Gå til innhold
Hundesonen.no

Stabyhoun Amigo - livet som veteran


jaktlykke
 Share

Recommended Posts

  • Svar 96
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hipp hurra for godgutten min som fyller 10 år i dag :wub: Du og jeg har opplevd sååå mye på disse årene! I 2006 ble du godkjent ettersøkshund som aller første stabijhoun I 2007 ble du N UCH og N

I dag har Amigo feiret 11-årsdagen sin med en herlig skogstur i nydelig påskevær   

Amigo holder koken i skogen enda; vi gikk ordinær blodsporprøve i dag og han suste inn til en solid 1 premie - den 18:de i rekken! Matmor er superglad i pensjonisten sin

Posted Images

  • 4 weeks later...
  • 2 months later...

Vi var i Nederland i helgen på en stor spesialutstilling for de nederlandske rasene og Amigo deltok i veteranklassen. Det var fire veteranhanner med og det er vel første gang at han har særlig konkurranse i denne klassen - det er svært få som stiller veteranene sine her hjemme dessverre.

Men desto morsommere å stille for en rasespesialist som straks legger merke til Amigo når vi kommer inn i ringen med de andre tre og bare ser og ser på ham :) Hun kommenterer til meg at han er i utrolig flott kondisjon og liker tydelig det hun ser (jeg skjønner jo ikke nederlandsk men noe snapper jeg da opp når hun snakker til sin skriver :ahappy: ).

Amigo bikket 10 år i mars men det er det ikke lett å se på ham :wub:

amigo%20profil%20zwolle_zpsgvyozrlr.jpg

Dommeren likte ham så godt at hun plasserte ham på førsteplass med 1 Uitmuntend - noe som tilsvarer excellent med CK - jeg hadde overhodet ikke forventet dette! Jo jeg håpte jo selvsagt at vi ikke havnet sist - men jeg hadde aldri sett for meg at han skulle vinne klassen sin :wub:

1%20vetk%20zwolle_zpsgd8epo7z.jpg

amigo%20profil%20zwolle%202_zpsz38whniz.

Skjønne gamle mannen min :wub: :wub: :wub: :wub:

  • Like 6
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 2 months later...

I løpet av helgens EDS hadde vi spesialutstilling på fredagen. Det var 63 entries inklusive valper og oppdrettergrupper. Amigo fikk excellent og ble BIM veteran.

IMG_6107_zpsszw3ahsl.jpg

I tillegg stilte vi oppdrettergruppe og ble nr 3 av 4 med HP. I rekkefølge er alderen 10 1/2 - 10 1/2 - 2 1/2 - 8 1/2 :wub:

IMG_6078_zps1nevhat4.jpg

Dagen etter var det selve EDS for oss - 63 entries også her. Amigo var en av heller få som fikk excellent og ble dermed EUVW-15 ! Han ble også BIM veteran denne dagen.

IMG_6236_zps9yntro48.jpg

Med hjem i bagasjen fra EDS hadde vi en liten kattunge og det har gått superfint med den og gutta. Se bare på bildene av Amigo og Mysen :wub:

IMG_6407-001_zpsbctea54c.jpg

IMG_6404_zpso09konmp.jpg

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 6 months later...
  • 11 months later...

Siste kapittel er skrevet ... :no:

Jeg måtte avlive Amigo i januar; jeg klarer nesten ikke å skrive om det for det er fortsatt et åpent sår.  Så jeg vil bare si noen ord nå om det og så kommer det et mer utfyllende minneord om ham seinere.

I fjor måtte han begynne på smertestillende pga spondylose og jeg visste at jeg hadde ham på lånt tid.  Jeg tok måned for måned og så etter tegn på forverring.  Han klarte seg fint fram til seinhøstes; da begynte han å få mer vondt i labbene samt at han ikke følte seg komfortabel med å være hjemme alene mens jeg var på jobb.  Det var mange søvnløse netter for jeg visste jo hvilken avgjørelse jeg tilslutt måtte ta – men det er så vanskelig å ta det skrittet ikke sant..?
Allerede i høst bestemte jeg meg for hvilket sted han skulle gravlegges – ute i skogen der vi har vært så mange ganger og vi har så mange positive minner fra.  Og siste gangen jeg og han var der så tok han ut ei kolle som kom forbi og han løp etter henne som en unghund. Derfor føltes det helt naturlig at han skulle ligge der.

Før jul var jeg der og spadde opp graven – jeg håpte i mitt stille sinn at det ville være mange mange måneder til han skulle gravlegges i den.  Så jeg dekket den til slik at det ville være lett å fjerne “lokket” når dagen kom.

Alle mine bekymringer og tanker om Amigo og den sorgprosessen jeg var i på forhånd tærte noe vannvittig på meg.  Jeg lå mange ganger sammen med ham under salongbordet og bare gråt og gråt for jeg ville ikke at vår tid skulle ende – tårene renner når jeg skriver dette også for det så sårt :(
Men ironisk nok – eller typisk nok – så var det Amigo som la seg inntil meg og trøstet meg når jeg var på det mørkeste – han var en utrolig klok og fin venn.

Så en dag i slutten av januar følte jeg at nå må jeg bestemme meg – jeg hadde utviklet kjempehøyt blodtrykk og måtte rett og slett over på medisiner for det.  Hodet holdt på å sprenges av smerter og alt vil jeg nesten si kan skyldes mine bekymringer for gutten min. Jeg følte meg som en bøddel som skulle bestemme når han skulle dø – det var helt grusomt.

Men en dag så tok jeg mot til meg og sendte en melding til min gode veterinær Magne Ingard om han kunne hjelpe meg.  Jeg håpte at han ikke ville svare for da kunne jeg utsette det.  Men – han svarte ganske straks og vi avtalte at han skulle komme hjem til meg dagen etter.  Så jeg tok Amigo med meg på en fin tur og han fikk løpe og herje akkurat som han ville uten at jeg skulle begrense ham pga ryggen hans.  Han var virkelig lykkelig der han løp etter pinner og snuste på alt mulig rart.  Det var en helt fantastisk fin dag og jeg tok masse fine bilder av ham.

IMG_0039.jpg

IMG_0045.jpg

IMG_0100.jpg

IMG_0063.jpg

Min elskede Amigo - takk for alt <3

Neste morgen var det strålende fint vær og vi gikk alle tre inn i skogen til gravstedet.  Det kjentes helt surrealistisk.  Jeg prøvde å holde maska for Amigo sin del for jeg kunne ikke bryte sammen så han så det.  Jeg måtte være som vanlig.  Han fikk løpe fritt og jeg fant fram teppet som han skulle ligge på.  Det var ekstremt viktig for meg at han skulle ligge godt og ikke fryse i graven.  Ja jeg vet det er helt på bærtur å tenke sånn men for meg var det altoverskyggende.
Så han fikk en beroligende sprøyte og det tok kanskje tre minutter før den begynte å virke; han var ganske svak sa veterinæren.  For Amigo har skjult plagene sine veldig godt.  Så han fikk legge seg på teppet og jeg la meg på siden av mens veterinæren la inn kanyle og satte den siste sprøyta.
Fy **** det er tungt å skrive dette…!

Jeg strøk ham over kroppen mens jeg hvisket at jeg elsket ham og at jeg aldri ville forlate ham og så sovnet han bare stille inn.  Det var på en måte vakkert og grusomt på en gang.  Men han fikk gå ut av tiden på den aller beste måten tror jeg og han kjente min trygghet hele veien fram.
Jeg er så takknemlig for at Magne Ingard kunne hjelpe meg og at døden ble verdig for Amigo.  Han sovnet på teppet sitt og jeg lå ved siden av og kjente varmen hans sakte ebbe vekk.
Jeg gravla ham alene og ble sittende lenge etterpå for ta inn alt som hadde skjedd.  Det var helt tomt i hodet mitt.  Men samtidig på en rar måte så følte jeg fred.  Fred for at endelig var Amigo smertefri.  Jeg tok hans liv i kjærlighet – jeg satte hans behov foran mine og det er jeg veldig glad for at jeg gjorde.  Sjølv om det gjør fryktelig vondt så kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjorde det rette.

Herreminhatt – nå er hele tastaturet gjennombløtt av tårer men jeg er glad for at jeg fikk det ned på papiret.  Det er vondt å ikke ha en skulder å gråte på – men heldigvis har jeg Storm som med sitt glade vesen får meg til å le hver eneste dag.  Han skjønner stort sett ingenting av gråtekona men han trøster så godt han kan :)  Jeg er så utrolig glad for at Amigo har arvinger etter seg; han lever videre gjennom dem.

Graven hans blir besøkt ofte og jeg føler fred når jeg sitter der og prater med ham.  Det er en god følelse å vite at han fysisk er tilstede; da roer hjertet mitt seg ned.  Blodtrykket mitt gikk fra skyhøyt til normalt på bare noen dager og jeg tror det skyldes minst like mye at bekymringene er borte som at jeg spiser medisiner.

Jeg kommer aldri til å få en ny hund som Amigo; han var i sannhet spesiell.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Litt kortere tur i dag, med Maps Timeline på. Viste seg at den kortere turen var 44 min uten stans. Ikke rart Ede ble sliten i går.  Det er altså padde flatt rundt her vi bor nå, og Mutterns gamle traver av en hjerne som har navigert i by og kuperte landskap hele livet, den tolker tydeligvis alt synlig som mye nærmere enn det egentlig er. Får mæppe rute i en æpp og sjekke nøyere før vi går nye turveier fremover. Ede har ikke oppdaget verken pinner eller bading ennå, og aner ikke hva slags paradis av et lykkeland mange andre hunder synes han sitter i her.
    • Han er utrolig søt og pen 😍 Jeg hadde slitt veldig med å ikke la det søte kjekkastrynet der få tvinne meg rundt potene. 
    • Takk, han er nuskesnusk kosemos søtnos når han ikke har biteraptus. Gikk en for lang tur i sted. Kjempekoselig på sandstrand i vindstille solnedgang og utforskning av ny og finere hjemvei, helt til han ble sliten og ville være hjemme uten å gå resten av veien som ikke luktet kjent. Veier ca 22 kg nå. Lettere å feilberegne sånt med mindre valp.  Tørst ble han også, og det er vanskelig å forklare en valp at det er dumt å drikke skittent sølevann når vi er hjemme om 5 minutter. Følte meg som en sadistisk mishandler hver gang jeg måtte dra ham unna en søledam.  Vel hjemme ville han jeg skulle legge meg sammen med ham (for å være sikker på at jeg ikke forsvinner ut av rommet? Han er skikkelig borrelås. Kun når han sover virkelig dypt jeg kan forlate rommet uten min personlige livvakt på post.) Han ble frustrert og prøvde bite og true og trekke meg til sengen. Han fikk viljen sin på det fordi han var ute av seg overtrøtt og trengte sove umiddelbart. Sover som en stein nå, og jeg tør ikke reise meg og gjøre noe, for tvert han er ute av dyp søvnfase våkner han av den minste bevegelse, spretter opp og er på jobb som personlig livvakt og assistent igjen. 
    • Jeg tyvtitter litt på insta, du er utrolig flink med ham og han virker jo som den perfekte hund. Jeg tviler ikke på at det er mye jobb og utfordrende i blant altså. Fortsett slik!
    • Hei og hå, lenge siden sist nå!  Tempo har blitt 1 år gammel 🎂 I den anledning har vi tatt HD og AD røntgen med topp resultat! HD: A og AD: 0. Veldig glad for det. Så da kan vi kjøre på med agility fremover uten å bekymre oss for den biten.  Vi har allerede gått et agilitykurs til etter jul, agility basic. Første kursdag gikk kjempebra. Han er en heit hund med mye motor, og kan fort gire seg opp litt vel mye og bikke over i stress. Men det var håndterbart på første treningen. Andre gang var han helt umulig. Det var en ganske utfordrende bane, og allerede hinder nummer 1 hadde vi utfordringer da det var et skrått hinder. Han koblet helt ut, gikk masse rundt og snuste, var lite samarbeidsvillig og jeg tenkte nesten at det bare var å gi opp agility. Satse på en mer beroligende sport. Men på siste kursdagen var han så fin å jobbe med igjen 😃 Vi må nok bare finne ut hvordan jeg best kan legge til rette for at han skal mestre oppgaven, og balansere det veldig i forhold til å ikke la han bikke over i for høyt stress. Jeg må også være nøye på å ikke la han ruse rundt på egenhånd, men gi han tydelige oppgaver.  Ellers trener vi jevnlig rally lydighet, lydighet i forbindelse med bruks, feltsøk og spor. Han har endelig kommet litt forbi den verste unghundsfasen hvor andre hunder er kulere enn alt, og klarer å fokusere mer og mer på trening. Deilig 😊 Feltsøk har vi trent mye alene, så han får påvirkning av at jeg går ut i feltet og ligger ut gjenstandene mens han er bundet fast i et tre. Jeg legger stort sett alltid 3-4 gjenstander ut, og lar han hente alle, med belønning i mellom. Vi har ikke trent på lydigheten på start enda. Med forrige kelpien fikk jeg kommentar på brukskurs at hun var "for lydig". De ville ha mer driv og lyst i søket, hvor jeg nok fort hadde krevd lydighet på startlinjen fra henne. Så nå prøver jeg å la Tempo få skikkelig søkelyst og driv med å ikke medta lydighetern helt enda. Så får vi se hvordan det går 🤣 Vi jobber iherdig med å få inn avlevering av gjenstander i utgangsstilling. Så langt får jeg han bare til å holde gjenstanden i utgangsstilling. Det å gå inn i utgangsstilling med en gjenstand i munnen, og sette seg, det er litt vanskelig enda. Jeg skylder på mannehjernen som ikke klarer å multitaske 🙈 I spor er han blitt mye flinkere til å plukke pinner. Nå trenger vi å trene mer på fremmedspor tror jeg. Vi er meldt inn i en brukshundklubb, og gleder oss til å få være med på både spor og feltreninger her fremover.  I starten av april reiser vi til Sverige for å gå MH. Det blir veldig spennende! 😄 Glemte nesten å skrive at vi har også debutert på utstilling! Jeg var skikkelig nervøs før vi skulle inn i ringen, og jeg har ikke vært nervøs på hundeutstilling på kanskje 16 år 😅 Dommeren så skikkelig streng ut, ringsekretæren og skriveren like så. Men da vi kom inn i ringen var dommeren så hyggelig! 😄 Første kommentaren vi fikk var "herlig humør". Da dommeren skulle ta på Tempo og stod først å snakket til han, så gjorde han alle triksene han kunne omtrent. Sitt, dekk, osv. Da sa dommeren "åå, kan du sitte, kan du dekke, du kan jo alt"! Så hyggelig opplevelse 😊 Vi var alene i ringen og Tempo stod som en påle! Det endte med BIR junior, BIR og CERT! Så da måtte vi ta med treningen å få gå i gruppen og Beste junior. Her fikk vi litt andre hunder sammen med oss i ringen, og Tempo var så morsom. Han løp rundt og virket som han tøffet seg for de andre hundene der han løp med halen rett til værs og bjeffet litt på de andre 🤣 Men alt i alt oppførte han seg ganske fint i grupperingen og.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...