med hvordan folk er, enn hvordan sexliv de har

[Gjest]

Tja... Ene søstra mi er skeiv, det fant jeg ut omtrent på denne måten:

Søster 1: "forresten, visste du at Søster 2 er bifil? Leste at hun skrev det i en diskusjon på facebook, men det hadde jeg ikke fått med meg.

Jeg: "Åja. Nei, det visste jeg ikke. Eller, veeent nå. Det tror jeg kanskje hun har nevnt en gang... Hm. Jepp, hun har definitivt sagt noe om det, en eller annen gang. *føle seg som en skikkelig dårlig storesøster, som ikke får med seg noenting*"

For meg er ikke det så mye å støtte/ ikke støtte, det er da ikke min sak hvem hun forelsker seg i... Haha, kødda. Jeg er storesøster. Selvfølgelig er det min sak! Men hvordan kroppen deres ser ut, hva de føler seg som og hva de foretrekker å ha på seg er ikke egentlig så nøye for meg, så lenge hun unngår å rote seg borti for mange psychoer. Hun får ikke komme hjem med en av eksene mine for eksempel, da legger jeg ned veto.

Når det gjelder foreldrene mine, så sier jeg det samme som Tone. Men jeg hadde nok slitt litt i starten hvis en av dem viste seg å være homofil/ lesbisk, for de er jo sammen... Tenkt for en kjip situasjon for begge to, de har jo vært sammen i snart 30 år, og hele livet deres består av ting de har og gjør sammen...

Er ikke sikker på om jeg kjenner noen som er transkjønna, men har flere homofile og lesbiske venner som har kommet ut av det berømte skapet i en alder av... 17- 25, sånn ca. Med alle de hadde jeg vel egentlig skjønt greia allerede, så man blir jo glad på andres vegne, når folk blir tryggere på seg selv og sin egen identitet. Eneste unntaket var min store ungdomsskoleforelskelse, husker jeg sleit litt med å akseptere det da han plutselig begynte å date gutter.

Hun ene venninna er fra en nokså kristen, konservativ familie, og jeg veit at hun av den grunn ikke har hatt det så lett. Er ikke sikker på om de veit det ennå faktisk, siden hun liker begge kjønn og har mannlig samboer.

Hun måtte drikke seg skikkelig full før hun klarte å fortelle det, og satt der i lenestolen og krøp sammen, med tårer i øynene og var livredd for at jeg skulle bli sint og stikke. Det gjorde utrolig vondt å se, jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det ville vært hvis folk jeg er glad i ikke aksepterte meg for den jeg er.

[Ozzy]

Nå hadde jeg støttet vedkommende 100% og det ville vært helt OK.

Når jeg opplevde det var det ikke like greit, jeg var 13 år og det var en av mine nærmeste. Da var det vanskelig veldig vanskelig men jeg var veldig ung og det var mye som hadde skjedd på den tiden og ting ble ikke gjort helt riktig..

[Mud]

Det har jeg av erfaring ingen problemer med. Bestevennen min kom ut av 'skapet' til meg når jeg var 14, jeg syntes det var kult jeg

Flere av mine nærmeste venner er homofile , og sånn har det vært i alle år. Jeg har vært mer på Enka, London og Potta enn på andre utesteder.

Om A skulle vise seg å være homofil eller transseksuell så håper jeg bare han finner seg en partner tidlig for å få fortgang i adopsjonsprossesen. Jeg vil bli bestemor!

[madam mim]

Jeg hadde sagt: Endelig og velkommen ut!! Det der var på tide. Og jeg hadde støttet h*n 100%.

Og avskrevet tvert den som hadde oppført seg som en dritt.

[pippin]

Jeg har flere venner som er skeive, og har NULL problemer med slikt. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn synes jeg det faktisk er litt koselig, og fint, at folk tør å være seg selv helt og holdent. Jeg hadde nok støttet personen om noen av mine nære hadde kommer ut av skapet. Uten tvil

[Siri]

Jeg har heller aldri hatt noen fordommer eller problemer med folks legning - og jeg er veldig glad i mine homofile/lesbiske venner/bekjente på samme måte som mine andre venner/bekjente. Det kunne ikke falle meg inn å avvise folk pga legning liksom (ja, om det ikke var praktiserende pedofile eller folk som driver med dyr da). MEN jeg ser at det kunne blitt problemer om evt barn hadde hatt en annen legning enn hetero, ikke fordi jeg hadde blitt lei meg sånn sett, men jeg hadde nok tenkt på at det kunne medført mobbing og utfrysing og ubehagelige situasjoner for dem - og DET ville jeg nok blitt svært lei meg for. Det er jo ille at samfunnet fortsatt ikke tolererer dette fullt ut, men det har vel iallefall blitt BEDRE enn det var for bare 20-30 år siden.

For meg er det litt utopisk å forestille meg hvordan jeg hadde reagert om mamma, pappa eller mine brødre plutselig hadde kommet ut av skapet - men jeg hadde neppe sett på det som et problem - tror jeg?

[Havanais]

Hadde selvfølgelig støttet personen 100 % og vært veldig glad på vedkomnes vegne.

[Caro]

Har ett søskenbarn som er homofil, ikke noe problem for meg han er fortsatt en god kompis og vi snakker sammen på samme måte, så lenge han har det bra og lykkelig så er det, det eneste som teller!
Faren hans er litt gammeldags så han tok det "greit" han elsker jo sønnen sin og er fortsatt glad i han og de har daglige samtaler, men han håper fortsatt innerst inne att sønnen skal endre seg.......Tante var bare glad for att han fortalte det og tok det fint, eneste hun ble bekymret for var att hun kanskje ikke får barnebarn (hun har nå 4 barnebarn fra sine 2 andre unger.), men ellers støtter vi alle i familien han 100%.

[Guest Belgerpia]

Venner eller bekjente - tja, tror min reaksjon ville vært "good for you" - enkelt og greit.

Samme med søsken.

Andre relasjoner blir utopisk - men antagelig på samme måte. Har ingen greier i forhold til "skeivheter"

[breton]

Om mannen min hadde plutselig kommet ut hadde det skapt trøbbel i mitt paradis, av naturlige grunner at jeg gjerne vil beholde han

.

Det er jeg enig i, det så jeg ikke som et alternativ

Jeg har mer problemer med hvordan folk er, enn hvordan sexliv de har

Herlig formulering som jeg stiller meg fullstendig bak

[tulip]

Nå sies det at hvert tiende menneske er ikkehetero, og i den rare familien min så stemmer det iallefall Jeg har både nær og fjern slekt som er åpne om sin legning, og etpar jeg håper tør hoppe ut av skapet. Så her er det velkommen etter og en klem som gjelder

Jeg (4år) og ei kusine (nesten 6 år) outa min onkel.... Vi kom inn på kjøkkenet til farmor og spurte om onkel skulle gifte seg to ganger, for han satt i eplehagen og kyssa X...

X var da bestekameraten til onkels forlovede, som hadde bodd utenlands i mange år, og var kommet hjem for bryllupet sin skyld. Det ble ikke noe av det bryllupet da, men onkel og X "gifta" seg senere de ( det var også eneste natta farmor og farfar ikke tilbragte sammen ila sitt ekteskap, han nekta nemlig å være med i "bryllupet" for det hører heterofile/kirka til).

[Guest Jonna]

Har både famillie, "onkler". "tanter", kollega, barnevakter osv som har kommet ut av skapet eller vært av annen legning.

Det har brydd med minimalt gode personer er gode personer og drittsekker er drittsekker, samme hvilken legning de har.

MEN om noen jeg har ett seksuelt forhold til hadde kommet ut av skapet, da tror jeg faktisk jeg hadde fått litt probelmer med hvordan jeg skulle håndtert det.

[simira]

Jeg synes dette er en kjempevanskelig sak, som jeg tenker en del på akkurat for tiden.

Jeg har både familie og venner som er homo eller bi (og et par transseksuelle venner, når jeg tenker meg om). Jeg er absolutt glade i dem, og synes ikke noe mindre om dem enn om hvem som helst andre i familie og vennekrets. Men jeg mener at dette ikke er noe som er naturlig for mennesker, det er ikke helt "meningen" at det skal være sånn. Samtidig, hva de gjør med hvem, så lenge jeg ikke er involvert, er ikke min sak.

[MegaMarie]

Jeg har flere venner som er homofil og bifil Jeg tenker ikke noe annerledes om de enn om andre. Jeg husker da han ene kompisen min skulle fortelle at han hadde fått kjæreste, og han hadde aldri sagt til meg at han var bifil, så han forventet en reaksjon av meg, da han visste frem til mannlige kjæreste. Jeg bare sa "Gratulerer!" smilte pent og han ble helt satt ut av at jeg ikke reagerte noe mer på det.

Jeg hadde nettopp en venninne som kom til meg og erkjente at hun ikke var sikker på hvilken legning hun hadde. Jeg pratet med henne om det på en helt normal måte, som det var hva hun skulle ha til middag i dag som var tema for samtalen

Det hadde sikkert vært vanskeligere å vende seg til transseksuelle, om man hadde kjent de både før og etter de skiftet kjønn. Men det har jeg aldri opplevd, så jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert, men kan tenke meg at det er noe vanskeligere å bli vandt med.