Gå til innhold
Hundesonen.no

Er øreteiping/utstilling juks?


Ane
 Share

Recommended Posts

Herregud som dere skriver!

Trodde Grim hadde rappet bilde av Loke et sekund. Jeg har et utall bilder av han i katteluka hehe..

Utstillingsdiskusjonen er interessant. Klart det ' jukses'. Tilmed jeg ' jukset'. Ev presenterte hunden på den måten som fikk han til å se mest mulig korrekt ut. Jeg synes det er gøy å stille litt . Rett og slett fordi det er den enkleste måten å få rosetter på innen hund hehe.. Men jeg regner med de fleste som stiller har en litt mer seriøs grunn en meg.

Her er det mye sykdom. Ask har hatt rimelig høy feber av og på siden i går og jeg er skall selv. Koselig gitt ! A blir fryktelig trengende når han er syk , så ethvert forsøk på å reise meg fra sofa /seng blir møtt med sår gråt. Har resignert, det blir sofa helg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 203
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva er poenget med å fake og skjule ting på hunden på utstilling? Hvis jeg drar på utstilling er det fordi jeg ønsker en eksperts evaluering av hunden min målt opp mot rasestadard, og da er det helt u

For det der er ikke bittelitt snevert liksom :rolleyes2: For Smula, Willy, Blaze og alle de andre som vinner litt gjør det bare fordi vi er så flinke til å skjule feilene deres, og har ingenting med

Jeg trur årsaken til at "øreteiperne" reagerte med full ild her nå, er måten du spør på. Du spør ikke hvorfor ører teipes, du spør hvorfor det er greit, og legger dermed premisset om at det ikke er gr

Selvsagt. Og jeg velger at det viktigste for meg, er å få en hund jeg kan gjøre begge deler med :)

Og allikevel har du kalt utstilling for juks i fire av innleggene dine i denne diskusjonen, Mari.

Det jeg tar personlig, er den skinnhellige holdningen enkelte får når man diskuterer utstilling. Litt sånn "jeg er ikke så overfladisk at jeg bryr meg noe om utstilling jeg, for jeg er glad i hunden min uansett hvordan den ser ut". Seriøst. Jeg kunne vært like ufin og sagt at de som ikke bryr seg om utstilling, bryr seg ikke om utstilling fordi bikkjene deres ville ikke fått en excellent om de stilte for en blind dommer engang. At man er klar over sin hunds feil og mangler, betyr ikke at man ikke er glad i den - og ironisk nok, så er utstilling den eneste hundesporten der det er juks å fremstille hunden sin best mulig.

Selvsagt, men skal man være kritisk og fordømme den største hundesporten her til lands, så burde man ha et litt bredere erfaringsgrunnlag enn at man har stått ringside på en utstilling en gang.

Litt morsomt at jeg er en ihuga uttsillings reiser da, med både Nordisk og Int Ch :D Mer enn det de fleste har her inne, så jo, jeg har gjort litt annet enn bare stått ringsides ;) Fortsatt er jeg imot juksing. Oppdrett prøver jeg å drive med og, også har jeg hele 2 stk at 3 som ikke duger boendes hjemme :) Nei, for meg er hundene verdt litt mer enn noen skarve tittler. Men det hadde kanskje vært anderledes hvis jeg hadde drevet med noe bruks, det tar liksom litt mer tid enn noen skarve utsttillinger...
  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si det at de aller fleste rasene har vel mye viktigere ting å prioritere enn ørene.. Det hjelper vel ikke at ørene henger riktig hvis bikkja ellers er rævva..

Sent from my GT-I9100

Nja, njo, men som det ble sagt i de tidligere trådene om dette emnet, så er ørene viktige for uttrykket, det står i standarden at ører skal være sånn og sånn. Og når det da tapes til den store gullmedaljen i enkelte raser for å få disse korrekte ørene, burde det vel taes hensyn til det i avl nettopp for å få korrekte ører. Var det ikke så at man kunne ha flere tanker i hodet, både korrekte ører og god mentalitet?

  • Like 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, njo, men som det ble sagt i de tidligere trådene om dette emnet, så er ørene viktige for uttrykket, det står i standarden at ører skal være sånn og sånn. Og når det da tapes til den store gullmedaljen i enkelte raser for å få disse korrekte ørene, burde det vel taes hensyn til det i avl nettopp for å få korrekte ører. Var det ikke så at man kunne ha flere tanker i hodet, både korrekte ører og god mentalitet?

Det er jo ingen som sier de IKKE tar hensyn til ørene i avl, men det kommer såpass langt ned på lista over hva som er viktig i en avlshund at man kompromisser med å tape litt. Man kan ikke tape seg til bedre vinkler, større hoder, mindre hoder, rette bein, korte rygger osv, mens ørene kan relativt lett og helt smertefritt korrigeres (om hunden ikke er allergisk mot limet såklart, men det er unntakene).

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det er jo ingen som sier de IKKE tar hensyn til ørene i avl, men det kommer såpass langt ned på lista over hva som er viktig i en avlshund at man kompromisser med å tape litt. Man kan ikke tape seg til bedre vinkler, større hoder, mindre hoder, rette bein, korte rygger osv, mens ørene kan relativt lett og helt smertefritt korrigeres (om hunden ikke er allergisk mot limet såklart, men det er unntakene).

Mhm, så sies det. Men hvorfor er de ørene så viktige da, når de omtrent må tapes for å bli korrekte? Er det da ikke bedre å innse at genpoolen er omtrent ødelagt på det området, og la ørene være i fred?
  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og allikevel har du kalt utstilling for juks i fire av innleggene dine i denne diskusjonen, Mari.

Nei, det har jeg ikke. Du forstår vel at kan kritisere enkelte deler av konseptet uten at man generaliserer det til hele aktiviteten og dens innhold.

Det jeg tar personlig, er den skinnhellige holdningen enkelte får når man diskuterer utstilling. Litt sånn "jeg er ikke så overfladisk at jeg bryr meg noe om utstilling jeg, for jeg er glad i hunden min uansett hvordan den ser ut".

Da får du gå og plukke på de som mener og uttrykker dette da, 2ne, i stedet for å kalle meg overfladisk og dum. Jeg har ikke sagt en dritt om hvor glad eller ikke glad utstillingsfolket er i hundene sine, for SELVSAGT er de like glad i hundene sine som alle andre er.

Selvsagt, men skal man være kritisk og fordømme den største hundesporten her til lands, så burde man ha et litt bredere erfaringsgrunnlag enn at man har stått ringside på en utstilling en gang.

Jeg har stilt hund, jeg har jobbet som skriver på flere utstillinger og jeg har vært med å arrangere utstillinger. Når kvalifiserer man seg til å få lov til å ha en mening?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Mhm, så sies det. Men hvorfor er de ørene så viktige da, når de omtrent må tapes for å bli korrekte? Er det da ikke bedre å innse at genpoolen er omtrent ødelagt på det området, og la ørene være i fred?

Fordi de gjør noe med helhetsinntrykket. På en tidligere ørekuperingsrase er det jo også svært vanskelig å vite hva som ligger bakover på linjene, så selv om jeg parrer Smula met perfekte ører med en hanne med perfekte ører så kan det være at valpene må hjelpes litt en periode fordi det somligger bakover dukker opp.

For å snu det på hodet: hvorfor er det et problem med tape noen uker i forbindelse med tannfellingen når hunden ikke gjør seg noe av det?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men det er jo lett å finne ut om feks ståører har vært teipet, og jeg må nå si at jeg lett ser om en Sheltie har svakeører eller ikke.

Og man som oppdretter lærer å se slike ting.

En AK eller Schäferhund som har annlegg for stå ører, men trenger litt hjelp: vil man se det når de er i bevegelse. Ørene er "svake" og vipper litt både hit og dit. (en hund som ikke ha annlegg for stå ører, vil aldri få det)

En Sheltie trenger man bare se på akkurat i det den reagerer litt negativt på noe, da kommer den ørestillingen den har mest annlegg for når den titter fram igjen og strammer ordentlig. Eller man kjenner/ser litt inni flippen så vil man fort finne ut hvem som har hatt lodd/tyggis i ørene de siste dagene. ;)

Jeg er en av de som stiller hundene mine og ønsker presentere hundene så godt som mulig, men jeg har aldri klart å skjule svakhetene så godt at de ikke ser de. Dommerene er ikke dum heller, men det ER helhelten dommeren ser etter. Og jeg har enda ikke stilt for en dommer som ikke har påpekt feil i en eller anne grad.

Grove feil vil du aldri helt klare å lure en hel dommerstand med, kanskje en og annen som er virkelig usikker som dommer. Men du vil se om en hund gjør det bra på utstilling eller om den hadde flaksen med seg 1 av 10 ganger. Det helhetlige resultatet sier iallefall ganske mye for meg som oppdretter og bruker :)

Endret av Jonna
Lenke til kommentar
Del på andre sider

For min engen del syns jeg ikke det er juks å teipe. Jeg har dog aldri teipet selv, men kun massert brusken. Dette har like god effekt som teiping (hvis man tar seg tid til det!)

Jeg masserte fordi jeg ikke ville risikere at hunden så ut som en fjott. Jeg liker ikke at ørene står alle veier på en hund, når ørene skal skal se rett ut. På dobermann skal de henge ned inntil siden, ikke stå opp som en manchester terrier eller ha ører som en greyhound. På grehound skal de ha rosenører (?) og ikke stå opp eller henge som en saluki. Jeg hadde jo vært like glad i hunden min, selv om den så ut som en fjott :P Men har jeg gjort forarbeidet, vet jeg at jeg ihvertfall har prøvd og at det ikke virket.

Angående avel, så tror jeg folk ikke bryr seg om feilstilte ører i like stor grad som feilstilte tenner, eller feil bygning. De skader ikke hunden på noe vis, eller er til plage. Så hvis ørene kan "fikses" på en så lett måte, bryr de vel seg ikke om det.. Men det er vel vanskelig å bare ta tak i øre delen, når man skal parre. Skal man utelukke en veldig bra hanne hvis ørene er litt lette? Tror man vil snevre inn genpolet ganske mye hvis man skal tenke på alle detaljer.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fordi de gjør noe med helhetsinntrykket. På en tidligere ørekuperingsrase er det jo også svært vanskelig å vite hva som ligger bakover på linjene, så selv om jeg parrer Smula met perfekte ører med en hanne med perfekte ører så kan det være at valpene må hjelpes litt en periode fordi det somligger bakover dukker opp.

For å snu det på hodet: hvorfor er det et problem med tape noen uker i forbindelse med tannfellingen når hunden ikke gjør seg noe av det?

Men hvorfor ikke da bare la disse ørene komme fram, slik at alle ser det og vet det? Da må det jo bli lettere for fremtidige oppdrettere å vite hva som ligger på linjene, for når det lyves om egenskaper, sykdommer og mental helse, så lyves det garantert om ører også?

Problemet med at det tapes, er jo at man jukser med hundens genetiske bakgrunn, hvor mildt det enn er. Det er noe som er lett å gjøre og helt akseptert av en eller annen grunn. Og når utstilling liksom skal være noe som viser hva foreldrene til hunden har gitt, jukser man ikke bare med sin egen hunds uttrykk, men også med hva foreldrene faktisk gir i sin kombinasjon. Hvor ærlig er man da, når man ikke kan vise hele verden at hunden man stiller har sine feil, arvet av forfedrene?

Hunden lider ingen nød, det er helt sant det. Den driter i de tapede ørene, akkurat som den driter i om den vinner på utstilling eller ei.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor ikke da bare la disse ørene komme fram, slik at alle ser det og vet det? Da må det jo bli lettere for fremtidige oppdrettere å vite hva som ligger på linjene, for når det lyves om egenskaper, sykdommer og mental helse, så lyves det garantert om ører også?

Problemet med at det tapes, er jo at man jukser med hundens genetiske bakgrunn, hvor mildt det enn er. Det er noe som er lett å gjøre og helt akseptert av en eller annen grunn. Og når utstilling liksom skal være noe som viser hva foreldrene til hunden har gitt, jukser man ikke bare med sin egen hunds uttrykk, men også med hva foreldrene faktisk gir i sin kombinasjon. Hvor ærlig er man da, når man ikke kan vise hele verden at hunden man stiller har sine feil, arvet av forfedrene?

Hunden lider ingen nød, det er helt sant det. Den driter i de tapede ørene, akkurat som den driter i om den vinner på utstilling eller ei.

Som sagt i tråden, så må jo hunden ha anlegg for korrekte ører hvis tapeing skal funke.. Sett mange som teipet korrekt og likevel ikke blir bra.. Så igjen, jeg stresser ikke så mye ang teipinga.. Størrelse og slikt er viktigere på ørene.. For da kommer mye av seg selv ;)

Sent from my GT-I9100

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men hvorfor ikke da bare la disse ørene komme fram, slik at alle ser det og vet det?

Fordi man ønsker å fremstille hunden sin best mulig?

Som tidligere nevnt: man kan ikke korrigere helt feil ører med taping. Man kan ikke endre på ørefeste eller brusken. Har hunden for hard brusk i øret vil de aldri bli korrekte samme hvor mye man taper. Slike ting er både synlige og man kjenner det. Det er kun dersom hunden har gode anlegg at man vil kunne beholde dem slik om man taper.

F eks ser man på dette bildet:

34639_430335256984_1601482_n.jpg

Der ser man at hun har en feilbrett på det høyre øret, men hun bretter det ikke slik hele tiden. Dette kunne vært korrigert med tape gjennom tannfellingen. Det høye ørefestet kunne jeg aldri gjort noe med.

Slike ører derimot, kunne man aldri fått korrekte med tape:

libbys-been-liberated-21297378.jpg

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Så, er øreteiping bare fordi eierne ikke vil vise at de har hunder med feil? Det har liksom ikke noe å si for eventuell avl, kun for eiers håp om å vinne en sløyfe? Synes fokuset blir helt feil jeg. Det er liksom rasene utstillingen er ment for, men det handler bare (satt på spissen, jeg vet mange faktisk er ærlige og bruker hunder som faktisk ER brukandes, og som burde brukes i avl) om å kunne skryte av at man har vubnnet ditten og datten, uavhengig om hunden faktisk er brukandes i avl.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og da mener jo jeg at utstillingen har mistet det den en gang var. Det var vel ment som et avlsverktøy en gang i tiden, for å fremme hunder som liknet rasestandarden, og som da ville føre utseende sitt videre til neste generasjon - slik at valpene også ville se ut som den rasen da var?

Nå har den blitt en konkurranse mellom eiere, hvem vinner hva og hvem vinner mest.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det har blitt veldig mye hvem vinner hva og mest syntes jeg! Jeg driver ikke med utstilling selv, så der kan jeg ikke uttale meg så stort, men kjenner flere oppdrettere og flere innen rasemiljøer som rett og slett har gitt litt opp rasen sin nettopp fordi det er så mye kniving og drittslenging at det ikke er mulig! Flere i sheltie miljøet har rett og slett meldt seg ut fordi det blir så mye min er best, min er flinkest, din er stygg o.s.v. Så jeg er enig med Pippin der! Og det er kun i øynene på en utenforstående! Og man blir litt skeptisk til hele utstillingsmiljøet når man har handlere som er fremmet i forskjellige raser ikke fordi han er så ufattelig flink, men fordi han er godt kjent innen miljøet og uansett hvor stygg bikkja er så vinner det! For meg er det feil når bikkja ene dagen stiller med eier og får dårlig plassering, neste dag stiller med den handlere og får kjempebra kritikker!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og da mener jo jeg at utstillingen har mistet det den en gang var. Det var vel ment som et avlsverktøy en gang i tiden, for å fremme hunder som liknet rasestandarden, og som da ville føre utseende sitt videre til neste generasjon - slik at valpene også ville se ut som den rasen da var?

Nå har den blitt en konkurranse mellom eiere, hvem vinner hva og hvem vinner mest.

Som sagt: Hunder som ikke er bra i forhold til rasestandarden kommer ikke langt i utstillingsringen. Konkurransen oppstår blant de hundene som får very good, alle er flotte og kan gjerne brukes i avl (dersom de er friske og mentalt bra, det avgjøres ikke først og fremst på utstilling). De eierne som har jobbet med hunden sin så den er godt musklet, ringtrent, riktig klippet og har fin pels vinner gjerne. (De heter ofte Siri, Jeanette, Lill, Caroline, Mona, Susanne etc :lol: ).

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er vel utstilling faktisk ikke for å finne gode avlskanditater, men for å vurdere avkommene fra en avlshund..

Sent from my GT-I9100

Du har nok rett, selv om jeg aldri har forstått forskjellen. Hvorfor vurdere avlsresultat hvis tanken ikke er videre avl?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og man blir litt skeptisk til hele utstillingsmiljøet når man har handlere som er fremmet i forskjellige raser ikke fordi han er så ufattelig flink, men fordi han er godt kjent innen miljøet og uansett hvor stygg bikkja er så vinner det!

Slike uttaleser finner jeg utrolig provoserende, for det betyr egentlig at alle de gode resultatene jeg har oppnåd med hundene mine er kun for at man er kjent i miljøet? Ikke pga hunden min faktisk er godt eksteriør?

Tror du folk går rundt og kjenner alle de 10000 x ? dommerene som fins der ute? I alle land i hele verden?

I og med at jeg kjenner de fleste bruksdommerene på østlandet, gjelder det samme der da?

Gode resutlater = betalt/lagt med dommern? Sånn for så sette det på spissen.

Endret av Jonna
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er det jo også slik at de aller fleste raseklubber som har utstillingskrav for avlskriteriene, så er de ganske lave, altså handler om premieringen de får i kvalitetsbedømmelsen - altså rød (kanskje blå nå?) så og så mange ganger. Det er meg bekjent ingen raseklubber som har som krav at man skal ha utstillingsschampionat for å møte opp til avlskravene. Dermed så er det kvalitetsbedømmelsen som er avlsverktøyet, i forhold til raseklubbene, ikke konkurransen videre om cert og bir/bim osv.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Massiv milepæl nådd: Ede mestrer å gå av turbuss på egne bein 🥳 Det startet med at jeg holdt på å falle ned trappen med ham i armene. Løftet ham for tidlig. Bussen ble uventet stående i kø foran rundkjøring før holdeplassen. Det meste jeg hadde av krefter var allerede brukt på å løfte ham fra gulvet. 30 kg med lealaus teddybjørn i den fasongen der viste seg å være i overkant av min bæreevne over tid. Ikke bare armene, men alt av stabiliserende muskulatur fikk kjørt seg mens bussen stod, hakket og rykket, deretter ga full gass og svingte fort og brutalt gjennom den rundkjøringen, for så å svinge like brutalt inn i busslommen og nær bråstoppe. 30 kg ekstra på overkroppen er uvant å balansere på en buss i store bevegelser. Jeg forstår nå de som utfører brystreduksjon på en annen måte. Da det endelig ble tid for å gå av den ufrivillige karusellen der holdt jeg på å falle ned trappen og Ede fikk en overraskende bråslutt på mammadalttilværelsen på gullstol midt i den, uten noen annen mulighet enn å adlyde tyngdekraften og fartsretningen og fortsette ned trappen på egne bein — og det gikk FINT, til hans store overraskelse. Ny motivasjon til å lære Mr.T å gå ned den trappen der var født, og vi har nå, en uke senere lykkes med avstigning fra turbuss på egne ben 🥳 Det ble feiret med Vom og softis 🥰
    • Jeg forer på 4 ulike typer tørrfor, som jeg varierer utfra andel Vom fra dag til dag. På vom alene får han steinhard avføring han uttrykker ubehag med å klemme ut og han begynte beite gress som om han var en hest da jeg ga for stor andel Vom. Ser ut som et rent instinkt han har for å regulere fordøyelsen. På tørrforene til stor valp fra Dilaq, Farmina, Happy Dog og Alpha Spirit har han kjempefin avføring. Små mengder, fast og passe tørr, lett å trykke ut, lett å plukke opp. På Eukanuba (fikk en sekk, ikke kjøpt den selv), der kommer det mengder av en konsistens som griser til gresset. Ideelt her også er max 1/2 Vom og resten tørrfor. De er alle forskjellige da 🤷🏼‍♀️ Edit: Angående råfor som treningsgodis: Jeg kjøpte en sånn silikon godbitpung med magnetlukking i toppen. En standard teskje står godt oppreist oppi den, så en slipper masse gris på hendene. Klarer seg med en serviett i lomma til det lille en får på seg innimellom, om en er litt klønete, som meg. Lett å vrenge og vaske. Fant den på Amazon UK. 
    • Var 50/50 som ikke fungerte så godt. Har nå gått over til kun tørrfor, ser ut som magen har stabilisert seg nå. Gir vom i blant. Fortsatt en del avføring, men det er vel naturlig med mer avføring av tørrfor enn vom?   Takk for innspill uansett!:)
    • Eddie har lagt inn søknad om å få de nusselige spanielørene erstattet med pønkråkk hanekam. I en alder av bare 6,5 mnd setter han seg heldigvis fortsatt ned som en jente når han tisser - og når han markerer, som han gjorde for første gang i dag. Det er stille før pubertetsstormen, men små vindkast kommer de mørke tordenskyene i forveien, og forsurer den prepubertale idyllen iblant.  I dag skulle jeg ha filma. Ikke første gangen en potensiell YouTube-million gikk i vasken. En av mitt livs store regrets er å ikke ha filma første gangen jeg ga chihuahuaen en hel roastbeefskive. Jeg kunne vært millionær, men har åpenbart ikke næringsvett. Glemte å filme i dag også. Ord er fattige, men kamera og power-PC til å redigere videoer på koster, så ord får klare seg. Unge Edeward har slitt en stund, med en indre kamp mellom nature og nurture. Fornuft og følelser. Det instinktive ressursforsvaret hans er så sterkt at han har store vansker med å få gjennomført sin egen vilje. På den ene siden vil han gjerne ha meg til å kaste lekene hans, fordi å jage etter dem er det aller, aller morsomste han vet, men han har ikke lyst til å gi dem fra seg. De er verdisaker for han. Han vet kognitivt at det er nødvendig å hande meg gjenstander for å få dem kastet, og han ELSKER å få dem kastet. Leker er ikke morsomme når de ligger i ro. Da er de bare potensiell moro. Litt som penger i banken. Det er selvsagt mer gøy å bruke penger enn å bare ha dem, men det føles godt å ha dem, og en er redd for å miste dem ved å bruke dem. På samme måte som jeg gjerne vil reise og shoppe og drikke frappuccino og spise ute, så vil han helst ha de lekene flyvende gjennom lufta og sprettende bortover bakken. Han ber meg kaste dem. Han maser om å få dem kastet. Lyser opp i euforisk livsglede når han ser at jeg er i ferd med å kaste. INGEN tvil om hva som er høydepunktene i livet hans, men han har en slags malplassert økonomisk sans, hvor han vokter lekene som om de kan forsvinne dersom han bruker dem. Ressursforsvaret hans er så sterkt at det er et handikap for ham. Den absurde kampen han kjemper hver gang han vil ha lekene kastet, men ikke har lyst til å gi dem fra seg. Kan ikke beskrives med ord. You had to be there, for jeg har ikke filma det.  Dette har ihvertfall pågått en stund nå. Den indre kampen mellom følelser og fornuft. Så, i dag.. Vi har fått nytt utstyr i posten. Grime og kortere bånd for å ferdes i folksomme miljøer. Grime fordi jeg liker være på den sikrere siden. Han begynner bli stor og tung og sterk. Den ene gangen han DRO i båndet for å hilse på storebror er ikke noe jeg ønsker reprise på. Han kan tydeligvis være virkelig sterk om han plutselig finner ut at han ikke vil høre på meg, så grime er en potensielt nødvendig sikkerhet. Det, og så har vi kjøpt kjettingbånd, fordi jeg liker tyngden. Hunden kjenner også at båndet er der. Det er bedre kontakt. Dessverre, som vanlig ved netthandel, har vi fått noe annet enn jeg trodde jeg bestilte. 50 cm var ikke lengden på kjettingen, men total lengde. Det der trenger tilvenning. Heldigvis har vi også fått oss et strikkbånd med såkalt trafikkhåndtak, som jeg tenkte det kunne være greit å koke frosken sakte med for å unngå at likheten med visse grupper i Pride-paraden blir for påfallende. Det holder liksom å kle seg i lakk og lær i offentligheten, vi trenger ikke lage et SM show også, mener jeg. Det er hva som trolig vil skje om vi legger ut på tur blant folk med det veldig, veldig korte kjettingbåndet der uten noen tilvenning, så her må trenes, det var planen for dagen.  For å senke potensielt stress før vi gikk avgårde i nabolaget, så skulle vi leke litt. Få på litt gode biokjemikalier. Erstatte kortisol med endorfiner. Når matmor er utstyrt med vom og tørrfisk på lomma er det nødvendig å leke før vi går avgårde, for å få ned forventningsstress. Biokjemien i dette ble forklart meg, men jeg er ikke stø nok på detaljene til å gjenfortelle korrekt. I grove trekk flommes han umiddelbart av dopamin fra forventning om belønning, så utløser det raskt en masse adrenalin og kortisol når forventningene ikke innfris fort nok (for ham). Han blir agitert og opplever en slags smerter, og mat som belønning får ikke dette stresset ned igjen. Lek derimot gjør. Fikk teorien forklart, sett det fungere i praksis. Å leke på tur fungerer fint på vanlig turbånd, men jeg vil ikke tilvenne ham at det går an å leke på så kort bånd. Ulike båndlengder har ulike regelverk for adferd. Derfor må vi leke før vi legger ut på en potensielt stressende treningstur med SM-lenke, mat i lommene og KRAV for å få den.  KRAV et noe Eddie har problemer med å forholde seg til. Han kunne vært kryssordløsningen på nøkkelordet assertive. Meningers mot og egen vilje. Tar det å bli stilt KRAV til som en trussel. Frosken må kokes sakte, ellers går den i maktkamp. Det fikk jeg bekreftet på den harde måten i dag ved å stille et urimelig krav for å starte leken: Jeg ba ham om utgangstilling.  Istedenfor fikk hele nabolaget konsert med Dickhead and The Pønk Råkk Assertiveness.  Til å begynne med ble jeg irritert. Han var så TEIT. Noe så ufattelig simpelt som å bare sette seg i utgangstilling for å få det han så inderlig intenst ville ha. Han hadde SÅ lyst på både leken og maten, men istedenfor å kjapt, enkelt og greit sette seg i utgangstilling som han VISSTE ville gi uttelling, så valgte han å kjefte meg huden full for å ha the audacity til å ikke bare gi ham hva han ville ha.  Jeg fikk omsider noe som liknet utgangstilling og han fikk umiddelbart leken sin kastet. Fløy avgårde som om han hadde sluppet fri fra Guantanamo. Gjorde meg klar til å belønne ham for levering, fordi middagen var en time på overtid. Favorittmaten. Han er vill etter Vom. Villig til å utstå både kloklipp og frisering i ansiktet så lenge det står Vom på hylla. Han har vanligvis INGEN selvrespekt når det lukter Vom i premie. Vanligvis.  Han slapp favorittleken et par meter fra levering. "Ta med!" responderte jeg, og så var ******* løs igjen. Ikke snakk om. Sikker på det tok mange minutter med utskjelling. Han synes jeg er en herskesyk HURPE med et sykt "behov" for å dominere. HVORFOR skulle han levere meg den leken for å få maten jeg hadde i hånden? "Herskesyke hurpe! Det der handler bare om å ydmyke meg! Ser jeg ut som undersåtten din? Den leken er MIN og den maten er også MIN! Vil du ha leken i hånden kan du plukke den opp selv!" Jeg endte med å plukke den opp selv. Han ble stille noen øyeblikk. Innså at han hadde tapt. Jeg hadde nå både leken og maten og han hadde bare stoltheten. Det gikk ikke mange sekunder før nederlaget ble erstattet med forventning om kast. - Link! Unge Eddies verden raste sammen igjen. Usikker på HVA som er problemet hans, for han går SÅ fint i utgangstilling for kjipe tørrforkuler, bare de er i hånden som lure. Han HAR gått FINT i utgangstilling med Vom på hylla og i vinduskarmen også. Hvorfor ikke nå? Hva er problemet? Svaret er et intenst autonomitetsbehov. Han ga så TEΙΤΕ liksom-nesten kreative alternativer til en faktisk utgangstilling, etter å ha gitt ham flere invitasjoner til å plassere seg riktig valgte jeg å gripe halsbåndet for å veilede ham ordentlig på plass - for å kunne rose og belønne. Verste overgrepet jeg kunne begått mot ham. Han strittet imot, og jeg ville ikke gi meg, så det utviklet seg til en brytekamp jeg til slutt vant ved hans surrender. Var han et menneske ville han HYLGRÅTT. Hikstet og hulket i bunnløs sorg over dette sjokkerende sviket. Var jeg ikke hans beste venn? Hva slags venn og partner GJØR noe sånt? Jeg kunne jo ikke gi meg, for jeg hadde faktisk lagt på et krav, og han trenger VITE at et krav er et KRAV og når det innfris, så blir det ALDRI problemer og ALLTID godt humør og belønning. Å la en nær pubertal riesenschnauzer få lov til å kjempe seg fri fra et (i utgangspunktet bare veiledende) grep i halsbåndet var 100% uaktuelt, samme hvor såret og sjokkert han var. Det ble til slutt en utgangstilling. Leken fikk jeg også levert i hånden, men ikke uten en psych kamp om hvem som bestemmer over ressursene. Ede er IKKE fornøyd med å måtte jobbe for mat og lek.  Tur ble det ikke, men en god latter ble det, fordi Ede er absurd sta. Håper jeg ser samme humoren i det når han begynner skape seg pga endret båndlengde. Fra 2-1 meter i første omgang, med bare korte partier på "trafikkhåndtak". Grime har vi prøvd på. Den sitter det litt lenger inne å gå hjemmefra med ennå. 
    • Hvis det funker med 50/50 kan du jo da bare fortsette med det. For helgeturer går det jo fint å ta med i kjølebag, det gjør ikke noe om det tiner så lenge det blir spist innen en dag eller to. Men ville prøvd forsiktig med et annet tørrfôr som er beregnet for valp.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...