Gå til innhold
Hundesonen.no

Stabyhoun Amigo - livet som veteran


jaktlykke
 Share

Recommended Posts

  • Svar 96
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hipp hurra for godgutten min som fyller 10 år i dag :wub: Du og jeg har opplevd sååå mye på disse årene! I 2006 ble du godkjent ettersøkshund som aller første stabijhoun I 2007 ble du N UCH og N

I dag har Amigo feiret 11-årsdagen sin med en herlig skogstur i nydelig påskevær   

Amigo holder koken i skogen enda; vi gikk ordinær blodsporprøve i dag og han suste inn til en solid 1 premie - den 18:de i rekken! Matmor er superglad i pensjonisten sin

Posted Images

  • 4 weeks later...
  • 2 months later...

Vi var i Nederland i helgen på en stor spesialutstilling for de nederlandske rasene og Amigo deltok i veteranklassen. Det var fire veteranhanner med og det er vel første gang at han har særlig konkurranse i denne klassen - det er svært få som stiller veteranene sine her hjemme dessverre.

Men desto morsommere å stille for en rasespesialist som straks legger merke til Amigo når vi kommer inn i ringen med de andre tre og bare ser og ser på ham :) Hun kommenterer til meg at han er i utrolig flott kondisjon og liker tydelig det hun ser (jeg skjønner jo ikke nederlandsk men noe snapper jeg da opp når hun snakker til sin skriver :ahappy: ).

Amigo bikket 10 år i mars men det er det ikke lett å se på ham :wub:

amigo%20profil%20zwolle_zpsgvyozrlr.jpg

Dommeren likte ham så godt at hun plasserte ham på førsteplass med 1 Uitmuntend - noe som tilsvarer excellent med CK - jeg hadde overhodet ikke forventet dette! Jo jeg håpte jo selvsagt at vi ikke havnet sist - men jeg hadde aldri sett for meg at han skulle vinne klassen sin :wub:

1%20vetk%20zwolle_zpsgd8epo7z.jpg

amigo%20profil%20zwolle%202_zpsz38whniz.

Skjønne gamle mannen min :wub: :wub: :wub: :wub:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

I løpet av helgens EDS hadde vi spesialutstilling på fredagen. Det var 63 entries inklusive valper og oppdrettergrupper. Amigo fikk excellent og ble BIM veteran.

IMG_6107_zpsszw3ahsl.jpg

I tillegg stilte vi oppdrettergruppe og ble nr 3 av 4 med HP. I rekkefølge er alderen 10 1/2 - 10 1/2 - 2 1/2 - 8 1/2 :wub:

IMG_6078_zps1nevhat4.jpg

Dagen etter var det selve EDS for oss - 63 entries også her. Amigo var en av heller få som fikk excellent og ble dermed EUVW-15 ! Han ble også BIM veteran denne dagen.

IMG_6236_zps9yntro48.jpg

Med hjem i bagasjen fra EDS hadde vi en liten kattunge og det har gått superfint med den og gutta. Se bare på bildene av Amigo og Mysen :wub:

IMG_6407-001_zpsbctea54c.jpg

IMG_6404_zpso09konmp.jpg

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 months later...
  • 11 months later...

Siste kapittel er skrevet ... :no:

Jeg måtte avlive Amigo i januar; jeg klarer nesten ikke å skrive om det for det er fortsatt et åpent sår.  Så jeg vil bare si noen ord nå om det og så kommer det et mer utfyllende minneord om ham seinere.

I fjor måtte han begynne på smertestillende pga spondylose og jeg visste at jeg hadde ham på lånt tid.  Jeg tok måned for måned og så etter tegn på forverring.  Han klarte seg fint fram til seinhøstes; da begynte han å få mer vondt i labbene samt at han ikke følte seg komfortabel med å være hjemme alene mens jeg var på jobb.  Det var mange søvnløse netter for jeg visste jo hvilken avgjørelse jeg tilslutt måtte ta – men det er så vanskelig å ta det skrittet ikke sant..?
Allerede i høst bestemte jeg meg for hvilket sted han skulle gravlegges – ute i skogen der vi har vært så mange ganger og vi har så mange positive minner fra.  Og siste gangen jeg og han var der så tok han ut ei kolle som kom forbi og han løp etter henne som en unghund. Derfor føltes det helt naturlig at han skulle ligge der.

Før jul var jeg der og spadde opp graven – jeg håpte i mitt stille sinn at det ville være mange mange måneder til han skulle gravlegges i den.  Så jeg dekket den til slik at det ville være lett å fjerne “lokket” når dagen kom.

Alle mine bekymringer og tanker om Amigo og den sorgprosessen jeg var i på forhånd tærte noe vannvittig på meg.  Jeg lå mange ganger sammen med ham under salongbordet og bare gråt og gråt for jeg ville ikke at vår tid skulle ende – tårene renner når jeg skriver dette også for det så sårt :(
Men ironisk nok – eller typisk nok – så var det Amigo som la seg inntil meg og trøstet meg når jeg var på det mørkeste – han var en utrolig klok og fin venn.

Så en dag i slutten av januar følte jeg at nå må jeg bestemme meg – jeg hadde utviklet kjempehøyt blodtrykk og måtte rett og slett over på medisiner for det.  Hodet holdt på å sprenges av smerter og alt vil jeg nesten si kan skyldes mine bekymringer for gutten min. Jeg følte meg som en bøddel som skulle bestemme når han skulle dø – det var helt grusomt.

Men en dag så tok jeg mot til meg og sendte en melding til min gode veterinær Magne Ingard om han kunne hjelpe meg.  Jeg håpte at han ikke ville svare for da kunne jeg utsette det.  Men – han svarte ganske straks og vi avtalte at han skulle komme hjem til meg dagen etter.  Så jeg tok Amigo med meg på en fin tur og han fikk løpe og herje akkurat som han ville uten at jeg skulle begrense ham pga ryggen hans.  Han var virkelig lykkelig der han løp etter pinner og snuste på alt mulig rart.  Det var en helt fantastisk fin dag og jeg tok masse fine bilder av ham.

IMG_0039.jpg

IMG_0045.jpg

IMG_0100.jpg

IMG_0063.jpg

Min elskede Amigo - takk for alt <3

Neste morgen var det strålende fint vær og vi gikk alle tre inn i skogen til gravstedet.  Det kjentes helt surrealistisk.  Jeg prøvde å holde maska for Amigo sin del for jeg kunne ikke bryte sammen så han så det.  Jeg måtte være som vanlig.  Han fikk løpe fritt og jeg fant fram teppet som han skulle ligge på.  Det var ekstremt viktig for meg at han skulle ligge godt og ikke fryse i graven.  Ja jeg vet det er helt på bærtur å tenke sånn men for meg var det altoverskyggende.
Så han fikk en beroligende sprøyte og det tok kanskje tre minutter før den begynte å virke; han var ganske svak sa veterinæren.  For Amigo har skjult plagene sine veldig godt.  Så han fikk legge seg på teppet og jeg la meg på siden av mens veterinæren la inn kanyle og satte den siste sprøyta.
Fy **** det er tungt å skrive dette…!

Jeg strøk ham over kroppen mens jeg hvisket at jeg elsket ham og at jeg aldri ville forlate ham og så sovnet han bare stille inn.  Det var på en måte vakkert og grusomt på en gang.  Men han fikk gå ut av tiden på den aller beste måten tror jeg og han kjente min trygghet hele veien fram.
Jeg er så takknemlig for at Magne Ingard kunne hjelpe meg og at døden ble verdig for Amigo.  Han sovnet på teppet sitt og jeg lå ved siden av og kjente varmen hans sakte ebbe vekk.
Jeg gravla ham alene og ble sittende lenge etterpå for ta inn alt som hadde skjedd.  Det var helt tomt i hodet mitt.  Men samtidig på en rar måte så følte jeg fred.  Fred for at endelig var Amigo smertefri.  Jeg tok hans liv i kjærlighet – jeg satte hans behov foran mine og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.  Sjølv om det gjør fryktelig vondt så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjorde det rette.

Herreminhatt – nå er hele tastaturet gjennombløtt av tårer men jeg er glad for at jeg fikk det ned på papiret.  Det er vondt å ikke ha en skulder å gråte på – men heldigvis har jeg Storm som med sitt glade vesen får meg til å le hver eneste dag.  Han skjønner stort sett ingenting av gråtekona men han trøster så godt han kan :)  Jeg er så utrolig glad for at Amigo har arvinger etter seg; han lever videre gjennom dem.

Graven hans blir besøkt ofte og jeg føler fred når jeg sitter der og prater med ham.  Det er en god følelse å vite at han fysisk er tilstede; da roer hjertet mitt seg ned.  Blodtrykket mitt gikk fra skyhøyt til normalt på bare noen dager og jeg tror det skyldes minst like mye at bekymringene er borte som at jeg spiser medisiner.

Jeg kommer aldri til å få en ny hund som Amigo; han var i sannhet spesiell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Leter med lys og lykte etter Mentalitetsboken av Ingalill og Curt Blixt, Kenth Svartberg. Noen som har den? Er også interessert i andre bøker innen språk og adferd - hundepsykologi:)
    • Jeg prøvde Trikem max relax på nyttårsaften og det virket veldig bra på min hund.    Spennende med hund på prøve med endel utfordringer masse lykke til🤗
    • Tilbake til start i trening av utgangsstilling og fot har Edeward fått IVEREN og GLEDEN i å utføre tilbake. Godisen har haglet og det har hjulpet. Hans aversjoner mot øvelsen er borte. Han har gitt meg på tom hånd mot å få kastet leke også. Tilbyr utgangsstilling og går klisterfot hver gang jeg har mat i hendene. Det er helt klart fremgang, på tross av å ikke egentlig være fremgang. Vi er tilbake på et punkt vi kan jobbe oss videre fra, men jeg tør ikke tøye strikken på en stund. Pengene må ligge på bordet ved bestilling en god tid fremover fordi tilliten er tynnslitt etter alle de hånlig nedlatende forsøkene på å narre ham til å utføre uten garantier om lønn. ..men han er IVRIG og GLAD igjen, og det er bra!  Ny milepæl: blir sittende ved kasting av apport - mens jeg har Vom i høyre hånd. Fremskritt det også. Han er så ivrig på å fly etter leker i bevegelse, der har jakten trumfet mat til nå. Små skritt. 
    • Da har vi entret en fryktperiode. Den som skulle starte ved 6 mnds alder startet plutselig i dag, 7 mnd og 8 dager gammel. Henger på greip med stor rase, tregere utvikling.  Han ville PLUTSELIG ikke entre bussen. Han som ELSKER buss! Bussjåførene elsker ham også, for han står som et skolelys og logrer ivrig og glad når de svinger inn på holdeplassen. Han bykser like glad og ivrig ombord. ..et. Bykset. Har bykset. Har elsket buss. Nå ville han IKKE gå ombord, helt plutselig. En hyggelig medpassasjerer tilbød seg å løfte ham ombord, noe Edeward satte STOR pris på, og takket mannen for i flere minutter etterpå. Ikke sett ham så takknemlig siden han oppdaget paraplyens funksjon.  Heldigvis er bygdebussen et samfunn, fullt av hundefolk, og alle de nærmeste trådte hjelpsomt til og var hyggelige og pratet og koste med ham, noe han ble kjempeglad for. Han elsker oppmerksomhet fra fremmede mennesker som elsker hund. It takes a village to raise a puppy. Ingen setback til fair of stairs da vi skulle av igjen, heldigvis. Spent på hva annet som plutselig blir skummelt fremover. Han får ikke relapse på trapper, og det neste skumle bør heller ikke bli heis. Han er for stor og tung til å bæres. I tillegg har han så ekstrem separasjonsangst, han kan ikke være hjemme alene unntatt når han er så utslitt at han MÅ sove.  Dette blir spennende fremover. Håper det går fort over igjen.  Utgangsstilling på tom hånd har forøvrig bedret seg litt. Den er langt fra bra, men det hender han gjør det for å være snill med meg, og legger ingenting imellom når han tydeliggjør at dette er en act of kindness fra ham til meg. Han har forstått at det gjør meg glad, så han belønner meg med utgangsstilling på tom hånd for å vise at han setter pris på adferden min innimellom. Kanskje blir det bronsemerket en dag. Kanskje. 
    • Ja her er det nok å jobbe med, det er helt sikkert 😅Hun er blanding mellom cavalier og puddel (det ligger noen bilder på instagram under lindaoglilje hvis noen vil se, har ikke lyst til å legge ut så mye her ettersom jeg bare har henne på prøve). Jeg kjører en Prius og buret står i baksetet, så tror ikke det er bilen som er problemet. Det er nok heller tidligere erfaring med bilkjøring som gjør dette et stressmoment for henne. Men hun er utrolig lydig da, så hun hopper inn i bilen når hun får beskjed om det. Hun er veldig søt når hun ikke er stressa, men det er jo sånn ca. én time i døgnet 😅 Men hun har bare vært hos meg en uke så hun trenger nok enda litt tid på å lande helt.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...