Gå til innhold
Hundesonen.no

Hannhunder verre enn tisper


Justisia
 Share

Recommended Posts

Jeg er heller ikke spes. overrasket, men på min rase (beardiser) tviholder jeg likevel på at hanner er "enklere" i hodene sine enn jentene. De er jevnere i humøret og har sjelden el. aldri noen hormonsvingninger - så de er helt enkelt lettere å "forstå seg på" for ferske hundeeiere, Selvsagt vil de aller, aller fleste tispene også være utmerkede førstegangshunder for eiere, men jeg har ingen dårlig samvittighet å overbevise dem om at hannhunder er "best!, liksom..

Problemet "mange" får med hanner er vel at man tror liksom at hvis man bare sosialiserer og elsker hunden sin så blir den snill og problemfri. Og med den innstillingen er det troligvis enklere å "lykkes" med en tispe..

Susanne

  • Like 5
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Synes nå hannene er enklere jeg da... uten at jeg skal skryte på meg mye erfaring med tisper. Det med at tisper knytter seg lettere til familien enn guttene stemmer da vel ikke helt? Eler? Jeg har liksom inntrykk av at hannhundene i mye større grad er mammadalter, og at tisper er litt mer selvstendige. Sånn veldig generalisert altså. Det er klart, det er jo dette med at hannhunder oftere ikke liker sitt eget kjønn enn tisper, men så vil jeg nå og si at det er oftere at tisper ikke liker hverken tisper eller hannhunder, de er litt særere på en måte? Igjen veldig generalisert!

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har hatt mye med forskjellige raser å gjøre, og av begge kjønn. Jeg vil nå si deter ganske hipp som happ jeg, og avhenger av individet og hva man gjør selv. Jeg har hatt rottweilerhanner som har vært lam i forhold til tisper, men så jeg på søsken til disse hundene, så var de like ens, så der spilte arven inn. I grunnen har alle mine vært mammadalter, hanner som tisper. Markering har ikke vært noe problem, har jeg sett forsøk så har jeg slått ned på det.

Etter å ha hatt å gjøre med fire eksemplarer av rasen, så opplevde jeg også beardishannen som mer knyttet til flokken enn tispene. Der kan selvsagt også linjene spille inn. Ene tispa var nok ikke helt god, hun eide ikke snev av flokkementalitet i det hele tatt.

Den tid jeg jobbet med "problemhunder" var det ikke stor forskjell på kjønnene av hvem som var blitt et problem. Men opplevde ofte at folk var forberedt på at når hannhunden deres nærmet seg året, så ble den vanskelig å ha med å gjøre. De forventet at hunden skulle bli et problem, og da ble den ofte det.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg liker tisper best. De er enklere å ha med å gjøre, synes jeg. Riktignok, blir to tisper uvenner, så er de det gjerne for resten av livet. gutta er mer reale der- de ordner opp. Ferdig med det. Som regel.

Gutta har tilgjengjeld "løpetid" hele året.

(Rasene jeg har mest erfaring med: SH, AH, labrador, BC, og islandshund)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble overrasket, det er liksom opplest og vedtatt at hanner er mer lojale og knyttet til eieren sin enn tisper er, men denne undersøkelsen sier jo det motsatte. Interessant, og det sammenfaller med min erfaring - jeg trodde bare at mine tisper var spesielle jeg, men det er de tydeligvis ikke :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv foretrekker jeg hannhunder og hva jeg har opplevd av raser og kjønne hittil syntes jeg de er greiest å ha med å gjøre!

Men så litt på den grafen nederst hvor så og si alt det negative var på hannhund og så på punktet snapping ovenfor barn (eller noe slikt) hittil har jeg kun opplevd det på tisper! Unger i parken som har vært med foreldrene og som har blitt snappet etter av tisper, hannhundene har tilogmed blandet seg inn for å få stopp på det innimellom!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har motsatt erfaring, her hjemme er hannene enklest uten tvil :) Men, det er nok veldig rasebetinget?

Det er nok veldig rasebetinget :) Her er hannen den absolutt vrangeste og staeste :P Men han er likevel enklere å ha med å gjøre enn tispa, da hun er veldig påvirket av hormoner til tider (sur!) og er vanskeligst i forhold til andre hunder (hater andre tisper). Men jeg kjenner igjen det med at tisper knytter seg mer til menneskene her, og det er hun som har seperasjonsangst. Hannen bryr seg ikke om vi drar fra han. Men jeg synes artikkelen er veldig negativ mot hannhunder da. Det er ikke SÅ galt liksom :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ble overrasket, det er liksom opplest og vedtatt at hanner er mer lojale og knyttet til eieren sin enn tisper er, men denne undersøkelsen sier jo det motsatte. Interessant, og det sammenfaller med min erfaring - jeg trodde bare at mine tisper var spesielle jeg, men det er de tydeligvis ikke :P

Jeg lurer mest på hva "denne undersøkelsen" er, jeg. Det skrives blant annet at "Undersøkeler viser at tisper lærer fortere og presterer bedre på lydighetskonkurranser enn hannhunder. ". Hvilke undersøkelser? Fin hersketeknikk men ikke spesielt troverdig uten en kilde eller to så vi kan se hvem som faktisk har funnet ut dette.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men definer enkelt da?

Jeg har hatt hannhund som har funnet seg i alt fra andre hunder, jeg har hatt hannhund som var "normalt" grei med andre hunder (han svarte om han syns han kunne det), jeg har hatt hannhund som syns at angrep var beste forsvar, samme hvor vennlig den møtende hunden var, jeg har hatt purkete tispe som syns det var hennes jobb å sette på plass andre hunder, enten de fortjente det eller ikke, jeg har hatt 2 tisper (deriblant den voksne jeg har nå) som har vært nesten overdrevent grei med andre hunder, og som det ser ut som tispe-"valpen" kommer til å være grei (om vi ser bort fra litt hardhendt lek :P ) med andre hunder. Så min erfaring med tisper er helt klart bedre enn med hannene.

Når det kommer til hvor lettlærte de har vært, så er det vel omtrent 50/50, jeg syns ikke det er noe lettere eller vanskeligere å trene hannhund enn det er å trene tispe. Hvorvidt de lærer fortere.. Vel.. To av tispene jeg har hatt var ikke så hyppe på å lære alt de, jeg tipper det har mer med mentalitet og drifter enn kjønn å gjøre.

Men av 3 voksne tisper (med krøllebølla veit vi ikke enda) så har bare 1 av de vært hormonell ved løpetid - ironisk nok så ble hun mer trenbar da. Pubertet har vært langt enklere med tispene enn med hannene (på et kurs jeg var med ene hannen min, sa instruktøren litt sånn tørt "ja, tervuerengutter i pubertet føles sjeldent som et kupp" *ler*). Hormoner generelt har vært enklere med tispene mine enn med hannene mine - og det er til tross for at den før nevnte hormonella var innbilt etter løpetider. De har heller ikke testa grenser i samme grad som hannene har - vi er skjønt enige om at det er jeg som er sjefen, tispeskinnene mine og jeg.

At hanner er enklere sjeler.. Vel, mye mulig, men jeg syns ikke tisper er så kompliserte heller. Hannene tåler nok litt mer, men det er egentlig likegyldig for meg. Grunnen til at jeg har tispe etter tispe nå, er forsåvidt ikke fordi jeg føler meg som noe utpreget tispe-menneske, men fordi det er enklest å få ei tispe til når man alt har en i hus - jeg gidder ikke sånt hormontull det er på hannene når det er løpetid i huset.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er heller ikke spes. overrasket, men på min rase (beardiser) tviholder jeg likevel på at hanner er "enklere" i hodene sine enn jentene. De er jevnere i humøret og har sjelden el. aldri noen hormonsvingninger - så de er helt enkelt lettere å "forstå seg på" for ferske hundeeiere, Selvsagt vil de aller, aller fleste tispene også være utmerkede førstegangshunder for eiere, men jeg har ingen dårlig samvittighet å overbevise dem om at hannhunder er "best!, liksom..

Problemet "mange" får med hanner er vel at man tror liksom at hvis man bare sosialiserer og elsker hunden sin så blir den snill og problemfri. Og med den innstillingen er det troligvis enklere å "lykkes" med en tispe..

Susanne

Det er også mitt inntrykk av portishannhunder. At de egentlig er veldig enkle i forold til tisper på mange sett. Dessuten synes JEG de er penere og flottere, stort sett. Men mange av dem har myyyye hormoner. Og det er grunnen til at hannene ikke faller helt i smak hos meg. Piping og uling hver gang det er løpetid i nærheten orker jeg rett og slett ikke. De er mer stressa med andre ord. Men de individene jeg ser at virkelig er rolige, greie og ukompliserte hunder er ofte hannhundene, tross alt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

At hanner er enklere sjeler.. Vel, mye mulig, men jeg syns ikke tisper er så kompliserte heller. Hannene tåler nok litt mer, men det er egentlig likegyldig for meg. Grunnen til at jeg har tispe etter tispe nå, er forsåvidt ikke fordi jeg føler meg som noe utpreget tispe-menneske, men fordi det er enklest å få ei tispe til når man alt har en i hus - jeg gidder ikke sånt hormontull det er på hannene når det er løpetid i huset.

Enig i det meste du skriver, og særlig dette :) Eneste grunnen til at vi velger tispevalp denne gangen, er at vi har ei tispe fra før. Vil ikke risikere et hormontroll av en hannhund hver gang tispa har løpetid. Kunne sikkert gått fint og, men orker ikke ta risikoen :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg har to høyløpske tisper og 4 hanner inkl en hannhund på snart 9 mnd, de både spiser, drikker, leker, og trives - å ingen av de gauler eller lager lyd. For anledningen er mamma's to hanner her også, disse holder også kjeft. Løpetid med tispe/hannhund er ikke uoverkommelig, det gjelder bare å være klar på at pistring og syting er uaktuelt fra dag én. Det handler veldig veldig mye om oppdragelse faktisk...

Ulempen med tisper/hanner er jo at det plutselig skjer ting som ikke var så planlagte, men det går det og - om man passer på. Men man må jo alltid ha med seg at uhell kan skje, å uhell er dyre å rette opp i enten den ene eller den andre veien :)

Edit: Bare for å være på topic også, så foretrekker jeg hanner kontra tisper. Tisper er bitchy, sånn all over egentlig :P

Endret av RTL
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig enig i artikkelen :-P

Jeg har en hypertilknyttet tispe med seperasjonsangst...men utenom det er hun utrolig enkel. husren på 2 dager.

Så har jeg en han hund som brukte 6.5 mnd å bli husren, som har ødelagt ekstremt masse og som har vært.mye verre å oppdra.

Og nå som jeg har løpetid i huset er det et *******!

Meeen jeg er like glade i begge to og vet ikke hvilke kjønn jeg skal ta neste gang. Hannen er så likeglad og så enkel i psyken , det er utrolig deilig.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har bare erfaring med hannhund. Skulle eeeeegentlig ha tispe, men så var det bare hanner i kullet. Neste blir kanskje en tispe (om de ikke blir valgt bort før det er min tur). Synes Kuma er en meget enkel sjel, men jeg har jo ingenting å sammenligne med :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er veldig enig i artikkelen :-P

Jeg har en hypertilknyttet tispe med seperasjonsangst...men utenom det er hun utrolig enkel. husren på 2 dager.

Så har jeg en han hund som brukte 6.5 mnd å bli husren, som har ødelagt ekstremt masse og som har vært.mye verre å oppdra.

Og nå som jeg har løpetid i huset er det et *******!

Meeen jeg er like glade i begge to og vet ikke hvilke kjønn jeg skal ta neste gang. Hannen er så likeglad og så enkel i psyken , det er utrolig deilig.

Og jeg har hatt en tispe som var 6 mnd når hun ble husren, ødela og makulerte alt hun kom over, etc. Hannhunden var husren fra dag en med et par uhell, ikke ødelagt noe spesielt som jeg kommer på og er generelt mye mer behagelig rundt løpetisper enn tispa var under løpetid :P Så selvsagt, alt er veldig individuelt..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er vel ikke slike artikler og tall myntet på en enkelt hundeeiers erfaringer. Men sikkert en undersøkelse gjort på en ganske stor mengde hunder (er det forresten bare meg som synes artikkelforfatter skriver kun artikler basert på andres forsøksarbeid, og aldri gjør noe egent?). Det vil alltid være folk som har forskjellig erfaring, og det avhenger jo både av individer, raser og hvordan vi er som hundetrenere. Noen sliter jo an mass for å få en liten selskapshund til å oppføre seg skikkelig, andre handterer hunder av et helt annet kaliber uten problemer.

Hadde etologi med Morten Bakken på UMB. Der gikk vi igjennom en del ting som kunne føre til at sannsynligehet for at et dyr utviklet seg i en viss retning var til stede. Vi hadde et kvinnemenneske som kverulerte på hvert bidige punkt om at "hennes hund var tross alt ikke slik eller sånn". Etter flere timer der hun overhode ikke klarte å ta til hint om at vi ikke snakket om hennes hund, så kom deg ganske krasst fra mr Bakken om at det tross alt er sannsynligheter. Ikke oppleste regler, fakta aller fasiter. Og det er vel slik man må se disse undersøkelsene på. Når man ser det store bildet, så vil det evt være flere tisper som har separasjonsangt enn hannhunder, og hannhunder har mer hundeaggressivitet eksempel Går man inn på hvert enkelt individ, så finner man selvfølgelig forskjeller. Det er jo derfor man eksempel får gjennomsnitt alder for menensker når man først smaker alkohol, har sex for første gang, hvilke som krasjer mest i trafikken etc etc.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...