Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis noen i familie/kjæresten blir allergisk


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg hadde allergisk samboer da jeg kjøpte hunden min. Vi hadde hunden på prøve i ca en uke for å teste allergien, og eksen reagerte såvidt... For å være ærlig var ikke det forholdet særlig bra, og jeg hadde nok allerede bestemt meg for at jeg skulle kjøpe hunden uansett reaksjon :whistle: Han jeg bor sammen med nå er heldigvis ikke allergisk, og om han skulle bli det, ville nok valget blitt en del vanskeligere. Jeg vil beholde både han og hundene! Basenjier kan absolutt ikke bo ute, og jeg vil uansett ha hundene nær meg. Så da måtte nok samboeren tatt medisiner e.l. Vi måtte nok bare funnet en løsning. Vi har ikke barn, og om vi får, må vi bare håpe de ikke er allergiske! Det hadde vært vanskelig... Men barns helse må bare komme først...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva hun sier! Jeg er kynisk: Alle forhold ryker så jeg hadde ikke ofret hundene for noe som erfaringsvis kommer til å gå i grøfta åkkesom.

Jeg hadde ikke kvittet meg med hundene for en kjæreste, men for barnet blir det helt anderledes. Jeg klarer meg helt fint uten hund i de ca 18 årene Ask bor hjemme. Når han blir tenåring skal han få v

Sorry, Fyda, du er verdens kuleste bikkje og en evig kilde til latter og glede. Men om du gjør mannen eller barnet sykt, så må du dessverre flytte. Trist hadde det vært, veldig trist også, men ikke et

Det hadde ikke vært noe problem for meg å ha utehunder, så det ville selvsagt blitt løsningen. Jeg trenger ikke ha hundene rundt meg hele tiden, og oppdrar alle valpene mine til å bli så glade i å være ute alene som mulig, så det hadde ikke vært all verdens tap å hatt utehunder på heltid. Mulig jeg hadde justert litt raseønsker o.l. Om det ikke var et alternativ med hundegård ville det selvsagt ikke vært et spørsmål engang om et evt. barn hadde blitt allergisk. Hundene ville røket med en gang. For en samboers skyld? Der ville jeg nok vært mer tilbøyelig til å teste ut endel ting først, men jeg eksperimenterer ikke mer enn nødvendig med barns helse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man heller vil flytte fra samboeren enn å omplassere hunden, så var vel kanskje ikke det forholdet ment til å vare resten av livet uansett? :whistle:

Om Steve (eller jeg) plutselig skulle bli allergisk mot den kommende valpen, så er jeg enig med de som har sagt at siden det er en voksen person, så kan man prøve tiltak osv for å se om noe fungerer.

Hadde jeg fått et barn som var allergisk og led på grunn av mitt kjæledyr så vil jeg tro at som Loke sier, valget er enkelt. Dessuten kan man ikke forklare til en baby eller veldig lite barn at "joda, vi prøver å ikke la deg klø og snørre til blods, men jeg vil gjerne beholde bikkja skjønner du, hold ut en måned til".

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant problemstilling. Det skal veldig mye til før jeg gir opp hundeinteressen. Jeg har spøkt med at om jeg fikk et allergisk barn så røk barnet, men det er nok noe helt annet når man er i situasjonen selv. Hunden hadde nok desverre gått da om ikke det fantes andre løsninger.

Når det gjelder mannen så ville jeg nok at vi skulle prøvd en god del før jeg måtte ty til endten utehunder om det var mulig eller gi de bort om ingenting funket. Men da skal jeg være sikker på at det føltes rett.

I min jakt etter en mann hadde mannen blitt droppet før ting startet om han var allergisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg singel,så det er bare meg og dyra. Men jeg hadde aldri innvolvert meg med en person som var allergisk eller ikke godtok hundene mine, det har jeg gjort før og aldri igjen.. Det er enten meg og hunder eller ingenting. Og barn har jeg ennå ikke,også det har vel sine grunner. Bikkjene er livet mitt og har opplevd at de etter en tid i forhold blei til irritasjon,for mange eller et problem, gikk nesten med på å kvitte meg med en for å få ned antallet. Men er sjeleglad den dag i dag for at jeg likevel satte meg på bakbeina. Jeg har ennå tilgode å møte en som er verdt å ofre hundene for..Om jeg en gang skulle fått en unge med allergi så hadde hundene nok likevel blitt,men hadde vel endra litt på hundeholdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier det samme som mange her før meg; blir samboer allergisk så vil jeg prøve ut mye for å dempe allergien, men hunden ryker nok. Jeg elsker hunden min, men - jeg elsker kjæresten min mer. Tungt, men greit nok. Kan leve uten hunden, vet ikke om jeg kan leve uten typen min. Kanskje er det det som er avgjørende for hva man velger, den følelsen der? Dessuten så er realiteten den at hunder lever i 10-15 år, mennesker lever lengre.

Når vi får barn etterhvert, og hvis barnet viser seg å være allergisk, også da ryker hunden. Ingen diskusjon. :)

Dyr betyr så mye for meg, at da hadde jeg nok hatt allergivennlige raser på prøve, eller storsatset på akvariefisker f.eks. Som erstatning for hunden. Huff!

Hadde jeg vært singel hadde jeg selvfølgelig ikke engang vurdert en allergisk person i utgangspunktet. Eller en som ikke likte hunder. Hadde jeg vært i et dårlig forhold (som jeg har prøvd før) med en som ble allergisk, så hadde sikkert det vært dråpen vil jeg tro :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke mannen allergisk heldigvis, men hadde han blitt det, så hadde nok bikkja blitt omplasert. Selv om hun betyr utrolig mye for meg og jeg elsker henne masse, så betyr mannen mer, elsker han mer og han er pappaen til mitt barn, men hadde nok også prøvd ut forskjellig først.

Hadde C blitt allergisk, så hadde bikkja ryki, uten tvil. Nå håpe jeg ikke hun blir det, men det vill tiden hvise. Jeg hadde selv astma når jeg var lita og vet hvor j*vlig det er og leve med slik allergi. Ikke noe jeg unner mitt barn og oppleve.

For meg så er menneskene i mitt liv viktigere enn bikkja i mitt liv, for å si det sånn. Hadde nok kanskje testa allergivennlige raser for og se om det hadde fungert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er såppas kjip at jeg setter meg selv først. Og for meg er bikkja ekstremt viktig. Hadde jeg måtte kvitte med meg han pga. kjæresten eller familien, hadde jeg blitt kjempedeppa. Jeg hadde blitt veldig bitter, og "klandret" personen for det - ergo hadde forholdet blitt ræv uansett. Jeg kan rett og slett ikke gi fra meg livsstilen eller hobbien min for noen. Aldri.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde samboer blitt alvorlig allergisk, så hadde dyrene røket ut. Vi hadde vel prøvd en del ting vil jeg tro, siden hun er like gal etter dyr som meg. Det ville nok kostet henne mer om det var "pga hun" at dyrene måtte dra.

Jeg kan overhodet ikke se for meg et liv uten hundene. Men et liv uten samboer? Det er helt utenkelig rett og slett. Jeg elsker henne hinsides. Hun er den jeg ser for meg å dele veldig veldig mange år med!

Hadde det derimot vært på tiden med Ulrik, min første hund, da hadde ingen gått foran han. Jeg hadde droppet veldig mye/mange før han måtte ryke. Han var mitt alt rett og slett. Hadde jeg måttet kvitte meg med han pga en allergisk person, da hadde livet mitt falt i grus rett og slett, og jeg hadde nok aldri taklet det mennesket igjen... Nå har jeg kjent samboer i snart 11 år, vi har snart vært sammen i 5 år, så jeg visste jo lenge før vi ble sammen, at hennes dyregalskap var like intens som hos meg, dermed ittno problem!

Ang barn. Ja klart dyrene hadde reist! på dagen! Et kennelopplegg er uaktuelt, jeg vil ha hundene hos meg, tett inntil i sofaen osv :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom mitt barn hadde blitt allergisk hadde hundene dratt så og si på dagen! Jeg vet mine foreldre hadde tatt to/tre av de og svigerforeldre hadde tatt resten, da hadde jeg fortsatt kunne sett de så ofte jeg ville og det hadde vært lettere å skjerme barnet fra de;)

Jeg elsker hundene mine men min egoisme skal ikke gå utover ett uskyldig barn.

Men hadde nok satt bort de store i første omgang og sett om det ble bedre med bare chihuhuaene ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Motviljen mot utgangsstilling fremstår som død, men puberteten truer i horisonten, så utsteder ingen dødsattest ennå. Livserfaring tilsier at Motviljen antakelig vil sprette opp av kista og flire: Trollollol! Å få utgangsstilling uten mat fremme, relativt stabilt, kun noe nøling akkompagnert av et oppgitt sukk før han kommer inn, når han vil jeg skal kaste en leke, det er hurtigere progresjon enn jeg forventet for noen uker siden.  Vi har en god periode ..så god at noe fokus nå er over på mindre viktige ting som sportsøvelser. Første sitt under innkalling serverte Eddis i forrigårs, på første forsøk. Det var et nydelig øyeblikk. Flere repetisjoner med stå under marsj, avstandskommando og sitt under innkalling var fine, i mine øyne. Verken han eller jeg er interesserte i hva en dommer synes om utførelsen vår, fordi mestringsfølelsen fra å tro vi er flinke er hva som driver oss. Mestringsfølelse og glede er superfood for motivasjonen. Fokus på hva som er feil medfører frustrasjoner, uteblivende mestring, dårlig stemning, dårlig samspill og ødelegger relasjonen - og hva er da poenget med å ha og trene hund?  Sitt begynte bli upålitelig. Hvorfor? Fordi jeg hadde glemt å være begeistret. Bare forventet å få sitt på cue og glemte bli genuint overrasket og takknemlig og begeistret av hvor flink gutt han er.  Av utfordringer vi nå har - skjønt det føles som et hån å bruke det ordet om vansker med øvelser til sport, da andre bruker det samme ordet om reelle problemer:  Spin - også kjent som snurr rundt.  Aner ikke lenger hva lyden betyr. Trenger håndsignal. Kommer konsekvent løpende inn for å gjøre det rett foran meg, hver gang jeg ber fra avstand. Bli-på-stedet håndsignal, som har vært en nøkkel til flere andre øvelser har foreløpig ikke hjulpet.   'Twirl' er et fullstendig ukjent begrep dersom ikke 'spin' kommer først. Verken ordet eller håndsignal gir ham noe forståelig hint. Her må det spinnes før det kan twirles. Sånn er loven.  Hva som må til for å få en lovendring - det blir spennende å finne ut av. Punkt 1 og 3 går seg sikkert til med mer trening, men på punkt 2 er jeg helt blank foreløpig. Ingen ideer om hvordan løse det der.  Heldigvis opplever Edeward en glede i øvelsene som ikke bare handler om belønningene. Han LIKER å spinne og twirle og rygge og gå mellom beina mine og sendes frem til target og sånt. Det er noe å gjøre. Arbeit macht frei. ..og det ser ut som utgangsstilling og gå fot også er i ferd med å kategoriseres som lystbetonte oppgaver en kan døyve eksistensiell angst og kjedsomhet med.  Bilde er vel obligatorisk. Relevans til konteksten mindre så. I denne tidsalderen er det ingen som leser en vegg av tekst uansett
    • Jeg ser ingen skam med å slite med å trene gå pent i bånd. Noe av det vanskeligste å få en hund stabil på. Ikke mål deg mot de som har fått det til eller la noen andre få demotivere deg med sammenligning. De har ikke din hund.  Du forteller ikke hvilken rase/blanding du har, men noen er virkelig vanskeligere/lettere enn andre. Av egen erfaring med veldig førerorientert hund, så hadde den standard stopp og snu metoden ingen effekt. Hunden tok det som en morsom lek. Det der var like interessant som å komme fremover.  Den jeg har nå kan ikke bare gå. Det er for kjedelig. Det som fungerer her er oppgaver, og de må gis fortløpende så han ikke rekker å kjede seg.  Belønning med lek er bedre enn mat på min. Energinivået er høyt, det blir mye stresshormoner når sterke forventninger til noe ikke umiddelbart blir innfridd og lek utløser endorfiner, som kontrer kortisol. Får ikke samme effekten av å belønne med mat, det risikerer jeg at stresset bare øker, dersom maten er av høy verdi. Min girer seg opp i forkant når han vet vi skal ut på tur, noe som resulterer i outbursts når vi kommer ut. Å leke litt før vi går avgårde, slippe ut litt damp på en kontrollert måte, det har en beroligende effekt.  At enkelte fnyser av verktøy som frontfestet sele og grime skal en ikke bry seg om. Det er mange profesjonelle som kritiserer disse verktøyene på sosiale medier, men de lever jo også av kunder som trenger hjelp med gå pent i bånd trening, så det gir mening, sant? Selv bruker jeg frontfestet sele heller enn halsbånd fordi min bykser impulsivt og ukontrollert. I tillegg til potensialet for skade på strupen er det sterkt ubehagelig for ham. En bykseraptus i halsbånd kan utvikle seg til et sinneutbrudd mot meg som holder båndet, noe som aldri skjer i selen.  Jeg har begynt trene min på å gå med grime fordi han nærmer seg pubertet og er stor og sterk. Bedre føre var enn etter snar om han plutselig endrer personlighet overfor passerende hunder - men min er ulik i ulike miljøer. Grime kan brukes i bymiljø, hvor han ikke bykser, men så har vi andre typer omgivelser hvor jeg ikke tør bruke grime før byksing er en utslukket adferd, av samme grunn som jeg bruker sele istedenfor halsbånd.  Også: det er alltid lys i enden av tunnelen. Alderen din er i er verste perioden, synes jeg ihvertfall. Teflonbelegg på hjernen og lite mottakelig for ny læring, glemmer ting den kan, selektiv hørsel, lett distrahert, nysgjerrig søkende på omgivelsene, ... Mye blir bare bedre "av seg selv" senere, når mer moden. 
    • For det første høres det ut for meg som du trenger litt hjelp med båndtreningen. Er det noe kurs å finne i nærheten? Ihvertfall anbefaler jeg deg å søke opp tråder om båndtrening her på forumet. Hvis du har holdt på å snudd retning i evigheter ser det ikke ut til å fungere, og du må gjøre noe annerledes. En ting kan jobbe med inne er kontakt, og det å få hunden til å følge med på deg. Si kontaktord når du står foran hunden - gi godbit så fort hunden ser på deg,gjenta dette fem ganger. Ta et par-tre slike økter i løpet av dagen, beveg deg etterhvert litt lengre unna. Så kan du si "fot" og bruke enten godbiten eller håndtarget om du har det, til å få hunden til å følge ved siden av deg et par meter. Når dette sitter godt inne, kan du bruke det for å få inn hunden og holde seg ved deg litt ute. Generelt vil jeg heller anbefale å bruke en sele og langline og la hunden bevege seg slik den vil, og heller trene korte økter med kort bånd i løpet av turen. Da kan du gå uforstyrret til nærmeste grøntområdet eller parkeringsplass, og trene slik som beskrevet over. Det er ikke et mål at hunden skal gå fot hele turen, men at du kan få ham inn til deg og under kontroll ved behov, og forhåpentligvis sjekke inn med deg underveis på turen.  Antitrekkbånd er vanligvis ikke det samme som struphalsbånd, og jeg vil si at det er bare en positiv ting om folk bruker det ved behov. Men det vil ikke lære hunden å gå pent i bånd, det må du gjøre ved siden av. Hvis trekkingen er et stort problem går det an å bruke grime når du ikke vil trene på båndtreningen eller bruke langline.  Det finnes også seler med feste foran (noen "vanlige" seler har feste på ryggen og foran i tillegg, så det er enkelt å flytte mellom"), slik at hunden blir snudd mot deg når den trekker. Igjen må dette brukes sammen med trening, men det gjør det litt lettere. Ellers ville jeg ikke brydd meg så mye om hva andre tenker og mener så lenge du gjør det som er best for hunden. Lykke til!
    • Er redd noen skal tro jeg er slem med han. Har en på ett år og som fortsatt drar i begynnelsen av dagens første tur. Dermed må jeg snu rundt mye og få han til og fokusere på meg. Overhørte naboen si jeg hadde antidra bånd på hunden til andre og det syntes jeg var skikkelig ubehagelig. Jeg bytter til kort bånd vist han drar i stede får og gå rundt med langline så jeg får mer kontakt bare. Ikke noe anti dra bånd ( vet ikke hva det er men går ut i fra hun mener strammehalsbånd noe han ikke bruker men han bruker halsbånd vist han skal gå der det er vann får han elsker og bade så slepper jeg at lykta på selen skal bli ødelagt. Kan ikke akuratt trene på dette inne og jeg må trene han på det. 
    • Usikker på om massiv fremgang i hverdagslydighet skyldes endring av metode, økt mental modenhet med mer impulskontroll, "varmen" (ikke veldig), eller en kombinasjon, men vi koser oss. Ikke en lyd på verken bussen, Posten eller Felleskjøpet i dag. Ble helt rørt av hvor flink han var til å sitte pent og pyntelig og vente uten labber på disken eller konsert. Å manøvrere pent mellom hyller med leker og tygg og snacks var deilig nok. Måtte nesten klype meg i armen da han bare var lydig ved disken også, begge steder. Det kom noen raptusbyks da vi nærmet oss hjemme igjen, men kjapt under kontroll med cue på en øvelse og en leke, og da det i neste øyeblikk kom et helt heat av saftige skinker i kondomdress på hjul -  bakfra - bare en meter fra oss, så satt han bare pent og pyntelig og så på de fly forbi uten impulser til å jage etter for å bite noen i rumpa. Amazing!  Godgutten 🥰
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...