Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvordan hadde du taklet det om en av dine nærmeste "kom ut av skapet"?


Nirm
 Share

Recommended Posts

Ny natt på jobb, og da tenker jeg på alt mulig mellom himmel og jord som vanlig. :P (Da man vet man burde hatt litt travlere dager....).

Jeg kjenner (kanskje ikke så overraskende nok), en del innenfor det "skeive" miljøet. Og dermed har man også fått høre en del historier om hvordan folk har taklet at de står fram enten som homofil, lesbisk eller transkjønnet. Noen mister venner, noen beholder venner + får en del nye, andre blir tatt imot med åpne armer i familien, mens andre igjen blir vel mer eller mindre forvist fra familien, selv i Norge i 2013.

Men hvordan trur du selv at du hadde taklet at en av dine nærmeste fortalte deg at de var enten homofil, lesbisk eller transkjønnet? Er det forskjell på om det er et barn, en søsken, en venn eller en foreldre? Og hadde du støttet vedkommende uansett?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 209
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Jeg jobbet på Potta i mange år, jeg er vant med å ha hele spekteret rundt meg som den naturligste ting i verden. Også transeksuelle både pre og post kjønnsskifte. Jeg er selv bifil, og med unntak av m

Jeg er transkjønnet (and proud of it. ) Eneste på sonen som jeg vet om, men ikke eneste i hundemijøet. Der noen er åpne, andre ganske skjulte. Nei, jeg trur de færreste har en sånn reaksjon, men

Jeg kjenner jeg reagerer litt på disse uttalelsene om at dere ikke kan vite, ikke være 100% sikre på hvordan dere hadde reagert om noen av deres nære og kjære hadde valgt å dele en sånn ting. Har m

Det er kanskje vanskelig å svare helt sikkert på et slikt spørsmål før man har vært oppi det. Men jeg er ganske sikker på at jeg ville taklet det uten problemer om sønnen min hadde kommet og fortalt at han var homofil. Transkjønnet, er det bifil?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Transkjønnet er å være" født i feil kropp". At man eksempel er født som jente, men føler seg som gutt og ønsker å skifte kjønn.

Man vet best når man har stått i den situasjonen selv ja, uansett hvilken "side" man står på. Men noen tanker gjør man seg jo opp sikkert. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

100% sikker kan man ikke være, men jeg håper da virkelig jeg hadde taklet og støttet vedkommende, i alle fall om det viste seg at sønnen min var homofil. Om han viste seg være transkjønnet, jeg tror jeg ville taklet det bra også, men kanskje ikke like lett som om han viste seg være homse.

KristinR: Transkjønner vil si at vedkommendes kjønnsidentitet er motsatt av hva vedkommende er. En mann føler seg som kvinne og vise versa, og man ønsker skifte kjønn.


Har ei venninne som jeg fra første dag jeg traff henne visste at var lesbisk. Hun brukte vel rundt tre år før hun kom ut av skapet, så den dagen hun ringte og sa hun ville fortelle meg noe, sa jeg: Å tenkt krabbe ut av skapet nå? Hun brukte et par år til før hun fortalte det til familie. Ble ikke så godt mottatt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det ville på generelt grunnlag vært helt uproblematisk. Jeg blåser i hvem folk ligger med så lenge ingen skades av det. Når det gjelder datteren min, ville jeg vært bekymret for mobbing osv siden ungdomsmiljøet her er litt krevende. Men utover det spiller det ingen rolle for meg. Jeg ville blitt overrasket hvis hun var transseksuell siden hun er veldig jentete og alltid har vært det, men igjen ikke et problem for meg. Ville slitt med å kalle henne "ham" og Viktor tror jeg, men det er antakelig bare en overgang.

Edit: nå mener jeg ikke at legning dreier seg bare om sex altså, ser at setningen kunne misforstås. Poenget mitt var at jeg ikke bryr meg om hvem man vil dele livet sitt med (evt være særboer med eller hva man nå vil)

Endret av breton
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, godt spørsmål.. Når det gjelder venner tror jeg det hadde vært helt ok. Men så er jeg under gjennomsnittet opptatt av legning da, jeg synes rett og slett ikke det er så interessant. Da en barndomskompis kom ut av skapet var det som om en brikke falt på plass, "Aha, selvfølgelig er han det" tenkte jeg, uten at jeg hadde lurt så mye på det på forhånd. Men det var ikke en større aha-oppdagelse enn da en annen barndomskompis fortalte at han utdanner seg til lærer liksom. "Aha, selvfølgelig bør du bli lærer".


MEN, stort men. Foreldre og barn, det hadde jeg nok brydd meg litt mer om. Foreldre fordi det da naturlig nok innebærer at mamma og pappa ville skilt seg, og det er jo en trist opplevelse selv om man er voksen og utflytta forlengst. Og kanskje opplevd sinne? En følelse av å ha blitt lurt i oppveksten kanskje.. Og om jeg får et homofilt/transkjønnet barn, vil nok det oppleves trist og vanskelig fordi det er vanskelig for barnet (antar jeg, i de fleste tilfeller).

Støtte vedkommende håper jeg at jeg kan gjøre uansett. Når jeg tenker meg om var kanskje reaksjonen min til barndomskompisen min litt fornærmende? Det er jo en kjempe-big deal for ham liksom, og så svarte jeg bare "Åja, så fint :)" eller noe i den duren.. Som sagt, i utgangspunktet synes jeg ikke det er så interessant.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns ikke det er så vanskelig å si om jeg hadde støttet vedkommende eller ikke selv om jeg ikke har blitt konfrontert med et slikt tilfelle før, det er en selvfølge for meg. Men viss det menes om jeg f.eks hadde støttet en avgjørelse om en kjønnsoperasjon viss vedkommende hadde spurt meg til råds (som er det mest ekstreme for meg av det som er satt opp her) så ville jeg hverken støttet eller sagt nei, men ville sagt at vedkommende må til rådgivning, være klar over alle konsekvensene og at det er en avgjørelse som en kun kan ta selv. Men vært der for personen hadde jeg selvfølgelig.

Det hadde nok vært merkelig viss faren min plutselig som pensjonist hadde gått ut offentlig i bygda med stiletter, brystimplantat og full stasj, men man hadde jo bare måtte akseptere det og prøve å se det med humor i steden, syns jeg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mine nærmeste hadde jo naturlig nok blitt mannen min og barna mine. Om noen av barna kommer ut av skapet så bryr jeg meg ikke (Ok, det er løgn. Jeg har alltid drømt om en homo sønn. Og tenk om han fikk samme utstillingsinteresse som meg! * drømme * :aww: )

Om mannen min hadde plutselig kommet ut hadde det skapt trøbbel i mitt paradis, av naturlige grunner at jeg gjerne vil beholde han :lol:

Når det kommer til nærmeste venner og sånt så hadde jeg blitt glad for at personen har funnet seg selv, og er blitt sterk nok til å komme ut av skapet.

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja, med hensyn til at jeg selv er forlovet med en av samme kjønn vil jeg vel si at jeg ville taklet det helt fint:) Men samtidig vil jeg jo si at dersom verden ikke forandrer seg, så håper jeg mine barn blir heterofile, av den enkle grunn at det er mye enklere, på mange punkter, har jeg iallefall inntrykk av. Du slipper endel fordommer og du slipper å f.eks måtte gå igjennom en prosess for å prøve å få barn. Nå kan det hende at jeg tenker at dette ikke var noe stress når jeg en dag sitter med ungen i armene. Men per dags dato er det vel det med graviditet og barn som er det "verste" med å være homofil, for min del.

Men JEG bryr meg ikke om hva de rundt meg liker å ta med seg hjem i senga, og dersom personen er transkjønnet så er heller ikke det noe problem for meg. Jeg syns bare det er så vanvittig trist at det fortsatt er mange som har problemer med det.

Min mor sa forresten at hun hadde visst det fra jeg gikk i parken, mens min far sa at han regnet med at han var like glad i meg uansett, og det er han jo så absolutt:)

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg veit ikke hvordan jeg hadde reagert om en av foreldrene mine plutselig kom ut av skapet, de er snart 60 år begge to, så jeg ville jo synes de var litt trege i oppfattelsen hvis de ikke hadde skjønt de var homofile eller transkjønnet før nå. Jeg klarer ikke å se for meg pappa som dame da.. Og ikke misforstå, det betyr egentlig ikke at jeg kan se for meg mamma som mann, men pappa som dame er rarere :P Jeg regner med at jeg hadde støttet de, det er mamma og pappa.

Hvis brodern hadde vært homo eller transkjønnet, så ville jeg blitt veldig overrasket og lattermild, fordi han er som han er. Tror han ville slitt mer med det enn meg, for å si det sånn :P

Hvis en av ungene hadde kommet ut av skapet, så hadde det vært helt greit. Jeg tror jeg hadde slitt litt mer med å vende meg til at de var transkjønnet, men det er vel mest fordi at for meg så er han gutt og hun jente. Han har jo skjegg alt (snart 19 år.. Det ække kult :aww: ), og hun er ei veldig jentete jente (serr, hun kan ikke gå ut uten å ha retta håret.. Hun kan godt droppe å sminke seg en dag eller tre, men krøllete hår er skikkelig ikke mulig å vise seg ute med *himle*). Men de er ungene mine, jeg er glad i de samme hva de gjør, føler eller ønsker.

Jeg har bare hatt en bekjent som har kommet ut av skapet mens jeg har kjent personen, de andre har vært åpne fra da jeg ble kjent med de, og med denne bekjenten så svarte jeg vel bare at det var på tide. Jeg pleier å ha ganske god homoantenne (på menn, ikke så mye på damer, men det er kanskje fordi at hetero damer gjerne kliner med eller ligger med jenter bare for å ha prøvd det, liksom), så jeg pleier ikke å bli så overrasket. Eller, det var ei frøken som var ganske slitsom før hun kom ut av skapet, fordi hun var litt krampeaktig på dette at hun likte gutter samtidig som hun mer eller mindre overfalt meg hver gang hun ble full, så det var egentlig bare en lettelse når hun kom ut av skapet og turte å sjekke lesbiske damer.

Jeg pleier ikke å bry meg om hva slags kjønn folk er eller hva de ligger med og hvordan, så lenge det er snakk om samtykkende sex mellom forholdsvis voksne folk (les: over seksuell lavalder). Jeg har mer problemer med hvordan folk er, enn hvordan sexliv de har :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Tja... Ene søstra mi er skeiv, det fant jeg ut omtrent på denne måten:

Søster 1: "forresten, visste du at Søster 2 er bifil? Leste at hun skrev det i en diskusjon på facebook, men det hadde jeg ikke fått med meg.

Jeg: "Åja. Nei, det visste jeg ikke. Eller, veeent nå. Det tror jeg kanskje hun har nevnt en gang... Hm. Jepp, hun har definitivt sagt noe om det, en eller annen gang. *føle seg som en skikkelig dårlig storesøster, som ikke får med seg noenting*"

For meg er ikke det så mye å støtte/ ikke støtte, det er da ikke min sak hvem hun forelsker seg i... Haha, kødda. Jeg er storesøster. Selvfølgelig er det min sak! :P Men hvordan kroppen deres ser ut, hva de føler seg som og hva de foretrekker å ha på seg er ikke egentlig så nøye for meg, så lenge hun unngår å rote seg borti for mange psychoer. Hun får ikke komme hjem med en av eksene mine for eksempel, da legger jeg ned veto.

Når det gjelder foreldrene mine, så sier jeg det samme som Tone. Men jeg hadde nok slitt litt i starten hvis en av dem viste seg å være homofil/ lesbisk, for de er jo sammen... Tenkt for en kjip situasjon for begge to, de har jo vært sammen i snart 30 år, og hele livet deres består av ting de har og gjør sammen...

Er ikke sikker på om jeg kjenner noen som er transkjønna, men har flere homofile og lesbiske venner som har kommet ut av det berømte skapet i en alder av... 17- 25, sånn ca. Med alle de hadde jeg vel egentlig skjønt greia allerede, så man blir jo glad på andres vegne, når folk blir tryggere på seg selv og sin egen identitet. Eneste unntaket var min store ungdomsskoleforelskelse, husker jeg sleit litt med å akseptere det da han plutselig begynte å date gutter. :lol:

Hun ene venninna er fra en nokså kristen, konservativ familie, og jeg veit at hun av den grunn ikke har hatt det så lett. Er ikke sikker på om de veit det ennå faktisk, siden hun liker begge kjønn og har mannlig samboer.

Hun måtte drikke seg skikkelig full før hun klarte å fortelle det, og satt der i lenestolen og krøp sammen, med tårer i øynene og var livredd for at jeg skulle bli sint og stikke. Det gjorde utrolig vondt å se, jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det ville vært hvis folk jeg er glad i ikke aksepterte meg for den jeg er.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå hadde jeg støttet vedkommende 100% og det ville vært helt OK.

Når jeg opplevde det var det ikke like greit, jeg var 13 år og det var en av mine nærmeste. Da var det vanskelig veldig vanskelig men jeg var veldig ung og det var mye som hadde skjedd på den tiden og ting ble ikke gjort helt riktig..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har jeg av erfaring ingen problemer med. Bestevennen min kom ut av 'skapet' til meg når jeg var 14, jeg syntes det var kult jeg :lol:

Flere av mine nærmeste venner er homofile , og sånn har det vært i alle år. Jeg har vært mer på Enka, London og Potta enn på andre utesteder.

Om A skulle vise seg å være homofil eller transseksuell så håper jeg bare han finner seg en partner tidlig for å få fortgang i adopsjonsprossesen. Jeg vil bli bestemor!

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har flere venner som er skeive, og har NULL problemer med slikt. Jeg vet ikke hvorfor, men av en eller annen grunn synes jeg det faktisk er litt koselig, og fint, at folk tør å være seg selv helt og holdent. Jeg hadde nok støttet personen om noen av mine nære hadde kommer ut av skapet. Uten tvil :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har heller aldri hatt noen fordommer eller problemer med folks legning - og jeg er veldig glad i mine homofile/lesbiske venner/bekjente på samme måte som mine andre venner/bekjente. Det kunne ikke falle meg inn å avvise folk pga legning liksom (ja, om det ikke var praktiserende pedofile eller folk som driver med dyr da). MEN jeg ser at det kunne blitt problemer om evt barn hadde hatt en annen legning enn hetero, ikke fordi jeg hadde blitt lei meg sånn sett, men jeg hadde nok tenkt på at det kunne medført mobbing og utfrysing og ubehagelige situasjoner for dem - og DET ville jeg nok blitt svært lei meg for. Det er jo ille at samfunnet fortsatt ikke tolererer dette fullt ut, men det har vel iallefall blitt BEDRE enn det var for bare 20-30 år siden.

For meg er det litt utopisk å forestille meg hvordan jeg hadde reagert om mamma, pappa eller mine brødre plutselig hadde kommet ut av skapet - men jeg hadde neppe sett på det som et problem - tror jeg?

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har ett søskenbarn som er homofil, ikke noe problem for meg han er fortsatt en god kompis og vi snakker sammen på samme måte, så lenge han har det bra og lykkelig så er det, det eneste som teller!
Faren hans er litt gammeldags så han tok det "greit" han elsker jo sønnen sin og er fortsatt glad i han og de har daglige samtaler, men han håper fortsatt innerst inne att sønnen skal endre seg.......Tante var bare glad for att han fortalte det og tok det fint, eneste hun ble bekymret for var att hun kanskje ikke får barnebarn (hun har nå 4 barnebarn fra sine 2 andre unger.), men ellers støtter vi alle i familien han 100%.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Belgerpia

Venner eller bekjente - tja, tror min reaksjon ville vært "good for you" - enkelt og greit.

Samme med søsken.

Andre relasjoner blir utopisk - men antagelig på samme måte. Har ingen greier i forhold til "skeivheter"

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om mannen min hadde plutselig kommet ut hadde det skapt trøbbel i mitt paradis, av naturlige grunner at jeg gjerne vil beholde han :lol:

.

Det er jeg enig i, det så jeg ikke som et alternativ :D

Jeg har mer problemer med hvordan folk er, enn hvordan sexliv de har :P

Herlig formulering som jeg stiller meg fullstendig bak :lol:

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå sies det at hvert tiende menneske er ikkehetero, og i den rare familien min så stemmer det iallefall :lol: Jeg har både nær og fjern slekt som er åpne om sin legning, og etpar jeg håper tør hoppe ut av skapet. Så her er det velkommen etter og en klem som gjelder :)

Jeg (4år) og ei kusine (nesten 6 år) outa min onkel.... Vi kom inn på kjøkkenet til farmor og spurte om onkel skulle gifte seg to ganger, for han satt i eplehagen og kyssa X...

X var da bestekameraten til onkels forlovede, som hadde bodd utenlands i mange år, og var kommet hjem for bryllupet sin skyld. Det ble ikke noe av det bryllupet da, men onkel og X "gifta" seg senere de ( det var også eneste natta farmor og farfar ikke tilbragte sammen ila sitt ekteskap, han nekta nemlig å være med i "bryllupet" for det hører heterofile/kirka til).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har både famillie, "onkler". "tanter", kollega, barnevakter osv som har kommet ut av skapet eller vært av annen legning.

Det har brydd med minimalt gode personer er gode personer og drittsekker er drittsekker, samme hvilken legning de har.

MEN om noen jeg har ett seksuelt forhold til hadde kommet ut av skapet, da tror jeg faktisk jeg hadde fått litt probelmer med hvordan jeg skulle håndtert det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes dette er en kjempevanskelig sak, som jeg tenker en del på akkurat for tiden.

Jeg har både familie og venner som er homo eller bi (og et par transseksuelle venner, når jeg tenker meg om). Jeg er absolutt glade i dem, og synes ikke noe mindre om dem enn om hvem som helst andre i familie og vennekrets. Men jeg mener at dette ikke er noe som er naturlig for mennesker, det er ikke helt "meningen" at det skal være sånn. Samtidig, hva de gjør med hvem, så lenge jeg ikke er involvert, er ikke min sak.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har flere venner som er homofil og bifil :) Jeg tenker ikke noe annerledes om de enn om andre. Jeg husker da han ene kompisen min skulle fortelle at han hadde fått kjæreste, og han hadde aldri sagt til meg at han var bifil, så han forventet en reaksjon av meg, da han visste frem til mannlige kjæreste. Jeg bare sa "Gratulerer!" smilte pent og han ble helt satt ut av at jeg ikke reagerte noe mer på det.

Jeg hadde nettopp en venninne som kom til meg og erkjente at hun ikke var sikker på hvilken legning hun hadde. Jeg pratet med henne om det på en helt normal måte, som det var hva hun skulle ha til middag i dag som var tema for samtalen :)

Det hadde sikkert vært vanskeligere å vende seg til transseksuelle, om man hadde kjent de både før og etter de skiftet kjønn. Men det har jeg aldri opplevd, så jeg vet ikke hvordan jeg hadde reagert, men kan tenke meg at det er noe vanskeligere å bli vandt med.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...