Klon bikkja di for 550 000 kr

[tulip]

Om jeg kunne klonet begge mine, dvs blandet de to til et fertilt individ, ja da kunne jeg tenkt meg å brukt endel penger på det.

[Gjest]

Nei, jeg føler allerede at livet er for kort til å ha alle de hundene jeg har lyst til å ha. Det er noe fantastisk å bli kjent med et nytt levende individ og man lærer noe av, og sammen med hver eneste personlighet.

Og så syntes jeg det var veldig godt sagt at man ikke kan klone sjelen. Det ville bare blitt en freaky kopi og ikke den ekte hunden.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

[Wednesday]

Aldri! Det høres bare feil ut! Det er bare én Tuf, og bare én Joshi. Og når de er borte, vil jeg bli kjent med nye flotte individer, som jeg vil bli minst like glad i som dem.

[tm100021]

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

[Maria]

For meg er et liv noe som kommer og går. Og jeg kjenner at når Chessea eller Leja dør, da er de døde. Da går livet videre, jeg må finne meg en ny hund og lære å leve med et annet individ. For meg blir det helt unaturlig å skulle ha en klone av en av hundene mine. Så uansett pris, nei det ville jeg ikke gjort. Chessea er verdens beste. Min once in a lifetime hund. Men da lever jeg heller med de gode minnene enn å finne en erstatning som ikke egetlig er Chessea.

Noe av det mest spennende med å ha hund er jo nettopp at ingen er like. Synes jeg i alle fall. Enhver hund har sine utfordringer, sine positive og negative sider. Dynamikken i det liker jeg

[Gjest]

På ett vis, så kunne jeg godt tenkt meg å gjøre det. Vinner jeg 42 millioner på lotto, så tror jeg jammen jeg hadde gått for det.

Bikkja mi er alt jeg vil ha. Greit at selve personligheta er et resultat av hver og en opplevelse i livet, men hun er bare så rå på alle måter. Også de måtene som er satt fra DNA'ets side. At hun fikk en liten "filleskade" som vokste seg stor, og nå har gjort at korsbånd og menisk er fjernet, det er urettferdig. Livet er alvorlig kuttet ned i lengde og hun ikke kan gjøre det hun kunne før. Jeg skulle bare ønske vi aldri dro på den turen hvor hun slo kneet i den steinen. Hele tiden leter jeg etter hund nr2, men jeg faller bestandig tilbake til at de egenskapene MIN hund har - det er de jeg vil ha. Det er mange ting jeg kunne gjort annerledes, så hadde hun sannsynligvis vært en enda bedre hund i dag. Og fått ett lengre liv...

[SusanneL]

Hadde jeg hatt de pengene liggende i en skuff hadde jeg uten nøling gjort det, ja. På den ene hannen jeg har nå - Mac. Da hadde jeg selvsagt sørget for å få han hjem så tidlig som mulig som pitteliten valp, så man kanskje kunne unngått de mentale manglene han har, men som jeg er overbevist om har med hans oppvekst å gjøre. Jeg vet jo at han er sunn og frisk - har et formidabelt eksteriør - og i alle fall fram til 7 års alder ikke har feilet noe som helst helsemessig. Ergo - jeg vil ha eksteriøret hans men prøvd å påvirke han til å få en forbedring mentalt ved hjelp av min påvirkning i oppveksten hans (vel vitende om hva som "mangler" i dag). Det hadde vært kjempeinteressant å få prøvd! Susanne

[Nirm]

Om det er det genetiske som er viktig, så regner jeg med at de fleste da hadde med glede overtatt en tvilling til en avdød kjæreste.

[Benedicte]

Nei, en klone-Cita vil aldri kunne erstatte den ekte Cita

[SandyEyeCandy]

Men det hadde jo ikke vært den samme hunden. Tenk å skulle fortelle historier om henne, og så må du huske på om det var Aiko nummer fem eller sju som gjorde det.

Det trur jeg kanskje ikke hadde spilt så stor rolle, det hadde jo vært den samme hunden.

Om jeg kunne klonet begge mine, dvs blandet de to til et fertilt individ, ja da kunne jeg tenkt meg å brukt endel penger på det.

Hehe, litt sånn tenker jeg også. Pelsen til Aiko, stødigheten til Aiko, jaktinstinktet til Imouto, fysikken hennes, kontaktbehovet hennes. Ja, i det hele tatt.

Jeg hade også følt at jeg hadde 'krenket' eller vanæret den opprinnelige hunden. Jeg føler ikke at det er å la den hvile i fred på en måte.

Den tanken der er jeg helt med på.

Ingen må nevne dette til mannen min dagen Lyra forsvinner

Akkurat det tenkte jeg også da jeg så du hadde svart i tråden!

[Aslan]

Om det er det genetiske som er viktig, så regner jeg med at de fleste da hadde med glede overtatt en tvilling til en avdød kjæreste.

Haha

[Pim]

Nei, selv om det er en "once in a lifetime"-hund.

Nå høres jeg kanskje kynisk ut, men jeg syns at noe av det fantastiske med å eie en hund er nettopp den begrensa levetiden. Ikke nødvendigvis fordi det gir oss langtlevende mennesker tid til å ha flere hunder, og bli kjent med flere raser og individer med alle deres særheter og personligheter; men fordi det gjør tiden med en spesiell hund enda mer konsentrert og spesiell.

Jeg har nå en unghund på 8 måneder, og en voksen hund på 3 år. Det forbauser meg at den voksne hunden allerede har rukket å bli hele 3 år, jeg fikk ham jo nettopp! Og unghunden var vel valp i forrige uke!? Det skremmer meg at tiden har gått så raskt; hvis tiden fortsetter å gå i samme tempo må jeg "snart" ta farvel med dem. Det er trist, og skummelt, og jeg skulle ønske at jeg fikk lengre tid med dem. Likevel føler jeg at den korte tiden vi har sammen gjør gleden over hundene enda mer intens! Et enda sterkere forhold, en enda mer betydningsfull tid.

En langtur på fjellet er ikke en dråpe i havet, det er en viktig begivenhet i vårt korte felles liv. Et godt resultat i trening/konkurranse er ikke bare en hyggelig hendelse, det er et høydepunkt i vårt arbeid sammen. I en hverdag hvor vi knapt har tid til å legge merke til at dagene og ukene går, minner hundene mine meg på å nyte øyeblikket, og å ta vare på og gjøre det meste ut av de fine stundene vi har sammen. Det er begrensa hvor mange sånne stunder vi rekker i løpet av hundens liv, det er nå eller aldri.

I utgangspunktet er jeg enormt skeptisk til kloning og tukling med arvemateriale; men jeg ville uansett ikke hatt en kopi av min fantastiske Scala. Det vil gjøre de 10-15 årene vi har foran oss mindre betydningsfulle og intense.

[Mirai]

Enig med det mange har sagt. Det er noe av det vakre og brutale med livet - vi får bare ett og vi får en viss tid med kjæledyret vårt.

Hadde ikke gjort det om det var gratis. Jeg kommer alltid til å savne Mona, men.

[Lola Pagola]

Jeg er ikke helt sikker på hva jeg ville gjort om jeg fikk muligheten til en rimeligere pris. Sannsynligvis hadde jeg benyttet meg av sjansen. Hunden min er ikke perfekt, men han har likevel det aller meste jeg ønsker meg i en hund, han er flott å se på, er frisk, og god inni hodet sitt. Jeg vet at jeg aldri ville fått tilbake samme hunden, men jeg kunne godt tenkt meg det samme gode utgangspunktet.

Egentlig hadde det jo vært fint å klone ham mens han fortsatt er ung og sprek, det blir jo ganske stilig å spasere nedover gaten med to identiske dalmatinere. Og jeg kunne jo klonet ham noen tusen ganger, så kunne vi oppnådd verdensherredømme! Jeg måtte sikkert ha klonet meg og da, det er sikkert ikke så enkelt å gå tur med så mange på en gang. Pluss at det blir jo dyrt, så de andre meg-ene måtte ha tatt seg iallefall deltidsjobber ved siden av i oppstarten av verdensherredømmet.

[Dante]

Jeg kunne aldri tenke meg å klone min hund eller andre typer kjæledyr jeg har/har hatt.

Syns det unike ved hvert enkelt individ jeg har/har hatt er noe av det mest viktige, morsomme, spennende, vakre osv.

Spenningen ved å anskaffe et nytt kjæledyr er jo nettopp; "Hvordan kommer han/hun til å bli mon tro?".

Å ha to svært like individer ville ikke vært ønskelig for meg, mangfold og forskjeller er spennende.

Vi vet heller ikke per i dag hvor viktig genene er og hvor viktig miljøet er, vi vet altfor lite om gener, dette er et stort og lite utforsket område. Så vil egentlig en klonet hund bli nøyaktig lik sin "opphaver" dersom miljøet/erfaringene osv den får ikke er 100 % identiske? Sannsynligvis ikke vil jeg tro.

Å skulle ha en klonet utgave der kun utseendet ville blitt helt identisk, er ikke interessant for meg overhodet.

Utseendet spiller så liten rolle for meg og også her tenker jeg slik; "Skal bli spennende å se hvordan han/hun blir seende ut som voksen!".

Prisen spiller ingen rolle, jeg ville aldri ha vært interessert uansett.

Kun min personlige mening :-)

[Tinkie]

Det var jo en katt som ble klonet, og den "nye" fikk annerledes pelsmønster enn den "originale". Det er vel naturlig å anta at det kan bli sånn med hunder også? Dermed, en klonet dalmatiner vil vel ikke ha like prikker som sin opphavshund?

[Malamuten]

Jeg ville ikke det, når mine hunder dør, uansett hvem av dem, så er det på tide og ta vare på de gode minnene og gå videre, ny hund nye muligheter, og la de eksisterende minnene få være i fred som minner, og få fred rundt det som har sjedd. Så blankt nei, uansett pris.

[Lilo]

Nei, det kunne jeg ikke tenkt meg. Jeg har hund fordi jeg elsker hvert individ. Uavhengig av utseende.

Skulle jeg hatt en ny hund ville jeg lære det ene individet og kjenne på godt og på vondt

[Guest Jonna]

Nei, ikke om det så var gratis.

[Gjest]

Nei, det kunne jeg aldri ha gjort. Jeg skjønner at det kan være en fristende tanke for mange, det gjør vondt å tenke på at noen man er så glad i skal dø, mens man selv skal leve videre uten dem. For mange kan det sikkert være en trøst i at hunden deres "lever videre" i en ny, tilnærma identisk kropp, selv om det ikke er den samme hunden. Den samme trøsten kan selvfølgelig ligge i å beholde en valp etter hunden (går jeg ut fra da, jeg har aldri gjort det selv), men jeg skjønner hvordan en "kopi" kan føles...hva skal man kalle det, sterkere? for noen.

Dessverre tror jeg en del ville kommet til å bli skuffa, for hva er egentlig en klon? Jo, det er en kunstig framstilt enegga tvilling. Hunden blir ikke kopiert, men den nye hunden vil ha den samme genetiske pakken som den gamle.

Jeg skjønner argumentet med at en klon av en (mentalt og fysisk) frisk hund ville være mer fristende enn en valp med "ukjent" genpakke, men gener er kompliserte greier, dere. Selv om den forrige hunden var frisk, er det ingen garantier for at den nye hunden kommer til å være det. Minst 8,4 prosent (noen antar så mye som 18-19%) av DNAet hos mennesker består av områder som styrer andre gener på ulike måter. Svingende hormonnivåer under svangerskapet og hel haug med andre miljøfaktorer før og etter fødsel gjør at ulike gener blir slått av og på. (kvasikilde: http://www.forskning.no/artikler/2012/september/334008 ) Jeg antar at hunders DNA ligner vårt på dette området.

I tillegg kommer muligheten for at DNAet blir skadet i kloningsprosessen, samt genetiske mutasjoner/ svakheter som en følge av at "stamcellene" kommer fra et voksent individ.
Arv og miljø inngår i et uhyre komplisert samspill, og jeg har ingen tro på at det er en prosess vi mennesker er i stand til å styre på detaljnivå.

Og så tenkte jeg på en annen ting også. Kloning funker ikke som en kopimaskin, det må som regel en haug med prøving og feiling til. Hva med individene som "går med" i denne prosessen? har vi ikke også et etisk ansvar for disse? I mange tilfeller vil vel disse bli abortert tidlig i prosessen (og gjerne før det de har blitt det vi definerer som "individer") eller ikke utvikle seg i det hele tatt, men det er likevel noe man bør tenke over.

Bare så det er sagt, så er jeg for både selvvalgt abort hos mennesker, og stamcelleforskning. Men det å sette i gang en hel prosess med prøving og feiling hos en annen art? Bare fordi en selv vil ha en kopi av ens elskede, avdøde hund? Hm. Jeg veit ikke jeg, altså. Nå kan det selvfølgelig argumenteres med at vi likevel styrer det meste som har med avl å gjøre hos hundene våre, men for meg vil det meste som har med kloning av hele individer å gjøre være over grensa.

Jeg tenker at det er ikke alt vi trenger å gjøre, selv om det er teknisk mulig. Ikke nødvendigvis fordi alt dette over vil bli et problem, men fordi det kan bli det. Føre var, slippery slope og sånn...

Edit: Ikke for å starte en avlsdiskusjon. Men hvis bevisst avl på f.eks bulldoger som ikke klarer å føde naturlig er uetisk, vil ikke kloning også være det? Hva er den etiske forskjellen på å systematisk planlegge keisersnitt hos hunder man VET ikke kan føde naturlig, og kloning? Mulig noen synes det er en søkt sammenligning, men for meg er dette beslektede temaer.

Edit 2: oisann, vegg av ustrukturert tekst. beklager det.

Endret 23. Januar 2013 av Vims

[Snøfrost]

Nei, det kunne jeg ikke tenke meg å gjøre. Jeg er veldig fornøyd med hundene jeg har, og har hatt. Og selvsagt hadde det vært fint på møtt de som har vært igjen. Men det er nettopp det, en klon vil ikke bli DEN hunden. Det vil bli en kopi med egne erfaringer som former den til et eget individ.

Et annet problem med kloner er at de ofte er kortlevde, de lever fortsatt i snitt mye kortere enn et dyr født på normalt vis. Kunnskapen rundt kloning og tekninkken er ikke perfekt (ennå?). Selv om de stadig blir flinkere, og klonene lever stadig lengre.

Fra et rent biologisk ståsted (jeg er utdannet innen biologi) så er kloner veldig interessante, men jeg ville ikke klonet min hund eller katt. Kloning kan være et fantastisk redskap i fremtiden, men da først og fremst med tanke på å klone vev til "reservedeler" og ikke hele organismer slik jeg ser på det etiske rundt kloning.

[borderen]

Hmmm... ser det er litt forskjellige oppfatninger av hvordan det ville oppleves å få en kloning. Jeg ville på ingen måte tenkt at jeg fikk Amira en gang til. Jeg ville sett på det som å få en ny hund som forhåpentligvis er ganske typelik den jeg har nå. Det hadde vært veldig spennende å trent opp en sånn type hund en gang til. Det er grunnen til at jeg hadde takket ja til en kloning.

[Gjest]

Fra et rent biologisk ståsted (jeg er utdannet innen biologi) så er kloner veldig interessante, men jeg ville ikke klonet min hund eller katt. Kloning kan være et fantastisk redskap i fremtiden, men da først og fremst med tanke på å klone vev til "reservedeler" og ikke hele organismer slik jeg ser på det etiske rundt kloning.

Dette er jeg enig i at er spennende, helt uten å være utdanna innen biologi. Det er jo kjempespennende! Men ja, for meg er det også en helt annen diskusjon enn "ville du klone hunden din hvis du fikk sjansen".

Edit: For eventuelle interesserte: kort avisartikkel fra 2005 om den første vellykkede hundekloningen gjort ved den omtalte klinikken: http://www.dagbladet.no/kunnskap/2005/08/03/439173.html

[Guest Gråtass]

Mannen ville ha klonet schäfern sin, jeg er ikke like sikker på om jeg ville klonet noen av mine

[Aslan]

Dette er jeg enig i at er spennende, helt uten å være utdanna innen biologi. Det er jo kjempespennende! Men ja, for meg er det også en helt annen diskusjon enn "ville du klone hunden din hvis du fikk sjansen".

Edit: For eventuelle interesserte: kort avisartikkel fra 2005 om den første vellykkede hundekloningen gjort ved den omtalte klinikken: http://www.dagbladet.no/kunnskap/2005/08/03/439173.html

http://en.wikipedia.org/wiki/Snuppy Står endel her om det som har skjedd i årene etterpå