Hvis noen i familie/kjæresten blir allergisk

[Aya]

Det hadde ikke vært noe problem for meg å ha utehunder, så det ville selvsagt blitt løsningen. Jeg trenger ikke ha hundene rundt meg hele tiden, og oppdrar alle valpene mine til å bli så glade i å være ute alene som mulig, så det hadde ikke vært all verdens tap å hatt utehunder på heltid. Mulig jeg hadde justert litt raseønsker o.l. Om det ikke var et alternativ med hundegård ville det selvsagt ikke vært et spørsmål engang om et evt. barn hadde blitt allergisk. Hundene ville røket med en gang. For en samboers skyld? Der ville jeg nok vært mer tilbøyelig til å teste ut endel ting først, men jeg eksperimenterer ikke mer enn nødvendig med barns helse.

[Mirai]

Om man heller vil flytte fra samboeren enn å omplassere hunden, så var vel kanskje ikke det forholdet ment til å vare resten av livet uansett?

Om Steve (eller jeg) plutselig skulle bli allergisk mot den kommende valpen, så er jeg enig med de som har sagt at siden det er en voksen person, så kan man prøve tiltak osv for å se om noe fungerer.

Hadde jeg fått et barn som var allergisk og led på grunn av mitt kjæledyr så vil jeg tro at som Loke sier, valget er enkelt. Dessuten kan man ikke forklare til en baby eller veldig lite barn at "joda, vi prøver å ikke la deg klø og snørre til blods, men jeg vil gjerne beholde bikkja skjønner du, hold ut en måned til".

[MegaMarie]

Interessant problemstilling. Det skal veldig mye til før jeg gir opp hundeinteressen. Jeg har spøkt med at om jeg fikk et allergisk barn så røk barnet, men det er nok noe helt annet når man er i situasjonen selv. Hunden hadde nok desverre gått da om ikke det fantes andre løsninger.

Når det gjelder mannen så ville jeg nok at vi skulle prøvd en god del før jeg måtte ty til endten utehunder om det var mulig eller gi de bort om ingenting funket. Men da skal jeg være sikker på at det føltes rett.

I min jakt etter en mann hadde mannen blitt droppet før ting startet om han var allergisk.

[raia123]

Nå er jeg singel,så det er bare meg og dyra. Men jeg hadde aldri innvolvert meg med en person som var allergisk eller ikke godtok hundene mine, det har jeg gjort før og aldri igjen.. Det er enten meg og hunder eller ingenting. Og barn har jeg ennå ikke,også det har vel sine grunner. Bikkjene er livet mitt og har opplevd at de etter en tid i forhold blei til irritasjon,for mange eller et problem, gikk nesten med på å kvitte meg med en for å få ned antallet. Men er sjeleglad den dag i dag for at jeg likevel satte meg på bakbeina. Jeg har ennå tilgode å møte en som er verdt å ofre hundene for..Om jeg en gang skulle fått en unge med allergi så hadde hundene nok likevel blitt,men hadde vel endra litt på hundeholdet.

[Snickers]

Sier det samme som mange her før meg; blir samboer allergisk så vil jeg prøve ut mye for å dempe allergien, men hunden ryker nok. Jeg elsker hunden min, men - jeg elsker kjæresten min mer. Tungt, men greit nok. Kan leve uten hunden, vet ikke om jeg kan leve uten typen min. Kanskje er det det som er avgjørende for hva man velger, den følelsen der? Dessuten så er realiteten den at hunder lever i 10-15 år, mennesker lever lengre.

Når vi får barn etterhvert, og hvis barnet viser seg å være allergisk, også da ryker hunden. Ingen diskusjon.

Dyr betyr så mye for meg, at da hadde jeg nok hatt allergivennlige raser på prøve, eller storsatset på akvariefisker f.eks. Som erstatning for hunden. Huff!

Hadde jeg vært singel hadde jeg selvfølgelig ikke engang vurdert en allergisk person i utgangspunktet. Eller en som ikke likte hunder. Hadde jeg vært i et dårlig forhold (som jeg har prøvd før) med en som ble allergisk, så hadde sikkert det vært dråpen vil jeg tro

[SCRM]

Nå er ikke mannen allergisk heldigvis, men hadde han blitt det, så hadde nok bikkja blitt omplasert. Selv om hun betyr utrolig mye for meg og jeg elsker henne masse, så betyr mannen mer, elsker han mer og han er pappaen til mitt barn, men hadde nok også prøvd ut forskjellig først.

Hadde C blitt allergisk, så hadde bikkja ryki, uten tvil. Nå håpe jeg ikke hun blir det, men det vill tiden hvise. Jeg hadde selv astma når jeg var lita og vet hvor j*vlig det er og leve med slik allergi. Ikke noe jeg unner mitt barn og oppleve.

For meg så er menneskene i mitt liv viktigere enn bikkja i mitt liv, for å si det sånn. Hadde nok kanskje testa allergivennlige raser for og se om det hadde fungert.

[Grim]

Jeg er såppas kjip at jeg setter meg selv først. Og for meg er bikkja ekstremt viktig. Hadde jeg måtte kvitte med meg han pga. kjæresten eller familien, hadde jeg blitt kjempedeppa. Jeg hadde blitt veldig bitter, og "klandret" personen for det - ergo hadde forholdet blitt ræv uansett. Jeg kan rett og slett ikke gi fra meg livsstilen eller hobbien min for noen. Aldri.

[Strøssel]

hvis han hadde engasjert seg i vaskingen og, gidda å teste seg o.l. hadde hundene rykt..

men hvis han ikke hae giddet og gått til legen , vasket hus for og se om det ble bedre o.l. hadde han ryki fort

[Sanne]

Hadde samboer blitt alvorlig allergisk, så hadde dyrene røket ut. Vi hadde vel prøvd en del ting vil jeg tro, siden hun er like gal etter dyr som meg. Det ville nok kostet henne mer om det var "pga hun" at dyrene måtte dra.

Jeg kan overhodet ikke se for meg et liv uten hundene. Men et liv uten samboer? Det er helt utenkelig rett og slett. Jeg elsker henne hinsides. Hun er den jeg ser for meg å dele veldig veldig mange år med!

Hadde det derimot vært på tiden med Ulrik, min første hund, da hadde ingen gått foran han. Jeg hadde droppet veldig mye/mange før han måtte ryke. Han var mitt alt rett og slett. Hadde jeg måttet kvitte meg med han pga en allergisk person, da hadde livet mitt falt i grus rett og slett, og jeg hadde nok aldri taklet det mennesket igjen... Nå har jeg kjent samboer i snart 11 år, vi har snart vært sammen i 5 år, så jeg visste jo lenge før vi ble sammen, at hennes dyregalskap var like intens som hos meg, dermed ittno problem!

Ang barn. Ja klart dyrene hadde reist! på dagen! Et kennelopplegg er uaktuelt, jeg vil ha hundene hos meg, tett inntil i sofaen osv

[turbogutten]

Dersom mitt barn hadde blitt allergisk hadde hundene dratt så og si på dagen! Jeg vet mine foreldre hadde tatt to/tre av de og svigerforeldre hadde tatt resten, da hadde jeg fortsatt kunne sett de så ofte jeg ville og det hadde vært lettere å skjerme barnet fra de;)

Jeg elsker hundene mine men min egoisme skal ikke gå utover ett uskyldig barn.

Men hadde nok satt bort de store i første omgang og sett om det ble bedre med bare chihuhuaene