Gå til innhold
Hundesonen.no

Den store baby(og barne)tråden <3


Zitka
 Share

Recommended Posts

  • Svar 9.9k
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Fineste Tuva Marie ligger på brystet. Hun kom 21.29. Fin fødsel og alt står bra til. Lungene virker eksemplarisk!

Gratulerer masse til Marie og Øyvind med lille Johanne :D :banana: Hun kom 17:42 og alle 3 har det bra!!! *være flink og oppdatere sonen*

Verdens fineste lille jente kom til verden 00.04 i natt etter en stri tørn på fødestua. Hadde verdens beste jordmor siste økt og ung assistentlege som var fabelaktig, begge to bidro til at opplevelse

Posted Images

Kunne dette være noe for dere kanskje? Jeg gleder meg til min H er stor nok til å dra dit iallefall :ahappy:

Vi har vært! Kjempekult :)

Det ligger bilder noen sider tilbake. Gleder med til han blir større og kan ta flere av løypene.

Takk for støtten, jenter! I dag skal jeg på utstilling og H og pappaen på hyttetur. Skal bli godt å savne ham litt. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis fungerer leggingen fint hos oss :) Det er mer de ekstremt tidlig morgningene som er problemet her. I dag var det kvirrevitt kl 0600. Selvom de fikk være oppe lenge i går (kl 2100). Hjelper nada.

Ellers ler jeg gjenkjennende av tall-spising. Magnus brøler også og gnafser i seg de tallene han finner :lol:
Soph er bare herlig Lill! Skikkelig liten dame allerede!
Kaja: Du synes du ser oss i yodelmobilen ja? :lol:

Dagens kval:
1) Maisplukking i Drøbak
2) Tusenfyd
3) Kjøpe ny seng på Ikea

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler meg ski9kkelig gangster og dobbeltposter, rett og slett fordi jeg har tenkt på dette lenge og trenger sonen-orakelets råd.
Sindre blir 5 år 3. november. Magnus blir 3 år 9. november.

Vi skal ha barnebursdag her hjemme. Vi har vel plass til maks 10-12 unger, da uten foreldre.
Om vi ber hele alderstrinnet til S i barnehagen er det 11, også må naboen og bestevennen også inviteres.
Kanskje vi bare skulle invitere guttene i årskullet? Pluss nabo og bestevenn? Så kan Magnus også få med seg noen venner?
Trenger man å feire 3. års dag?
Når S og M går i samme barnehage (men forskjellig avdelinger), kan man invitere Sindres venner (og noen av M sine) og si at vi feirer begge to? Jeg tenker sånn gavemessig? Vil det kanskje føles feil å måtte kjøpe gaver til M også for foreldrene til de som er venn med S?
Dette ble rotete, men for å oppsummere.
1. Feire begge guttene sammen, alle kjøper gave til begge?
2. Feire begge guttene sammen, men noen er bedt til S, noen til M?
3. Feire kun Sindre (iallefall hans venner som inviteres), men vi kjøper selv noen små gaver (i tillegg til store b gaven) til M så han også får? Så får han egen bursdag fra han blir 4?
4. Feire begge, hver sin dag?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Heldigvis fungerer leggingen fint hos oss :) Det er mer de ekstremt tidlig morgningene som er problemet her. I dag var det kvirrevitt kl 0600. Selvom de fikk være oppe lenge i går (kl 2100). Hjelper nada.

Ellers ler jeg gjenkjennende av tall-spising. Magnus brøler også og gnafser i seg de tallene han finner :lol:

Soph er bare herlig Lill! Skikkelig liten dame allerede!

Kaja: Du synes du ser oss i yodelmobilen ja? :lol:

Dagens kval:

1) Maisplukking i Drøbak

2) Tusenfyd

3) Kjøpe ny seng på Ikea

Ser ut som gutta er litt like, spise tall er kos og å våkne før fuglene fiser er enda bedre. Heldigvis er A blitt bedre. Før var det kryss i taket hvis han våknet senere enn 05, nå er rundt 05-06 normalen. Og han ligger og koser opp til en time før tålmodigheten er slutt. Takk Gud for at han er kosegutt.

Mozza fikk ofte morgenturen før 5 om morgenen husker jeg, nå er alt så meget bedre. Og nei, tidspunktet for legging spiller ingen trille.

Jeg holder fortsatt fast ved at jeg skal vekke han før 05 hver morgen i en uke når han er 15. Jeg MÅ ha hevn.

8 cm åpning ! Jeg blir tante snart! Mannen som holder meg oppdatert mener hun neppe har så vondt, for hun skriker ikke, men jeg vet hun er prikk lik meg der. Jeg hatet hvert sekund og mistet bevisstheten pga smerter ( hun har en litt mer normal fødsel dog) , men jeg kom ikke med en lyd før jeg erklærte - med helt normal stemme - at nå fikk det for pokker være nok, de fikk bare dra den ungen ut etter øra, jeg ville sove.

Regner med at hun også har litt vondere enn hun gir uttrykk for, vi sliter begge med å utrykke sånt.

Snart tante! ! Herregud! Mammaer begge to! Ci som ikke kunne fatte at folk ville seg selv så vondt og i tillegg påstå at det var koselig med sånne masete drittunger :lol:

Veldig spent på hvordan den vesle frøkna blir. A er mer lik venninna mi enn meg ( i oppførsel) , såpass at hun sier at jeg må ha født ungen som egentlig var hennes, så kanskje lille Iben blir lik meg hehe

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Føler meg ski9kkelig gangster og dobbeltposter, rett og slett fordi jeg har tenkt på dette lenge og trenger sonen-orakelets råd.

Sindre blir 5 år 3. november. Magnus blir 3 år 9. november.

Vi skal ha barnebursdag her hjemme. Vi har vel plass til maks 10-12 unger, da uten foreldre.

Om vi ber hele alderstrinnet til S i barnehagen er det 11, også må naboen og bestevennen også inviteres.

Kanskje vi bare skulle invitere guttene i årskullet? Pluss nabo og bestevenn? Så kan Magnus også få med seg noen venner?

Trenger man å feire 3. års dag?

Når S og M går i samme barnehage (men forskjellig avdelinger), kan man invitere Sindres venner (og noen av M sine) og si at vi feirer begge to? Jeg tenker sånn gavemessig? Vil det kanskje føles feil å måtte kjøpe gaver til M også for foreldrene til de som er venn med S?

Dette ble rotete, men for å oppsummere.

1. Feire begge guttene sammen, alle kjøper gave til begge?

2. Feire begge guttene sammen, men noen er bedt til S, noen til M?

3. Feire kun Sindre (iallefall hans venner som inviteres), men vi kjøper selv noen små gaver (i tillegg til store b gaven) til M så han også får? Så får han egen bursdag fra han blir 4?

4. Feire begge, hver sin dag?

Lillesøster droppet å ha barnebursdag for 3 åringen. Hun hadde nesten samme problematikk, bare at eldste var gutt og akkurat hadde begynt på skolen. Vesla aksepterte at hun måtte vente til hun var 4 år før hun fikk barnebursdag, selv om storebror fikk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ser ut som gutta er litt like, spise tall er kos og å våkne før fuglene fiser er enda bedre. Heldigvis er A blitt bedre. Før var det kryss i taket hvis han våknet senere enn 05, nå er rundt 05-06 normalen. Og han ligger og koser opp til en time før tålmodigheten er slutt. Takk Gud for at han er kosegutt.

Mozza fikk ofte morgenturen før 5 om morgenen husker jeg, nå er alt så meget bedre. Og nei, tidspunktet for legging spiller ingen trille.

Jeg holder fortsatt fast ved at jeg skal vekke han før 05 hver morgen i en uke når han er 15. Jeg MÅ ha hevn.

Ha ha, vekke på morgningen kl. 05.00 når de er 15 høres ut som en god plan :lol: Eller vente til de får barn selv og la barna gjøre jobben :rofl: Om de da ikke ender opp med slike super-babyer som Lill sine :heart:

Det reeeegner, så det ble butikken på utkikk etter senger som ble målet for dagen.

Neeei, det er jo ikke vanlig med 3-års barnebursdager, men siden storebror får? *tenke*

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg koser meg (unnskyld, dere det gjelder) litt med å lese om de litt tøffe periodene i barneoppdragelsen kjenner jeg. Skjønner veldig godt at det er hardt, men historiene er allikevel så herlige å lese.

Jeg jobber jo i barnehage om dagen! Aldri hatt noe særlig med barn å gjøre. Men hallo - jeg liker det! Det hadde jeg faktisk aldri trodd. Men barna, spesielt på mellomavdelingen (2,5-4 år), er bare til å spise opp . Så mye kjærlighet de deler ut rundt seg, selv til en vikar de har kjent i tre uker. Jeg får lyst til å kose dem ihjel alle mann :wub: Ja visst er det utfordrende å få 18 småtroll til å sitte pent ved bordet, men de er så undervurdert altså. De er supersmarte og kreative alle som en. De tøffe gutta er mest kosete og de søteste jentene er mest utspekulert - akkurat sånn det skal være :P

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Yodel: Jeg er sånn type som ikke greier å sette noen tilside. Så jeg har hatt selskap med opptil 50 barn og voksne på en gang. Men det anbefaler jeg altså ikke!. Jeg hadde nok gått for alt. 2. Da får jo begge gaver likevel, men fra hver sine kamerater.

Et annet alternativ er at minstemann får ha bestevennen sin i selskap en annen dag, evt. hvis han har en kusine eller fetter eller to på samme alder så kan jo de også få komme.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Høres ut som en kjempekoselig tur, Raksha. :)

Mitt mål er alltid å unngå flest mulig konflikter, og denne gutten har gitt en ny mening til det lære meg å være smidig, men det betyr absolutt ikke at de ikke dukker opp på daglig basis. Det var ikke uten grunn at jeg skrev her en dag at det var en bra dag fordi jeg hadde blitt slått og kløpet bare ved én anledning. Han er feisty er han. Jeg terper igjen og igjen i hodet mitt at det er veldig gode egenskaper for ham å ha i livet, den viljestyrken, utholdenheten, selvstendigheten og frasparket som han har. Men som jeg sa, some days... Det er krevende å stå i det, tåle det og bære det når det er mye av det. Jeg er ikke en kjeftete eller kranglete forelder, det er bare ikke personligheten min og jeg vil helst holde meg sånn.

Veldig enig med deg i at man skal unngå konflikter og huske på at "utageringen" skyldes umodenhet. Jeg bare lurte på: Hva skjer hvis du er absolutt konsekvent på at sparking, klyping og stygge ord er helt forbudt? Blir det bare mer konflikter, eller vil det gjøre at han ser noen grenser som han hittil ikke har hatt helt klart for seg? Det jeg lurer på er vel om det kunne gitt mer trygghet å møte klare grenser?

Det er mulig jeg tenker valpeoppdragelse her. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Veldig enig med deg i at man skal unngå konflikter og huske på at "utageringen" skyldes umodenhet. Jeg bare lurte på: Hva skjer hvis du er absolutt konsekvent på at sparking, klyping og stygge ord er helt forbudt? Blir det bare mer konflikter, eller vil det gjøre at han ser noen grenser som han hittil ikke har hatt helt klart for seg? Det jeg lurer på er vel om det kunne gitt mer trygghet å møte klare grenser?

Det er mulig jeg tenker valpeoppdragelse her. :P

Selvfølgelig er det helt forbudt. Jeg sitter jo ikke å tar i mot. ;)

Vi snakker alltid sammen etterpå, om hvordan det er lov til å bli sint men ikke lov til å slå, det er ikke lov til å si stygge ting, og at andre får vondt og kan bli lei seg. Han vet alt dette, han vet selv hvordan det er å være mottaker, han ber om unnskyldning, sier selv at det ikke er lov til å slå og alt det der. Ofte får han seg en timeout i senga si, av eget initiativ, der har han grisen sin og det hjelper ham å bryte situasjonen. Og jeg er veldig konsekvent på dette. Helt konsekvent tror jeg er en umulighet.

Jeg er litt usikker på hva du mener rent praktisk tror jeg. Hva ser du for deg at jeg skal gjøre når han havner i det moduset? Hvordan setter jeg den grensen?

Valper og unger er da ikke så annerledes, helt om for meg å sammenligne de to iallfall. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er det helt forbudt. Jeg sitter jo ikke å tar i mot. ;)

Vi snakker alltid sammen etterpå, om hvordan det er lov til å bli sint men ikke lov til å slå, det er ikke lov til å si stygge ting, og at andre får vondt og kan bli lei seg. Han vet alt dette, han vet selv hvordan det er å være mottaker, han ber om unnskyldning, sier selv at det ikke er lov til å slå og alt det der. Ofte får han seg en timeout i senga si, av eget initiativ, der har han grisen sin og det hjelper ham å bryte situasjonen. Og jeg er veldig konsekvent på dette. Helt konsekvent tror jeg er en umulighet.

Jeg er litt usikker på hva du mener rent praktisk tror jeg. Hva ser du for deg at jeg skal gjøre når han havner i det moduset? Hvordan setter jeg den grensen?

Valper og unger er da ikke så annerledes, helt om for meg å sammenligne de to iallfall. :P

Jeg tror egentlig at vi tenker likt og ville gjort akkurat det samme. Jeg vet jo at du er en sterk og konsekvent person. Utageringen til poden din fikk meg bare til å tenke på en venninne, som aldri klarte så mye som å snakke strengt til sin elskede lille gullegull, det bar jo galt av sted. Sånn er så avgjort ikke du! :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror egentlig at vi tenker likt og ville gjort akkurat det samme. Jeg vet jo at du er en sterk og konsekvent person. Utageringen til poden din fikk meg bare til å tenke på en venninne, som aldri klarte så mye som å snakke strengt til sin elskede lille gullegull, det bar jo galt av sted. Sånn er så avgjort ikke du! :)

Nei, det er jeg ikke. Skjønner at det kanskje kunne se ut som jeg bare tar imot når jeg skriver at det er slitsomt å stå i det, bære det og tåle det, var det der det lå? Det jeg mente er å ikke bli sint, og klare å ta i mot hele gutten om du skjønner?

Men når det er sagt så merker jeg at det å bli streng sjelden fører oss en annen plass en lenger ned i søla. Det er ofte det at jeg er streng som fører oss inn i en konflikt. Han blir lei seg og som en forlengelse, sint. Han føler seg nok ofte misforstått tror jeg.

Men det betyr ikke at jeg er redd for å snakke til ham nei. :) Enkelte ganger er det feil framgangsmåte, men jeg er ikke så redd for å gjøre feil heller. :P

Alt det sagt, jeg synes det er mye fokus på å være konsekvent. Det er kanskje litt oppskrytt. Man kan jo bli for konsekvent, og det er ikke noe mål det heller.

  • Like 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror noen barn rett og slett er mer fysiske jeg. Spesielt typiske guttegutter. A er ikke en guttegutt og han bruker mer verbal motstand i form av argumenter ( han argumenterer skremmende godt til tider ) og trusler. Han slår han også, men det kan gå uker i mellom hver gang jeg får et slag. Kusina derimot, hun får mye juling.

Jeg ser andre gutter er mye mer fysiske når de trenger utløp for frustrasjon. A har hatt sine perioder, men han foretrekker faktisk å snakke om hvorfor han er sint fremfor å bli fysisk. Gjerne veldig høylytt , men han formulerer i hvertfall følelsene sine. Jeg har inntrykk av at typiske gutter har større utfordringer der, på et generelt basis.

Edit: når jeg skrur på hukommelsen så husker jeg faktisk vagt at slag, spark og biting var dagligdagse hendelser frem til han ble litt over 2 år? Herregud, man glemmer jo alt. Jeg husker at jeg noen ganger ble så frustrert at jeg lurte på om jeg gjorde noe alvorlig galt. Men så gikk det umerkelig nesten over.

Edit2: hvis alt går etter klokken skal den nye tantungen min være ganske snart ute nuh. Jeg tør ikke sende sms og mase. Regner med den vordende pappaen har nok å tenke på. Nå skjønner jeg hvorfor mamma absolutt skulle være med på fødselen min, kjipt å ikke vite noe!

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selvfølgelig er det helt forbudt. Jeg sitter jo ikke å tar i mot. ;)

Vi snakker alltid sammen etterpå, om hvordan det er lov til å bli sint men ikke lov til å slå, det er ikke lov til å si stygge ting, og at andre får vondt og kan bli lei seg. Han vet alt dette, han vet selv hvordan det er å være mottaker, han ber om unnskyldning, sier selv at det ikke er lov til å slå og alt det der. Ofte får han seg en timeout i senga si, av eget initiativ, der har han grisen sin og det hjelper ham å bryte situasjonen. Og jeg er veldig konsekvent på dette. Helt konsekvent tror jeg er en umulighet.

Jeg er litt usikker på hva du mener rent praktisk tror jeg. Hva ser du for deg at jeg skal gjøre når han havner i det moduset? Hvordan setter jeg den grensen?

Valper og unger er da ikke så annerledes, helt om for meg å sammenligne de to iallfall. :P

Skitten quote, men sitter på iPad. Hvordan er det å bruke seng til timeout? Det er kanskje en positivt betont timeout? For hvis en timeut er en "straff" og man forbinder seng med straff er det kanskje ikke helt heldig? :P (Jeg spør fordi jeg lurer/undres/tenkte på det, ikke fordi jeg mener noe om det!)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Skitten quote, men sitter på iPad. Hvordan er det å bruke seng til timeout? Det er kanskje en positivt betont timeout? For hvis en timeut er en "straff" og man forbinder seng med straff er det kanskje ikke helt heldig? :P (Jeg spør fordi jeg lurer/undres/tenkte på det, ikke fordi jeg mener noe om det!)

Her har vi brukt time out noen ganger og alltid på trappen. Hadde vi brukt sengen så vet jeg at hun hadde tenkt tilbake på det ned negativ assosiasjoner når hun skulle legge seg..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Huff nå gruer jeg meg litt til Jaran blir eldre. Sophia er veldig oppfinnsom og har mye rart for seg men hun har bare slått en gang og det var før hun fikk språk. Aldri sparket eller bitt. Kanskje vente med nr tre til vi ser hvordan Jaran er :P !

Det er ikke alle gutter som slår altså :P

Men jeg tror det helt klart er kjønnsforskjeller. Lille Tuva har omtrent aldri tydd til vold, storebror derimot...

Jeg så det i barnehagen også. Gutta tydde mye fortere til vold ved konflikter, jentene kunne til nød strekke seg til å slå en spade i hodet på motstanderen.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Her bruker vi også time-out, men etter at det ble innført trenger vi det sjeldnere :P

Sindre har aldri hatt tendens til å slå, mens lillebror kan bli litt mer utagerende, men ikke noe voldsomme saker.
Men vi har da også hatt våre episoder med sprellende og hylende gutt foran godteridisken i butikken.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei, det er jeg ikke. Skjønner at det kanskje kunne se ut som jeg bare tar imot når jeg skriver at det er slitsomt å stå i det, bære det og tåle det, var det der det lå? Det jeg mente er å ikke bli sint, og klare å ta i mot hele gutten om du skjønner?

Men når det er sagt så merker jeg at det å bli streng sjelden fører oss en annen plass en lenger ned i søla. Det er ofte det at jeg er streng som fører oss inn i en konflikt. Han blir lei seg og som en forlengelse, sint. Han føler seg nok ofte misforstått tror jeg.

Men det betyr ikke at jeg er redd for å snakke til ham nei. :) Enkelte ganger er det feil framgangsmåte, men jeg er ikke så redd for å gjøre feil heller. :P

Alt det sagt, jeg synes det er mye fokus på å være konsekvent. Det er kanskje litt oppskrytt. Man kan jo bli for konsekvent, og det er ikke noe mål det heller.

Det skjønner jeg, og er helt enig i at det er det man må. Jeg skjønner også hva du mener med at man kan bli for konsekvent. Da risikerer man jo bare at ungene føler seg misforstått og blir enda mer frustrert. Man må selvsagt se an situasjonen og først og fremst prøve å forstå hva som skjer i det lille hodet. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvordan er det å bruke seng til timeout? Det er kanskje en positivt betont timeout? For hvis en timeut er en "straff" og man forbinder seng med straff er det kanskje ikke helt heldig? :P (Jeg spør fordi jeg lurer/undres/tenkte på det, ikke fordi jeg mener noe om det!)

Hva skal jeg si, jeg bruker det vel ikke som timeout forsåvidt. Ikke sånn med mening iallfall, men jeg kom ikke på et bedre ord å bruke. Timeout er ganske omstridt og det er ikke alle som ser på det som en god måte å oppdra barn på. Han får valg og han velger ofte selv senga. Det bryter situasjonen, han kan kose med grisen sin, være litt alene. Han knytter iallfall ikke senga til straff, for legging er som oftest veldig greit og koselig, og han sovner fort der. Tvert imot tror jeg det heller fungerer som en trygg plass for ham.

Jeg ser hva du mener og tror absolutt at det kan funke sånn, men det er ikke slik hos oss iallfall. :)

("Skitten quote" :teehe: Den likte jeg. Liker rene quoter selv. :)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Det føles litt slemt og utleverende å stadig nevne det veltempererte datterbarnet, men her er det hun som har vært fysisk og slått, sparket og spyttet. Jeg tror ikke det er en gutteting, jeg tror det har noe med temperament å gjøre, hvor mye de flagger følelsene sine. For der datterbarnet også har vært den som har vært mest sint og frustrert og testa grenser, er det også hun som har vært mest kjærlig og varm, eller hvordan jeg skal forklare det. Hun klemmer og koser og er involvert med hele seg i alt, mens guttebarnet er mer distansert i alt.

Guttebarnet var forøvrig en sånn en som sto opp grytidlig hver morgen (mellom 4 og 6), han hadde ikke brydd seg stort om at han ble vekket kl. 5 hver morgen, ikke engang da han var 15 år :P Datterbarnet har vært vanskelig å legge og vanskelig å vekke i alle år. Hun hadde ikke hatt sansen for å måtte stå opp kl. 5 om morran, da hadde hun heller holdt seg våken hele natta :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror også det er mye en temperamentsgreie. Kusinen til Heljar er på samme viset. Veldig klar på det hun ønsker. Jeg var også sånn har meg blitt fortalt.

Det går jo veldig greit for det meste, men når vi får mange dårlige dager som gjerne blir til uker så får det meg til å tvile på det jeg gjør. Jeg vet at det ikke er en refleksjon av meg, selv om de fleste utenforstående sikkert mener det er nettopp det det er, men når man blir litt tynnslitt så er det lett å glemme hvorfor man tar de valgene man tar.

Huff, jeg mener ikke å male ham så negativt altså. For han er ikke konstant en surpomp som denger løs på alt han ser altså. Han er en glad og trygg gutt som vet hva han vil og som vil det veldig. :)

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjest
Dette emnet er stengt for flere svar.
 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
    • Hva får hun for stress? Min Odin var også en lettstresset type og fungerte bedre med Eldepryl på sine eldre dager. Jeg tenker det er ganske naturlig at hun foretrekker det vante og trenger kontroll på omgivelsene med alderen. Det trenger ikke å være slutt enda, så lenge hun ikke har mye smerter og virker glad og fornøyd.  Blir det bjeffing om du har dem sammen, men begrenser området, altså ikke hele huset? Yngste begynner jo også å nærme seg voksen, og herjingen vil nok gi seg. Hvor lenge holder de på når de er alene sammen? Jeg tenker kanskje det er like greit for begge, og så får de legge seg og slappe av etterhvert?
    • Junior ligger og sover når hun er alene. Uten lyd. Den eldste har generelt mer og mer lyd med alderen. Gamlemor vil ha tilgang på hele huset slik hun er vant til. Hun finner seg ikke i å bli stengt inne på et rom,som for eksempel soverom/kjellerstue,der hun uansett pleier å legge seg. Døra må være åpen,så hun kan gå opp og ned trappa. De få gangene det har fungert på et slags vis, har junior lagt seg i gangen oppe, og gamlemor har lagt seg frivillig nede. Men,døra kan ikke være igjen mellom dem, for da blir det altså et voldsomt bråk som høres helt inn i huset til naboen.  Merker jo at hun begynner å bli litt gammel, men klarer ikke helt å tolke om hun glemmer litt noen ganger,kanskje. Syn og hørsel er det ingenting galt med,og alle undersøkelser hos veterinær er helt topp.  Har ingen forklaring på hvorfor hun bjeffer hele tiden når de er alene,  for hun er så glad i den lille frøkna. Det kan bli for voldsom leking når lillemor får overtenning, og derfor tenkte vi det var lurt å ha dem adskilt,men det vil gamlemor heller ikke. Spesielt dette prosjektet hun hadde med å meget bestemt jobbe intenst med å skyve bort kompostgrinda mellom dem for å komme seg inn til junior var litt spesielt å se på video.  Hun passer alltid på at junior har det bra, og helt siden valpen var bitteliten,har hun passet på henne som om det var hennes egen. Skal legge til at det er MYE bjeffing fra henne ellers også, ikke når vi er alene i familien, men på det meste annet. Det har blitt betraktelig verre med alder, og vi prøver å skjerme henne så godt vi kan. Vi har på radio så hun ikke skal høre så mye lyder, vi drar for gardinene så hun ikke skal få med seg alt som skjer utenfor osv. Jeg tror kanskje vi har litt skylapper på fordi vi ikke ønsker å se hvor ille lydnivået har blitt med alderen, men vi føler at hvis vi tilrettelegger nok for henne,så er hun fornøyd og har det bra. Og vi ønsker å strekke oss langt for at hun skal ha det bra. Det er mulig at alt handler om at hun er stressa,  kanskje er litt forvirret til tider,og at det er en grunn til at hun ikke klarer å roe seg.  Hun løper opp og ned trappa, bort til vinduene og bjeffer hele tiden. Så kan det bli stille litt,så er det på igjen. Når hun er hos hundepasser,så fungerer det bra, de bryr seg ikke om lyden, og hos veterinæren er hun helt rolig,og sitter med et stort smil på bordet.  På tur er hun helt rolig, ikke en lyd hvis det ikke kommer noen,da. Og inne og ute er hun stille hvis ingen kjører forbi,eller dukker opp på døra. I sommer har hun elsket å ligge hele dagen i skyggen, og sove.  Hun får metacam hver dag fordi vi mistenker artrose i et bein. Og hun får antidepressiva for stress. Beklager,dette ble nok litt rotete,  men vi har altså litt utfordringer med å forstå hva dette handler om. Er det kanskje vi som ikke skjønner at dette egentlig handler om en gammel hund som kanskje bør få slippe snart. Usikker. Faren min og svigerfar mener det.  Jeg har dratt det for langt med en syk hund før, så vi prøver å være veldig åpne for innspill. Hun virker altså som om hun har det bra når alt er kjent og slik det pleide å være. Når hun er alene hjemme slik hun var før når hun var eneste hund i heimen. Det er sjelden hun må være alene hjemme, det er ingen som er på jobb hele dagen lenger. Men,når vi tar med oss mini og drar,ser hun veldig blid ut,og går ned og legger seg med en gang.        
    • Hvordan er unghunden alene hjemme uten gamlemor? Jeg tenker at det kanskje er den yngste som rett og slett trenger mer alenetrening for å finne roen alene først. Jeg regner med dere har gjort de vanlige tingene med begge, som å gå tur eller aktivisering før dere går fra dem, har på radio, ikke for mye eller for lite plass, osv.  Hvis de er alene sammen med tilgang på kun ett rom og senger lett tilgjengelig, hvordan går det da? 
    • Vi er litt oppnådd her nå,så vi tar i mot tips med stor takknemlighet. Vi har en eldre dame på 11 år, og en unghund på 16 mnd. De går godt sammen. Utfordringer oppstår når de skal være hjemme alene. Begge takler fint å være hjemme alene hver for seg. Men, den gamle finner ikke roen når begge hundene er alene sammen. Heller ikke med kompostgrind mellom dem så de kan se hverandre,  da bruker hun tiden på å prøve å komme seg forbi grinda og inn til den andre hunden, og heller ikke i hvert sitt rom fungerer det. Vi har videoovervåkning på dem, og ser at den gamle går rundt og bjeffer omtrent hele tiden når hun vet at den andre hunden vår også er hjemme. Når hun er alene i huset, går hun og legger seg,og er helt stille. Hun er en litt nevrotisk og stressa type, samtidig veldig mild,og er veldig opptatt av unghunden, og at hun har det bra. Samtidig,når de er sammen,så blir det for mye når junior vil leke hele tiden. Så derfor er det best om de er hver for seg, men det hadde jo vært supert om de kunne være alene i samme hus. Slik det er nå så har vi prøvd oss litt fram, og det har blitt til at vi har tatt med oss junior,så pensjonisten får roa seg alene hjemme. Men,det er ikke alltid vi kan ta henne med oss, og da er det altså bjeffing omtrent non stop på den eldre. De er forresten lapphunder.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...