Gå til innhold
Hundesonen.no

Hvis noen i familie/kjæresten blir allergisk


Djervekvinnen
 Share

Recommended Posts

Jeg hadde allergisk samboer da jeg kjøpte hunden min. Vi hadde hunden på prøve i ca en uke for å teste allergien, og eksen reagerte såvidt... For å være ærlig var ikke det forholdet særlig bra, og jeg hadde nok allerede bestemt meg for at jeg skulle kjøpe hunden uansett reaksjon :whistle: Han jeg bor sammen med nå er heldigvis ikke allergisk, og om han skulle bli det, ville nok valget blitt en del vanskeligere. Jeg vil beholde både han og hundene! Basenjier kan absolutt ikke bo ute, og jeg vil uansett ha hundene nær meg. Så da måtte nok samboeren tatt medisiner e.l. Vi måtte nok bare funnet en løsning. Vi har ikke barn, og om vi får, må vi bare håpe de ikke er allergiske! Det hadde vært vanskelig... Men barns helse må bare komme først...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 85
  • Created
  • Siste svar

Top Posters In This Topic

Top Posters In This Topic

Popular Posts

Hva hun sier! Jeg er kynisk: Alle forhold ryker så jeg hadde ikke ofret hundene for noe som erfaringsvis kommer til å gå i grøfta åkkesom.

Jeg hadde ikke kvittet meg med hundene for en kjæreste, men for barnet blir det helt anderledes. Jeg klarer meg helt fint uten hund i de ca 18 årene Ask bor hjemme. Når han blir tenåring skal han få v

Sorry, Fyda, du er verdens kuleste bikkje og en evig kilde til latter og glede. Men om du gjør mannen eller barnet sykt, så må du dessverre flytte. Trist hadde det vært, veldig trist også, men ikke et

Det hadde ikke vært noe problem for meg å ha utehunder, så det ville selvsagt blitt løsningen. Jeg trenger ikke ha hundene rundt meg hele tiden, og oppdrar alle valpene mine til å bli så glade i å være ute alene som mulig, så det hadde ikke vært all verdens tap å hatt utehunder på heltid. Mulig jeg hadde justert litt raseønsker o.l. Om det ikke var et alternativ med hundegård ville det selvsagt ikke vært et spørsmål engang om et evt. barn hadde blitt allergisk. Hundene ville røket med en gang. For en samboers skyld? Der ville jeg nok vært mer tilbøyelig til å teste ut endel ting først, men jeg eksperimenterer ikke mer enn nødvendig med barns helse.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Om man heller vil flytte fra samboeren enn å omplassere hunden, så var vel kanskje ikke det forholdet ment til å vare resten av livet uansett? :whistle:

Om Steve (eller jeg) plutselig skulle bli allergisk mot den kommende valpen, så er jeg enig med de som har sagt at siden det er en voksen person, så kan man prøve tiltak osv for å se om noe fungerer.

Hadde jeg fått et barn som var allergisk og led på grunn av mitt kjæledyr så vil jeg tro at som Loke sier, valget er enkelt. Dessuten kan man ikke forklare til en baby eller veldig lite barn at "joda, vi prøver å ikke la deg klø og snørre til blods, men jeg vil gjerne beholde bikkja skjønner du, hold ut en måned til".

  • Like 4
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Interessant problemstilling. Det skal veldig mye til før jeg gir opp hundeinteressen. Jeg har spøkt med at om jeg fikk et allergisk barn så røk barnet, men det er nok noe helt annet når man er i situasjonen selv. Hunden hadde nok desverre gått da om ikke det fantes andre løsninger.

Når det gjelder mannen så ville jeg nok at vi skulle prøvd en god del før jeg måtte ty til endten utehunder om det var mulig eller gi de bort om ingenting funket. Men da skal jeg være sikker på at det føltes rett.

I min jakt etter en mann hadde mannen blitt droppet før ting startet om han var allergisk.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er jeg singel,så det er bare meg og dyra. Men jeg hadde aldri innvolvert meg med en person som var allergisk eller ikke godtok hundene mine, det har jeg gjort før og aldri igjen.. Det er enten meg og hunder eller ingenting. Og barn har jeg ennå ikke,også det har vel sine grunner. Bikkjene er livet mitt og har opplevd at de etter en tid i forhold blei til irritasjon,for mange eller et problem, gikk nesten med på å kvitte meg med en for å få ned antallet. Men er sjeleglad den dag i dag for at jeg likevel satte meg på bakbeina. Jeg har ennå tilgode å møte en som er verdt å ofre hundene for..Om jeg en gang skulle fått en unge med allergi så hadde hundene nok likevel blitt,men hadde vel endra litt på hundeholdet.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sier det samme som mange her før meg; blir samboer allergisk så vil jeg prøve ut mye for å dempe allergien, men hunden ryker nok. Jeg elsker hunden min, men - jeg elsker kjæresten min mer. Tungt, men greit nok. Kan leve uten hunden, vet ikke om jeg kan leve uten typen min. Kanskje er det det som er avgjørende for hva man velger, den følelsen der? Dessuten så er realiteten den at hunder lever i 10-15 år, mennesker lever lengre.

Når vi får barn etterhvert, og hvis barnet viser seg å være allergisk, også da ryker hunden. Ingen diskusjon. :)

Dyr betyr så mye for meg, at da hadde jeg nok hatt allergivennlige raser på prøve, eller storsatset på akvariefisker f.eks. Som erstatning for hunden. Huff!

Hadde jeg vært singel hadde jeg selvfølgelig ikke engang vurdert en allergisk person i utgangspunktet. Eller en som ikke likte hunder. Hadde jeg vært i et dårlig forhold (som jeg har prøvd før) med en som ble allergisk, så hadde sikkert det vært dråpen vil jeg tro :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nå er ikke mannen allergisk heldigvis, men hadde han blitt det, så hadde nok bikkja blitt omplasert. Selv om hun betyr utrolig mye for meg og jeg elsker henne masse, så betyr mannen mer, elsker han mer og han er pappaen til mitt barn, men hadde nok også prøvd ut forskjellig først.

Hadde C blitt allergisk, så hadde bikkja ryki, uten tvil. Nå håpe jeg ikke hun blir det, men det vill tiden hvise. Jeg hadde selv astma når jeg var lita og vet hvor j*vlig det er og leve med slik allergi. Ikke noe jeg unner mitt barn og oppleve.

For meg så er menneskene i mitt liv viktigere enn bikkja i mitt liv, for å si det sånn. Hadde nok kanskje testa allergivennlige raser for og se om det hadde fungert.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er såppas kjip at jeg setter meg selv først. Og for meg er bikkja ekstremt viktig. Hadde jeg måtte kvitte med meg han pga. kjæresten eller familien, hadde jeg blitt kjempedeppa. Jeg hadde blitt veldig bitter, og "klandret" personen for det - ergo hadde forholdet blitt ræv uansett. Jeg kan rett og slett ikke gi fra meg livsstilen eller hobbien min for noen. Aldri.

  • Like 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hadde samboer blitt alvorlig allergisk, så hadde dyrene røket ut. Vi hadde vel prøvd en del ting vil jeg tro, siden hun er like gal etter dyr som meg. Det ville nok kostet henne mer om det var "pga hun" at dyrene måtte dra.

Jeg kan overhodet ikke se for meg et liv uten hundene. Men et liv uten samboer? Det er helt utenkelig rett og slett. Jeg elsker henne hinsides. Hun er den jeg ser for meg å dele veldig veldig mange år med!

Hadde det derimot vært på tiden med Ulrik, min første hund, da hadde ingen gått foran han. Jeg hadde droppet veldig mye/mange før han måtte ryke. Han var mitt alt rett og slett. Hadde jeg måttet kvitte meg med han pga en allergisk person, da hadde livet mitt falt i grus rett og slett, og jeg hadde nok aldri taklet det mennesket igjen... Nå har jeg kjent samboer i snart 11 år, vi har snart vært sammen i 5 år, så jeg visste jo lenge før vi ble sammen, at hennes dyregalskap var like intens som hos meg, dermed ittno problem!

Ang barn. Ja klart dyrene hadde reist! på dagen! Et kennelopplegg er uaktuelt, jeg vil ha hundene hos meg, tett inntil i sofaen osv :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Dersom mitt barn hadde blitt allergisk hadde hundene dratt så og si på dagen! Jeg vet mine foreldre hadde tatt to/tre av de og svigerforeldre hadde tatt resten, da hadde jeg fortsatt kunne sett de så ofte jeg ville og det hadde vært lettere å skjerme barnet fra de;)

Jeg elsker hundene mine men min egoisme skal ikke gå utover ett uskyldig barn.

Men hadde nok satt bort de store i første omgang og sett om det ble bedre med bare chihuhuaene ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

 Share

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Hei! Med straff mener jeg noe som avbryter og på sikt reduserer den uønskede adferden. Hva det er og hvor hard straffen er vil selvsagt avhenge av hund og situasjon. For mitt eget vedkommende er det i en del tilfeller nok med et bestemt "nei" for å avbryte stirringen. Men det er jo per def straff det også. Ja, leash-pop kan funke på noen hunder, men i slike situasjoner er min erfaring at man også bør være litt forsiktig med det, da leash-pop faktisk også kan trigge utagering.   Ja, enig i det du sier om å bruke metode som kan utvikle stress ved passering. Det er også noe av grunnen til at jeg bruker motbetinging når avstanden er stor nok. Jeg har forøvrig god erfaring med å benytte motbetinging på langt mindre avstand etter å ha straffet tidligere. Dermed unngår man også stress og at hunden assosierer motgående hunder med noe negativt.   PS! Veldig bra jobbet at det har funket for deg kun med motbetinging.
    • Jeg tenker det kommer an på hunden. ..og hva du mener med straff. Er det en innarbeidet lyd som indikerer avbryt, ellers..? Hva ellers?  Fra YouTube ser det ut som såkalt "leash pop" fungerer på mange hunder. Det finnes jo mange grader av det, det trenger ikke være så kraftig at det gjør vondt, og det kan fungere som Caesar Millans: "Tssscht!" for å få kontakt på en måte som ikke fungerer som belønningsmarkør, men advarsel om at nå blir jeg sur og det blir kjip stemning her? Mange hunder tar det til seg at fører er misfornøyd. Mer interessant å gjøre fører happy. Så er det andre hunder som ikke kunne brydd seg mindre om det.  Personlig er jeg skeptisk til å gjøre noe hunden kan utvikle stress ifbm passeringer av. Motbetinging har alltid fungert for meg, men det kan som du sier ta tid, og jeg vet om TO meget erfarne som ikke har lykkes med den metoden på sine hunder selv etter to år med konsekvent trening, så 🤷🏼‍♀️ Privattimer med erfaren instruktør?    Edit: Av alternativ adferd virker sitt litt kjedelig. Hvor mye begeistring og belønning er hunden vant med at en plain sitt utløser? Jobbe den opp litt om det har gått rutine i den?
    • Hei! Slik jeg ser det er det i hovedsak tre metoder hvis man har passeringsproblemer: 1) motbetinging/sladring, 2) alternativ adferd (f eks sitt eller fot), 3) straffe uønsket adferd (f eks straffe/avbryte stirring, da det gjerne er steget før utagering). 2) og 3) kan selvsagt overlappe, f eks om man vil kreve en alternativ adferd. Men så til spørsmålet: Er motbetinging uforenlig med å straffe uønsket adferd? I utgangspunktet skjønner jeg at man vil svare at metodene er helt uforenlige. Jeg mener at motbetinging i utgangspunktet er en fantastisk metode, uten risikoen for uønskede "bivirkninger" hvis det gjøres riktig. Problemet med motbetinging er at det tar lang tid å komme i mål og i hverdagen vil man gjerne, selvsagt litt avhengig av hvor man bor, møte en hund som er så nær at motbetinging ikke funker. I disse tilfellene vil jeg heller avbryte/straffe stirring for å være i forkant, og så kreve at hunden min følger meg forbi, og deretter belønne rett adferd når fokuset er på meg. Dette kan virke som nærmest det motsatte av motbetinging, men det er stor forskjell på å se/registrere den andre hunden og å stirre på den. Når avstanden er stor nok vil jeg imidlertid benytte motbetinging for å passere. Tenker dere at jeg kombinerer metoder som er uforenlige? Burde jeg heller bruke kun én av dem?
    • En han. Har merket meg at andelen testosteron på kurs og trening er påfallende mye lavere enn østrogen. Ofte er det eneste testosteronet til stede i følge med sin mykere halvdel, som har dratt dem dit. Resten av testosteronet kom ferdig utlært og er ute med hundene løse i parken, hilser på fremmede i bånd, og deler villig sin ekspertise med random damer som antakelig ikke kan like mye om hund som dem selv.  #notallmen men når den taggen føles nødvendig..
    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...